MAMMA PÅ HJUL

Det har vært nok en dårlig natt , og det merket jeg på humøret idag. Jeg var slett ikke klar for en dag full av tusen spørsmål , tålmodigheten var ikke på topp idag. Jeg har nå prøvd å få sendt julegaver i flere dager , men det er ikke like lett når det kommer nye gjøremål i veien. Derfor var det første prioritet i dag , nå måtte vi få alt ned i et par norgespakker. Gudene skal vite at jeg bannet innvendig i dag , for det er noen ting som egentlig ikke lar seg gjøre å delegere videre. To timer har vi brukt på å ordne to norgespakker , to timer som egentlig burde ha tatt en halvtime.

Egentlig burde jeg ha blitt vant til det nå , vant med at ting tar dobbelt så lang tid når jeg skal ha ting gjort. Men faktum er at jeg fortsatt blir frustrert , og spesielt idag når lunta var litt kortere enn normalt. I dag ble jeg også vekket opp midt på natta , jeg skjønte ingenting når en liten gutt sto ved senga mi. 04.45 viste viserne på veggen , et øyeblikk trodde jeg faktisk at jeg drømte. Men der sto han altså , lys våken og klar for dagen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg lå fortsatt med Bipap masken på , noe som medførte at jeg ikke klarte å prate med en liten gutt. Men det skjønte han med engang , og før jeg visste ordet av det hadde han hentet nattevakten som kunne fjerne masken. “Er du oppe nå?? Det er jo midt på natta!” , jeg kikket forvirret på en liten gutt , spent på hva slags forklaring han ville komme med denne gangen. “Ja magen min vekket meg , jeg tror den er sulten for det kommer så rare lyder fra den.”

Ikke rart jeg er trøtt for tiden , jeg blir jo vekket til alle døgnets tider. Derfor var jeg spent på hvordan dagen hans hadde vært , om han hadde klart å holde seg våken i barnehagen. Svaret på det fikk jeg når han kom hjem , det ble fort klart at han nå hadde nådd sin grense. For etter 12 timer måtte han gi tapt , han sovnet midt under middagen. Så nå spørs det hvor tidlig han står opp i morgen , her er det bare å gjøre seg klar tenker jeg.

En liten glede dukket også opp i dag , nei en stooor glede dukket opp i dag. En dame som heter Katrine hadde sendt meg en hel norgespakke full av gaver , gaver til både meg og barna. Jeg blir like rørt hver gang , tenk at fremmede mennesker gjør seg så mye bry bare for meg. De var så fint innpakket at jeg ikke klarte å bestemme meg , jeg sitter enda og vurderer om jeg skal åpne de før jul. Tanken på å ha noen gaver fra mine lesere under treet er litt forlokkende , det hadde vært litt koselig syns jeg. Men det skal du vite Katrine , dette betyr så uendelig mye for oss alle , så tuuusen hjertelig takk 💜

Det ble en spesiell avslutning på dagen i dag , med tårer i øynene kom gubben hjem bærende på en svart liten krukke. Vår aller kjæreste Prins er nå kommet hjem , og jeg kjente hvordan freden endelig senket seg litt inni meg. Jeg er så glad for at vi sto på vårt , tanken på å vente i månedsvis fikk hjertet mitt til å briste. Takket være Bergen smådyrskrematorium fikk vi vårt ønske oppfylt , hos dem fikk vi til slutt den verdigheten vi trengte for å få en avslutning. Så nå er han kommet tilbake til oss , og jeg kan sitte å se på han hver dag…

Herlighet , dere altså! Gårsdagen ble virkelig preget av innlegget til dere , aldri har jeg fått så mange bilder på engang. Gubben ble helt svett i pannebrasken av å høre på en pipelyd fra mobilen , hver gang det kom bilder så ga mobilen beskjed. Det ble så mange bilder at jeg nå må lage flere innlegg , og jeg storkoser meg mens jeg holder på. Så fantastisk flinke dere er , julestemningen skinner igjennom alle bildene dere sender. Tusen takk for alle bidrag , jeg er mektig imponert. Så her kommer første del av operasjon julestemning , jeg har i vertfall fått ny inspirasjon. Til dere som enda ikke har sendt meg bilder så er det ikke for sent , det er bare å sende i vei , jeg fortsetter å dele så lenge jeg får bilder…

Anita 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gunn/min svigermor 

Katrine 

Marit / Vardø 

Tonje

Torhild 

Trude / Alta

Veronica 

Anita / Molde

Sølvi 

Trude 

Det har vært en tung natt , jeg våknet opp av at bipap masken føltes tett og ubehagelig. Det var akkurat som om jeg ikke fikk puste ordentlig , luften ville ikke gå inn gjennom nesen. Jeg hater å ligge med åpen munn og puste gjennom masken , munnen blir tørr og leppene blir full av belegg. Jeg har hatt slike opplevelser tidligere , nesen tetter seg og jeg får ikke puste på den måten jeg vil. Så klokken 04.45 klarte jeg ikke mer , masken måtte av. Det tok en stund før jeg klarte å roe meg igjen , det er nemlig ikke noen god følelse av å våkne opp til at man får pustestopp. Det er nemlig det som er årsaken til at jeg må bruke bipap , jeg har noen pustestopp som følge av denne sykdommen.

Så jeg var rimelig sliten når jeg våknet i dag , slett ikke klar for å høre et muntert og høylytt “god morgen” der jeg lå. Jeg tror jeg må vurdere og flytte medisin lageret mitt til kjøkkenet , for det er helt unødvendig at jeg skal bli vekket før tiden bare fordi hjemmesykepleien skal lage til medisin. Jeg trenger all søvn jeg kan få , og spesielt når natten har vært dårlig. Hadde de nå bare gått stille inn for å hente medisinen så hadde det egentlig vært greit , men enkelte gir seg ikke før jeg har svart tilbake. Jeg er ikke noe morgen menneske , så alt som kan høres fra en seng er noen små grynt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Første vekking skjer alltid kl 06.30 , da står en liten gutt og stirrer på meg ved sengekanten. Men idag hadde han ikke tid til å se om jeg var våken først , han hadde nemlig noe viktig og fortelle meg. For det første han gjør hver morgen er å sjekke julekalenderen , men idag hadde det igjen skjedd noe merkelig. Det var helt tomt i luken , ikke en eneste smule var å finne! En liten gutt stirret fortvilet på meg , nå måtte mamma gjøre noe.

“Du må ringe politiet mamma , noen har stjelt godteriet mitt”

Hmm, en trøtt mamma tenkte så det knaket , noe som ikke var særlig lett klokken 06.30 om morgenen. Jeg skjønte jo at gubben igjen hadde glemt å fylle opp kalenderen kvelden før , og nå var gode råd dyre for å løse denne nøtten. Det var da jeg plutselig kom på det , for når alle nissene ble plukket frem for en stund siden så var det en som gjorde seg bemerket for en liten gutt. For en av nissene så nemlig så lur ut i følge en liten gutt , så han ble dermed utnevnt til rampenissen. Og det var nettopp denne nissen som ble redningen i dag , mor i huset fikk en ide.

“Nei nå tror jeg rampenissen har lurt deg” sa jeg til en storøyd liten gutt , og kommanderte han til å lete etter nissen. Til alt hell sprang en liten gutt opp først , og det ga gubben tid til å finne frem godteposen som han så la i fanget på en rampete nisse. Det gikk ikke lang tid før en liten gutt kom tomhendt tilbake , oppe var det i vertfall ingenting og finne. Igjen måtte mor hjelpe til , hvor var det nå den nissen pleide å sitte??

Jeg hadde ikke rukket og stille spørsmålet ferdig før en liten gutt var på vei ut av rommet , “på peisen” hørte jeg han rope mens han løp mot stuen. Det gikk ikke mer enn to sekunder før jeg hørte ellevill jubel fra stuen , etterfulgt av et forsøk på å gi en rampete nisse en liten skjennepreken. Takk og lov for en rampete nisse , jeg har en mistanke om at det ikke blir første gangen jeg må legge skylden over på en uskyldig nisse.

I dag hadde jeg bare et ærend jeg måtte få gjort , og det passet en liten gutt å minne meg på før han gikk idag. For nå nærmer det seg snart lucia feiring , og i år er det endelig en liten gutt sin tur og gå rundt i barnehagen. Derfor fikk jeg klar beskjed i går , en lucia drakt måtte han bare ha. Ja her var det vel bare å adlyde ordre , det er ikke hver dag en slik stor begivenhet melder sin ankomst. Det var en lykkelig gutt som kom hjem idag , og enda lykkeligere ble han når han så den hvite drakten som hang og ventet på han.

Nå står en liten gutt fremfor meg , kvelden skal tydeligvis avsluttes med en danseoppvisning. Vi har nemlig sett Hakkebakkeskogen for hundrede gang , og der er det mye gøy musikk som får liv i danseføttene til en liten danseløve. Lucia drakten er selvfølgelig på , for den måtte han bare prøve. Men nå ser det ut som en drakt må strykes på nytt , det var nemlig litt av en danseoppvisning. Nå gjenstår bare en ting , minne gubben på at en kalender må fylles opp , for i morgen trenger både mor og en rampenisse litt hvile…

Jeg må gripe alle små halmstrå som finnes , og når mørket blir altoppslukende må jeg prøve å skape de selv.

Det har vært noen tunge uker , egentlig har det vært noen tunge år.

Men er det en ting jeg har lært gjennom disse årene , så er det at når livet går i mot så må man lete etter små lysglimt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Derfor går dette innlegget ut til dere , jeg har et håp om at dere kan gi meg noen små lysglimt.

For nå trenger jeg og fylle dagene mine med lys , jeg trenger noen små gleder.

Det finnes nemlig ikke et snev av julestemning i min kropp , sorgen har tatt over all glede.

Jeg tror neppe jeg er den eneste , vi er nok flere som mangler juleglede i disse dager.

Derfor tenkte jeg at vi kunne skape litt julestemning sammen , så nå håper jeg dere blir med.

Dette er ikke første gangen jeg gjør dette , engasjere dere gir meg glede.

Jeg vil nemlig se hva dere gjør for å pynte , hvilke tradisjoner dere har.

Så jeg ønsker meg bilder , og det kan være bilder av hva som helst.

Det eneste kriteriet jeg har er at det må ha noe med jul og gjøre , julestemning står i fokus nå.

Bildene kan sendes til meg på Messenger eller mail , eller i innboksen til Mammapåhjul siden på Facebook.

Det er bare å søke meg opp på Facebook (Vivian Brosvik/mammapåhjul) , eller sende de til [email protected].

Planen er å bruke bildene til et innlegg , et innlegg med bilder som kan brukes til å spre litt glede.

Ja og hvem vet , kanskje vi får litt inspirasjon med på kjøpet??

Så hva venter dere på?? La oss skape litt julestemning 🎄

Rommet mitt er igjen forvandlet til et lager , vi hadde ikke rukket å få ryddet ferdig engang før det dukket opp nye ting. Så idag våknet jeg opp til synet av et titalls poser og esker , ikke rart det er kaos oppi topplokket på meg. Men vet du hva som er mest irriterende? Jo det er at jeg ikke kan åpne og se selv hva som befinner seg inni. Jeg har sittet hele helgen og lurt på hva jeg har kjøpt og hva som er kommet , for når man bestiller et tyvetalls gaver over nettet så er det ikke like enkelt og holde kontroll.

Jeg måtte faktisk lage en ny mappe inne i mailboksen min , en egen julemappe med ordrebekreftelser og sporingsnummer. Hvem sa at netthandling var så enkelt?? Ja prøv å motta et tyvetalls mail med ordrebekreftelser spredt rundt i alle mapper på en gang. Jeg har brukt mer tid på mailboksen min enn på mine barn de siste dagene , det ble plutselig et komplett kaos når jeg oppdaget at mange av ordrebekreftelsene ble merket som spam og hadde havnet i søppelkassen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fortsatt er ikke alle bestillingene kommet i hus , og på en måte håper jeg det blir en stund til de kommer. For nå trenger jeg virkelig og få kontroll på alle de som har kommet , ja få noen ut av huset før neste pulje kommer. Så planen idag var klar , nå måtte vi begynne med å pakke ut av alle poser og esker for at jeg skulle få kontroll. En ting er i vertfall sikkert , jeg skal bruke neste års sommerferie på å få unna alle julegaver.

Nå tror jeg i det minste at jeg er i mål med alle gaveinnkjøpene , alt som gjenstår nå er å få de levert til sine rettmessige eiere. Men i dette kaoset så har jeg ingen garanti, det kan hende familien og venner får seg en overraskelse i år når de åpner gavene. Det kan jo hende at trusene til gubben havner under treet til min venninne , dere er herved advart. De sier jo at det er tanken som teller , og nettopp det tror jeg kommer til sin rette i år.

Hvert år hører jeg det samme , “du trenger ikke kjøpe noe til oss.” Mine foreldre kom innom idag og da hørte jeg det igjen , men som vanlig velger jeg å lukke ørene. For selvfølgelig skal alle få noe , og spesielt de. Den største gleden med julen er og kunne glede noen andre , og jeg elsker å kunne få en anledning til å gi noe tilbake. Det trenger ikke koste all verden , men jeg har likevel et prinsipp som jeg går etter. Jeg kjøper alltid gaver som jeg selv ville blitt glad for å få , jeg bruker mye tid på å finne de riktige gavene til alle.

En liten gutt er helt i ekstase for tiden , han tilbringer mye tid inne på soverommet mitt. Hver dag kommer han løpende inn døren her etter barnehagen , og det første spørsmålet er alltid det samme. “Er de gavene til meg mamma?” Han blir like skuffet hver gang jeg må si at de er til noen andre , for hans gaver er hos julenissen. Vi har selvfølgelig gjemt unna alle gavene til en liten gutt , og jeg har en mistanke om at han er på god vei til å bli like nysgjerrig som jeg var når jeg var liten. Jeg dro nemlig med meg min lillebror hvert eneste år , han måtte stå vakt mens jeg snek gjennom skuffer og skap.

Heldigvis er han ikke der riktig enda , vi får håpe at han ikke blir like utspekulert som jeg var. Foreløpig syns han det er kjekt å få hjelpe til , og en litt sliten mor nyter godt av å ha en liten hjelper i hus. Så denne ettermiddagen har gått med til å pakke inn gaver , og det er ingenting som gleder meg mer enn å se at gleden med å gi har smittet over på de også…

Etter fem år så blir jeg stadig overrasket , forbauset over andre sin tankegang.

Ja ikke bare overrasket , jeg blir også lei meg og fortvilt.

Jeg blir stadig påminnet om at det jeg gjør aldri vil bli godt nok , jeg vil alltid ha en skygge over meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tre små bokstaver er min skygge , jeg vil alltid leve i skyggen av tre små bokstaver.

Fremmede mennesker kan jeg takle , deres uvitenhet preller av.

For de kjenner meg ikke , de vet ikke hvilke prøvelser jeg har og går igjennom.

Alt de ser er rullestolen , mennesket oppi aner de ingenting om.

Overfor dem har jeg ingenting og bevise , de ser bare en skygge likevel.

Egentlig har jeg ikke noe og bevise overfor noen , men likevel tar jeg meg i å føle nettopp det.

Jeg må stadig bevise overfor kjente og kjære , bevise at jeg ikke har blitt en skygge av meg selv.

For meg er det ikke holdningene fra samfunnet som er verst , det er når de rundt meg begynner å tvile at smerten kommer.

Små stikk som varsler om en uvitenhet , selv de som kjenner meg begynner å tvile iblant.

Små ord og setninger som forteller meg alt , ja noen ganger kan det til og med være mangelen på ord som sårer.

” Hun er jo syk , vi kan ikke  fortelle det”

“Det går ikke , hun har jo ALS”

“Vi ringer heller mannen hennes , han kan spørre henne”

“Hun kan være litt vanskelig , men det er nok på grunn av sykdommen”

De siste årene har jeg brukt mye tid på å prøve , prøve å bevise at jeg fremdeles er meg.

Bevise at jeg fortsatt klarer , klarer å leve livet selv om jeg er syk.

Det er vondt når jeg blir forbigått , når min mann alltid blir brukt som mellommann.

Det gjør vondt når jeg er den som får vite ting sist , ja noen ganger må jeg lese om det på Facebook.

Det gjør vondt å høre at jeg blir fremstilt som vanskelig , bare fordi jeg gir beskjed når noe blir gjort feil.

Det gjør vondt når jeg stadig blir begrenset , behandlet som en skjør porselendukke bare fordi jeg har ALS.

Etter fem år så skulle man tro at jeg hadde klart å bevise , at tre små bokstaver er ikke meg.

Likevel opplever jeg det hele tiden , jeg havner stadig i skyggen av tre små bokstaver.

De siste årene har livet vært en kamp , en kamp som stadig blir større for hver dag som går.

Men jeg er her enda , bloggen er mitt bevis på at jeg fortsatt kan.

Hver dag kjemper jeg meg opp til en ny dag , jeg lar ikke sykdommen styre mitt liv.

Men det hjelper lite , det hjelper ingenting når alle kun ser tre små bokstaver…

Det ble en litt senere avslutning på kvelden i går enn hva jeg hadde sett for meg , for hele familien var helt utslitt etter julehandelen. Jeg klarte knapt å holde øynene oppe under Skavland , og var egentlig klar for å bli kastet i seng når det var ferdig. Normalt sett så er det gubben som tvinger seg oppe for min del , men akkurat i går var det motsatt. “Bare fem minutter til” sa han når Skavland var ferdig , og før jeg visste ordet av det hadde fem minutter blitt til to timer. Vi ble nemlig sittende og se en film , Mirakelet kan jeg derfor nå anbefale dere alle og se.

Så det ble ikke mange timer i natt , men det var ikke snakk om å få ligge litt utpå av den grunn. For når gubben er på vakt er det ingen bønn , må han opp tidlig så må jeg det også. Derfor var det bare å psyke seg opp , psyke seg opp til nok en arbeidsdag.  Men før vi begynte en arbeidsdag så måtte magen fylles , frokosten er tross alt dagens viktigste måltid. En liten gutt satt i sofaen allerede når jeg sto opp , og det ble fort tydelig at han hadde allerede spist frokost. Tre skåler sto så fint på rekke og rad , stolt kunne han fortelle at han hadde ordnet alt selv. Innholdet sa sitt , selv pølser og egg kunne ikke måle seg med denne frokosten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror jeg har mast i ukesvis nå , mast på gubben om å ferdigstille rommet til en liten gutt. Dessuten hadde jeg funnet noen gamle julegardiner jeg ikke visste at jeg hadde , og de er altfor fine til at jeg kan la være å bruke de. Derfor tenkte jeg at to av de skulle henges opp på rommet til en liten gutt , litt julestemning må jo han også få. Det var bare et problem , gardinene var altfor lange. Her måtte jeg få hjelp til å sy de opp , derfor ba jeg en bekjent av meg om hjelp.

Stakkars dame , hun skulle egentlig pakke til å reise hjem på juleferie men istedenfor ble hun sittende og sy. Men takknemlig er jeg for at hun gadd , for resultatet ble kjempebra. Faktisk så bra at jeg har lyst til å henge opp de resterende i min egen stue , men for at det skal skje så må jeg få tak i en ny syerske. Så om noen har en symaskin og har lyst til å sy så rop gjerne ut.

Gardiner og en stjerne i vinduet har vært gubben sitt prosjekt idag , ja og en taklampe som vi også kjøpte for ukesvis siden. Det sistnevnte var ikke like enkelt , og igjen kunne gloser høres fra et lite barnerom. Men to av tre er likevel ikke verst , i vertfall ikke når det gjelder gubben. Jeg tror likevel jeg må innse at et barnerom ikke vil bli ferdigstilt i 2020 , kanskje 2021 er året der alle deler kommer på plass…

Tre små bokstaver rammet , men du nølte ikke.

Livet ble snudd opp ned , men du sto støtt på dine bein.

Lynet slo meg i bakken , men du brukte dine krefter og løftet meg opp.

Uvissheten tok over , men du sa likevel ja.

Ja til meg , ja til en uviss fremtid.

Ja til oss , ja til både liv og død.

Ja til døden skiller oss , ja til resten av mitt liv.

Ja til sorg og tårer , ja til en lidelse så stor.

Ingen av oss visste , men du sa likevel ja.

Tryggheten forsvant , men du sa likevel ja.

Sakte så du hvordan jeg forsvant , men du sto på ditt.

Jeg spurte flere ganger , men svaret var ja.

Snart er det fire år siden , desember er for alltid et symbol på vårt ja.

Fire år med en sorg så stor , fire år med et hav av tårer.

Fire år der vi har famlet rundt , fire år med et altoppslukende mørke.

Fire år med stadig nye prøvelser , fire år med utfordringer høye som fjell.

Men størst av alt er kjærligheten , vi vant til slutt.

Ditt ja har gitt meg lys i et mørke , ditt ja har holdt meg trygg selv om redselen har vært stor.

Sammen har vi klart å skape gleder , latter midt oppi en altoppslukende sorg.

Ditt ja har gitt meg den største gave , ubetinget kjærlighet som enda gror.

Takk kjære , takk for at du sa ja.

Ja til meg selv om døden truet , du sa ja når det var som mørkest.

Vårt liv ble aldri slik vi hadde sett for oss , men du valgte likevel å bli.

Sammen skal vi være til siste slutt , vi har begge sagt ja til en udødelig kjærlighet…

Jeg var så trøtt idag når jeg våknet , men jaggu våknet jeg fort når hjemmesykepleien kom. For jeg har fryst i hele natt , det var ikke før i dag tidlig at jeg fikk varmen i meg. Endelig kunne jeg blunde litt , endelig var kroppen såpass varm at jeg kunne få litt søvn. Men det var ikke lenge jeg fikk fred , noen minutter etter gikk det i ytterdøren. Med sammenklistrede øyne hørte jeg at skyvedøren gikk opp , sur som en padde var jeg slettes ikke klar for å starte dagen.

Enda surere ble jeg når det var tid for å gi meg medisin , hadde jeg kunnet så hadde jeg glefset etter henne. For der lå jeg god og varm under dyna , ja det vil si før en pleier entret rommet. ALDRI har jeg kjent kaldere hender , rett på magen ble de lagt. Hadde jeg kunnet hylt så hadde jeg gjort det , men igjen frøs alle ord i halsen på meg. Våknet gjorde jeg i vertfall , etter den starten var det bare å komme seg opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men idag måtte jeg bare komme meg opp , for idag skulle vi igjen møte vårt største mareritt. Kjøpesenteret ventet , det er vel en grunn til at jeg har hakket tenner i natt. For hvem velger egentlig frivillig å gå på et kjøpesenter på en lørdag rett før jul , ikke meg i vertfall. Men jeg hadde ikke noe valg , nå måtte vi få unna julegavene til de som bor langt borte. Mammapåhjul bilen ble fylt opp av ufrivillige deltakere , det kom gloser allerede før vi hadde startet.

Første stopp ble likevel ikke et kjøpesenter , frisøren ble første stoppested. Lillebror og storebror skulle under saksen i dag , og denne gangen var valget av frisør enkelt. Selvfølgelig skulle de gå til hun som ordnet meg , en liten lekker salong var det som møtte oss. For oss var dette det sikreste valget , en frisør i et lite lokale passer bra i disse tider. En liten gutt var skeptisk når han gikk inn , men når mor lovet premie så kom han på bedre tanker.

Jeg satt i bilen med min datter , spent kikket vi inn vinduet og lurte på hvordan dette skulle gå. Men det gikk ikke lang tid før en liten gutt kom hoppende glad ut til oss , så stolt over den nye frisyren han hadde fått. Plutselig var han blitt så mye større , med blå lugg tittet han stolt opp på meg. Nå var det storebror sin tur , og han HATER og gå til frisøren , men akkurat det har endret seg etter idag. For også han kom strålende fornøyd ut døren , og jeg ble paff når han skrøt av hvor flink frisøren var. Så nå er det ingen tvil , denne familien har fått sin nye yndlingsfrisør.

Men det verste gjensto , alle prøvde å psyke seg opp til det som nå ventet. Likevel fikk jeg et lite håp når vi kjørte inn på parkeringen , dette var da ikke så gale likevel. Jeg tror det er første gang vi har funnet parkeringsplass med engang , og det attpåtil på denne tiden. Men jeg var ikke før kommet inn døren før det smalt , ja og det bokstavelig talt. Der satt jeg i rullestolen og ventet på at noen skulle lukke opp døren for meg slik at vi kunne komme oss over til det andre bygget , men i rulletrappen ved min side var det fare på ferde.

Jeg hørte hvordan min datter ropte på meg , men det var litt i seneste laget. Plutselig smalt noe stort inn i rullestolen min , forvirret kikket jeg til siden. Alt jeg så var en meterlang rekke med handlevogner , og den strakk seg helt ned i rulletrappen. Et lite hode kom til syne bak en blå rekke , og han så minst like forvirret ut som meg. Lettere forvirret spant jeg ut døren , her var det tydeligvis best å gå i dekning.

Som vanlig måtte selvfølgelig gubben komme med en slengbemerkning , jeg måtte jo se meg for! Rullegardinen min gikk ned , mens jeg bet tennene sammen fortsatte jeg i full fres til neste butikk. Vi er ikke akkurat rett familie for shopping , det fikk jeg erfare idag. Storebror valgte å ta bussen hjem før vi hadde begynt , min mann gikk som en militant fremfor oss , og min datter som oppførte seg som en folkesky katt og prøvde å skjule seg bak ethvert hjørne.

Jeg ga egentlig opp før vi hadde begynt , for og gå med en finnmarking på kjøpesenter er som å be om bråk. “Trenger de julegaver da?”, “Det er vel ingen som liker det der”, og sist men ikke minst , “det der er altfor dyrt!” 
I tillegg så måtte vi innom leke butikken , og da gikk det helt i stå for en liten gutt. “Mamma jeg vil ha den , nei den , eller den!!” Jeg prøvde fortvilet og forklare at nå måtte han vente til julenissen kom , men det var som å snakke til en heavy rocker midt under en heavy metal konsert. Nei nå var det bare å gi opp , og nå begynte sulten og melde seg også. Derfor søkte vi dekning på Egon , vi valgte å trosse faren for å redde blodsukkerfall i siste liten.

Gleden ble imidlertid stor når vi fikk så god service , jeg tror nok en servitør så mine skeptiske øyne. Derfor fikk vi en hel etasje helt for oss selv , der kunne vi sitte i ro og mak. Men igjen oppsto det et nytt problem , for matbestillingen skulle foregå over mobilen. En lite teknisk gubbe satte i gang , og det tok ikke lang tid før de første glosene igjen kunne høres. I mitt stille sinn tenkte jeg at vi like gjerne kunne dra hjem , for med dette tempoet ble det vel midnatt før maten kom på bordet.

Etter tre forsøk ga imidlertid en gretten gubbe opp , han styrtet ned trappa for å bestille på den gamle måten. Nå sitter jeg her og ser på et titalls poser som står på et lite soverom , og ikke aner jeg hva som er blitt kjøpt. Det blir en spennende jul i år , for jeg har ikke peiling på hva som havner under juletreet til slutt. Men sånn går det altså når familien Flintstone drar på shopping , og idag er det jeg som priser meg lykkelig over at det er et helt år til neste jul…

Noen ganger vil jeg bare gi opp , legge meg under dyna og bare bli der.

Ligge i mørket og syns synd på meg selv , kjenne på den ugne følelsen av at man hater livet.

Bare rulle seg rundt i ensomhet og selvmedlidenhet , late som at en hel verden ikke eksisterer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I en liten stund er det ingen som har det verre , livet eksisterer bare inne i et mørkt lite rom.

Men av en eller annen grunn så klarer jeg det ikke , jeg klarer ikke å bare legge meg ned og gi faen.

Selv med tre bokstaver så klarer jeg ikke ligge å velte meg i selvmedlidenhet , samvittigheten veier størst.

For jeg får dårlig samvittighet med en gang de tankene kommer , den samvittigheten har reddet meg mang en gang.

Jeg har ikke hjerte til å bare gi opp , selv om jeg føler at hele livet butter i mot.

For det er ikke bare meg som har det vondt , og de siste dagene har jeg sett på nært hold hvordan det vil bli.

Tapet av en liten skatt har på en måte åpnet øynene mine , tomrommet grep meg hardt og brutalt.

Tankene om at det vil gå bra er forsvunnet , sorgen over en liten hund fikk meg til å innse det.

Den smerten de føler på nå vil en dag bli enda større , og jeg er nå redd for at mine kjære ikke vil klare det.

Jeg har sett sorgen i øynene på en stor og sterk mann , jeg har sett den i øynene på fire små.

En sorg som ble en påminnelse om en fremtid , en fremtid uten meg.

Derfor klarer jeg ikke å velte meg i egen sorg , jeg klarer ikke å bare gi opp.

Jeg må prøve å finne styrken til å fortsatt klare , for deres største kamp begynner den dagen jeg er borte…