I dag måtte jeg bare komme meg opp , jeg hadde jo en fem mil jeg måtte rekke. Ute er det blitt høst og vinter på samme tid , det er nesten så jeg lurer på årstidene har hoppet over våren i år. Men da hjelper det med VM på TVen , og i dag var det duket for nok et spennende skirenn. Likevel hadde jeg glemt en ting , og det var at gubben var hjemme.
Noen ganger går han meg bare på nervene , og det verste er at han går inn for å gjøre nettopp det. Det begynte allerede før jeg sto opp , finnmarkingen ga alt fra første stund. Til alle dere som er like kilen som meg , forestill deg at du blir klådd på alle dine følsomme områder uten å kunne ta igjen. Du må bare ligge der å ta imot mens du kjenner det kribler så mye at du mister pusten , ikke klarer du å rope heller , alt du kan håpe på er at han gir seg i tide. Ja sånn har jeg hatt det i heeeele dag , og nå er det like før det rabler for meg. Men når han fortsatte under skirennet dro han den litt langt , da freste kjerringa i stolen som en hormonell villkatt.
Vi har det nå fint her på Vestlandet , selv om været er så som så…
Heldigvis skjønte gubben sitt eget beste i tide , for like etter ble det stille i huset. Far og sønn hadde tatt med seg en liten tass ut så mor fikk roe seg ned , gubben hadde nok engang dratt strikken til bristepunktet. Jeg måtte faktisk komme med trusler om at jeg en dag skulle hjemsøke han for at han skulle gi seg , da fikk pipen plutselig en annen lyd. Han er nemlig litt redd for det , og for å si det sånn , det har han god grunn til å være.
Etter at jubelen hadde stilnet etter en formidabel fem mil så fant jeg ut at jeg skulle teste et nytt program som gikk på Nrk , og det angrer jeg ikke på. De Neste kan jeg virkelig anbefale , et musikk program der unge lovende artister skal covre sanger til fire kjente artister. Det var mange gode versjoner , men i episode to kom en sang som fikk fliret frem. OnkelP sin låt skulle covres , og der ble en rekke kjente mennesker dratt inn i teksten. Enkelte kunne sikkert ha funnet på å dra mobbekortet over denne teksten , for som artisten selv sa , vi er jo blitt så forbanna hårsåre i dagens samfunn.
To gode kamerater
Det skal jo ingenting før man reagerer , men det verste er at man ikke klarer å legge ting bak seg. Mobbekortet blir dratt frem så fort folk føler seg truffet , gud forby at man spøker om andre , eller kommer med kritikk. Jeg undrer meg likevel over om det handler mer om HVEM enn hva som blir skrevet og sagt , det er en ære dersom den rette gjør det , men dersom feil person gjør det samme er det mobbing.
“Bor det troll nedi her pappa?”
Men nå sporet jeg litt av her , det var egentlig programmet jeg skulle dra frem i lyset. Jeg tror heller dere får se på det selv , vi likte det ihvertfall godt. Nå sitter jeg bare her og gleder meg til i morgen , det er nemlig meldt bra vær!! Og det beste av alt er at jeg har assistent på jobb full dag i morgen , så imorgen kan jeg faktisk legge litt planer. Så nå håper jeg bare på at kroppen spiller på lag , og at gubben gir meg litt fred så jeg har litt energi igjen…
Vi blir født og vi dør. Før eller siden så havner vi alle samme vei. Noen rekker aldri å ta farvel med sine kjære , de går ut av døren en morgen bare for å bli borte. Andre rekker ikke engang og vokse opp , men den korte tiden de fikk etterlot seg spor. Men for noen det et langsomt farvel , en langsom forberedelse på det du vet kommer.
Døden kommer i alle slags former , men at den kommer vet vi alle. Når og hvordan er det ingen av oss som vet , den kan komme når som helst uten forvarsel. Jeg tror de fleste av oss ønsker nettopp dette , at døden skal gå så fort at du selv ikke skjønner hva som foregår. Men noen ganger tror jeg at den langsomme død er bedre.
Ja for jeg har sett det flere ganger , en ubeskrivelig ro som fyller rommet. Min største oppgave i livet har vært i forhold til mine kjære , som mor vil man skåne sine barn til det siste. Nå sitter jeg her og føler at det nettopp er dette jeg har fått mulighet til , mine barn vet hva som en dag kommer. Jeg skal heller lide fremfor å gi mine kjære et traume , og jeg håper når min dag kommer at de også får en ubeskrivelig ro over seg.
Hver dag dør det mennesker over hele verden , hver dag sitter det noen med et tomrom i deres hjerte. Men jeg lever enda , og jeg har fått en sjelden mulighet. For tre små bokstaver gir oss mulighet til å ta farvel , vi kan planlegge hvordan vårt farvel skal bli. Så når jeg en dag skal gli inn i en uendelig solnedgang så håper jeg mine kjære føler det , en ro om at jeg nå har blitt sluppet fri…
Jeg skjønte med engang jeg våknet hvordan denne dagen kom til å bli , et stille lite rom ble plutselig veldig folksomt. Først kom gubben oppi sengen , så kom en liten gutt med en pelskledd liten tass i hælene , og like etter kom jaggu min datter også. Den eneste som ikke hoppet opp i senga mi var min datter , men både far og sønn tok seg godt tilrette. Ja til og med en liten tass fikk komme opp , noe som medførte til at jeg fikk dagens første kattevask.
Etter det har det gått i ett , for idag skulle vi ha en aldri så liten feiring igjen. Av erfaring så vet jeg at gubben ikke er den enkleste å ha med å gjøre når det kommer til forberedelser før besøk , ikke rart jeg har blitt grå i hårene. Han skal gjøre alt annet enn det som faktisk bør gjøres , og i tillegg har han alltid allverdens med tid. Gudene skal vite at jeg som frisk har mang en gang har stått på kjøkkenet og spydd ut gloser over han som lå på sofaen , og jeg tror faktisk han er blitt verre med årene.
Så idag var intet unntak , jeg ble sittende i godstolen og banne over gubben som også idag lå på sofaen. Men plutselig spratt han bare opp , forskrekket lurte jeg på om banningen min hadde gått inn på gubben. Det var i såfall første gang , gubben er nemlig en mester i å lukke ørene. Men gubben hadde helt andre planer , og før jeg visste ordet av det løp far og sønn på loftet. Det var ikke før bilder begynte å poppe inn på datamaskinen at jeg så hva som brant , og da ble jeg så glad at jeg helt glemte hvorfor jeg var sint. Bildet til Vibbedille hadde kommet opp på veggen til en liten gutt , og det ble så fantastisk flott at jeg ble rørt igjen. En liten gutt ble helt i ekstase oppe på rommet , jeg kunne høre jubelen helt ned.
“Se mamma , jeg har reid opp sengen min!”
Plutselig kunne jeg høre buldring i trappa , gubben hadde endelig innsett at nå hadde han litt dårlig tid. Som en virvelvind fløy han rundt her , og det var tydeligvis i grevens tid. En dørklokke kimet i hele huset , og inn kom gjestene en etter en. Og ingen kom tomhendte , både middag og kake hadde gjestene med seg. Farfaren til min eldste sønn er gift med en skjønn dame fra Thailand , og hun hadde virkelig stått på. Med seg hadde hun hjemmelagde vårruller og stekt ris , i tillegg hadde hun laget en orientalsk gryte. Egentlig hadde jeg tenkt å ta bilder , men rubbel og bit forsvant før jeg visste ordet av det.
Det ble en fin stund med familien , vi treffes altfor sjelden i disse dager , så det er ekstra koselig når vi kommer sammen. Resten av kvelden skal nytes fremfor TVen , det er alltid godt å sløve litt når man har spist over evne. Ikveld begynner også Kompani Lauritzen , og det har jeg gledet meg til lenge nå. Så nå går nok en god dag mot slutten , håper den har vært god for alle dere også….
Jeg gikk til sengs i går med et varmt hjerte , og når jeg lå der i et mørkt lite rom kom tårene. Tårer for takknemlighet , tårer over livets små og store gleder. Små lydløse dråper fra et varmt hjerte , de flommer over av en nestekjærlighet så stor. Livets små øyeblikk viser seg stadig , og jeg er så heldig som får oppleve de.
Noen dager er bare tunge , mørke og smertefulle legger de seg over meg. Sorgen over alt jeg har mistet kan være altoppslukende , en sorg jeg daglig kan se i mine kjære sine øyne. Hjertet mitt brister når jeg kan føle deres redsel , deres frykt for fremtiden er som kniver som borrer seg langsomt inn i mitt bryst.
Men det er når smerten er vondest at de kommer , som en varm flodbølge flommer de over meg igjen og igjen. Små små lysglimt vokser seg store , og sakte men sikkert forsvinner et altoppslukende mørke. Små lysglimt som stopper et blødende hjerte , dype sår stopper og blø for en stund. For det er når sorgen er størst de virkelig viser seg , og minner meg på at livet fortsatt er verdt å kjempe for.
Det er når jeg ligger i et mørkt lite rom at det kommer , når stillheten er til å ta og føle på kjenner jeg det som mest. For på tross av all motgang så er jeg heldig , livets små lysglimt blir stadig større. Nestekjærligheten deres gir meg stadig ny styrke , alle deres gode ord og varme visker bort et altoppslukende mørke. Små tårer kommer fra et varmt hjerte , og de kommer på grunn av dere…
Jeg vet knapt hvordan jeg skal begynne dette innlegget , for selv etter mange timer er jeg fortsatt målløs. Men jeg må nesten starte med begynnelsen , og det er at idag var det igjen tid for tannlege for en liten gutt. Den siste uken har vi daglig prøvd å forberede han , for aller helst ville jeg unngå at han måtte få beroligende for å reparere en tann. Dessverre kunne ikke jeg være med i dag , men når en liten gutt viste meg løvegapet han skulle ha hos tannlegen så følte jeg meg sikker på at han var klar. Dessuten hadde jo mamma lovet en premie etter besøket , og det var mer enn nok for en liten gutt.
Egentlig var vi inne på tanken i går om jeg skulle bli med likevel , det eneste som hindret meg var koronarestriksjoner hos tannlegen. Men når far og sønn kom hjem igjen angret jeg på at jeg ikke ble med , hjertet mitt brast ved synet av en sjanglende sløv liten gutt. Tannlegen hadde ikke ville prøve uten beroligende engang , hun mente beroligende var den beste løsningen. Gubben stakkars følte han ikke hadde noe å stille opp med , derfor ble det som det ble.
Oppløst i tårer lå han på sofaen , jeg skjønte at nå var gode råd dyre. Assistenten ble sendt ut for å kjøpe en premie til en liten gutt , og hente en pakke som på magisk vis ble levert lynraskt fra avsenderen. Den pakken skulle vise seg å redde hele dagen , og avsenderen var ikke hvem som helst. Igjen hadde min kjære bloggvenninne Vibbedille sendt noe , men hva som var inni ville hun ikke røpe. Det eneste vi fikk vite var at den var til en liten gutt , og at den var stoooor!
På onsdag fikk jeg beskjed om at hun hadde sendt pakken , så jeg anslo at da ville den mest sannsynlig komme over helgen engang. Derfor fikk jeg sjokk når jeg fikk melding allerede i går om at den var fremme , et døgn etter at jeg fikk beskjed om at den var sendt!! Ikke vet jeg hvilket budfirma du har bestikket Vibbedille , lynpost har fått en ny betydning for meg. Svett kom assistenten hjem igjen , og du kan tro en liten gutt fikk store øyne når han så den svære pakken. Plutselig kviknet han til , tannlegen var for lengst glemt.
Premien fra mamma og pappa var det ikke så nøye med , alt fokuset var på den store pakken fra Vibbedille. Tenk at en fremmed dame hadde sendt han en så stor pakke , han kikket på meg med store overraskende øyne. Han forstår jo ikke dette med blogg og lesere , alt han vet er at noen sender han pakker i ny og ne. Det ble tydelig at han har gjort opp sine egne tanker om hvem dere lesere er , og i dag sa han igjen noe fint som gjorde meg varm om hjertet.
“Er denne pakken fra en av englevennene dine mamma?” utbrøt han plutselig mens han satt på gulvet fremfor en stor pakke , han satte ord på det jeg føler at dere er for meg. For det er jo nettopp det dere er , noen engler hele gjengen. Men noe tid til å dvele noe mer over det fikk jeg ikke , for når pakken ble åpnet mistet jeg nesten pusten. Plutselig stoppet tiden , det ble helt stille i en liten stue. Far og sønn satt bare å måpte , og jeg ble bare sittende og blinke med øynene over det synet som nå lå fremfor meg.
Vibbedille!! Du har overgått deg selv!! Og som jeg skrev i meldingen til deg , du er rå!! Et gedigent bilde lå fremfor oss , et perlemotiv jeg aldri har sett maken til var innrammet og klart for å henges opp. Jeg tør ikke tenke på hvor lang tid du har brukt på dette , eller hvordan du har fått det til!! Det eneste jeg vet er at dette er den råeste og mest spektakulære gaven en liten gutt noen gang har fått! At han ble glad er bare forbokstaven , aldri har jeg sett en gutt mer ellevill. Tusen takk holder liksom ikke , likevel er det alt jeg har. Men du skal vite at vi ble alle berørt av gaven din i dag , ja til og med gubben ble målløs. Så TUUUUSEN TAKK kjære du , du er bare noe helt spesielt.
En liten gutt ble så ellevill at han måtte kaste genseren..
Det tok sin tid før vi fikk summet oss kan du si , men etterhvert ble mamma og pappa sin premie også åpnet. Vibbedille hadde vært inne på bloggen min for å se hva en liten gutt likte , og der fant hun ut at Star Wars virkelig var tingen. Så selvfølgelig hadde også min premie havnet under samme kategori , en stor eske med et Lego Star Wars skip ble pakket frem. Heldigvis har gubben hatt fri i dag , for jeg tør ikke si hvor lenge de har sittet å bygget. Det tok noen timer for å si det sånn , men jaggu ble det ferdig. Så nå har roen senket seg her , en liten gutt er langt inne i Star Wars verdenen mens far tar en velfortjent hvil på sofaen. At dette har vært en god dag er det ingen tvil om , og det er takket være deg Vibbedille , tusen hjertelig takk💜💖
Jeg husker det som det var i går , den dagen jeg gikk ut av sykehuset med dødsstempelet i panna. Mørkt ble det , tre små bokstaver slukket alt håp og knuste mine drømmer. Men en setning henger fortsatt med meg , en setning som skulle gi meg et lite håp. For tross alt så var jeg jo heldig , Norge tok seg jo av sine syke.
På mange måter er jeg heldig , jeg har fått hjelp til å tilrettelegging av hus slik at jeg kan bo hjemme. Jeg får de hjelpemidlene jeg trenger for å klare meg , og jeg fikk uføretrygd bare etter to klagerunder som ikke er så verst i seg selv. Men for meg stopper det også der , for det er nemlig ikke alle syke som blir sett. I går ble jeg sittende å tenke tilbake på den tiden som har gått , og da dukket et spørsmål opp.
Hvor blir det av alle pengene vi hver måned blir trekt for? Til fellesskapet eget beste selvfølgelig. Til deg og meg når vi en dag trenger det , men også til å bygge opp landet vårt til vår neste generasjon. Jeg har alltid betalt min skatt med glede , for det skulle bare mangle at jeg bidro. Men nå sitter jeg her fem år etter og lurer på en ting , har jeg betalt skatt for å sitte i en stol å råtne bort?
Ja for slik føles det noen ganger , spesielt når jeg hører om julebord og feriereiser våre folkevalgte tar på vår regning. Jeg fikk ikke så mange år i arbeidslivet , men de årene jeg fikk minnes jeg med glede. Bidra til samfunnet har jeg gjort med den største selvfølge , ja det går ikke en dag uten at jeg lengter tilbake.
Men nå når jeg sitter her hjelpeløs som aldri før , så kjenner jeg på en smak av bitterhet. Det er nemlig noe som ikke stemmer i dette landet vi bor i , en urettferdighet som stadig blir større. Hjertet mitt blør for alle de som har ofret nesten all sin tid for å bygge opp dette landet , men når alt kommer til alt , hva får de igjen?
Jeg er nemlig ikke alene om å sitte i et bortgjemt hjørne , vi er mange som sitter og støver bort. Eldre og syke som har levd sine liv til samfunnets beste . men når de trenger det som mest bare får smuler igjen. Mennesker som knapt nok har råd til å leve sitter bortgjemt i sine hjørner , mens de rike blir stadig rikere øker fattigdomsgrensa. Så nå når jeg sitter selv her i et bortgjemt hjørne så lurer jeg egentlig bare på en ting , når skal vi som faktisk trenger hjelp faktisk få hjelp…
Jeg følte meg slettes ikke i form i dag når jeg våknet , men den formen min har levd sitt eget liv i det siste. Jeg tror rett og slett at jeg er utslitt , jeg føler jeg ikke har noe mer å gi. Likevel måtte jeg bare ta meg sammen , jeg hadde ikke tenkt å være årsaken til at andre fikk dagen sin ødelagt. Så det var bare å tvinge seg opp i dag og , men jeg kjente på meg at dette kom til å bli en dag full av følelser.
Noen ganger føler jeg meg som en gammel dame , jeg husker at jeg som liten aldri skjønte hvorfor min bestemor alltid ble så følelsesberørt når barn og barnebarn hadde bursdag. Men her sitter jeg altså , som et følelsesmessig vrak må jeg bare innse at jeg er blitt som min bestemor. Jeg kan nesten ikke fatte at tre av barna mine nå er voksne , det føles godt og vemodig på samme tid. Men det verste er at jeg ikke kan ordne til lenger på sånne dager , det skjærer meg i hjertet hver gang jeg må be andre ordne.
Så som alltid måtte min datter ordne i går kveld , for selvfølgelig måtte bursdagsbarnet få en liten overraskelse når han sto opp. Derfor ble det bakt både muffins og handlet inn gave i går , og når mørket hadde lagt seg så snek min datter seg lydløst opp trappa. Et serveringsbrett ble satt utenfor døren til gutten , et brett som inneholdt det meste for en god start på dagen.
Den helt store feiringen ble det ikke , vi har nemlig en plan om å feire skikkelig på lørdag. Da blir det et aldri så lite selskap med besteforeldrene , noe mer enn det tar vi ikke sjansen på. Guri hvor jeg lengter etter den tiden da vi kunne samle hele familien på dager som denne , jeg håper virkelig vi klarer å utrydde dette viruset før jeg må legge inn årene , jeg trenger en skikkelig festlig kveld. Jeg er fortsatt irritert over at 40 års dagen min aldri ble feiret , det eneste jeg ønsker er en skikkelig feiring av livet mitt før jeg dør.
Nevnte jeg at dette har vært en følelsesrik dag?? Her sitter jeg som en bestemor og sipper over fortiden , og jeg har ikke blitt bestemor enda engang! Det for jeg vel heller aldri oppleve , de er ikke like tidlig ute som det jeg var kan du si. Nei de er mye mer fornuftige enn det jeg var som ung , min ungdomstid er jo rene hippietiden i forhold. Selv om jeg ikke angrer på valgene mine så er jeg glad de venter , jeg er glad de lever livet mens de kan. Så nå skal jeg trykke innpå en muffins eller to , og nyte resten av kvelden , håper det gjelder for dere også….
På denne datoen for 24 år siden så du dagens lys for første gang , og nå står du fremfor meg som en voksen mann. Jeg var bare 17 år når du ble lagt på mitt bryst , for første gang på mange år følte jeg meg hel. Med englemyk hud og himmel blå øyne tittet du opp på meg , aldri har himmelen føltes nærmere. Fra første stund visste jeg at du var spesiell , og det har du bevist hver dag siden.
Jeg har gjort mange feil , som ung førstegangs mor var det mye som skulle læres. Men du ga meg håp selv på de mørkeste stunder , du ga meg styrke når jeg trengte det som mest. Du forstår det kanskje ikke selv , men jeg vet at du var min reddende engel. Gjennom deg fikk jeg det lyset jeg trengte , på grunn av deg ga jeg aldri opp.
Hele mitt liv har jeg prøvd å rette opp for de feilene jeg engang gjorde , det eneste som betydde noe var å holde deg trygg. Bygge deg opp med selvtillit og stolthet , gi deg styrke til å takle livets motgang. Det ble ikke den beste starten på livet ditt , du fikk den aller største motgangen før du visste det selv. Som baby mistet du din far , den største motgangen av alle begynte så altfor tidlig.
Deg og meg igjen , og du ble min vei videre. Nå sitter jeg her 24 år etter , og nå er det meg du skal miste. Men når jeg ser på deg i dag så ser jeg at jeg har klart det , på tross av mye motgang så står du der rak og sterk. Alt jeg føler på nå er takknemlighet , jeg er heldig som fortsatt får lov til å følge deg.
I dag er det din dag min kjære sønn , og jeg er den som roper det høyeste HURRA!! Du trenger bare se meg inn i øynene for å forstå hvor stolt jeg er , du er en vinner i deg selv. Fortsatt kommer du til meg for å få råd , men for det meste klarer du deg nå selv. Jeg takker høyere makter hver dag for at jeg har fått følge deg så lenge , og nå står du fremfor meg som en voksen mann.
Gratulerer med dagen kjære deg , elsker deg herfra og til evigheten 💜