Kategori: Blogg

I går fikk jeg nok, enda en kvalme byge fikk det til å rable for meg.
Jeg har vært plaget med kvalme siden før jul, og det har bare blitt verre etter jul.
De siste dagene har det vært så gale at jeg ikke har fått i meg den næringen jeg trenger, og i går måtte jeg bare legge meg etter at jeg spydd opp den lille næringen jeg hadde fått i meg.

Jeg fikk også en melding fra en leser av bloggen min i går, og etter at jeg hadde lest den ble jeg enda mer overbevist om at jeg måtte kontakte lege. For visste du at sopp i halsen kan føre til kvalme? Jeg har i hvert fall ikke ikke tenkt på at det kan være årsaken, og det er enda en grunn til at jeg bør undersøkes. For meg er det viktig å finne ut av hva som gjør meg kvalm, og da må jeg undersøkes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Heldigvis følte jeg meg litt bedre i dag, ja i det minste bra nok til å fullføre planene mine.
Styrtregnet som var meldt uteble heldigvis, og det passet bra. Endelig kunne jeg plante lyngen jeg hadde kjøpt, i tillegg hadde jeg kjøpt noen påskeliljer. Endelig ble det litt vår på trappa, det gjorde meg godt å starte plantesesongen.

Det gjorde meg så godt at jeg fikk litt energi, og energi var akkurat det jeg trengte til mitt neste prosjekt. Jeg har tenkt på det lenge nå, og siden frisøren min er på ferie måtte jeg ta saken i egne hender. Eller det vil si i assistentene i sine hender, og siden jeg hadde to på jobb i dag måtte jeg benytte meg av anledningen.

Håret mitt trengte sårt en oppfrisking, og takket være assistentene mine fikk jeg en bil ny dag. Jeg er så fornøyd med min nye hårfarge, nå kan jeg reise på påskeferie og føle meg litt vel.
Selv om formen er ikke er helt på topp så prøver jeg å gjøre ting som jeg liker, for jeg trenger små gleder i livet mitt. Jeg er glad for at jeg klarte å få det gjort i dag, og det beste er at jeg ikke har vært kvalm så langt i dag…

Alle som kjenner meg vet hvilke serier jeg foretrekker, krim og mord er min favoritt.
Ja jo flere mord jo bedre er det, og det beste er britisk gammel krim.
Gubben derimot hater det, han vrir seg i smerte hver gang jeg ser på slike serier.
Det samme gjør jeg når gubben setter på National geographic for så å sovne på sofaen, men programmet skal han se uansett.

Men i forrige uke kom jeg over en ny serie, og denne var så langt unna min favoritt kategori som det går an å få det. Med første øyekast så det ut som en romantisk serie, og det er ikke noe jeg ser på i det hele tatt. Likevel satte jeg den på, mest av alt for å ha noe bakgrunnsstøy mens jeg holdt på med andre ting.

Når jeg satte på første episode så det ut som om jeg hadde rett, det så ut som en klassisk jente møter gutt historie. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg hadde feil, og brått var jeg hektet. Det er ikke ofte det skjer men denne gangen skjedde det, denne serien traff meg midt i hjertet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har aldri grått så mye av en serie før, det var så ille at jeg måtte ta pauser underveis for å få pusten tilbake. Alle følelser jeg har rundt min egen sykdom ble trigget, og alle følelser rundt min egen død ble forsterket. Det er et ordtak som sier “det krever en landsby for å oppdra et barn”, men det krever også en landsby for å hjelpe mennesker ut av sorg. 

Kjærligheten kan vinne over alt sies det, men når du mister ditt livs store kjærlighet så mister du deg selv også. Men kjærligheten er også den eneste utveien vi har for å komme oss gjennom sorgen, og den kjærligheten ønsker jeg mine kjære får oppleve den dagen jeg er borte. Så i dag vil jeg anbefale dere alle å søke opp serien From scratch på Netflix, den er virkelig verdt å se.

I dag klarte jeg ikke dy meg lenger, det har klødd i fingrene lenge nå.
Så i dag måtte vi ta turen til Plantasjen, for nå var det på tide å starte plantesesongen. Det ble bare litt lyng i dag, og planen er å plante de i morgen. Formen min er bedre men fortsatt ikke helt på topp, det verste er den kvalmen som nekter å slippe taket. Men så lenge jeg er på bedringens vei er jeg glad, og tanken på at jeg nå skal begynne å plante gjør meg enda mer glad…

Jeg har vært så dårlig de siste dagene at jeg helt hadde glemt det viktigste av alt.
Det var først når gubben kom hjem fra jobb at jeg kom på det, min datter skulle komme hjem på perm denne helgen. Jeg vet ikke hva det er med min datter og Norwegian, jeg begynner å lure på om flyselskapet går inn for å boikotte permisjonen til min datter.

Hver helg min datter skal hjem oppstår forsinkelser, og denne helgen var ingen unntak.
Opprinnelig skulle hun lande 20.30 i går kveld, men flyet ble nok en gang forsinket med en time. Likevel var jeg bare glad for at hun kom hjem, i tillegg ble jeg lettet når min primærkontakt i hjemmesykepleien kom med antibiotika i går kveld. Med kuren i hus og min datter hjemme så alt mye lysere ut, og det var akkurat det jeg trengte i går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagen i dag startet bra, for første gang denne uken har jeg sovet hele natta. I dag skinte solen også over Bergen by, og jeg kunne nærmest høre hvordan de varme solstrålene lokket på meg.
Jeg kom meg faktisk ut i dag, og det ble en fantastisk opplevelse. Gubben og naboen var godt i gang med å felle trær når jeg kom ut, og lyden av motorsagen minte meg om vår. Det ble fort tydelig at en liten gutt er like lei vinteren som det jeg er, for i dag gikk han løs på den siste snøhaugen ved siden av garasjen.

Trø traktoren han fikk i tre års gave Er enda i flittig bruk, og i dag ble den brukt som brøytebil.
Med solbrillene på nøt jeg omgivelsene, i det lille øyeblikket var livet perfekt. Etter en tung uke var det kjærkomment å komme seg ut litt, en time ute gjorde underverker i dag. Igjen fikk jeg en påminnelse om hvor lite det er som skal til, en solskinnsdag er alt jeg trenger…

I forrige uke la jeg merke til det, håret til en liten gutt hadde vokst ut av proporsjoner. Det var på høy tid med en klipp, jeg måtte kontakte vår faste frisør. Helt siden en venninne av meg presenterte meg for hennes frisør har jeg vært frelst, og det samme gjelder resten av familien. Foruten om min eldste sønn har alle gått til henne for å klippe seg, og det gjelder også en liten gutt.

Ja han er faktisk den som er mest bergtatt av oss alle, han nekter å klippe seg hos noen andre.
Jeg husker enda den ene gangen han måtte klippe seg hos en annen, den opplevelsen gjør meg svett den dag i dag når jeg tenker på det. Etter det har jeg alltid vært ute i god tid med å bestille time, for det siste jeg ville ha var enda en hylekonsert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men når jeg logget meg inn på nettsiden for å finne en time fikk jeg meg en overraskelse, og jeg kjente hvordan panikken grep tak i meg. For i følge nettsiden var det ingenting ledig for langt ut i April!
En liten gutt sto fremfor meg når jeg lette etter en ledig time, og han så det tydeligvis på meg at noe var galt. “Jeg skal til Linda ellers kan du bare glemme det” utbrøt en liten gutt bestemt, og jeg kunne se på hele han at han mente alvor.

Det er ikke lenge siden jeg måtte trygle til meg en time til min datter, og nå så jeg ingen andre utveier enn å gjøre det igjen. Det er ingen tvil om at en liten gutt har lagt sin elsk på vår frisør, og det er ikke rart når hun er så god som hun er. Vi blir alltid godt tatt i mot når vi kommer dit, og det gjelder spesielt en liten gutt. Det er ingen tvil om at frisøren har skjemt en liten gutt bort, så egentlig kan hun takke seg selv.

Lettere panisk sendte jeg frisøren en melding, og til min store lettelse sa hun ja med en gang.
Det var en lykkelig gutt som kom hjem fra frisøren her om dagen, og jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig. Jeg skulle gjerne vært hos frisøren selv før påske, men jeg tror jeg har brukt opp trygle kvoten min for en stund. Dessuten våknet jeg opp svindårlig i går, og jeg skjønte med en gang at jeg hadde fått enda en urinveisinfeksjon.

Jeg var snar med å sende assistenten ned til legen med en urinprøve, og etter noen timer ble mine antakelser bekreftet. Siden jeg var så dårlig så ville jeg bare få kuren i hus fortest mulig, og jeg var på vei til å sende assistenten av gårde på apoteket når jeg fikk høre at hjemmesykepleien hadde tatt saken i egne hender. En sykepleier som ikke visste noe om formen min hadde ringt min mann som var på jobb, men også min mann var totalt uvitende om hva som foregikk med meg.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bedt hjemmesykepleien ringe meg direkte hvis de har spørsmål, men i stedet for så ringer de min mann som ikke kan svare på noe. Min mann prøvde å si at hun måtte ringe meg, men det kom tydeligvis ikke på tale. Det hele endte med at hjemmesykepleien bestilte medisinen til i dag, og siden de hadde lagt inn en bestilling så kunne ikke jeg hente ut resepten. Igjen følte jeg meg umyndiggjort, igjen ble det tatt avgjørelser bak min rygg.

Jeg gråt i hele går, og nå fikk jeg beskjed om at medisinen ikke kommer før i kveld. Det var en grunn til at jeg ville ha kuren så fort som mulig, for så dårlig som jeg er nå har jeg ikke vært før. Min primærkontakt i hjemmesykepleien har vært borte en stund, og det er nå jeg ser hvordan det kommer til å bli når hun slutter i Mai. Jeg trenger noen som ser meg for det menneske jeg er, og ikke bare som en hjelpeløs ting som ikke kan ta egne avgjørelser…

En liten gutt står fremfor meg

Med øyne blå som havet

Roser i kinn

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som en engel sendt fra oven

En liten gutt står fremfor meg

Spørsmålene er mange

Nysgjerrigheten er stor

Men hos mor og far skal du finne, finne svar på det meste

En liten gutt står fremfor meg

En uskyldig liten tass

Men hvem har tatt den siste biten med sjokolade

Rister på sitt hode, med sjokolade rundt sin munn

En liten gutt står fremfor meg

Han søker mors kjærlighet nå

Hviler sitt trette hode i mitt fang

i hans øyne finner jeg fred.

En liten gutt står fremfor meg

Ild kommer ut av hans munn

Raseriet er stort

Han slåss med indre demoner om rett og galt

En liten gutt står fremfor meg

Snart er du stor

Men mamma vil alltid følge deg

Stolt over alt du har fått til

En liten gutt står fremfor meg

med en redsel så stor.

Mamma skal en dag forsvinne og ingen vet hvor.

Men han vet hvor han kan finne meg, i det lille hjertet hans vil jeg for alltid bo…

Her sitter jeg med en krampe i leggen som ikke vil slippe taket. Jeg har blitt tøyd og bøyd på opptil flere ganger uten hell, krampen har bestemt seg for å bli. I dag er det leggen, i morgen er det sikkert en annen kroppsdel. For kramper hører med denne sykdommen, smertefulle kramper som kommer igjen og igjen.

Noen ganger føles det som om hodet er adskilt fra resten av kroppen, faktisk er det jo sånn også. For jeg har ingen kontroll lenger, kroppen dør sakte uten at jeg kan gjøre noe med det. Jeg syns det er rart hvor kompleks kroppen vår egentlig er, sterk men samtidig så skjør. Selv har jeg følt meg uovervinnelig mang en gang opp igjennom årene, ja nesten udødelig, men den følelsen satte denne sykdommen en stopper for.

Nå sitter jeg her og ser på hvordan pekefingeren rykker ufrivillig opp og ned, det er et like besynderlig syn hver gang. Kroppen min er ikke funksjonell lenger, det er kun beina jeg har litt styrke i fremdeles. Men kroppen lever sitt eget liv, jeg har rykninger og kramper i hele kroppen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selve rykningene plager meg ikke så mye. Har du noen gang hatt leamus? Det er nemlig det jeg har, overalt i kroppen. Men de er litt kraftigere hos meg, hele skulderen kan plutselig begynne å riste, eller fingrene begynner å bevege seg kraftig. Noen ganger føler jeg meg som en del av et dukketeater, jeg har usynlige tråder som drar i min kropp.

Jeg kan leve med smerter, kramper og rykninger, det er nemlig en ting som er verre enn alt det til sammen. Det og måtte være vitne til at egen kropp svinner hen, det er det verste med denne sykdommen. Mine legger som engang var kraftfulle fotball legger, er nå forvandlet til blå, tynne pipestilker av noen bein. Mine armer som engang var full av store muskler, er nå forvandlet til en flat masse av hud og fett.

Jeg har store problemer med å se meg selv i speilet, for jeg kjenner ikke igjen den kroppen lenger. Den er bare blitt til et skall av den gamle jeg. Jeg er ung i en gammel kropp. Den fysiske meg er for lengst borte, den sterke kroppen min er blitt til en ugjenkjennelig gjenstand.

For meg gikk det fort nedover den første tiden, så fort at jeg nesten ikke hang med i svingene. Hodet trengte tid til å omstille seg, tid til å skjønne hva som foregikk. Men tid var noe jeg ikke hadde, så når kroppen stadig ble svakere så klarte ikke mitt sinn og være med på den forvandlingen.

Min kropp er fortsatt min kropp, den er bare blitt en fremmed for meg. En ubrukelig kropp festet til et sterkt sinn, en ubrukelig kropp som sakte dør. Så når jeg nå sitter her med krampe i mine legger, så tenker jeg på hvordan de samme beina engang bar meg rundt i livet…

I dag begynte det å snø igjen, og det var da det rant over for gubben.
Det er nemlig en kjent sak at gubben ikke er så glad i varme, alt over 15 grader får det til å rakne for gubben. Jeg har vært i Spania opp til flere ganger, men gubben har alltid nektet å være med. Han har fortsatt traumer etter at han var på sommerferie i Tyrkia med sin mor i ungdomsårene, etter det har han nektet å dra til sydligere strøk igjen.

Så når gubben i dag foreslo at vi kunne kjøre til Spania skjønte jeg at det hadde rablet for gubben, nå hadde det virkelig rent over. Når gubben selv foreslår å sette kursen mot varmere strøk er det fare på ferde, og i dag ble jeg litt engstelig. Heldigvis går det mot mildvær nå og da er det vel ikke lenge før regnet kommer tilbake, jeg tar heller litt regn enn at gubben skal gå helt fra hengslene.

Jeg har hatt et forferdelig døgn, først fikk jeg øyebetennelse og så begynte magen å skape seg igjen. Men nå vet jeg i det minste hva magen reagerer på, så nå kan jeg gjøre noe med det. Jeg hadde en mistanke om at det var kvalmestillende tablettene som var årsaken, og nå vet jeg at det er de. Jeg fikk de nemlig fast i en periode for å se om jeg klarte å få i meg mer næring, men de ga meg bare problemer. Så nå tar jeg de bare ved behov, jeg orker ikke mer rett og slett.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er bedre i dag heldigvis, så nå er det bare øyet igjen. En ting er i hvert fall sikkert, det er ikke lett å skrive med øynene når man har øyebetennelse.  Så derfor blir det et litt kortere innlegg i dag, øynene mine trenger hvile. Det samme gjør jeg siden jeg har hatt en dårlig natt, så det blir nok en tidlig kveld på meg i dag med et håp om at morgendagen blir bedre…

Jeg bråvåknet i går morges, hele huset ristet så mye at jeg først trodde det var jordskjelv på gang. Men så hørte jeg det, en velkjent buldring fylte huset. Høylytte gloser kunne høres fra stuen, og i senga lå jeg med hjertet i halsen. De tunge skrittene til gubben kom nærmere og nærmere, og igjen kjente jeg hårene på kroppen min reiste seg av skrekk.

Skyvedøren min gikk opp med et smell, og en rasende gubbe tredde inn i rommet.
Med en stram mine i ansiktet reiv han av meg dyna, og før jeg rakk å kjenne på kulden satt jeg på toalettet. Det hele hadde gått så fort for seg at jeg i noen sekunder lurte på om jeg var våken, men når en dyvåt vaskeklut traff meg med et klask i ansiktet skjønte jeg at dette ikke var en drøm.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Synet av den rødglødende skallen til gubben var grunn nok til å holde kjeft, det er lenge siden jeg har sett gubben så rasende som han var i går. Det var først når jeg kom inn i stuen at det gikk opp for meg hvorfor gubben var forbanna, for ute var det helt hvitt. Det hadde virkelig lavet ned i løpet natta, og jeg fikk sjokk når jeg så hvor mye som var kommet.

Og det virket ikke som om det hadde tenkt å gi seg med det første, for i hele går lavet det ned. Akkurat det passet dårlig denne lørdagen, for i går skulle vi ha familie selskap. Min eldste sønn hadde som dere vet bursdag, og det måtte selvfølgelig feires. Problemet var bare at vi ikke så en ende på snøværet, og skulle det bli selskap måtte vi først få gjestene opp bakken. Så gubben løp frem og tilbake fra bakken i hele går, først for å sørge for at de kom seg opp og så for å sikre at de kom seg ned igjen.

Så nå er det full vinter igjen, og dersom det kommer mer snø i dag så bikker vi vel en meter med snø. Jeg har bodd i Finnmark noen år og vet hvor mye snø det kan komme der, men den største snømengden har jeg faktisk opplevd her sør på. En av brødrene mine bodde nemlig i Nannestad en periode og der kunne det komme flere meter på et døgn. Så når finnmarkingene håner oss søringer hver vinter så tenker jeg mitt, for det er ikke bare i Finnmark det kan komme snø…

På denne datoen for 26 år siden så du dagens lys for første gang, og nå står du fremfor meg som en voksen mann.
Jeg var bare 17 år når du ble lagt på mitt bryst, for første gang på mange år følte jeg meg hel.
Med englemyk hud og himmel blå øyne tittet du opp på meg, aldri har himmelen føltes nærmere.
Fra første stund visste jeg at du var spesiell, og det har du bevist hver dag siden.

Jeg har gjort mange feil, som ung førstegangs mor var det mye som skulle læres.
Men du ga meg håp selv på de mørkeste stunder, du ga meg styrke når jeg trengte det som mest.
Du forstår det kanskje ikke selv, men jeg vet at du var min reddende engel.
Gjennom deg fikk jeg det lyset jeg trengte, på grunn av deg ga jeg aldri opp.

Hele mitt liv har jeg prøvd å rette opp for de feilene jeg engang gjorde, det eneste som betydde noe var å holde deg trygg.
Bygge deg opp med selvtillit og stolthet, gi deg styrke til å takle livets motgang.
Det ble ikke den beste starten på livet ditt, du fikk den aller største motgangen før du visste det selv.

Deg og meg igjen, og du ble min vei videre.
Nå sitter jeg her 26 år etter, og alt jeg føler på i dag er takknemlighet.
Når jeg ser på deg i dag så ser jeg at du har klart det, på tross av mye motgang så står du der rak og sterk. Jeg vet at du tok det tungt når jeg ble syk, likevel har du aldri gitt deg.

I dag er det din dag min kjære sønn, og jeg er den som roper det høyeste HURRA!!
Du trenger bare se meg inn i øynene for å forstå hvor stolt jeg er, du er en vinner i deg selv.
Fortsatt kommer du til meg for å få råd, men for det meste klarer du deg nå selv.
Jeg takker høyere makter hver dag for at jeg har fått følge deg så lenge, og alt jeg ønsker meg i dag er at du skal få et rikt og lykkelig langt liv….

Gratulerer med dagen kjære deg , elsker deg herfra og til evigheten 💜

Noen ganger tenker jeg hva er vitsen. Hvorfor gidder jeg å kjempe, klore meg fast til en grå hverdag. Hva er vitsen med å stå opp til enda en dag i stolen, enda en dag der jeg må kjempe mot smerter og trøtthet i en sliten kropp. Enda en dag der jeg må ta imot hjelp selv om jeg ikke har lyst, enda en dag med folk rundt meg når alt jeg vil er å være alene. Hvorfor gidder jeg å kjempe mot det uunngåelige, jeg blir jo bare dårligere likevel.

Men så griper det meg, livet huker tak, jeg blir påminnet om alt det jeg mister hvis jeg gir opp. Det er alltid de små tingene, de lille ubetydelige tingene for mange er blitt de som holder meg i live. De små tingene som dukker opp hver eneste dag, og igjen bringer glede når mørket er stort.

For her om dagen følte jeg på det når jeg våknet, trøtt av tilværelsen hadde jeg ikke lyst til å stå opp. Men det var da jeg hørte det, en nydelig lyd som dro meg tilbake til lyset. Jeg hørte en frydefull barnelatter, en trillende vakker melodi som gjorde meg varm om hjertet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er alltid de nære tingene som vekker meg opp igjen, det er de enkle tingene som gjør at jeg holder ut. Som når min mann ser hva jeg trenger uten at jeg må be om det, eller når mine eldste barn gjerne vil ha meg med på ting. Når de fortsatt viser at de trenger meg, de få gangene når mamma vet best, de gangene lever jeg som aldri før.

Men også de uventede tingene betyr mye, de tingene som gir deg en spontan lykkefølelse. En melding fra en fremmed som sier de tenker på oss, en klem fra en venn når alt går på tverke, et uventet besøk på en grå hverdag, eller en blomst som plutselig dukker opp når tårene triller.

Min familie er de som gjør at jeg holder ut, det er de som er livet for meg. Småkjekling blant søsknene, gleden over å se hvordan de stiller opp for hverandre når det gjelder. Helgene hvor vi deler noe sammen, en filmkveld med godteri på bordet. Avbrekkene fra hverdagen, småturer og nye opplevelser, alt som betyr noe er at vi er sammen.

Så selv om jeg er aldri så lei, selv om jeg er aldri så sliten. Livet griper meg hver gang, lysstrålene finner alltid veien tilbake. Selv om kroppen dør litt hver dag så er det en ting som består. Livsgnisten er der, den øker jo nærmere døden man kommer. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er fryktelig redd for å miste selve livet …