Jeg gråt i bilen hjem på søndag , det som skulle være en gledens dag ble igjen fylt med sorg og redsel. Enda en måtte gi tapt , kampen mot ALS hadde krevd enda et offer. En heltinne som jeg var så heldig og få møte var nå borte , en dame som med sin livsglede og positivitet satte dype spor. Vi har holdt kontakten via Messenger , så denne gangen kjente jeg det ekstra hardt.
Er det en ting som går igjen hos de fleste med ALS så er det livsgleden , og evnen til å kjempe videre selv om vi har alle odds i mot oss. Vi klorer oss fast med nebb og klør , og selv med en fot i graven gir vi ikke opp.
Nå sitter det enda en familie igjen med et stort tomrom , en familie må nå leve seg gjennom en sorg som gjør så vondt at du nesten ikke klarer å puste. Tårene mine flommet mens vi kjørte over fjellet , og i et lite øyeblikk følte vi alle på det samme.
Redselen krøp igjen under huden på oss , uvissheten om fremtiden ble igjen så nær. For vi vet at en dag er det vår tur , for alt jeg vet så kan jeg stå som nestemann i køen. I løpet av disse fem årene har jeg “lurt” døden to ganger , men jeg vet at neste gang er det mest sannsynlig forbi.
En dag er det mine som sitter der , en dag er det mitt liv som er forbi. I en bil ble det helt stille mens vi suste avsted på en kronglete vei. Alle satt med den samme tanken , kanskje er det vår tur når vi runder neste sving….
Ja så var vi halvveis i uken , og en liten tass har vært hos oss i fire dager nå. Gubben ble helt oppgitt av min datter i går kveld , han lurte på om ammetåken hadde slått inn for alvor. For siden vi ikke hadde nattevakt så ville min datter ha han på rommet sitt , men når hun skulle bære alt opp i en etasje over så måtte vi bare dra på smilebåndet.
Hun så helt fortapt ut der hun sto på gulvet , jeg kunne nesten høre hvordan hjernen kortsluttet der et øyeblikk. For istedenfor å putte alt av utstyr og en liten valp opp i hundesenga så gikk hun kun opp med en ting av gangen , hele fire runder tok det før hun kunne krype til køys. Jeg ble dratt rett tilbake til min egen erfaring med ammetåka , og vet så altfor godt at noen ganger klarer ikke hjernen fokusere på mer enn en ting om gangen.
Skal vi leke gjemsel??
Heldigvis er hun bedre idag , og jeg er sjeleglad for at korona testen var negativ. Så planen er at hun skal prøve å vende tilbake til skolebenken snart , og da må jeg og assistenten klare oss alene med Simba. Det blir nok en overgang , spesielt for Simba selv. Det er nemlig min datter som har tilbrakt mest tid sammen med han , men nå må han klare seg med oss. Men da blir det mer kos på meg forhåpentligvis , det har virkelig vært en kamp om oppmerksomheten de siste dagene.
Jeg har fått mye tyn for innlegget mitt idag , og det til tross for at jeg har gjort alt jeg kan for å påpeke at dette innlegget er myntet på de som velger å lukke ørene. De fleste av dere oppfattet nettopp dette , men ikke alle tydeligvis. Så la oss ha på det rene en gang for alle , jeg mener ikke ALLE bare fordi jeg skriver “de”!! Et eneste ord ble dratt helt ut av kontekst , og det syns jeg er fryktelig synd. “De” voksne dette innlegget handler om trodde jeg virkelig var forståelig når jeg skrev det utdraget som står under , for selv jeg mener at flertallet gjør en god jobb.
Er du en av de som stadig “glemmer” munnbind når du haster av sted?
Eller er du en av de som nå ligger på en strand langt hjemmefra , og tenker det ikke gjelder deg?
Kanskje er du en av de som inviterer venner på besøk , for et festlig lag kan vel ikke skade?
Eller kanskje du er en av de , en av de som nå står i kø for å få tak i vin til maten.
Jaja , jeg kan ikke gjøre alle til lags , min mening er alt jeg kan skrive om. Som nybakt bestemor har jeg viktigere ting og bry meg om. Og her går det virkelig i ett , et lite nøste holder oss i ånde hele døgnet. Men han er blitt mye tryggere de siste dagene , nå er det ikke mye piping lenger. Men nå når han begynner å bli trygg så blir det også mer jobb på oss. Han er nemlig veldig nysgjerrig , og siden han er så liten kan han gjemme seg overalt. De to minste i familien koser seg i hverandres selskap , og det er en fryd og se på….
Ja i dag sto jeg opp til et vinterlandskap igjen , den hvite snøen lyste imot meg. Det var rene påskestemningen ute , blå himmel og en skinnende sol som fikk snøkrystallenne til å danse. I går var jeg veldig spent på hvordan natten kom til å gå , for i natt var det første gang Simba skulle være alene bare med nattevakten. Min datter er nemlig blitt syk etter turen , så hun var helt ferdig i går. Derfor måtte vi utnevne nattevakten til hundepasser , og det er en tittel de kommer til og ha en stund.
Men natten hadde gått veldig fint , vi har virkelig fått oss en tillitsfull valp. I et hus der døren aldri står i ro så hadde jeg forventet at det skulle ta en stund før han fant roen , men denne lille tassen har virkelig overrasket meg. Renslig er han også , han gir beskjed dersom han ligger på fanget vårt , og han går ut av sin egen seng når han må på do. Han elsker sengen sin , der kan han ligge i timevis og sove. Men så har vi plassert den litt strategisk også da , jeg tror til og med jeg hadde likt å ligge der med peisvarmen i nærheten.
Så ja jeg er litt overrasket , for han har virkelig funnet seg tilrette fort. I går kveld lå han på fanget mitt og sov i hele to timer , og det var så deilig å kjenne varmen fra en liten kropp. Det er noe terapautisk over det , jeg kunne kjenne hvordan kroppen min sakte roet seg ned. Det er helt herlig å stå opp for tiden , spesielt når det første som ønsker deg god morgen er en liten logrende hale. Men det aller fineste er å se mine tre eldste barn så engasjert , de bruker all sin fritid på en liten tass.
Likevel er det ingen tvil om at det er mye jobb med en ny valp i huset , men jeg føler likevel det har gått lettere denne gangen. Kanskje fordi vi har litt erfaring nå , vi vet hva det innebærer å ha en liten valp i hus. Men det blir spennende å se hvordan han utvikler seg , det er enda mye han skal lære seg. Foreløpig krever han ikke så mye , litt lek når han er våken er alt som skal til. Ja og kos da , jeg har blitt rundslikket opptil flere ganger i dag. Alt som stikker ut skal bites på , og på meg er det nesen min som er favoritten.
Det er i hvert fall ingen tvil om at hverdagene mine har blitt forandret , det er en sann glede og stå opp til en ny dag for tiden. En liten tass har fylt et tomrom , dagene mine har fått mening igjen. Men ikke bare for meg , hele familien føler på den samme gleden som jeg nå gjør. Han får oss til å glemme alle problemer og utfordringer , han gir oss det pusterommet vi så sårt behøver…
Jeg våknet opp sliten men lykkelig i dag , og fra stuen kunne små pipelyder høres. Selv om jeg visste at min datter voktet over en liten skatt så var det fryktelig vanskelig og sovne i går , og jeg har en mistanke om at det gjaldt oss alle. Men en liten skatt fant roen fort , han sovnet klokken 02.00 og våknet ikke igjen før 06.00 i dag. Det var så fantastisk og kunne stå opp til noe i dag , et lite nøste sto klar når jeg kom ut i stuen.
Det har vært en herlig dag , med de tre eldste barna hjemme så har vi virkelig kost oss. Men den største lykken er å se hvor mye denne lille tassen betyr , hvor mye glede han har gitt oss allerede. Det første møte ble helt magisk for meg i går , og jeg kan med hånden på hjertet si at det var kjærlighet med første øyekast. Alt av sorg og problemer forsvant når han kom på fanget mitt , og i et lite øyeblikk var det bare meg og han.
Min datter var helt ferdig i dag når jeg sto opp , hun har virkelig fått prøve seg i natt. Jeg spøkte med at dette kun var en forsmak på det som ventet henne , det vil bli mange våkennetter når hun en dag blir mor. Men når hun hørte det så var talen klar , “glem det mamma , jeg skal ikke ha barn på leeenge”. Nei jeg må nok innse at jeg ikke blir bestemor på en stund , selv om jeg gjerne skulle ha opplevd det også. I følge min datter så er hun allerede blitt mor , jeg er i følge henne blitt Simbas bestemor.
Simba utvider stadig terretoriet sitt , men enda er både kjøkkenet og gangen litt skummel. Men han løper gjennom begge stuene som bare det , og spesielt hvis det er noen bare føtter i nærheten. Han elsker nemlig og jakte på små og store tær , de er nemlig så gode og bite på.
En liten gutt ga meg grei beskjed i går kveld , jeg måtte sende film og bilder til barnehagen. Det han ikke visste var at jeg hadde gjort det allerede , jeg har nemlig tett dialog med barnehagen via mail. Så i dag hadde en stolt gutt kunne vise frem vårt nye familiemedlem til alle barna på avdelingen , det tenker jeg var stor stas for en liten gutt.
Både far og sønn kom tidligere hjem enn vanlig i dag , og utifra skrittene så kunne ikke en liten gutt komme fort nok inn dørene her. “Simbaaaa , nå er jeg hjemme” ropte en lykkelig gutt i gangen , men ikke for høyt for da kunne han jo bli redd. Det ble tydelig at de to har funnet hverandre , de to minste har allerede knyttet et sterkt bånd. Jeg nyter synet av en liten pelskledd venn omringet av fire barn , kjærligheten flommer over. Så nå skal jeg tilbringe litt kvalitetstid med den lille , ja det vil si hvis jeg får lov da , her er det nemlig kamp om oppmerksomheten…
Jeg gikk fra en dør til en annen , ungikk den første men nå var det på an igjen.
“Kom deg inn og lukk døren etter deg” , hahaha, morsom han gubben min , NOT!!
Jeg stoler ikke akkurat på han etter tidligere erfaringer , og det er ikke rent få heller.
En bok kunne blitt skrevet om alle de gangene jeg har sittet fast bare fordi gubben mener det går , ikke hjelper det og nekte heller , for da tar han bare over styringen.
Men hvis jeg ikke ville sove ut i gangen så måtte jeg inn , en stille bønn ble bedt mens jeg prøvde å manøvrere stolen igjennom en miniatyrdør.
Jeg hørte hvordan rullestolen gnisset seg forbi dørkarmene , men lettelsen var stor når jeg faktisk kom inn.
Men det var ikke noe bedre inne , jeg burde jo ha skjønt det på døra.
Det var så lite at du måtte gå ut igjen for å tenke , du kunne bare glemme og skifte mening her inne for det var det ikke plass til.
Det var faktisk så lite at de ikke hadde fått plass til vasken på badet under byggingen , den måtte de bygge et eget rom til.
For å få plass til rullestolen måtte vi ommøblere hele rommet , ja det vil si senga , for det var det eneste møblemanget de hadde fått plass til.
Men kun EN seng faktisk , en seng til tre stykker.
Hadde gubben glemt noe vesentlig kanskje , hadde han glemt og oppgi at vi faktisk var tre?
“Ja det er jo bare en natt” sa gubben , men de ordene skulle han snart få angre på.
Når jeg måtte på toalettet begynte glosene igjen og komme , med meg hengende i armene gikk han rundt seg selv for å finne en mulig vei.
Men det var når vi skulle legge oss at han innså galskapen , “Æ får jo fa#n bare plass til en halv rævskinke”.
Vi var heldigvis så slitne at vi sovnet alle mann , men den roen varte ikke lenge.
For rett utenfor vinduet var det et fæla bråk , råneklubben “grei” hadde nå inntatt plassen.
Aldri hadde jeg forventet rånere her oppe , på en gudsforlatt plass kun bestående av industri og en flyplass.
Men akkurat her har de lagt et bygg som lokket til seg ungdommene , Mcdonalds lå rett ved siden av.
Hele natta har jeg hatt diskotek og burning inne på rommet vårt , kun en dårlig isolert vegg hindret de fra å komme inn.
Det ble ikke stille før nærmere 06.00 , og da var det bare for oss og stå opp.
Men en liten gutt er den eneste som virkelig har sovet i natt , han har storkost seg mellom oss.
Det er et under at jeg ikke har blåveis her jeg sitter , for aldri har jeg blitt slått og sparket mer enn i natt.
Men en ting var alle tre enige om når vi våknet , dette ble siste gangen gubben fikk bestille alene.
Hans egne ord satte et punktum for dette hotell oppholdet , “neste gang bestiller du!”….
PS : Men det betyr ingenting nå , for nå skal vi endelig hente vårt nye familiemedlem 💜
Vi har kun hatt tre små stopp på turen så jeg skjønner han godt , det er ikke like lett når man er liten og har mye energi.
Jeg føler vi har kjørt gjennom alle årstider , vi kjørte fra høstvær og regn , og etter to timer havnet vi igjen inn i vinterland.
Men det har skiftet fort på veien , fra brøytekanter til bart landskap igjen.
Men på Hemsedal fikk vi den vinteren vi alltid har ønsket oss , og på gradestokken kunne vi lese av 4,5 kuldegrader.
Gubben må gjerne skryte på seg at han er finnmarking , men kulde tåler han ikke lenger.
Med fleecejakken på skrudde han varmen i bilen opp på full guffe , og selv om han etter en stund fikk en lettere rødfarge i ansiktet så var det ikke snakk om å justere ned ett par grader.
Så når han like etter spydde ut gloser til en billist fremfor seg som kjørte litt forsiktig på de snødekte veiene som gubben sa var sommerføre så kunne jeg ikke dy meg , “gjelder det temperaturen også kjære” sa jeg lettere sarkatisk. Det ble stilt etter det.
Det er rart hvordan tiden går så fort når man er på tur , plutselig var vi på Hønefoss.
Endelig kunne vi fortelle en utålmodig liten gutt at vi nærmet oss , men vi hadde ikke før tenkt den tanken før et skilt kom opp langs veien.
Ved Lunner var det selvfølgelig omkjøring , og plutselig føltes det som at vi var havnet på fjellet igjen.
Er det blå himmel jeg ser??Ja det var det!!
Jeg syns det var noe kjent med landskapet vi nå bevegde oss inn i , minner begynte å komme tilbake.
” Hvor er vi?” spurte jeg gubben , men der var ingen hjelp og få.
I frykt for å være på villspor ymtet jeg forsiktig frempå , “jeg syns det minner om Nannestad”
Min bror bodde nemlig der for mange år siden , og det skulle vise seg at mine antagelser ikke var helt på villspor likevel. For når Nannestad skiftet lyste i mot så sukket jeg litt inni meg , et vakkert vinterlandskap lå nå rett fremfor oss.
Etter å ha tilbrakt milevis på en lang humpete landevei kunne vi endelig skimte flyplassen i det fjerne , nå var det bare ett par kilometer igjen.
Litt over klokken fem var vi endelig fremme på et velkjent hotell , et hotell jeg har komiske minner fra.
For dette hotellet har vi vært på før , og da fikk jeg et ublidt møte med en elektrisk svingdør.
Du vet de dørene der det er plass til flere på en gang i hver sin luke , og så vidt jeg kunne se så var det kun en inngang.
Gubben løp som vanlig inn før jeg fikk sukk for meg , så jeg så ingen andre valg enn å ta sats.
En liten gutt gikk bak med bestemoren sin , og jeg glemmer aldri uttrykket på de to når jeg kjørte inn.
For inn i døren kom jeg , men der var det også bom stopp. Folk kom løpende fra alle kanter , men gubben sto bare med hendene i kryss og spydde ut gloser. Jeg kom meg omsider ut igjen , men den opplevelsen har forfulgt meg siden.
Så idag når gubben igjen løp inn en svingdør og ventet på at jeg skulle komme inn samme vei så ristet jeg bare på hodet , jeg har nemlig lært av mine feil.
Men nå er vi i hvert fall fremme , så nå blir det bare kos resten av kvelden. Jeg ser frem til å strekke meg ut i senga etter en lang dag i rullestolen , og bare slappe av fremfor TVen.
En liten gutt klarte å rote til hele rommet før vi hadde kommet inn , en prestasjon i seg selv.
Så nå må vi prøve å få ut litt energi på gutten , eller rettere sagt JEG må finne på noe lurt.
Gubben har allerede lagt seg rett ut , og kjenner jeg han rett så blir han vel liggende…
