Jeg merket i natt at det er blitt varmere ute , jeg tror det er første gang i år at jeg har våknet opp i svette. Nå er det en stund siden jeg byttet ut vinterteppe mitt med et litt tynnere et , men selv det ble for varmt i natt. Det verste jeg vet er når lakenet klistrer seg til kroppen , et fuktig laken er alt som skal til for å sette meg ut av spill. Jeg følte jeg var limt fast til madrassen , det var umulig for meg og få til noen bevegelser.

I dag merket jeg at påskeferien hadde begynt , for når jeg sto opp så var to av ungdommene oppe allerede. Her i huset begynner ferien alltid veldig bra , de første to dagene kommer de seg som regel opp til normaltid. Men når dag tre kommer så er alt snudd helt rundt , som små flaggermus flyr de rundt i huset på nattestid. Heldigvis er det ikke lenge til vi drar på påsketur , og da blir det ikke rom for å ligge utpå til langt på dag.

Jeg gleder meg såååå mye til vi drar , det spiller ingen rolle om det bare er for to dager. Vi trenger litt stueforandring nå , oppleve nye ting sammen. Nå ser det faktisk ut som det er meldt bra vær også , jeg håper virkelig vi får litt påskesol på turen vår. Vi har jo planlagt å være mye ute , og selvfølgelig må vi ha vår tradisjonelle påske eggjakt i år også. En liten gutt har mast om påskeegg i flere uker nå , men nå nærmer det seg heldigvis.

På jakt etter bjørkeris

Siden vi bare skal være borte i to dager i år så tenkte jeg at vi måtte jo pynte litt til påske , jeg hadde sikkert gjort det uansett kjenner jeg meg selv rett , for jeg elsker å pynte til høytider. Nå er i det minste skapet kommet på plass igjen i gangen , så idag kunne vi endelig rydde opp i stuen. Det har vært et kaos her uten like , så nå var det på tide og få litt orden igjen.

Stakkars assistenten , for når hun kom på jobb i dag så fløt hele huset over av ting og tang. Så du kan trygt si at hun ikke har vært arbeidsledig i dag , det var nok arbeid for tre assistenter. Men hun kom i mål til slutt , og vi fikk til og med pyntet til påske. En liten gutt ble i fyr og flamme når han kom hjem fra barnehagen i dag , påskekyllinger og påskeegg grep oppmerksomheten til en lykkelig gutt. Når han i tillegg fikk høre at han kun hadde morgendagen igjen i barnehagen og så var det ferie i mange dager , ja da sto jubelen i taket. Så nå tror jeg vi alle er klar for litt ferie , og vi skal gjøre alt for at den skal bli fin for både store og små…

Er det noe jeg er blitt flink til på disse fem årene så er det å telle , tålmodigheten blir satt på prøve hver eneste dag.
Ingen kan helt forstå hvordan det er å sitte dag ut og dag inn i en stol uten og kunne bevege seg.
Uansett hvor mye jeg prøver å beskrive det så strekker ikke ordene til.
Noen ganger har jeg lyst til å stripse de rundt meg fast i hver sin stol , og la de sitte der minst fire timer.

 

Hver dag skjer det ting som får hårene på kroppen til å reise seg , hendelser som enten gjør meg ufattelig frustrert eller irritert.
Telle til ti holder liksom ikke lenger , jeg må telle til både 50 og 100 før jeg klarer å roe meg.
Den følelsen som kommer når du sitter i helt fullstendig lammet i en stol og det skjer noe unner jeg ingen.
Den følelsen er så grusom at jeg ikke finner ord til å beskrive den.

 

En liten gutt kommer syklende i altfor stor fart , han ser ikke den steinen som ligger midt i veien.
Men mor ser den , hun ser at dette kommer til å gå galt.
Far tenker som de fleste fedre gjør , han kommer til å svinge unna.
Mor prøver å rope men ingen hører , alt hun kan gjøre er å lukke øynene og vente på det som kommer.

 

I en stol sitter jeg og ser , lurer på når det jeg har bedt om skal bli utført.
Til tross for at jeg har gjentatt beskjeder så blir det ikke gjort , det føles som om stemmen min er forsvunnet for godt.
Inni meg bygger den seg sakte opp , jeg kjenner hvordan frustrasjonen er i ferd med å fylle hele meg.
Men det er ingenting jeg kan gjøre , alt jeg kan er å lukke øynene og telle.

 

Hver dag prøver jeg å hjelpe til , bruker de krefter jeg har igjen for at de rundt meg skal få det litt enklere.
Men hver dag blir jeg sittende og telle , dobbelt så mye krefter blir rotet bort på tull.
Så ja det hender jeg har lyst til å stripse de rundt meg fast , sette de i min situasjon så de kanskje vil forstå.
Fastspent med teip rundt munnen kan de sitte der og prøve å få andre til å forstå , da vil de også innse at noen ganger holder det ikke med å telle til ti….

Jeg som trodde jeg var i rute idag , men det var ikke før en liten gutt ble kjørt i bursdagsselskap at jeg fant ut at jeg var forsinket. Klokken 12 la jeg ut dagens første innlegg , ja eller jeg trodde klokken var 12. Det har nemlig gått meg hus forbi at klokken skulle stilles i natt , og det har preget hele denne søndagen. Gubben sto opp 08.30 , men egentlig var den 09.30. Jeg ble dratt opp av senga klokken 11 , men som dere sikkert skjønner var den altså 12.

En liten gutt har vært i hundre i hele dag , for i dag skulle han altså i bursdag. Gubben som trodde han hadde så god tid ville gjøre ferdig listingen i gangen før han kjørte en liten gutt , han ville rekke alt før klokken ble 15.00. Litt før klokken 14 gikk en liten gutt i dusjen , men egentlig var den 15.00. Bursdagsselskapet skulle begynne 15.30 , lykkelig og fornøyd dro far og sønn avgårde når de trodde klokken viste 14.45. Heldigvis startet de litt tidligere enn de hadde tenkt , for det var når de kom frem at far innså at han hadde glemt å se på klokken.

Jeg derimot skjønte ingenting når gubben kom bannende inn ytterdøren , for på min datamaskin stiller ikke klokken seg automatisk. Ikke hadde jeg fått med meg at klokken skulle stilles heller , selv om jeg innerst inne vet jo at det er på denne tiden. Plutselig skjønte gubben hvorfor magen hans hadde begynt å romle lenge før middagstid , ja og hvorfor han plutselig hadde så god tid. Han hadde jo aldri god tid ellers , så du kan si at alle bitene falt på plass når han forsto sammenhengen.

Plutselig fikk jeg også dårlig tid , jeg trodde jo jeg hadde god tid på å få mitt andre innlegg ut for dagen. Men når gubben viste meg klokken på mobilen sin så skjønte jeg at her var det bare å begynne , søndagen ble ikke fullt så rolig som jeg hadde regnet med. Gubben stresset med å få ferdig listene i gangen når han kom på at kjerringa ikke hadde fått mat , klokkeforviklingene hadde gjort alle temmelig forvirret. Men vi hadde jo nesten en hel pizza igjen fra i går , så det skulle nok ordne seg med mat i dag også.

Dessverre hørte jeg på nytt nye gloser fra gubben , og denne gangen fra kjøkkenet. Det viste seg nemlig at eldste sønnen hadde vært på festligheter i natt , og hva er vel bedre en pizza til nattmat? En hel pizza hadde forsvunnet på mystisk vis , men oppe i andre etasje lå en veldig fornøyd ungdom og sov av seg rusen. Derfor ble det egg og bacon på nyristet skive på oss andre , ja og vafler som min datter heiv seg rundt for å lage.

En liten gutt kom lykkelig hjem fra et bursdagsselskap , han hadde ikke behov for noe middag for å si det sånn. Vafler derimot går alltid ned , så det ble kveldsen til en liten gutt i dag. Så denne søndagen har vært full av forviklinger , vi henger tydeligvis ikke med lenger. Men en fin søndag har vi virkelig hatt , vi har nytt dagen både inne og ute. Neste gang for dere heller minne meg på å stille klokken , så slipper gubben og jeg å bli enda mer forvirret enn vi er fra før…

En liten gutt holdt det gående i går kveld , full av energi spratt han som en sprettball rundt på gulvet her.

Klokken tikket mot 20.30 , og en liten gutt så ut som om han hadde energi nok til å holde på til midnatt.

To slitne foreldre satt i hver sin stol med måpende munn , ingen av oss kunne skjønne hvor han hentet energien i fra.

” Mamma mamma , se hva jeg kan” ropte han mens han slo hjul midt på gulvet.

 

Midt i turnoppvisningen bråstoppet han , jeg kunne nærmest se hvordan en ny tanke slo ned i et lite hode.

Der sto han delvis opp ned og med hode mellom beina , to små øyne lyste opp på meg.

“Er du og pappa kjærester mamma?” hørte en nysgjerrig stemme si , fremdeles sto han opp ned og så på meg.

“Ja det er vi vennen , syns du det er rart?” spurte jeg en liten gutt som nå hadde kommet seg opp i rettvendt stilling igjen.

 

Men før en liten gutt rakk å svare kom gubben stormende inn i en liten stue , han hadde tydeligvis fått ånden over seg.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde , hva det var som fikk bryteren hos gubben til å gå på med et smell.

Det var først når jeg så at gubben sin kurs var rett mot meg at jeg fikk bange anelser , jeg skjønte plutselig at nå var det bare å gjøre seg klar.

Jeg ble dratt opp av stolen så raskt at kroppen rakk ikke reagere engang , det gikk så fort at jeg måtte kjenne etter om stolen ble med også.

En liten gutt satt med store øyne på gulvet , hva var det pappa skulle nå??

 

Det viste seg i etterkant at gubben hadde fått med seg hva en liten gutt hadde spurt om , og nå skulle han demonstrere at ja mamma og pappa var kjærester.

Man skulle tro at et lite kyss var mer enn nok for å vise en liten gutt , men som alltid må gubben bare ta den helt ut.

Som en nyfelt Hjortekalv ble jeg kastet over skuldrene til en jeger , og nå sto seiersdansen for tur.

Rundt i ring som en karusell ute av kontroll bar det , det gikk så fort at jeg er sikker på at en bakdel forsvant i lufttrykket som oppsto.

 

Alt jeg hørte var latteren til en liten gutt , aldri hadde han fått en bedre underholdning.

Jeg prøvde som vanlig å skrike , men lufttrykket fikk ansiktet mitt igjen til å fryse fast i et ansiktsutrykk tatt ut av et kjent Munch maleri.

Plutselig bråstoppet karusellen , jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg havnet tilbake i godstolen.

Med øynene i kryss satt jeg der , det gikk noen minutter før jeg klarte å fokusere igjen.

 

Alt jeg hørte var pustingen til gubben , og når jeg endelig klarte å fokusere igjen så fikk jeg meg litt av et syn.

For der lå han rett ut på gulvet , som en strandet hval lå han og gispet etter luft.

En liten gutt satt oppå han , trykket han på brystet for å kjenne om det sto til liv.

Det var da det kom en setning jeg aldri kommer til å glemme , nede fra gulvet gispet gubben ut fire ord , “Takk for dansen kjære….”

Ja i dag våknet jeg til fullt liv i huset , det var nesten så jeg lurte på om jeg var havnet i en annen dimensjon. Men i dag hadde tydeligvis gubben bestemt seg , nå skulle alt gjøres ferdig en gang for alle. Det var likevel ikke den eneste overraskelsen jeg våknet til , for plutselig sto en liten gutt ved sengekanten min. Hamringen og sagingen fra gangen ga en liten gutt en mulighet til å snike seg ubemerket inn på rommet mitt , en mor hoppet litt i sengen ved synet av en liten gutt. Med hendene bak på ryggen sto han der , han skulle gi mammaen sin enda en overraskelse.

En overraskelse han hadde glemt å gi meg igår , for en tegning var ikke alt han hadde med seg fra barnehagen. Nå er jeg en av de mødrene som har tatt vare på alt ungene har laget i barnehagen , vel og merke har noen tegninger forsvunnet gjennom årenes løp , men jeg har en hel eske med selvlaget jule og påskepynt. Men det en liten gutt hadde bak ryggen skilte seg ut fra alt jeg har fått opp igjennom årene , når en liten gutt omsider tok den frem fikk jeg tårer i øynene. For denne påskepynten var nydelig , det er ingen tvil om at de er kreativ i barnehagen.

Så det første jeg gjorde i dag etter at jeg hadde stått opp var å henge denne nydelige kreasjonen opp , og den skulle selvfølgelig henge i min lille stue. En liten gutt var så stolt når vi hang overraskelsen hans opp , men mor var enda stoltere. Nå gleder jeg meg bare til gangen er ferdig i løpet av morgendagen , for nå skal det pyntes til påske.

Idag ble hele familien satt i arbeid , gubben sendte alle ut med en gang de sto opp. For i dag skulle inngangspartiet shines , og alt av gammel material skulle kjøres på dynga.Jeg var den eneste som slapp unna , uansett var det lite jeg kunne bidra med. Så mens jeg satt og så på fire bryllup og en gravferd så fylte resten av familien opp bilen med skrot og satte kursen mot søppelplassen.

Listingen er påbegynt

Det var så deilig og bare sitte for meg selv og se på film , det er faktisk lenge siden jeg har gjort. Faktisk rakk jeg og se hele filmen før de kom tilbake , og da var det tydeligvis min tur til å bidra. Min datter hadde nemlig spylt hele uteplassen , så nå kunne vi endelig sette de nye hagemøblene på plass. Jeg kan kanskje ikke bidra med så mye , men det er en ting jeg er blitt jækla god på i løpet av disse fem årene.

Hva er det du holder på med??

Så der satt jeg og kommanderte gubben rundt , “litt til venstre , lenger bak med stolen , litt mer på skrå takk” , det var en som pustet lettet ut når vi var ferdig. Men den som var mest fornøyd var meg , det ble såååå fint med inngangspartiet. Nå må vi bare få orden inne også så kan vi også ta påskeferie , og gjett om vi gleder oss til det. Så nå skal mor igjen bestille pizza til gjengen , det fortjener de virkelig idag….

Når jeg først fikk denne sykdommen så var jeg klar på en ting , jeg ville leve så lenge som mulig.

Men det innebar at jeg måtte ta en vanskelig avgjørelse , for mitt ønske om å leve er ikke en selvfølge med denne sykdommen.

Den første tiden ville jeg ikke høre , alt jeg ville var å fortrenge en mørk og skremmende fremtid.

På hver kontroll følte jeg meg presset opp i et hjørne , presset til å ta en avgjørelse jeg ikke ville ta.

 

Det var først når jeg fikk lungebetennelse i 2019 at jeg forsto hvorfor legene hadde presset på , jeg kan fremdeles høre ambulanse legen sine ord i hodet.

“Vil hun ha livsforlengende behandling?” spurte legen min livredde assistent.

På en båre lå jeg og kjempet for å få puste , mens jeg hørte min assistent si at hun ikke visste.

Jeg klarte heldigvis å formidle at JA jeg ville ha behandling , ikke tale om at jeg skulle dø nå!

 

Det er nå over to år siden , men den opplevelsen gjorde noe med meg.

Tanken på at jeg ikke hadde vært her i dag dersom jeg hadde takket nei til livsforlengende behandling er skremmende.

Når jeg lå der i en sykehusseng og kjempet for livet var jeg sjeleglad for en ting , jeg var så glad for at legen hadde presset meg til å ta et et valg bare en måned før.

For etter lang betenkningstid og mange samtaler med familien tok jeg mitt valg , jeg ville ha trakeostomi så jeg kunne leve lengst mulig.

 

Men nå sitter jeg her to år etter , og først nå skjønner jeg hvorfor en nevrolog var så negativ til mitt valg.

Det er nemlig ikke bare meg mitt valg vil påvirke , en hel familie har enda ikke hvert igjennom det tyngste.

Jeg ser nemlig hvor tungt de har det nå , og for å være helt ærlig så vet jeg ikke om de kommer til å takle det.

Det siste jeg vil er å leve på bekostning av de , det siste jeg vil er og påføre de mer smerte.

 

Noen ganger tenker jeg at det ikke er verdt det , prisen de må betale for å holde meg i live er for stor.

Jeg ser skrekken i øynene på min mann og barn hver dag , hjetene deres skriker JA mens fornuften sier NEI!

En dag om gangen har alltid vært min livsfilosofi , men en dag er den dagen her.

Hver kveld når jeg ligger alene dukker et spørsmål opp , skal jeg leve resten av livet på en maskin eller skal jeg bare la skjebnen bestemme , et umulig valg jeg enda ikke vet svaret på…

Heldigvis har natta vært bedre , og idag følte jeg uthvilt lenge før tiden. Som vanlig kom en liten gutt stormende inn på soverommet mitt før han skulle i barnehagen , jeg hørte det allerede før han kom inn at han ikke var helt fornøyd. Fra stuen hørte jeg han rope “jeg skal spørre mamma , for du er bare dum”, og like etter sto han fremfor meg med et par joggesko i hendene.

“Pappa sier jeg ikke får lov til å bruke joggeskoene som innesko” , med tårer i øynene stirret han på meg.
“Men vi har jo kjøpt Spiderman tøfler til deg som du kan bruke , Spiderman joggeskoene kan du jo bruke ute” prøvde jeg og forklare en liten frustrert gutt.
” NEEEI jeg vil ikke bruke de , jeg vil bruke disse ” ropte en liten gutt mens han smalt skoene i gulvet så de lyste opp et helt rom.
“Se så tøft” utbrøt jeg får å prøve å få han til over på andre tanker , “de blinker jo kjempemye.”

Et lite soverom ble lyst opp av ett par blinkesko , det røde lyset danset over gulvet som en discokule.
“JAAA det er jo derfor jeg vil bruke de , for de andre lyser jo ikke!!” 
Far i huset sto i stuen og hørte på hele oppstandelsen inne på et soverom , oppgitt satte han ett par tøfler litt hardt ned på bordet. Det var da det skjedde en åpenbaring , og like etter kom gubben løpende inn på soverommet.
“Se her du ” sa far til sønn med en veldig oppspilt stemme , “de kan lyse disse også.”

Etter all oppstandelsen i går på butikken så hadde ikke vi lagt merke til det , at tøflene også faktisk blinket. Litt motvillig reiste en liten gutt seg opp , han var fortsatt litt snurt over at han ikke fikk bruke joggeskoene. Men et lite rødt lys vekket nysgjerrigheten hans , og like etter kunne vi se at et lite smil begynte å bre seg i et lite ansikt. Lykkelig for han ut døren , med to par nye sko var han igjen klar for en ny dag i barnehagen.

Hele situasjonen medførte til at jeg nå var lys våken , og for første gang på aldri så lang tid var jeg lys våken når assistenten kom på jobb. I dag sto jeg opp til full storm , det var rene høststemningen ute. Vinden ulte rundt hushjørnet , og regnet pisket mot ruten. Jeg ble plutselig veldig glad for den lille turen ut i går , for i dag var det bare å holde seg inne. Formiddagen gikk som vanlig fort unna , spesielt når jeg plutselig oppdaget at min datter var ferdig tidligere på skolen. Lykkelig kom hun inn døren her , endelig var det påskeferie.

Rettigheter: tegninger.no

Da var det verre med gubben , han hadde tydeligvis ikke tenkt seg hjem i dag. Jeg skjønte nemlig ingenting når min eldste sønn kom hjem med en liten gutt , jeg hadde nemlig ikke fått noen melding fra gubben om at han var forsinket. Men en liten gutt strålte når han kom hjem , det er nemlig alltid stas og bli hentet av storebror. Med et lurt smil kom han løpende inn til meg , han hadde med seg en overraskelse til mammaen sin.

En tegning ble mitt store lysglimt i dag , en fargelagt påskehare ble gitt fra en liten gutt med et stort hjerte. Mammahjerte fikk påfyll i dag også , de små ting ble igjen veldig store. Så når gubben endelig kom hjem i dag kunne vi endelig ta helg alle sammen , og nyte at nå er påsken rett rundt hjørnet…

Hver dag takker jeg høyere makter for familien min , uten dem hadde jeg vært fortapt.
Det er takket være de at jeg kan bo hjemme , det er takket være de at hverdagene faktisk går rundt.
Jeg hadde ikke hatt mye til liv uten hjelp fra mine kjære , alle opplevelser jeg har hatt er takket være dem.
For når alle andre svikter så er de der , deres jobb tar aldri slutt.

 

Jeg er så heldig som har en fantastisk mann , en mann som stadig setter sitt liv på vent for å ta seg av meg.
Men han er ikke alene , for rundt i hele landet sitter det fantastiske menn og kvinner som har satt sine liv på pause.
Det er så lett å bare se den syke , det er så lett og glemme alle de som står bak.
For stødige som fjell står de der , hver dag står de opp for å hjelpe til.

 

Tenk deg at du står opp om morgenen , gjør deg klar for å gå på jobb.
Men du kan ikke gå før du har sjekket en av dine kjære , hver dag må du sette av tid for å forsikre deg om at hun/han har det bra.
Tenk deg at du kommer hjem fra jobb , alt har gått galt akkurat denne dagen.
Sliten sitter du i en bilkø du egentlig håper aldri tar slutt , for du er på vei hjem til enda mer arbeid.

 

Det er takket være alle pårørende i dette landet at systemet går rundt , for det systemet som egentlig skal ta vare på den syke er mangelfullt.
Som usynlige engler står de klar , døgnet rundt trer de inn når alt annet svikter.
Daglig kjemper de sin egen kamp , hver dag legger de tilside sin egen sorg for å hjelpe den som trenger de som mest.
Aldri krever de noe tilbake , aldri ber de om noe for seg selv.

 

Så idag vil jeg med dette innlegget få alle pårørende frem i lyset , det er på høy tid at de blir verdsatt for den jobben de gjør.
Uten dem går det ikke rundt , uten dem hadde ikke vi syke klart å kjempe vår egen kamp.
Hver kveld legger jeg meg med tårer på kinn , sint på våre folkevalgte som tar våre pårørende for gitt.
For er det noen som trenger å bli sett så er det de , våre engler som setter sitt eget liv på vent for å være der for alle oss som trenger de.

 

Ordene strekker ikke til når jeg skal beskrive hvor mye det betyr , dere fortjener så mye mer enn det dere får.
I dag vil jeg bare takke dere av hele mitt hjerte , gi dere den oppmerksomheten dere har fortjent.
For jeg vet hvor tungt dere har det , og hvor stor deres kamp er.
Jeg gråter hver kveld når jeg tenker på alt dere gjør , for uten dere hadde ikke vi som trenger dere hatt noe liv…

Når jeg først får en dårlig natt så blir de neste nettene også dårlig , jeg er nå inne i en dårlig periode igjen. Derfor var jeg så i svime når jeg våknet i dag at jeg knapt nok visste hvor jeg var , for å ikke snakke om hvilken dag det var i dag. Av en eller annen grunn så var onsdagen forsvunnet fra minnet , det føltes ut som om vi hadde hoppet over en dag.

Jeg følte meg litt sånn idag. Rettigheter: tegninger.no

Jeg tror det hadde noe å gjøre med drømmen min i natt , jeg var fanget i en endeløs korridor med uttallige veivalg , ikke så rart jeg var litt forvirret når jeg våknet. I tillegg har jeg ligget i hele natt og hørt på regnet som pisket mot ruten , og det var ikke akkurat så motiverende. Heldigvis bedret det seg litt utover morgenen , og selv om det har regnet i bøtter og spann innimellom så har jeg i det minste fått se solen også.

Munnbindende ble en stor hit i går , spesielt hos en liten gutt.  Han kom stormende inn på rommet mitt i dag for å hente sitt munnbind , han skulle nemlig ha med seg Star Wars munnbindet sitt i barnehagen.
“Jeg må jo ha det med meg i tilfelle noen hoster mamma”  
Er han fornøyd så er mor fornøyd , men at et munnbind skulle bli så populært hadde jeg ikke sett for meg.

Det har regnet så mye i det siste at idag måtte jeg flytte påskeliljene under tak , de måtte få en sjanse til å tørke opp litt. Heldigvis bedret det seg utover ettermiddagen , og det passet veldig bra i dag. For når far og sønn kom hjem i dag så hadde de lagt en plan , i dag skulle tydeligvis mor ut.

En liten gutt måtte ha nye innesko i barnehagen , og da måtte mor være med. Vi valgte Sparkjøp idag , der har de som regel det man trenger. En liten gutt ble mer opptatt av påskeeggene som sto strategisk plassert innenfor inngangspartiet , da glemte han helt av hvorfor vi egentlig var der. Vi fikk han heldigvis med oss videre uten så mye rabalder , men når vi kom frem til skoutvalget eskalerte situasjonen.

Det tok nemlig ikke lang tid før en liten gutt fant de skoene han ville ha , problemet var bare at dette ikke var innesko. Noen Spiderman joggesko fanget blikket til en liten gutt , de skulle han ha! Far gikk med på at han skulle få de , men de måtte finne noen innesko i tillegg. Men det var når en liten gutt skulle prøve skoene at rabalderet virkelig startet , for den størrelsen han fikk på var litt for liten. Han måtte ha en størrelse større , og selv om vi fant samme sko i en større størrelse så var ikke det godt nok for en liten gutt.
” NEEEI jeg vil ikke ha de , jeg vil ha de andre “

“Jammen de er jo helt like vennen , de er jo bare litt større” sa jeg lettere forvirret.
Ikke tale om at han skulle ha de , plutselig skjønte jeg at her måtte vi finne på noe. Derfor sa jeg til gubben at han fikk henge de på plass igjen men denne gangen i omvendt rekkefølge , så fikk en liten gutt velge selv.
“Jeg vil ha de” sa en sint gutt mens han grep de skoene han trodde var de første han hadde prøvd , to foreldre kunne igjen trekke et lettelsen sukk.

Det er ikke like lett bestandig , og det er ikke alltid det er rom for lange diskusjoner med en liten gutt. Så lenge det er til hans beste så må det være lov med litt lureri , hvis ikke så tror jeg vi hadde vært på Sparkjøp enda.
Nå er jeg bare glad for at vi kom hjem til normal leggetid , og at vi kan legge beina høyt begge to. En liten gutt gikk lykkelig til sengs med ett par nye sko i hendene , de skulle han passe på i natt. Men nede sitter ett par slitne foreldre , men lykkelig over at vi kom oss ut av nok en situasjon med æren i behold…

 

Som dere vet har jeg sittet i timevis og grublet over hva som venter oss der fremme , helt siden kommunen kom og fortalte at vi ikke lenger fikk bestemme selv så har hjernen jobbet på høygir. Likevel bestemte jeg meg fort for at mine ønsker og behov måtte skrives ned og sendes over til forvaltningen , jeg ville nemlig ikke at vår taushet skulle bli brukt imot oss.

Jeg ville ikke ha noe av at kommunen kom i ettertid og sa at de ikke hadde hørt noe fra oss , jeg skulle vite at jeg hadde prøvd alt. Derfor satte jeg med ned og begynte , men det gikk ikke lang tid før jeg innså at dette ville bli vanskeligere enn hva jeg hadde sett for meg. For det er nemlig ikke så lett og svare på et spørsmål , “hva er viktig for meg” var et spørsmål som virkelig ga meg en utfordring. Jeg og gubben måtte gå igjennom en helt vanlig dag , selv de små tingene måtte ned på papiret. Dessuten var det jo ikke bare mine behov som skulle dekkes , min hverdag berører jo en hel familie også.

Nå tenkte jeg og vise dere hvordan våre ønsker ser ut , for ja det ble noen punkter etterhvert.

 

Våre ønsker til en ordning

Vi ønsker en kombinasjon av hjemmesykepleien + og den BPA ordningen vi har i dag. Det innebærer også at de assistentene vi har i dag får tilbud om å bli med videre.

Når det gjelder ansettelse av nye assistenter i hjemmesykepleien + så vil vi ha et ord med i laget. Det er jeg som skal ha assistentene i hus hele dagen , og da har kjemien alt å si. Dersom kjemien kke stemmer med en assistent bør en ny vurderes i ordningen.

Vi bør også få en mulighet til å føre avvik , samt bli underrettet om hva som blir gjort for å følge disse Avvikene opp.
Alle assistenter skal ha grundig opplæring av oss , og ingen vikarer får komme inn her uten opplæring. Dette gjelder også ved akutt fravær.

Min mann ønsker å bli ansatt som en likeverdig assistent , eller få kompensasjon for de timene han jobber.

Så lenge jeg holder meg stabil som nå så ønsker vi litt privatliv , derfor ønsker vi ikke assistenter 24/7. Men det er ønskelig at min mann får en kompensasjon de timene vi ikke har assistenter , for da er det han som gjør den jobben.

Vi ønsker å beholde den ordningen med ti timers vakter på dagtid mandag til fredag (9-19).Jeg ønsker også kun en assistent på jobb på hver vakt så lenge jeg holder meg sånn som nå.

Vi ønsker to helger i måneden fri fra assistenter på dagtid/kveld , dette gjelder kun lørdag og søndag. Geir kan ta de vaktene. De to helgene vi skal ha assistenter jobber de fra 10-17.

Nattevakten jobber fra 23-07 natt til alle hverdager , men natt til helger og helligdager jobber de fra 00.00-07.00. Jul og diverse ferier planlegges når det nærmer seg.

Vi ønsker også å få med oss assistenter på turer/ferier , og jeg ønsker friheten til å dra på dagsturer til andre kommuner med assistenter. Dette gjelder også fotball kamper og cuper.

Hjelpemidler bør kun taes i bruk etter samtykke fra meg , det er viktig for meg og bevare den funksjonen jeg har så lenge som mulig. Dette gjelder spesielt takheisen , så lenge jeg klarer å stå så er det enklere for både meg og assistentene og forflytte meg kun ved bruk av dreieskiven som jeg har.

Dersom assistentene har problemer med arbeidsfordelingen eller generelle arbeidsoppgaver vil vi gjerne bli underrettet om dette , vi ønsker også å få delta på møter dersom endringer må gjøres.

Vi ønsker en tett dialog vedrørende vakter og turnus , slik at vi har oversikt over hvem som jobber når.

Min største frykt er at assistentene sine behov blir så mye vektlagt at mine behov og ønsker blir forbisett , derfor ønsker vi en tett og god kommunikasjon hele veien.

Dette er de ønskene som ble oversendt til kommunen , men som vi fortsatt venter svar på. For oss er det viktig at vi både blir inkludert og har oversikt over vår egen hverdag , det er tross alt vårt hjem de kommer inn i.
Noen vil kanskje si at vi er kravstore , men det stempelet lever jeg godt med så lenge våre behov ikke blir overkjørt. Selv føler jeg at våre ønsker ikke er for mye forlangt , livet med denne sykdommen er vanskelig nok fra før…