Beklager mine kjære , nå gråter jeg igjen.

Jeg prøvde å holde igjen , men tårene ble for mange.

Beklager mine kjære , nå skjedde det igjen.

Håpløsheten ble for stor , klumpen i halsen vokste så fort.

 

Beklager mine kjære , jeg prøvde å forklare.

Ordene strakk ikke til , de kom ikke fort nok ut.

Beklager mine kjære , meningen min nådde ikke frem.

Mine ord forsvant i deres ord , kraften min forsvant.

 

Beklager mine kjære , følelsene tok overhånd.

Frustrasjonen over å ikke bli hørt vant , nok en gang ble jeg sittende igjen.

Beklager mine kjære , jeg prøvde virkelig.

Prøvde å si ifra , prøvde å være en mor.

 

Beklager mine kjære , jeg klarte det ikke raskt nok.

Utålmodige sto dere og ventet , ventet på en forklaring jeg ikke klarte gjenta.

Beklager mine kjære , jeg ser dere er lei.

Uansett hvor hardt jeg prøver , jeg strekker ikke til.

 

Beklager mine kjære , jeg er ikke sterk nok.

Min kamp er ikke nok , dere fortjener mer.

Beklager mine kjære , jeg måtte gråte litt igjen.

Ensomheten vant , og jeg har ikke ord nok til at dere kan forstå….

 

Ja så var det fredag igjen , en ny helg står for døren. Men det føles ikke akkurat som at det er helg , for huset er omgjort til et katastrofeområde. Stuen er overfylt med ting , gangen ser ut som den er blitt truffet av et bombenedslag , og det er umulig å finne noe som helst. Normalt sett er huset nyvasket og shinet til helgen , det er liksom ikke helg før huset er blitt ryddet. Men nå flyter det overalt , og det er liten vits i og vaske gulv når mesteparten av gulvet er dekket av skap og hyller. I tillegg har vi en liten tass som har utpekt vaskekosten som sitt neste jaktbytte , så vaske gulv er ikke like enkelt lenger.

En gang har tatt dobbelt så lang tid enn hva jeg hadde sett for meg , ikke så rart kanskje når gubben velger å rive både vegger og tak. Det som begynte så uskyldig med litt maling på veggene har nå utartet seg til å bli en hel renovasjon , nå begynner jeg å forstå hvorfor gubben vegrer seg for oppussing. Alltid gjør han det til noe større enn hva det er , og nå skal jeg være glad hvis vi blir ferdig til sommeren.

Det var et øyeblikk der hvor jeg var fristet til å ta en Juliany ,dra til Spania og ikke komme hjem før huset er ordnet. Men det hadde jeg verken hatt samvittighet eller nerver til , jeg skjønner faktisk ikke at de tør! Reise til utlandet i disse tider er en risikosport , det er som å spille russisk rulett med eget og andre sine liv. Hvis ikke regjeringen vil stenge grensene så kunne de i det minste forby disse egoistiske menneskene å komme inn igjen i landet vårt , de kan bare holde seg borte for min del.

Vi har allerede avbestillt fjellturen vi opprinnelig hadde planlagt i påsken , tanken på fullstappede skianlegg og fjellområder ble en litt for stor risiko for oss. Så tanken på at flere og flere reiser til utlandet som om vi fortsatt lever i en normal hverdag gjør meg forbanna , og når de i tillegg velger å stå frem og si at de ikke bryr seg ja da ser jeg rødt.

Rettigheter: tegninger.no

Påsken i år blir rolig for våres del , men fin skal den bli uansett. En liten utflukt skal vi likevel unne oss , og vi har valgt et sted der vi vet smittefaren er lav. Værlandet havhotell har kun et få antall rom og leiligheter tilgjengelig , så det føles litt tryggere der enn oppe på fjellet med tusenvis av andre mennesker. I tillegg gikk vi for tre leiligheter fremfor rom på hotellet , på den måten blir det enda sikrere for oss. Jeg gleder meg sånn til å oppleve havgapet på nært hold igjen , og naturen der ute er ubeskrivelig vakker. Den eneste butikken er normalt sett stengt i påsketider , men de har lovet og holde den åpen for oss de dagene vi er der , det er service det.

Hvem vil ikke dra hit??
Bulandet og Værlandet
Bildene er lånt fra Google

Vi har så mange små nydelige bortgjemte perler i dette landet vårt , fremfor å dra til utlandet burde vi heller bruke mer tid på å utforske vårt eget land. Det er en grunn til at filmskapere fra andre land kommer hit for å filme , og når landet vårt er bra nok for selveste Tom Cruise så burde det være bra nok for oss og. Jeg er drittlei av å se bilder av halvnakne kropper på en kritthvit strand , gi meg heller bilder av vill og vakker natur. Så nå sitter jeg bare her og drømmer meg bort , jeg gleder meg til å fylle lungene med frisk sjølukt igjen…

God helg alle sammen💜

Som en tordenvind for gubben ut døren igår , det siste jeg hørte var ytterdøren som smelte igjen.
Min datter som sto i kjøkkenvinduet lurte på hva som gikk av gubben nå , hadde han tatt for mye møllers tran mon tro??
“Nei nå har han tatt helt av” hørte jeg min datter rope , “ikke kræsj i mormor da!!”
Det viste seg nemlig at mine foreldre hadde kommet akkurat i det en finnmarking var på vei ut , og alt de så var asfalten som krøllet seg i det gubben kjørte ut av garasjen.

 

To besteforeldre kom inn som to spørsmålstegn , her måtte en forklaring til.
Forklaringen lå nærmere enn de trodde , en gang ble et synlig bevis på hva som hadde skjedd.
Gubben hadde nå fått nok , med to malingsspann i hendene skulle han nå ut for å få svar.
Hjemme satt jeg og priset meg lykkelig , jeg takket høyere makter for at det ikke var meg som jobbet på en byggevarebutikk.

 

Tiden gikk og jeg ble mer og mer bekymret , hvor ble egentlig gubben av?
Butikken lå jo bare noen minutter unna , så hva var det som tok sånn tid?
Med en litt nervøs latter snudde jeg meg mot min mor , kanskje gubben var blitt arrestert?
Spørsmålene var mange der jeg satt , for jeg vet at en utålmodig finnmarking ikke er og spøke med.

 

Jeg måtte faktisk vente en hel time til før jeg fikk svar , endelig hørte jeg en ytterdør gå opp.
Rød i topplokket kom han inn , det hadde tydeligvis gått hett for seg der borte.
Jeg kikket på gubben i det han dumpet ned ved siden av meg , et oppgitt blikk tydet på at han ikke var blitt noe klokere.
Mine foreldre kom meg i forkjøpet , og jeg ble sittende og holde pusten mens jeg ventet på gubben sin forklaring.

 

Det viste seg at gubben hadde stormet inn på butikken som jeg hadde tenkt , med to malingsspann i hendene gikk han mot disken med bestemte skritt.
Nå skulle han vise hvordan en blanding med kalkmaling skulle se ut , han ville ha en forklaring på hvorfor den malingen han fikk var så mye tynnere.
Så denne gangen hadde gubben lagt en plan , en plan kjerringa hadde prøvd å få han til å gjøre i dagesvis.
Vel fremme ble to spann smelt i disken , en forskrekket ansatt stirret på gubben med store øyne.

 

Begge spannene ble åpnet , en rørepinn ble grepet av to utålmodige arbeidshender.
“Ser du dette?” sa gubben mens han rørte i det spannet han hadde fått av butikken dagen før.
“Og se nå” fortsatte gubben mens han rørte i det spannet min sønn hadde kjøpt.
Til tross for at malingen var av samme merke , kalkmaling begge to , og kjøpt i samme butikk var det stor forskjell.

 

Den som min sønn hadde kjøpt var tykk som våt sement , mens den vi hadde kjøpt var tynn som vanlig maling.
“Jaaa? Nå får dere forklare dere , for jeg vil ha malingen sånn” sa gubben mens han løftet spannet til min sønn opp fra disken
Mannen bak disken kikket nøye på begge spannene , prøvde å finne en feil som ikke var der.
Men når han ikke fant en forklaring så gikk han for ansvarsfraskrivelse , malingen til min sønn hadde sikkert stått for lenge.

 

Når gubben hørte hvordan han prøvde å vri seg unna fikk han nok , malingen var nemlig like tykk når vi fikk den som nå.
Med et bestemt blikk stirret han mannen bak disken i senk , nå skulle han bevise teorien sin.
“Ja da får du riste begge spannene på nytt da , så ser vi om det endrer noe” sa gubben.
Mannen bak disken gikk med på det , for han hadde helt sikkert rett i sin teori.

 

Minuttene gikk og spannene ble tatt ut av sentrifugen , lokkene ble fjernet og gubben grep rørepinnen på nytt.
Det første spannet som ble testet var min sønn sitt , og den var like tykk som før den ble ristet.
Gubben holdt opp rørepinnen for å demonstrere hvor tykk den var , malingen hang fast på pinnen uten å dryppe.
Det var da det kom fra den ansatte , en setning som han like etter skulle få angre på at han hadde sagt.

 

” Malingen i det andre spannet kommer heller ikke til å dryppe , bare prøv”
Mannen bak disken kikket skråsikkert på min mann i det han fjernet lokket , ALDRI i livet om de hadde gjort feil!!
Gubben grep rørepinnen og begynte å røre , på ny løftet han også denne rørepinnen opp.
Drypp sa det i spannet , gubben stirret på den ansatte med lyn i øynene.

 

Men selv om mannen bak disken indirekte hadde vedkjent at malingen til min sønn var riktig blandet så endret han nå mening.
Den malingen vi fikk var riktig i følge han , han hadde nemlig malt mye med kalkmaling.
Gubben ga til slutt opp , han skjønte at her kom han ingen vei.
Dessuten måtte han ut før han virkelig gikk i flint , han kokte i det han forlot en byggevarebutikk.

 

Du kan sikkert tenke deg til min reaksjon når gubben fortalte hva som hadde skjedd , de skal være glad jeg ikke klarer å snakke skikkelig lenger.
Vi har brukt flere tusen på en ubrukelig maling , og nå er vi like langt.
Man må da kunne forvente at de som jobber på slike butikker vet hva de holder på med , og at de kan gi oss det vi vil ha.
En ting er ihvertfall sikkert , det blir leeenge til vi kjøper maling fra Coop bygg igjen…

Dagene bare flyr avgårde , jeg kunne nesten ikke tro at det var torsdag i dag når jeg våknet. Det føles som igår at det var helg , og nå står en ny helg for døren. Noen ganger skjønner jeg ikke hvor dagene blir av , det føles nesten uvirkelig ut her jeg sitter. Idag startet dagen med en etterlengtet dusj , nok en ting som føles uvirkelig ut. Fortsatt må jeg be noen om å klype meg i armen , jeg har fortsatt problemer med å forstå at jeg har havnet i denne situasjonen. Den dama som engang var så sterk og selvstendig på alle måter har forsvunnet , men nå sitter jeg her og må ha hjelp til å plukke opp armene mine når de faller ned.

Jeg kjente det på hele meg i dag når jeg våknet , hodet hang ikke med. Jeg følte meg lei og tom , en tykk tåke hadde lagt seg over meg. Eller for å si det på en klarere måte , jeg våknet til en drittdag. Enkelte ganger gidder selv ikke jeg å lete etter lysglimt , noen ganger vil jeg bare være lei. Jeg vil være sur uten å høre at jeg må legge det av meg , jeg vil være sur så lenge jeg vil uten at noen ber meg smile og være blid.

Faktisk var jeg sint idag når jeg slo opp øynene , sint over den ansvarsfraskrivelsen vi stadig møter. Nå er det nærmere to måneder siden kommunen valset inn døren her , to måneder siden de leverte budskapet om at en BPA ordning ville bli fratatt oss. Vi har sendt over alle våre ønsker og behov , og gitt tydelig beskjed om hva vi trenger.
IKKE ETT ord har vi hørt! Helt forbanna stille har det vært!

Hjelper ikke at fargen er fin når malingen ikke er dekkende.

Jeg må slite med opplæring av assistenter i en ordning jeg ikke vet om jeg får beholde , jeg må bruke krefter på unødvendige ting bare fordi kommunen ikke klarer å bestemme seg. Men det verste er at jeg ikke skjønner hvorfor de er så vanskelig , det er ikke akkurat som at jeg har bedt de finne opp kruttet på nytt. Mine og våre ønsker er helt grunnleggende enkle behov , vi vil ha de samme rettigheter som en som er frisk. Vi vil bestemme selv hvem som skal jobbe her , vi vil bestemme selv hvordan livet vårt skal leves.

Hadde det bare vært meg så hadde jeg gitt blanke , men her blir en hel familie berørt. Som mor er det min oppgave og sørge for at barna blir ivaretatt , spesielt en liten gutt som ikke klarer å stå opp for seg selv. Men kommunen har ingen problemer med å sette inn ufaglærte fremmede mennesker her , de vet tydeligvis bedre enn meg hvem som passer inn her. Kjemi blir ikke vektlagt , for de er det viktigste at gubben kommer seg på jobb og at jeg får “forsvarlig helsehjelp.”

Legobygging på høyt nivå

Jeg er så drittlei de to ordene , forsvarlig helsehjelp er det samme som nødvendig hjelp til og overleve. Verken mer eller mindre , livsglede og kvalitet blir ikke vektlagt i det hele tatt. Så ja jeg er lei , frustrert over at kommunen holder oss på pinebenken. Jeg er lei av å sitte her i uvisshet , lei av å bruke unødvendige krefter på noe jeg ikke vet om jeg får beholde.

Når gubben kjøper tulipaner til sin illsinte kjerring

Det var dagens utblåsing , føler meg ti kilo lettere nå. Jeg er aldri sur så lenge om gangen , det er ikke mulig her i huset. Gubben er også i krigshumør idag , og nå er han på vei til en byggevarebutikk for å stille noen til veggs. Malingen ble igjen for tynn , og nå er lunta til gubben i fyll fyr. Jeg fant ut at det tryggeste var å holde seg hjemme , det holder lenge med en finnmarking på krigsstien…

Det går ikke en dag uten at jeg ser på mine barn og tenker på hvordan det skal gå , hvordan fremtiden blir når jeg en dag blir borte.
Bekymringene er store og tunge , de legger seg rundt brystet mitt som betong.
Deres bekymringer blir mine , deres redsel gir meg frykt.
En frykt som noen ganger blir altoppslukende , så altoppslukende at jeg ikke klarer å puste.

 

Tre av barna er blitt voksne nå , men for meg er de fortsatt barn.Mine barn , barn som fortsatt trenger trøst når redselen blir for stor.
En redsel som de nå lever med hver eneste dag , en redsel som bringer med seg mange spørsmål som nesten ikke tør nevnes høyt.
Spørsmål som jeg av og til må tvinge frem fordi jeg ser de sliter , spørsmål som gnager på innsiden som gjør at de aldri får fred.

 

Alt jeg kan gi er kjærlighet , en kjærlighet uten trøst.
En kjærlighet uten beroligenhet , en kjærlighet uten trygghet.
En kjærlighet uten løfter , en kjærlighet uten en fremtid.
Min kjærlighet er her og nå  , og noen ganger er ikke kjærlighet nok.

 

For min kjærlighet kan aldri gi de den tryggheten de så gjerne trenger , min kjærlighet kan aldri gi de den beroligenheten de så sårt lengter etter.
Min kjærlighet kan aldri si det de så gjerne vil høre , min kjærlighet kan aldri love at alt vil bli bra.
Min kjærlighet kan aldri vinne over sorgen de føler , for min kjærlighet bærer med seg en håpløshet så stor.
Så når jeg ser inn i mine kjære sine øyne så ser jeg det , selv om kjærligheten er så uendelig stor så er den likevel noen ganger ikke nok…

Ja idag våknet jeg opp til uvanlige lyder i huset , jeg skjønte fort at her var det ikke mulig å få litt morgenro. Det er nemlig en kjent sak at gubben ikke er den mest hensynsfulle , ihvertfall ikke når andre ligger og sover. Men idag overgikk han alt , det ble tydelig at en gang hadde gått til hode på han. Så her var det bare å komme seg opp , jeg så ingen hensikt i og bli liggende mens gubben gikk amok i gangen.

Gubben var vill i blikket når han kom inn for å ta meg opp , fire vegger hadde sikkert fått en dose av finnmarkingens temperament. Alt jeg klarte å tenke på var at jeg var glad jeg ikke var en av de veggene , men når to arbeidshender grep fatt i meg kom jeg på andre tanker. I dag hadde ikke gubben tid til noe langt morgenstell , han hadde viktigere ting og tenke på. Aldri har jeg fått kjeft fordi jeg har latt andre få bestemme , men det fikk jeg i dag.
“JA!! Hva skal vi gjøre med gangen , hvis du ikke bestemmer så river jeg alt”

Litt mer vårlig idag
Katastrofeområdet

Gubben klarer nemlig ikke bli enig med seg selv , slik har han alltid vært. Han må ha noen som tar de verste avgjørelsene , spesielt når det kommer til oppussing. Så at jeg prøvde å være snill og gi rom for gubben sin kreativitet var det lite vits i , kjerringa måtte bare få fingen ut og komme med en avgjørelse. Før jeg visste ordet av det satt jeg i rullestolen , neste stopp var Coop bygg.

Igjen ble jeg plassert fremfor et svært fargekart , en ny farge måtte velges ut. Det rare var at samme mann som vi sist kjøpte maling av var på jobb også idag , noe som førte til at jeg fikk bange anelser. Det gikk jo ikke særlig bra forrige gang , derfor ba jeg gubben spørre hvorfor malingen vi fikk forrige gang var så tynn. Jeg så på hele mannen bak disken at han ble brydd , men noe skikkelig svar fikk vi ikke. Derfor var jeg spent på hvordan malingen var denne gangen , men det svaret fikk vi ikke svar på før vi kom hjem.

Gubben satte igang med å rive veggene ren , og denne gangen ble brystpanelet også fjernet. Ja taket ble også revet , gubben hadde tydeligvis bestemt seg for at denne gangen skulle det gjøres skikkelig engang for alle. Men jeg satt bare og ventet på at et malingsspann skulle bli åpnet , alt sto og falt på den nå. Med første øyekast så malingen like tynn ut , jeg skjønte ingenting der jeg satt. Kalkmalingen min sønn kjøpte var tykk som sement , men vår maling var ikke i nærheten. Gubben ville likevel prøve før han gikk tilbake til butikken , fargen var i det minste riktig denne gangen.
Så nå gjenstår det og se om vi blir fornøyd denne gangen , ja hvis ikke vet jeg ikke hva gubben gjør , da tror jeg huset for alvor står i fare for å bli revet ned…

En liten tass har søkt dekning på det eneste stedet hvor det er mulig og få litt fred

Som dere sikkert vet så begynte vi på et nytt maleprosjekt for en stund siden , nå var det gangen  som skulle freshes opp.

Maling ble kjøpt inn , en lysere tone ble valgt denne gangen.

Jeg ville nemlig ha gangen litt lysere siden det er begrenset med dagslys der ute , og en annen farge enn grå.

Grå og hvit går nemlig igjen her i huset , så nå ville mor ha noe annet.

 

Ikke vet jeg hva som skjedde , kalkmalingen vi hadde kjøpt var tynnere enn forventet.

Selv etter flere lag dekket den ingen ujevnheter , veggene ble verre enn noengang før.

Min sønn hadde malt rommet sitt med kalkmaling uken før , og når vi så hvor godt den dekket fant vi ut at det måtte bli perfekt i gangen også.

Men malingen til min sønn var dobbelt så tykk som den malingen vi hadde kjøpt , eneste forskjellen var fargen.

Til tross for ville protester fra mor hentet gubben resten av malingen til min sønn , og begynte å dekke veggene i gangen.

Igjen ble veggene malt grå (blå) , som alltid gikk gubben for den enkleste løsningen.

Mor i huset kapitulerte , jeg orket ikke protestere.

Gubben skulle få viljen sin denne gangen , uten sure miner ba jeg han kjøre på.

 

Med et overrasket blikk stirret han på meg , gubben er nemlig ikke vant med å vinne så lett.

Som en usikker tenåring sprang han rundt her , jeg så hvordan han klødde seg i hodet mens han studerte veggen.

“Det blir fint kjære” ropte han fra gangen , men en påstand hørtes mer ut som et spørsmål.

Problemet mitt er bare at jeg ikke liker fargen , så jeg kunne ikke gi han den bekreftelsen han trengte.

 

Like etter et mislykket maleprosjekt foreslo jeg at vi kunne legge ferdigbeiset panel istedenfor , men det ble ville ikke gubben høre noe om.

Han skulle gjøre dette enklest mulig , det fikk da være måte på hvor lenge han skulle holde på.

Men idag har pipen fått en annen lyd , for idag er nemlig gubben hjemme.

Og nå er en gang blitt til et stort prosjekt , det enkle forsvant over natta.

Du kan tro jeg ble overrasket når gubben begynte å rive taket idag , var det ikke veggene som skulle oppgraderes??

Nå skal tydeligvis heeeele gangen oppgraderes , vegger , tak og trapp skal nå ordnes.

Som om ikke det er nok så snakker han om å få elektriker inn her , en hel gang skal belyses.

Så ikke vet jeg hva som har skjedd med gubben , men jo mer jeg hører han river jo mer tenker jeg på lommeboka , gangen vår kan fort gå inn i Guinness rekordbok som den mest dyreste gang….

PS : Nå er mor sin ide om panel også blitt aktuell igjen 🙄

 

 

 

 

Nok en deilig dag og våkne opp til , for første gang i år kunne jeg høre fuglekvitter fra senga mi. Vårens toner var nå kommet for å bli , jeg kunne nærmest føle at det begynte å spire inni meg også. Men idyllen ble brutt når hjemmesykepleien kom , i dag var det nemlig planlagt bytte av knappen min. Hver tredje måned må knappen eller PEGen byttes , den holder ikke stort sett lenger enn det. Nå har jeg gjort denne prosedyren flere ganger så jeg vet at dette stort sett er unnagjort på et blunk , og jeg er så glad for at hjemmesykepleien kan gjøre dette her hjemme så jeg slipper å dra på sykehuset.

Den nye knappen

Så idag bestemte jeg meg for å filme byttingen av PEGen , og da var det jo typisk at noe skulle skje.  Sykepleieren fikk nemlig ikke inn den nye knappen på første forsøk , og selv om det ikke gjør vondt å bytte den så må jeg innrømme at jeg fikk litt panikk. Det er nemlig slik at hvis dette ikke blir gjort fort nok så kan vevet rundt åpningen begynne å lukke seg , og det har jeg en mistanke om at nettopp det skjedde i dag. For de av dere som ikke tåler å se slike ting så ville jeg latt være å se på filmen , men jeg håper den kan være til hjelp for andre som nå nettopp har fått PEG og gruer seg litt for å bytte knappen.

Når det var gjort så var det bare å komme seg opp , og i dag hadde jeg en plan om å velge noe annet enn ulltøy fra garderoben min. Nå er det på tide at vårklærne begynner å tre frem , dessuten kan jeg vel ikke kalle meg en blogger uten at jeg har et innlegg om antrekk. Likevel begynte jeg forsiktig i dag , planen er at jeg skal lokke våren frem litt etter litt.  Så under kan dere se mitt tirsdagens antrekk , en blomstrende blå tights med en dus rosa underlagstopp , og en tynn hjemmestrikket vårgenser for å holde varmen. Og til slutt , et par lekre musefletter for å matche den nye stilen. Legg også merke til at neglene også har fått et nytt strøk med farge , her har jeg tenkt på alt.

Hva skjedde egentlig???

Er det en ting jeg har lært idag så er det at antrekk og klær overlater jeg til noen andre , for dette er jo bare stress. Dessuten ser jeg jo ut som en blanding av Pippi og Eli Hagen der jeg sitter , det ble ikke helt slik jeg hadde sett for meg for å si det sånn. Vi får bare håpe på at våren ikke blir skremt bort , jeg tør nemlig vedde på at jeg hørte fuglene stoppe og kvitre når jeg kom ut i stua.

I dag fikk jeg en mail som fikk hjertet mitt til å hoppe , et innskrivningsskjema til skolestart poppet plutselig opp. Tenk at en liten gutt snart begynner på skolen!! Den dagen han begynner har jeg nådd alle de målene jeg satte meg når jeg først ble syk , tre mål var viktig for meg å nå. Jeg ville oppleve min egen 40 års dag , min datter sin 18 års dag og skolestarten til en liten gutt. Jeg grugleder meg her jeg sitter , for jeg vet det kommer til å bli en følelsesrik dag. En ting er ihvertfall sikkert , en liten gutt er ikke så liten lenger , han begynner å bli stor…

Er det en ting jeg har lært meg på disse fem årene er at fortiden ikke kan dveles ved.

Fortid er nemlig fortid , det som har skjedd har skjedd.

Derfor blir jeg opprinnelig lei meg når jeg ser hvordan andre lar seg fange , som i et edderkoppnett sitter de limt fast.

Stadig vender de tilbake , klarer ikke å slippe tak i det som er sagt og gjort.

 

Livet er for kort til å dvele med fortiden , noe jeg har lært på den harde måten.

Hver dag savner jeg livet jeg engang hadde , men noen hendelser er visket ut.

Det er kun de gode minnene jeg har tatt med meg , feil og negativ dritt har jeg kastet bort.

Jeg har ikke tenkt å la negativiteten ta over livet mitt , uansett kan jeg ikke gjøre noe med det som allerede har skjedd.

 

For hvem gidder vel bruke tiden sin på noe de ikke kan gjøre noe med?

Hvorfor skal vi bruke unødvendige krefter på noe som har skjedd i går eller for en uke siden?

Skal vi virkelig holde andre mennesker ansvarlig til evig tid bare fordi vi selv føler oss urettferdig behandlet?

Hva hendte med å gå videre og legge ting bak seg?

 

De fleste av oss er så heldige å våkne opp til en ny dag , en ny dag med blanke ark.

Men hvis du fortsatt er på samme side som du var i går så fylles dine blanke ark opp med det samme , og til slutt har du et helt kapittel som er kastet bort.

Jeg er en av dem som ikke er garantert noen ny morgendag , jeg teller mine blanke ark.

Vi er mange som ikke vet hvor mange blanke ark vi får , og en dag vil du også være der vi er nå.

 

Mitt eneste håp er at du da ser det du ikke ser nå , at du innser at det er ingen vits i å bruke krefter på noe du ikke kan gjøre noe med.

For vi er bare mennesker alle sammen , ulike mennesker med ulike perspektiver.

Livet er så altfor kort , bruk heller tiden på det som gir deg energi fremfor negativ dritt som suger deg tom.

Kom deg ut av edderkoppnettet mens du enda kan , og sist men ikke minst , la fortid være det den nettopp er , F.O.R.T.I.D….

For en fantastisk dag!! Endelig fikk jeg mulighet til å realisere planen min , endelig kom jeg meg ut!
Men først må jeg bare få takke dere , det var så koselig å lese alle deres nattahilsner i går kveld. Jeg sovnet med et smil i går , og det er takket være dere.
Dessverre har ikke natten vært så god , jeg har nemlig en fot som har plaget meg i lengre tid. Murring i øverste del av leggen og på baksiden av kneet kommer og går , og i natt var det verre enn verst.

Jeg tror jeg nesten ikke har sovet i natt , noen ganger blir jeg bare så inderlig lei av disse smertene jeg må slite med , og det verste er at det kommer stadig nye smerter som setter seg i kroppen min. Leddsmerter og nervesmerter har jeg hatt i fem år nå , de har jeg lært meg å leve med. Men når det på toppen av dette kommer smerter jeg ikke vet stammer fra så blir jeg en smule oppgitt , og da kan jeg fort bli en dårlig versjon av meg selv.

Men det var ikke tale om at jeg hadde tenkt å la smertene stoppe meg i dag , dessuten er det verre når man ligger i ro og dveler over det. Så jeg beit tennene sammen og kom meg opp , og det første som møtte meg var fuglekvitter og en skyfri blå himmel. Gjett om det ga motivasjon , hele formiddagen gikk med til å se på klokken. For i dag hadde jeg tenkt å overraske en liten gutt , mor skulle endelig hente han i barnehagen igjen.

Egentlig hadde jeg tenkt at jeg og assistenten skulle gå , men plutselig kom min datter ned trappa. Jeg merker at hun er blitt 18 , for nå har jeg ikke oversikt over skoledagene lenger. Hun ordner alt selv nå , trenger ikke mor til å skrive fravær lenger. I dag hadde hun fri , noe som passet veldig bra i dag. For da kunne hun være med og hente , nå ville sikkert en liten gutt bli dobbelt så glad.

Vi tok selvfølgelig med oss en liten tass , men jeg regnet med at han måtte ha litt bærehjelp på denne 4 km lange turen. Vi har nemlig aldri gått så langt før med Simba , stort sett har vi holdt oss i nærområdet. Men jaggu ble jeg imponert , han spratt som et lite kengurubarn bortover veien. Litt skeptisk var han likevel , han gikk i hælene på min datter hele veien. Når vi nærmet oss barnehagen så var det akkurat som en liten tass skjønte hva vi skulle , lyden av frydefull barnelatter fikk halen til å gå som en trommestikke. Hele veien gikk en liten tass , jeg hadde tydeligvis undervurdert han.

Det ble selvfølgelig vill jubel i barnehagen blant alle barna når min datter gikk inn gjennom porten med en liten tass i armene , plutselig var hun omringet av barn på alle kanter. Men den som jublet høyest var vår lille gutt , tenk at mamma kom for å hente!!
Når han kom løpende mot meg kjente jeg tårene presse på , og når jeg fikk den største klemmen på aldri så lang tid klarte jeg ikke holde igjen.

Jeg elsker disse små turene vi får sammen , de betyr så uendelig mye for meg. Hele veien pratet han om dagen sin , delte gledelig store og små begivenheter. Når pappaen henter han og jeg spør om hvordan dagen hans har vært så får jeg kun et svar , “jeg vet ikke” er standard svaret. Men idag fikk jeg høre alt uten at jeg trengte spørre , jeg fikk nesten ikke inn et ord hele veien.

“Mamma kan jeg få sitte på?” 

Så nå sitter jeg her med et lykkelig hjerte , denne lille turen var alt som skulle til for å gjøre dagen min perfekt. Nå skal jeg bare nyte resten av kvelden , og håpe på at natten blir litt bedre. Men selv med utmattende smerter så er gleden stor , ingen smerter i verden kan konkurrere mot et varmt hjerte…