MAMMA PÅ HJUL

Jeg så det på han igår, øynene talte sjelens språk.
Enda en gang fikk vi oss en vekker, vi ble begge påminnet om hvor fort det kan gå.
En stor sterk mann så på meg, med et blikk som ga hjertet mitt støt.
Små smertefulle støt, og brått fikk jeg problemer med å puste.
Der og da ville jeg bare krype under teppet og gjemme meg, jeg visste godt hva som ville komme.

“Æ vil ikke miste deg kjære, ikke forlat mæ vær så snill”. 
Jeg kunne føle hans bedende blikk, jeg kunne se hvordan en stor sterk mann holdt pusten. Frykten for fremtiden hadde igjen innhentet han, en fremtid han egentlig ikke tør tenke på. En dag vil også han bli alene, redselen for fremtiden ble igjen så nær.

Jeg kjente hvordan ordene mine frøs fast inni meg, en stor klump la seg rundt mitt bryst. Blikket hans slapp ikke taket, og igjen følte jeg for å skrike høyt.
Et rungende skrik som ga ekko mellom høye fjell, men skriket satt fast inni meg.
Alt jeg ville var å love han, gi han en betryggende lovnad om at jeg skulle bli her for alltid. Men vi visste det begge to, før eller siden vil den dagen komme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I to øyne så jeg en endeløs ubetinget kjærlighet, en kjærlighet som aldri vil dø ut.
Gjennom to øyne ble jeg overøst med kjærlighet, i det øyeblikket ble ord ubetydelig.
Tid og rom forsvant, i et lite øyeblikk var det bare meg og han i en hel verden.
En stor sterk mann satte seg ned fremfor meg, jeg kunne se hvordan han lette etter de riktige ordene. Det var da jeg endelig klarte å si noe, en liten setning som sa alt.
“Jeg elsker deg kjære, det vi har vil aldri forsvinne”….

Det ble plutselig en følelsesladet fredag, for dagens første innlegg fikk igjen en betydning. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å publisere akkurat dette innlegget i dag, men igjen lot jeg magefølelsen bestemme, lite visste jeg det innlegget skulle få en spesiell betydning for meg i dag.

Jeg hadde ikke sjekket Facebook før jeg la ut innlegget, derfor fikk jeg et lite sjokk idag. Nok en heltinne med ALS hadde gått bort, og igjen var det som å få et slag i magen. For selv om det er forventet med en sykdom som ALS så ble det igjen så uventet at det gikk så fort. Kirsti var en fantastisk dame, måten hun frontet denne sykdommen var beundringsverdig. Noe av det siste hun skrev til meg var håpet om en kur, det hastet med å løse denne gåten.

Hjertet mitt brast når jeg så at hun hadde gått bort, igjen kom kuren for sent. Jeg blir både frustrert og lei meg hver gang vi mister en til denne ubarmhjertige sykdommen, det føles så meningsløst.
Sakte men sikkert tærer tre små bokstaver oss ned, hver dag lever vi med døden på våre skuldre. Bildet av Kirsti liggende i gresset en vakker sommerdag sitter enda i meg, hun visste hvor dyrebart livet var.

Vi vet vel alle hvor skjørt livet er, men ikke alle tenker over det. Men en dag kan det være for sent, og derfor er det så viktig at vi griper hver dag vi får på denne jorden.
Vi må alle være den beste utgaven av oss selv, men viktigst av alt være et medmenneske. Jeg er heldig som har verdens beste lesere, den nestekjærligheten dere sprer rundt dere er så mektig.

I dag går tankene mine til familien som nå sitter igjen, med et tomrom som en dag min familie vil føle på. Så idag har jeg bare et budskap, kanskje det viktigste budskapet av alt. Bruk denne helgen med dine kjære, vis de hvor mye de betyr.
Hold de tett inntil deg og fortell dem hvor mye de er elsket, for ingen av oss vet når det er for sent.

Tårene har sittet løst i dag, og når en liten gutt kom hjem flommet de over. Han sto fremfor meg så stolt og glad, for i dag hadde han laget brev til mamma på skolen.
Med små barnefingre åpnet han et lite ark varsomt, og der sto de vakreste ord en mamma kan få. Tårene mine fosset ut, en liten gutt ble stående helt stille og se på meg. “Dette er den fineste gaven jeg noengang har fått” stotret jeg frem, “er det derfor du gråter mamma?” spurte en liten gutt. Jeg nikket mens jeg smilte, og like etter fikk jeg verdens beste klem. “Jeg er veldig glad i deg mamma” visket en liten gutt, og igjen følte jeg hvordan mammahjerte mitt brast…

En dag vil tomheten komme, en tomhet som stenger alt ute.

En dag vil en stol stå tom, en tom stol som forteller en historie.

En dag vil en stemme stilne, et bankende hjerte vil en dag bli kaldt.

En dag vil en stillhet rå, sorgen vil en dag legge seg i et lite hus.

En dag vil fuglene stoppe å synge, mørket vil ta over.

En dag vil tårene flomme over, en flodbølge av sorg vil true i horisonten.

En dag vil fem hjerter briste, fem hjerter vil gå i tusen knas.

En dag vil jeg være borte, en følelse av tomhet vil ta over.

En dag skal veggene viske, alle minner vil komme til liv.

En dag vil det komme en varm sommervind, en varm kjærlig bris som minner mine kjære på tiden som engang var.

En dag vil en sommerfugl klekkes, og med sine fargerike vingeslag bringer den med seg et håp.

En dag vil en liten hage stå i full blomst, små skjøre blomster vil en dag minne om henne som var.

En dag vil vinterens første snøfnugg igjen falle fra en himmel så stor, små snøfnugg vil påminne dem om kjærligheten som engang var.

En dag blir jeg borte, men mine ord vil leve videre.

Se dere rundt mine kjære, overalt er det spor.

Mine avtrykk vil leve for evig, jeg vil for alltid være med dere…

Hver morgen våkner jeg opp med den samme følelsen, en følelse av takknemlighet som fyller hele meg.
Dagens første lysstråler smyger seg inn i et mørkt lite rom, en ny dag ligger der og venter på meg.
En ny dag med blanke ark, alt som skjedde i går er nå et tilbakelagt kapittel.

Det er en fin tanke syns jeg, en ny dag gir oss alle nye muligheter.
En ny sjanse til å rette opp feilene vi gjorde i går, en ny mulighet til å gjøre alt så mye bedre.
Før jeg ble syk dvelte jeg mye mer over ting, jeg kverulerte mye over alle feil jeg hadde gjort “igår”. Men nå dveler jeg ikke lenger, fortid er fortid og alt som betyr noe er nåtid.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når jeg tenker over min egen fortid så får jeg frysninger, hele livet har jeg følt at jeg har hatt oddsen imot meg.
Egentlig er det et mirakel at jeg har klart meg så bra som jeg har gjort, ja at jeg sitter her i det hele tatt. På den tiden så var det ingen som tilbydde meg profesjonell hjelp, alle traumer måtte jeg takle på egenhånd.

Likevel er jeg takknemlig, for på tross av all motgang så har jeg lært mye om meg selv. Jeg har erfart hvor sterk psyken min er, og jeg har fått føle på hvor mye vi mennesker klarer bare man vil det nok.
Jeg har alltid spøkt med at jeg har fått ALS for en grunn, jeg har fått ALS fordi jeg takler det. Men jeg tror jeg kan takke fortiden min for det, all motgangen har formet meg som menneske.

Ja jeg kan føle på urettferdighet noen ganger, for det må da finnes grenser for hva et menneske må gå igjennom.
Men den tanken tar jeg aldri til meg, for på tross av all så har jeg hatt et godt liv. Jeg har fått fire nydelige barn, og etter mye sorg i kjærligheten traff jeg omsider en fantastisk mann.

Derfor kan jeg ikke føle på noe annet enn takknemlighet, livets reise har vært tøff men fin.
Hver dag opplever jeg nye gleder, små nesten ubetydelige hendelser som setter livet i perspektiv. Så idag skal jeg smile mye, for jeg har fått en ny dag full av nye muligheter…

Hver dag prøver jeg å skrive litt på boka mi, men for første gang siden jeg begynte opplever jeg at motivasjonen daler.
Dessuten er det noe helt annet å skrive en bok om livet enn innlegg på bloggen, for nå kommer alle mine sårbare sider frem i lyset. For hver side jeg skriver mister jeg et lag, jeg føler meg som en løk som blir ribbet for alle lag.
Fortiden min har innhentet meg igjen, hendelser jeg har fortrengt kommer nå frem igjen.

Enkelte kvelder har jeg hvert helt utmattet, jeg har følt meg som et følelsesmessig vrak. Det er først nå jeg virkelig føler på at jeg burde ha fått hjelp til å bearbeide følelser og tanker jeg hadde på den tiden, men på den tiden var det ingen som tilbød meg profesjonell hjelp. Den eneste jeg hadde var Presten, og jeg husker hvordan jeg bombaderte han med min vrede mot Gud.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Egentlig vil jeg bare bli ferdig med dette prosjektet, samtidig er det en del av meg som vil bare fortsette til evig tid. Jeg syns det er litt skummelt, legge hele livet mitt ut i en bok. Likevel er håpet at ordene mine kan være til hjelp, om min livshistorie kan hjelpe en person så skal jeg være fornøyd.
Det går litt sakte for tiden, men det kan jeg takke meg selv for. Alle som kjenner meg vet at jeg er en perfeksjonist, det skal mye til før jeg blir fornøyd med eget arbeid.

Ute snør det enda, vinteren er tydeligvis kommet tilbake i Bergen by.
Men snø er tusen ganger bedre enn regn, det er mye gøyere å renne på akebrett enn å hoppe i søledammer. Ja det er ihvertfall min mening, men dersom du spør en liten gutt så ville nok han sagt ja takk til begge deler.
Jeg sitter nemlig med hjertet i halsen her for tiden, for han har nå funnet en spennende hobby utendørs. Jeg ser han fra stuevinduet, hvordan han tar løpefart for å hoppe over bekken.

En liten gutt har arvet min energi, og nå tar han ut energien sin med å hoppe over en bekk med mye vann i. Så hver gang han løper ut lukker jeg øynene, og jeg kjenner at jeg er blitt for gammel for den type spenning.
Svar på tiltale får jeg også, for når jeg påpekte at det kunne være farlig så fikk jeg høre det. “Og det sier du mamma, som flyr paragliding hver sommer”. 
En liten gutt setter sin mor på plass, det er vel ikke lenge til han også vil være med å fly i luften.

Hadde jeg vært frisk selv så hadde jeg nok ikke reagert så mye, da hadde jeg mest sannsynlig hoppet med han over bekken.
Men nå sitter jeg her helt hjelpeløs, jeg kan ikke gripe inn dersom det skjer noe. Den følelsen er grusom, jeg blir helt nummen når jeg ser han slår seg. Det er den verste følelsen for en mor, å vite at uansett hvor mye jeg vil så kan jeg ikke beskytte han…

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke lenger, i over to år nå har jeg gjort alt for å ikke bli syk. Hver dag ser jeg skyhøye smittetall, og selv om de fleste får milde symptomer så hjelper ikke det meg.
Viruset kommer bare nærmere og nærmere, jeg bare venter på at vi også skal få det i hus.

Hver gang Norge slipper opp strammer jeg inn, jeg har nemlig et håp om å igjen få oppleve en ny vår.
For å være ærlig så må jeg innrømme at jeg er drittlei hele viruset, spesielt når jeg tenker på hvor mye det begrenser livet mitt.
Jeg klarer ikke være glad over disse lettelsene, for jeg er en av de som kan bli alvorlig syk av covid.

Jeg skjønner at før eller siden så må livet vende tilbake til normalen, men på mange måter blir mitt liv stående på stedet hvil.
Uansett om Norge åpner opp så vil jeg fortsatt være en av de, en av mange som har en alvorlig sykdom som kan bety slutten dersom covid rammer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Livet innenfor fire vegger føles noen ganger veldig ensomt, for mens andre skåler over en lettere hverdag sitter jeg hjemme.
Både gubben og barna tar alle forhåndsregler, for det siste de vil er å påføre meg noe. De er faktisk mer engstelig enn meg, de siste dagene har jeg nemlig følt på en ny følelse. En følelse av likegyldighet, jeg skal tross alt dø likevel.

Selvfølgelig vil jeg være her lengst mulig, men som om ikke ALS var nok så fikk vi et virus på toppen av det hele.
Livet skal likevel leves, vi har vel alle lært å leve på en ny måte.
Nå gleder jeg meg bare til våren kommer, da skal jeg sitte ute hele dagen…

En liten gutt står fremfor meg, med hendene bak ryggen står han på gulvet og tripper.
Et lite ansikt er grublende, jeg kan se hvordan han leter etter de riktige ordene.
En liten gutt med et stort hjerte hadde nå noe viktig å si, og igjen forberedte jeg meg på hva som ville komme.

To små barnehender ble strekt frem, to ting ble vist frem.
En liten gutt hadde perlet på skolen, en liten stjerne og en firkant lå i to små barnehender.
“Denne er til deg mamma” sa en liten gutt, en liten stjerne ble lagt på mitt bryst.
“For en dag vil du også bli en stjerne mamma, og hvis du tar med deg denne så kan jeg finne deg på himmelen”.

Ordene hans fikk brystet mitt til å snøre seg sammen, og jeg kjente hvordan øynene mine fylte seg med lydløse dråper.
Hjertet mitt brast når jeg så inn i to små øyne, redselen for fremtiden ble igjen så nær.
Plutselig følte jeg meg tom, det var som om alle ord forsvant inni meg.

Hver dag snakker vi om døden, hvordan fremtiden vil bli uten meg.
Jeg ser på en liten gutt, han er min fremtid.
Mine fire barn må en dag gå videre på egenhånd, gjennom dem kommer jeg til å leve videre.
Jeg møter blikket til en liten gut, i hans øyne ser jeg min egen fremtid.

En fremtid jeg aldri vil oppleve, en fremtid som ikke eksisterer.
“Du vil alltid bo i hjertet mitt mamma, som Prins vet du”. 
En liten gutt snakker ofte om han, vår firbeinte gamle venn som gikk bort for ett år siden. ” Han er en stjerne på himmelen nå mamma, og det vil du også bli en dag”…

Kontrastene var til å ta og føle på idag, for plutselig kom vinteren tilbake.
I går fikk jeg mitt ,første vårtegn, men idag sto jeg opp til et hvitt teppe.
Det begynte i det små, lette små dun som falt lydløst mot bakken.
Men noen få ble plutselig til flere, og før jeg hadde fått sukk for meg var bakken dekket. Så nå er det bare å finne frem skiene igjen, jeg vet i det minste om en som blir glad i dag.

En liten gutt kommer til å bli ellevill i dag, for er det en som er glad i snø så er det han.
Det er på dager som denne jeg virkelig kjenner på det, det eneste jeg har lyst til å gjøre er å løpe ut i snøen for å lage snøengler med en liten gutt.
Jeg har alltid elsket snøen, jo mer jo bedre. Det var vel derfor jeg trivdes så godt i Finnmark, der fikk jeg virkelig føle på vinteren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er noe beroligende over å se små hvite dun falle mot bakken, og det til tross for at det gjør det vanskeligere for meg å komme meg ut.
Jeg håper virkelig at jeg får den nye rullestolen snart, Nav har i det minste innvilget søknaden min om ny stol. Men ting tar så forbanna lang tid i dette systemet, det hjelper heller ikke på at Koordinatoren min er delvis sykemeldt for tiden.

Jeg merket det når jeg var ute i går, min nåværende rullestol blir bare verre og verre å sitte i. Jeg klarer nesten ikke kjøre den lenger fordi den er blitt altfor stor for meg, jeg er jo ikke akkurat den største dama lenger.
Egentlig burde jeg ha blitt satt på en fetekur, feite meieriprodukter hver eneste dag.
Gubben kaller meg bare for teskjekjerringa, jeg er i fjærvektstørrelse i forhold til han.

Gubben måtte starte ettermiddagen med måking i dag, det var vel ikke helt det han hadde sett for seg. Jeg skulle gjerne ha byttet plass med han, for jeg elsker alt som har med fysisk arbeid å gjøre. Dessverre blir det lite fysisk arbeid på meg lenger, det nærmeste jeg kommer den følelsen er når gubben hiver meg over skulderen.
Nå sitter jeg her og nyter synet av Kong vinter, ja og gubben da som måker snø som om det sto om livet. Jeg trenger ingen vinterstorm som tildekker vinduene mine, den delen tar en finnmarking seg av…

Jeg ser han er lei, alt han vil ha er litt fred og ro.
En liten stille stund for seg selv, trekke pusten og bare være fri.
Han sier ingenting, men jeg ser det på han.
Trøtte triste øyne ser på meg, tappert presser han frem et smil.
Han som tenker på alle andre enn seg selv, han som aldri ber om noe.

Jeg ser hvor tankefull hun er, to øyne kikker bekymret på meg.
Ord er ikke nødvendig, det er nesten som om jeg kan høre tankene til en ung jente.
Mamma lever på overtid, og en ung jente ser det hver eneste dag.
Nå er det hun som hjelper meg, der jeg ikke strekker til trer hun inn.
Hver dag kommer hun hjem fra skolen, og hennes første tanke er meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ser de står der, to flotte gutter som er i ferd med å bli menn.
To gutter som sparer på sine ord, men heller bruker handlingene sine til å vise sine følelser. To gutter som måtte tre inn i de voksnes rekke litt for tidlig, to gutter som en dag vil bli foreldreløs.
Jeg ser sorgen i deres øyne, hjertet mitt knuses når jeg tenker på alt de har gjennomgått.

Jeg ser han ligger der, oppløst i tårer på gulvet skriker han ut sin frustrasjon.
Han trenger omsorg, en mors kjærlig favn som han kan krype inn i når dagene blir tunge. Gråten til en liten gutt forfølger meg i mine drømmer, en gråt som får hjertet mitt til å briste. Ordene mine drukner i gråten hans, med tårer på kinn blir jeg sittende hjelpeløs og se på.

Hver eneste dag føler jeg på det, en sorg over å ikke strekke til.
Uansett hvor mye jeg prøver så har jeg mistet det viktigste av alt.
Uten en frisk kropp kommer jeg meg ingen vei, min svake stemme klarer ikke rope ut lenger. Alt jeg kan gjøre er å se på, selv om alt jeg vil er å trøste…

Fy fader for et uvær vi hadde igår, det blåste så kraftig at glassene og fatene ristet inni skapet på kjøkkenet. Hage møblene som var blitt satt bort for vinteren kom plutselig flyvende frem igjen, og de stakkars stuevinduene sto konstant å vibrerte.
Det har ikke blitt mye søvn i natt på meg, hver gang jeg hørte et nytt smell på utsiden gikk tankene mine til gubben.

Gubben min er nemlig kjent for sine lettvinte løsninger, det er ikke så viktig hvordan det blir gjort bare det går fort for seg.
Nettopp det fikk gubben svi for idag, for når han våknet og så ut av vinduet fikk han seg litt av et syn.  Knuste lykter og drivhurester lå slengt utover hele hagen, her var det bare å begynne å rydde opp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hørte hvordan han trampet ned trappa i morges, glosene talte igjen sitt eget språk.
Selv ble jeg liggende med en setning i hodet, “hva var det jeg sa” kvernet om og om igjen.Det verste var drivhusene til jordbær plantene mine, taket på begge to var revet av. Så idag måtte gubben trekke plast over begge to, bedre sent enn aldri tenker jeg.
Heldigvis hadde været roet seg i dag, og når jeg så den blå himmelen var min første tanke at jeg måtte komme meg ut.

Gubben hadde allerede lagt planer for dagen, idag skulle garasjen ryddes for skrot.
Men når jeg kom ut og fikk se hvordan det så ut utenfor inngangspartiet ble jeg sjeleglad for at jeg hadde assistent i helga, for det lå jord og skit overalt.
Gubben hadde bare plukket opp løse deler, det var ikke så nøye med skiten som lå igjen . Noen ganger skulle jeg ønske huset vårt hadde vært en lastebil, for med den er han virkelig nøye. Der får ingen gå inn med sko engang, i lastebilen skal alt være rent.

Jeg fikk meg en gledelig overraskelse når jeg kom ut i dag, husker dere de kassene jeg fikk gubben til å lage i fjor? To kasser ble laget til løkene mine, jeg måtte jo redde de siste jeg hadde fra Hjorten. Men i dag måtte jeg smile når jeg kikket oppi, for nå har tulipanene mine begynt å spire.
Det første vårtegnet fikk jeg i dag, et lite tegn på at vi går mot lysere tider.

Det har vært en følelsesladet dag i dag for meg, det er rart hvordan fortid og nåtid av og til smelter sammen. Jeg kjente det i hele meg når jeg fikk mail fra VG om publiseringsdatoen for historien min, for artikkelen ble i all tilfeldighet lagt ut på nettet på samme dag som far til min eldste sønn sin bursdag.
Dersom han hadde levd i dag så hadde han fylt 45 år, så idag har jeg virkelig følt på det. Det er rart hvordan tilfeldigheter kan treffe så hardt, noen ganger er det nesten så man begynner å lure….