Hver høst føler jeg på det samme, en evig takknemlighet over å fortsatt være i live. En liten gutt sto ved sengekanten min i dag tidlig, og plutselig oppdaget jeg hvor stor han hadde blitt. Den lille gutten som jeg bare for litt siden bar i mine armer sto nå høy og stolt fremfor meg, stolt fordi han nå skulle begynne i 4 klasse.
Alt jeg klarte å tenke på der jeg lå var hvor tiden hadde blitt av, og hvor heldig jeg er som igjen får oppleve enda en skolestart. Det hadde jeg aldri trodd når jeg først fikk denne diagnosen, da så fremtiden beksvart ut. Men nå lå jeg der ni år etter og stirret en stolt skolegutt i øynene, og alt jeg følte på var en takknemlighet så stor.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen på denne jord, men jeg vet hvor heldig jeg er som har fått så mange år sammen med mine. Hver kveld takker jeg høyere makter for dagen jeg har fått, og hver kveld ber jeg om en ny. Til nå har jeg fått 3278 dager, og det er mange dager når man har en dødelig sykdom. Så mange dager kunne jeg ikke drømt om en gang når jeg fikk vite at tre små bokstaver var et faktum, men jeg har virkelig lært at livet aldri slutter å overraske.
Så i dag følte jeg meg som verdens heldigste mamma, tenk at jeg etter ni år med ALS er så heldig å få oppleve enda en skolestart. Jeg vet at jeg lever langt på overtid, og jeg vet at sykdommen jeg har fått når som helst kan sette fart igjen. I fire år har jeg vært stabil, og det er lenge når man har ALS. Derfor er jeg så takknemlig for den tiden jeg har fått med mine kjære, for det er det eneste som betyr noe for meg. En dag til sammen med mine, og det blir min bønn i kveld også…
Rørende🌹Nydelig❤️du har sakt alt😇
Tusen takk Tove 💕