MAMMA PÅ HJUL

Vi fikk virkelig kjenne på avhengigheten igår, uten internett måtte vi få tiden til å gå.
Noen satte rundt bordet og bygget Lego med minstemann, gubben utnyttet tiden med å ta seg en velfortjent hvil, resten satt inne hos meg for å se på den eneste TVen vi fikk til å fungere med mobildata.
Men i motsetning til naboen så hadde vi i det minste Nrk og se på, og når vi gikk å la oss i går kveld hadde det vært mørkt hos naboen lenge. Vi var tydeligvis ikke de eneste som kjente på avhengighetssuget, uten verken Tv eller data bestemte naboen seg for å ta tidlig kveld.

Internettet var heller ikke kommet tilbake i dag, og med en skolegutt inne på soverommet mitt ble det opp til meg å løse morgenunderholdningen.
Heldigvis var mobilnettet fortsatt koblet opp mot TVen i stua mi, og ved hjelp av fjernkontrollen på datamaskinen min klarte jeg å manovrere TVen fra senga.
Problemet var bare at jeg ikke så hele Tv skjermen fra senga, derfor måtte en liten gutt veilede mammaen sin litt.
“Du må ned mamma, enda mer ned”. 

Vi kom i mål til slutt, og en skolegutt var meget fornøyd med mor sin innsats tidlig på morgenkvisten. Ja tidlig var det kanskje ikke, for en skolegutt sov helt til 08.00 idag.
Jeg våknet til og med før han idag, og det er uvanlig når det er helg.
Gubben konkluderte med at en liten gutt sover godt inne hos mammaen sin, for når han ligger med gubben er han oppe før hanen galer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I dag fikk vi endelig begynt på gangen, gubben meldte seg frivillig til tjeneste.
Jeg ble trillet inn i gangen slik at jeg kunne observere arbeidet, og gubben lydig som han er gikk for å hente verktøysskrinet sitt.
Vi kom nesten i mål, resten tar jeg på mandag med assistenten.
Men jeg er veldig fornøyd hittil, jeg skal nok legge ut bilder når jeg er ferdig.

En overraskelse dukket også opp i dag, en venninne hadde sendt en liten oppmerksomhet til meg og en skolegutt.
Hun er så flink med heklenålene sine, og det resulterte i at en skolegutt fikk enda en bamse til samlingen sin og jeg fikk noen nydelige små duker. Vi ble så glad begge to, og dukene passet perfekt på det lille bordet mitt. Tusen takk Veronica, takk for at du ga oss litt glede idag.

Den største overraskelsen fikk vi når vi var ferdig i gangen, for da oppdaget vi plutselig at internettet var tilbakec. Jubelen sto i taket her, lørdagskvelden var reddet.
En skolegutt ropte høyest av alle, for han er nemlig blitt så glad i Skal vi danse. 
Så nå gjør vi oss klar for en Tv kveld, helgen er reddet…

Jeg slutter aldri å forundre meg over hva enkelte får seg til å skrive på sosiale medier, alle skal mene noe om alle.
Selv har jeg aldri skjønt det behovet, hvorfor man på død liv har behov for å ytre sine meninger om andre.
Noen ganger føler jeg at ytringsfriheten blir misbrukt til de grader, for har vi egentlig rett til å mene så mye om mennesker vi knapt kjenner?

For selv de mest offentlige personene har sider som vi ikke vet noe om, alt vi får se er det de selv velger å dele.
Likevel synses det som aldri før, et lite innblikk i hverdagen til disse menneskene er nok til at enkelte tror de vet alt om personen som deler.
Jeg skjønner godt at flere og flere trekker seg tilbake fra det offentlige lys, samtidig syns jeg det er synd.
For vi trenger det mangfoldet i samfunnet vårt,  vi trenger mennesker som er åpne om sitt liv på godt og vondt.

Misforstå meg rett, meninger om tekst, innhold og samfunnsrelaterte problemer trenger vi, jeg er den første som gjerne tar en debatt innenfor disse temaene.
Men det er når debatten og meningene går over til å bli personangrep at jeg reagerer, enkelte må bare spy ut gugge og aller helst vri kniven om uttallige ganger.
Livet innenfor fire vegger kan være så mangt, vi velger alle hvordan vi lever livene våre. Så når noen velger å dele en liten del av livet sitt så er det viktig å huske på at det nettopp bare er en liten del, ingen av oss vet hva som foregår ellers i livet til vedkommende.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Vi er alle mennesker med feil og mangler, vi lærer mens vi går gjennom livet.
Mine erfaringer og oppfatninger kan være helt ulik dine, men det betyr vel ikke at vi skal henge hverandre ut?
Konstruktiv kritikk er en hårfin balanse, visste du feks at konstruktiv kritikk handler om å bygge opp en person fremfor å bryte vedkommende ned?
Jeg skulle ønske flere hadde satt seg inn i hva det faktisk vil si å gi noen konstruktiv kritikk, for ved å bruke de riktige ordene kan man oppnå mye uten å påføre motparten unødvendig dårlig selvfølelse…

Og denne fredagen som begynte så bra. Noen ganger kan man begynne å lure på om Telenor har en skjult agenda.
Som sagt så begynte denne dagen så bra, med alle barna hjemme igjen så lå alt tilrette for at denne helgen skulle bli god.
Min sønn som bor borte for å gå på skole kom hjem i går, det var så fint å se alle søsknene samlet igjen. Så når jeg våknet i dag gjorde jeg det med et smil, jeg så frem til litt kvalitetstid sammen med mine.

Dessuten hadde jeg jo et prosjekt som jeg skulle starte på, det klødde i fingrene mine etter å sette igang. Men først måtte jeg settes på tanking, to timers ventetid mens dagens første måltid gikk inn i magesekken min.
To timer gikk og jeg skulle akkurat be assistenten om å finne frem rullestolen min, men i det hun skulle til å gå ut døren gikk både TVen og datamaskinen i svart.
Internettet ble plutselig borte, nå fikk vi et nytt problem som måtte løses.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg ante ugler i mosen når vi ringte Telenor, vi hadde på forhånd prøvd å restarte ruteren uten hell. Sist gang dette skjedde var også på en fredag, og da ble vi uten nett i fire dager. Det viste seg nemlig at reperatørene ikke jobbet i helgen, det var ingenting Telenor kunne gjøre.
Så når assistenten ringte opp i dag forberedte jeg meg på det verste, og det viste seg at magefølelsen min stemte.

De hadde tydeligvis store problemer i området vårt, hva slags problemer fikk vi ikke svar på. Men tilbakemeldingen var klar, internettet ville mest sannsynlig bli ordnet på mandag. Akkurat det vi trengte på en fredag. Så nå må jeg bruke mobilnettet for å se på Tv og skrive blogginnlegg, det skal bli litt av en helg med alle barna hjemme og ingen internett. Ikke fikk jeg begynt på gangen heller, for det tar tid når man må ringe Telenor. Før jeg visste ordet av det var det tid for middag, hele formiddagen hadde blitt brukt på telefonsamtaler frem og tilbake.

Nrk er den eneste appen som fungerer på TVen, så at det blir noe Skal vi danse på oss i helgen er vel tvilsomt. Jeg hater tekniske problemer, spesielt når man betaler i dyre dommer for en tjeneste som stadig vekk har problemer.
Men det er ingenting jeg får gjort fra eller til, her er det Telenor som må ordne opp.
Helg er det uansett, så her får vi gjøre det beste ut av situasjonen…

I 1995 ble den første og eneste medisinen mot ALS godkjent, medikamentet Riluzol er per idag det eneste håpet ALS syke har.
Jeg husker enda nevrologen sine ord når jeg alene fikk dødsstempelet tredd nedover meg, det var viktig å starte med medisinen tidlig.
Medisinen kunne nemlig bremse sykdomsforløpet, men jeg fikk sjokk når jeg hørte hvor lenge.

8-12 uker var alt, og det var det eneste de hadde å tilby. Først får du vite at du skal dø, og så får du vite at den eneste medisinen de har å tilby kan dersom du er heldig gi deg noen uker ekstra sammen med dine kjære.
Det hele føltes som en vits, som en dårlig 1.aprilspøk som hadde gått galt.
En hel verden lå der ute, og her satt han og sa at det eneste håpet jeg hadde var 8-12 uker ekstra?

Men her sitter vi 26 år etter, 26 år og ingenting har skjedd.
Riluzol er fortsatt vårt eneste håp, det eneste godkjente medikamentet her i Norge.
I seks år nå har jeg levd med denne sykdommen, og i løpet av disse seks årene har jeg fått se selv hvordan forskerne våre har jobbet i motvind.
Avslag på avslag oppsummerer det meste, jeg syns ikke det er det minste rart at vi ikke er kommet lenger enn vi har gjort.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Midler er helt nødvendig for å komme noen vei, men våre folkevalgte kniper pengesekken igjen. Noen ganger spør jeg meg selv hvordan de ville reagert, dersom det var våre folkevalgte som satt på samme sted som jeg satt for seks år siden.
Ville de bare nikket og akseptert at sånn var det, ville de bare godtatt at Norge ikke bryr seg om tre små bokstaver?

ALS har blitt feid under teppet i lang lang tid, og når vi først fikk midler til et studie så skulle midlene deles på tre sykdommer.
Uten den frivillige innsatsen der ute hadde det ikke gått, uten midler kommer man ingen vei. Det føles som om vi med denne sykdommen har fått avslag på retten til å leve, vi betyr ingenting. Nettopp det ble bevist når vi søkte om å få et nasjonalt register.

Et nasjonalt register kunne gitt legene mulighet til å avdekke om ALS syke får god nok behandling, og som dere sikkert allerede vet så er det mange med ALS som ikke får den behandlingen de har krav på.
Men hva gjør helsemyndighetene? Jo de sier blankt NEI, igjen fikk vi avslag på noe som kunne gjøre hverdagen for ALS syke litt lettere.
God omsorg den siste tiden er alfa omega når man har ALS, og når helsemyndighetene ga avslag på et nasjonalt register sa de egentlig nei til et verdig liv for oss med denne sykdommen.

I seks år har jeg kjempet mot systemet, og i løpet av disse årene har jeg mistet mange av mine nye venner til ALS.
Mennesker som har kjempet den samme kampen som jeg nå gjør, kampen for et verdig liv har kostet mye.
Hver dag våkner jeg opp til en ny dag, og det eneste ønsket jeg har er at ALS syke skal få den hjelpen de så sårt trenger. Det er på høy tid at ALS blir synlig en gang for alle, det er på høy tid at vi får et JA…

En skolegutt sover fremdeles inne hos meg, og ifølge han selv har han flyttet ned for godt. Jeg kan ikke annet enn å smile når jeg ser han ligger der, hver kveld sovner jeg til lyden av en beroligende pust som kommer fra en liten kropp.
Men det beste er  den fine praten vi får hver morgen, en perfekt start på dagen for oss begge. I går oppgraderte vi sengeplassen hans med en tykkere madrass, så nå kan han ligge inne hos meg så lenge han vil.

I dag var det bare å komme seg opp, det var igjen tid for å ta seg en dusj.
Det som jeg før elsket å gjøre er nå blitt til en pest og plage, hver gang jeg sitter og fryser i dusjen lengter jeg tilbake til den tiden da jeg selv kunne stå under det varme vannet så lenge jeg ville. Men nå er dusjingen bare blitt til en nødvendighet, en nødvendighet som jeg hater.
Selv med ulltøy og to tepper etterpå tok det lang tid før jeg fikk varmen i meg igjen, klokken ble faktisk 16 når jeg følte meg varm nok til å fjerne et teppe.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det første jeg gjorde i dag når jeg sto opp var å gå på nettet, Finn.no er blitt mitt nye skatteparadis. Andres skrot kan fort bli mine skatter, spesielt kategorien gis bort er spennende.
Jeg har lenge vært på jakt etter et lite bord som jeg kan ha i gangen, og nettopp det fant jeg idag. Og når jeg så at det var gratis så nølte jeg ikke, assistenten ble sendt rett ut for å hente det. Jeg elsker gjenbruk, hadde jeg vært frisk så hadde jeg sikkert kjørt rundt med henger for å hente andre sitt skrot.

Jeg tror gubben er glad for at jeg ikke har den muligheten lenger, for det er en viss fare for at han hadde blitt nødt til å ta del i arbeidet med å få gjenstandene til å skinne igjen.
Bordet som jeg fant i dag trengte jeg heldigvis ikke gjøre noe med, og jeg tror det blir fint i gangen når jeg blir med prosjektet mitt.
Nå gleder jeg meg til i morgen, for da begynner nemlig arbeidet med å få alt ferdig.

Det har blitt raspeballer til middag i to dager nå, jeg var nemlig så heldig at jeg fikk med meg litt hjem etter middagen hos mine foreldre.
En liten boks bare til meg, og idag spiste jeg siste rest. Jeg kunne sikkert spist raspeballer resten av uken også, det er jo bare såååå godt.
Men i helgen blir det igjen hjortekjøtt, vi har nemlig en del igjen enda.

Ja det glemte jeg nesten, jeg sendte jo mail til Byrådslederens kontor igår.
Skrev hvor oppgitt vi var over den ventetiden vi ble forespeilet, en måned var altfor lenge for oss.
Så nå har møtet blitt flyttet frem til den 18 Oktober, ventetiden er blitt kortet ned 11 dager. I morgen skal jeg ønske Oktober velkommen, som i fjor så blir dette en spennende måned…

” Kor e du blitt av kjære ” sa gubben til meg igår kveld, og igjen så jeg hvordan øynene hans fyltes med en bunnløs sorg.
Det var tid for å ta kveld, nok en dag gikk mot slutten.
I Evas drakt satt jeg fremfor speilet, og bak meg sto en sorgfull mann.
Hans øyne traff mine i speilbildet, og igjen stålsatte jeg meg på det jeg visste ville komme.
” Dette er ikke deg kjære, kor ble det av den jenta jeg  engang falt hodestups for”.

Der og da så jeg det han så, den livlige energifulle jenta han engang hadde falt for var nå forvandlet til et ubrukelig skall.
Alt som var igjen var bein og et tynt lag med hud, den livlige jenta var blitt begravd under tre små bokstaver.
Sorg og kjærlighet kom flommende over meg, en stor sterk mann sank på kne ved min side. Savnet etter det livet vi engang hadde vendte tilbake, det altfor korte livet vi fikk sammen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg kjente hvordan klumpen i halsen min vokste der jeg satt, en sorgfull mann la hodet sitt i mitt fang.
I et lite øyeblikk sto tiden stille, verden utenfor forsvant.
Der og da var det bare meg og han, alene kjempet vi mot en sorg så stor.
En altoppslukende sorg som kan sluke deg rå hvis du ikke passer på, en sorg som er usynlig for det blotte øyet.

Helt stille satt vi der, fremfor speilet ble ord igjen overflødig.
Det var da jeg kjente det, en varm hånd ble lagt over mitt hjerte.
To sorgfulle øyne kikket opp på meg, men denne gangen var det ikke bare tårene jeg så.
Et glimt av dyp kjærlighet var vendt tilbake, og ut av to vibrerende lepper kom de vakreste ord.
“Her inne er du min kjære, jeg vil aldri glemme deg”….

Så kom innkallingen, det er igjen tid for kontroll.
Nå er det fire måneder siden sist, jeg kan nesten ikke skjønne at tiden har gått så fort.
Men på disse fire månedene er ingenting forandret, jeg holder meg fortsatt stabil.
Det eneste jeg ikke har kontroll på er vekten min, jeg blir stadig tynnere her jeg sitter.
Nå har jeg prøvd to typer sondemat som jeg tydeligvis ikke tåler så godt, den renner rett igjennom meg.

Så nå lurer jeg på om vi skal begynne å lage vår egen mat, noe må jeg ihvertfall gjøre.
For blir jeg tynnere nå så vet jeg ikke hvordan det går, jeg er allerede blitt så tynn at jeg ser konturene av skjelettet mitt.
Men så gjelder det å finne en balansegang, for jeg vil gjerne spise selv også mens jeg enda kan. Likevel er jeg glad for at det er det eneste problemet jeg har, det kunne vært mye verre.

Nå har jeg i det minste noe jeg kan ta opp når jeg skal på kontroll, så får vi se hvilken løsning de kommer opp med.
Men det som blir mest spennende er medisinen jeg har prøvd i ett år nå, for å være helt ærlig så ønsker jeg at det jeg har fått er sukkervann.
For nå får jeg den faktiske medisinen på neste kontroll, og dersom det er sukkervann jeg har fått så håper jeg den faktiske medisinen vil gi meg noen tegn på at den fungerer.

I dag fikk jeg en pakke i posten som jeg har ventet på, en pakke som gir meg mulighet til å fullføre gangprosjektet mitt en gang for alle.
Jeg skal dele det med dere i løpet av neste uke, men jeg må bare bli ferdig først.
Nå har jeg i det minste noe å henge fingrene i, og det gjør ekstra godt for psyken min akkurat nå.

Jeg fant ut jeg måtte gjøre ferdig et prosjekt før jeg startet på noe nytt, og mitt neste prosjekt blir å fjerne den hersens veggen mellom stuene.
Om jeg så må kjøre gjennom den selv så skal den ned, og siden vi nå nærmer oss Oktober så begynner tiden å løpe fra meg. Jeg vil nemlig få det ferdig før jul, og det er ikke akkurat lenge til.

Så idag har jeg tilbrakt litt tid i rullestolen, og kjørt som en villmann ut og inn av huset. Det er enda en grunn til å fjerne veggen, for slik det er nå så må jeg kjøre ut for så å kjøre inn i den andre stuen.
Jeg trenger mer plass, så dersom noen trenger å få ut litt aggresjon så er det bare å komme hit, slegga står klar…

I går fikk jeg mail om ny dato for å møte Byråden, og når jeg så datoen gikk luften ut av meg.
En hel måned til med venting, slutten på Oktober var tydeligvis første mulige tidspunkt.
Følelsen jeg har hatt ble nå bekreftet, vårt liv var ikke viktig nok.

Jeg er lei av å stadig bli skjøvet til siden, vraket til fordel for andre prioriteringer.
For seks år siden ble jeg rammet av en sykdom jeg knapt hadde hørt om, en sjelden sykdom som var mørklagt for mange.
En sykdom som stadig ble skjøvet under teppet, en sykdom som ikke ble prioritert.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Nå sitter jeg her seks år etter og føler på det samme, livet med denne sykdommen står på stedet hvil.
Lite har endret seg, ALS blir fortsatt ikke prioritert.
Enda de vet hvor jævlig denne sykdommen er, det virkelige “Helvete” er ALS.
De som virkelig kan gjøre en endring snur ryggen til, gjemmer seg bak lukkede dører mens de skylder på byråkratiske regler.
I mellomtiden sitter vi som uskyldig er rammet hjemme og kjemper en usynlig kamp.

Helt ærlig så har jeg mest lyst til å la være å svare, hvorfor skal jeg gidde å bruke tid på noen som helt klart ikke prioriterer oss?
Når et så viktig møte blir avlyst på så kort varsel hadde jeg i det minste forventet at de ville gjort en innsats for å få til et nytt møte så fort som mulig, men en måned til med venting er ikke prioritering for meg.

Vi kommer nok til å møte opp, men det blir med en bismak i munnen.
Dessuten har vi ingen garanti for at det blir avlyst igjen, ja det er nesten så jeg forventer at det skal skje.
I seks år har jeg kjempet for å bli hørt, jeg har kjempet en innbitt kamp for å bli synlig for de som faktisk kan gjøre noe.
Jeg er lei av at denne sykdommen stadig blir feid under teppet, og jeg er drittlei av at vi aldri blir hørt. Jeg vil se handling fremfor tomme løfter…

Jeg fikk sjokk når jeg gikk ut idag, drivhusene mine var blitt forvandlet til en jungel.
Jordbær plantene hadde vokst seg store som fjell den siste tiden, den avstanden de før hadde var nå forduftet.
Derfor hadde jeg kun en tanke i hodet idag, her måtte det lukes før vinteren kommer.
Nå lurer jeg bare på hvordan jeg skal dekke til jordbærplantene, det er så mange forskjellige meninger der ute at jeg blir sprø.

Noen mener jeg må ta kassene inn, andre mener de helt fint kan stå ute. Når jeg søker på nettet blir forvirringen enda mer komplett, tusen ulike måter å dekke til jorbærplantene før vinteren gjør meg svimmel.
Heldigvis ser det ut som jeg har litt tid på meg enda, for med solskinn og varmegrader trenger jeg ikke gjøre noen tiltak helt enda.
Men dersom dere har noen tips om dekke så tar jeg gledelig imot, for å flytte fire fulle kasser med flere liter jord inn er uaktuelt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Rosene mine er begynt å blomstre igjen på trappa, det var det første jeg fikk øye på når jeg kom ut.
Et siste tegn på en altfor kort sommer, synet av små rosa knupper fikk meg til å tenke på livet. Sommerens siste krampetrekning fikk meg til å tenke på min egen sluttreise.
Hvis dette blir min siste sommer så vil jeg minnes den med glede, og tanken på at minnene lever for evig gir meg en slags trøst.

Fjellturen til gubben igår ble en påminnelse om alt jeg har mistet, det var tungt å bli sittende igjen mens to av mine kjære gikk opp det samme fjellet som jeg engang hadde så kjært. Men det ble også en påminnelse om at livet går videre, mine kjære vil klare seg godt når jeg en dag blir borte.

Idag våknet jeg opp med en gnagende følelse om at jeg hadde glemt noe, og når gubben kom hjem i dag fikk jeg beviset på at den gnagende følelsen min stemte.
For plutselig ringte min eldste sønn og ba oss om å ta med sukker, og det var da det slo meg at middagen jeg hadde fått laget var helt unødvendig.
Vi hadde alle glemt at mine foreldre hadde invitert oss på middag idag, og det var min favoritt rett som sto på menyen. En stor kasserolle med raspeballer sto på bordet når vi kom, ikke verst det på en tirsdag.

Så nå ligger vi rett ut hele gjengen her, jeg tror ikke vi trenger noe kvelds idag.
Nok en herlig dag går mot slutten, og med magen full av raspeballer føler jeg meg temmelig tilfreds her jeg sitter. Nå skal jeg svare på mailen fra Byrådslederen om nytt møte, 29 Oktober er fryktelig lenge til…

I går ettermiddag fikk en skolegutt plutselig en ide, han ville gå på fjelltur.
Storesøster ble tilkalt, for bortsett fra meg så er hun også lommekjent på stiene her i området. Dessverre så hadde hun en fotballtrening hun måtte gå på, men de kunne gjerne gå en annen dag.
Det var det tenkte jeg, og trodde en skolegutt hadde lagt sine planer på is for denne gang. Jeg burde jo ha sett det komme, for en skolegutt er ikke den som gir opp så lett.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Like etter hørte jeg det, fra trappa ropte en skolegutt ut et spørsmål som ga meg frysninger på ryggen.
“PAAAAPPAAA, kan vi gå på fjelltur i dag?” 
Jeg spisset ørene der jeg satt, samtidig kjente jeg hvordan svetteperlene begynte å renne nedover ryggen. For vi vet alle hvordan det går når gubben drar til fjells, og tanken på at guttungen skulle gå med far sin til fjells ga meg mer adrenalin enn alle paragliding turene mine til sammen.

Før jeg fikk blunket var sekken pakket, forsyninger må til når man skal på tur med gubben. Egentlig hadde jeg planer om å sende med de både telt og nødbluss, jeg vet nemlig av erfaring hvordan det kan gå når gubben legger ut på tur.
Men før jeg rakk å åpne kjeften hørte jeg ytterdøren smalt igjen, nå var det bare for meg å be en stille bønn.

Aldri har minuttene gått saktere, tiden sto plutselig stille.
Med hjertet i halsen ble jeg sittende og vente, vente på et livstegn oppe fra skogen.
Men alt jeg fikk var noen bilder helt i begynnelsen, deretter ble det helt stille.
Tanken på tre gutter på tur i det gubben kaller for Amazonasjungelen ga meg en forsmak på overgangsalderen, eller for alt jeg visste ble det fjellturen som utløste den.

Tiden gikk uten så mye som et ord fra tre fjelløver, ja jeg sier tre fordi den siste som ble kommandert med på tur var bikkja.
To timer var gått når min datter kom ned for å gå på trening, en bekymret mine dukket opp i ansiktet hennes når hun innså at de ikke hadde kommet hjem enda.
Det var et øyeblikk der hvor jeg angret på at jeg ikke hadde sendt med de mer utstyr, for alt så ut til at denne turen kom til å dra ut i tid.

En halv time etter at min datter hadde dratt hørte jeg det, i skumringens time gikk ytterdøren opp med et smell.
Det første jeg så var bikkja som gikk rett i senga og la seg, fire poter rett til værs ble et forvarsel om det som ventet. Like etter kom en skolegutt hoppende inn døra, lettet kunne jeg konstantere at han hadde ihvertfall overlevd turen uten varige men.
Men så kom gubben, ja ihvertfall det som var igjen av han.

Halveis på alle fire kom han krypende inn i stuen, med en pust som en strandet hval gispet han etter luft. Men det som fikk meg til å sperre opp øynene var at klærne forsvant, for hvert krypetak gubben tok forsvant et nytt klesplagg.
Med tunga hengende ut av kjeften så han mer ut som en stripper fra filmen Blanke Messingen enn en fjelløve, og i det han krøp over dørterskelen til stua var det bare trusa som var igjen på en svett mannekropp.

Ut verandadøren krøp han, og der ble han liggende. Men plutselig var det som om den kalde høstluften ga han ny kraft, for i neste øyeblikk dukket Tarzan opp.
I bar overkropp med trusa som eneste plagg sto han nå og slo seg hardt på brystet mens han brølte fra full hals, villmannen hadde våknet til liv.
En skolegutt spratt plutselig opp av sofaen, rev av seg genseren og joinet sin far.
Så der sto de da og brølte ut sin urkraft, Amazonasjungelen var nå bekjempet.

Så du kan trygt si at jeg fikk underholdning i går, alt jeg klarte å tenke på var hvor glad jeg var for at mørketiden hadde kommet tilbake.
Stakkars naboer, dette var et syn som kunne skremme vettet av de fleste.
Jeg syns ikke det er det minste rart at Hjorten la på sprang, det hadde jeg også gjort dersom jeg kunne…

Ps: Når gubben fikk pusten igjen måtte han innrømme at det ble en fin tur, så nå vurderer han å gjøre dette til en vane. Gubben slutter aldri å overraske, men når han nevnte Everest i går kveld var det rett før denne kjerringa begynte å gå igjen…