Du bærer meg overalt min kjære, jeg er trygg i dine armer. Selv om vi har alternativer og huset fullt av hjelpemidler så bærer du meg, det skal du gjøre til det siste sier du. Du har en plan om å bære meg frem til mitt siste hvilested, du skal aldri forlate min side sier du. Gudene skal vite at jeg har prøvd, jeg har prøvd å skremme deg bort.
For når jeg fikk den grufulle beskjeden om at tre små bokstaver skulle ende mitt liv, ja da var min eneste tanke og spare deg. Jeg visste hva som ventet, jeg visste fremtiden ville bli tung. Et liv alene uten meg, måtte være bedre enn at vi begge skulle lide. Så derfor prøvde jeg, jeg prøvde å få deg til å forlate meg for jeg var ikke sterk nok til å gjøre det selv.
Jeg ville ikke at du skulle se på at jeg døde sakte, at jeg sakte men sikkert bare ble et skall av den jeg engang var. Du ville komme over meg til slutt, du ville få livet ditt fortere tilbake om du dro enn om du ble. Kanskje du ville ha fått deg en ny kjærlighet, en som kunne ha elsket deg like mye som meg, en ny kjærlighet som kunne vært der for både deg og en liten gutt.
Dette var tanker jeg hadde de første årene etter diagnosen, og jeg prøvde virkelig å få deg til å dra. Jeg elsket deg for mye til å se deg lide, jeg maktet ikke tanken på å se sorgen i øynene på deg hver dag. Men uansett hvor mye jeg prøvde så sto du på ditt, du skulle ingen vei!
I går bar du meg igjen. Med dine sterke armer bar du meg til sengs. Men det er da jeg får øye på det, for mens jeg står og lener meg inntil deg ser jeg oss i speilet. Jeg ser hvordan mine armer henger livløse rett ned, de samme armene som engang pleide å holde rundt deg. Jeg så hvordan mine bein kjempet for å holde seg strake, de samme føttene som engang løp for deg. Jeg så hvordan min overkropp prøvde å holde seg oppreist, den samme overkroppen som engang jobbet sammen med deg. Du sto der og holdt godt rundt meg, men alt jeg så var en potetsekk i dine armer.
Der og da slo det meg, for hvor var livet vårt blitt av? Hva hendte med tiden vår sammen? Selv om jeg er evig takknemlig for at du valgte å bli, stå i stormen sammen med meg, så gnager det litt i meg enda. Jeg klarer ikke la være å tenke på hvor du ville vært i dag dersom du dro når jeg ville. For deg var ikke dette et alternativ engang, du hadde tatt ditt valg og det står du for den dag i dag.
Så nå er vi her i dag, ni år etter og vi er enda sammen. Vi kjemper sammen, vi gråter og ler sammen. Livet blir til langs veien vi går, du med din sterke kropp mens du bærer en potetsekk i dine armer. Takk for at du valgte å bli min kjære, sammen kan vi nå se tilbake på mange uforglemmelige minner. Selv etter ni år med ALS ser jeg kjærligheten i blikket ditt, og selv om du er aldri så sliten så minner du meg alltid på at kjærligheten er sterk nok til å tåle alt…
For en fantastisk kjærlighetserklæring fra begges side. Akkurat i dette tilfellet lever dere opp til» Størst av alt er kjærligheten»! Må Herren gi dere mange, mange gode år videre, og jeg ber Herrens Velsignelse følge og fylle dere hver dag❤️❤️❤️
Ja kjærligheten kan overvinne alt bare man er tålmodig nok 💕
❤️
❤️
Hva du klarer formidle! Det er rått, brutalt og vakkert. Du er en kriger, Vivian og Gubben er med deg i krigen. Han er hel ved og en bauta. Selv om det kommer Finnmarksgloser i ny og ne som skremmer faan på flatmark🤣.
Både ler og gråter av innleggene dine. Ferien deres var så kos følge med på. Vel undt for dere alle store og små. Lykke til med 4 klasse til en liten go gutt som begynner bli stor.
Eneste bloggen jeg leser og har gjort i mange år.
Mette
Tusen takk Mette for så mange fine ord, du aner ikke hvor mye ordene dine betyr for meg 💕💕
Jeg har lest bloggen din i mange år og blir bare mer og mer imponert🌞For ett fantastisk par dere er🥰
Tusen takk Alise, vi er heldige som har hverandre 💕
takk for at du deler, på godt og vondt ❤️ dette er en dritt-sykdom, og du har jammen vært positiv i dette. For et par dere er og helt sikkert et forbilde for mange ❤️
jeg fulgte en pasient I noen måneder før alt var over – ho hadde også et fantastisk humør og et skikkelig pågangsmot. Måtte dessverre krige seg til hver lille time til å få assistent hjelp…. jeg så jo hvordan ting påvirker dere som allerede har fått den værste beskjeden å få – og skulle leve så godt som mulig med alle utfordringer – og i tillegg måtte kjempe mot systemet….jeg håper ikke du har hatt samme kampen…. jeg sender alle gode tanker- klemmer og alt godt som er mulig til deg og familien din. You rock girl ❤️🧡💛
klemmer fra ei du ikke kjenner – men som er såå imponert over ALT du/dere fixer – Anja heter jeg ❤️
Tusen takk Anja for så mange fine ord, og du har helt rett i at dette er en drittsykdom 💕Det har dessverre vært mange kamper her også mot kommunen, jeg har virkelig vært nødt til å kjempe for mine rettigheter. Men slik er det for mange av oss som har denne sykdommen, og det er kampen mot systemet som er det verste opp i det hele. Heldigvis har jeg en mann og barn som kan hjelpe meg med å rope ut når det trengs, og det hjelper godt på💕
Jeg leste innlegget i BT, det var svært sterkt og rørende og til ettertanke. Man får holde godt rundt hverandre hver gang man kan, man vet aldri, og ditt innlegg er en god påminnelse om øyeblikkene å ta vare på.