Gubben altså…

I går kveld fikk en turgåer seg litt av en opplevelse, jeg tviler på at han glemmer den med det første.
Det hele begynte som sagt i går kveld, for da ba jeg gubben om å redde blomstene mine.
For når hele himmelen åpnet seg skjønte jeg at her måtte vi ta affære, jeg var ikke særlig lysten på å kjøpe nye blomster bare fordi værgudene hadde bestemt seg for å vaske bort alle våre synder.

Så jeg sendte gubben ut for å sette blomstene under tak, men hadde jeg visst at gubben skulle ta helt av ute på verandaen så hadde jeg kanskje tenkt meg om.
Jeg syns nemlig at det tok litt tid, men jeg tenkte ikke noe mer over det. Gubben hadde sikkert møtt på en nabo eller to, det var i hvert fall erfaringen. Men plutselig hørte jeg en velkjent lyd, en buldring nærmet seg faretruende.

Igjen kjente jeg hvordan hårene på kroppen min reiste seg, for jeg visste godt hva den lyden brukte å bety. Den lyden kunne bare bety en ting, og det tror jeg huset skjønte også.
For det stakkars lille glasskapet mitt sto nå i hjørnet og skalv som et aspeløv, og det var ikke det eneste som ristet for å si det sånn.

Det var akkurat da jeg fikk øye på han, hjertet mitt stoppet nesten av synet utenfor vinduet.
For gubben kom ikke bare løpende bortover en ny veranda, lydene som kom ut av kjeften på en finnmarking fikk meg til å sperre øynene opp. Nå var det ingen tvil lenger, det hadde omsider rablet for gubben! Lydene som kom ut av kjeften på gubben minnet om en våryr okse midt under en parrings økt, ja ikke at jeg har så mye erfaring innenfor det området.

Men så fikk jeg øye på de, fire fullvoksne Hjortekalver hadde inntatt enga.
Fire Hjortekalver sto nå på enga og stirret på gubben, redselen i øynene deres sa alt.
Jeg kjente selv på den samme redselen, for lydene fra gubben ga nå ekko over hele nabolaget.
Etter noe som virket som en evighet kom gubben tuslende inn igjen som om ingenting hadde skjedd, selv satt jeg som et spørsmålstegn i stolen.

Det la nok gubben merke til,  for det var da jeg fikk en slags forklaring.
” Æ sku bare lokke på Hjorten “ utbrøt han, og den setningen var veldig forvirrende  for meg. For hvorfor i huleste lokke på de samme udyrene som har spist opp alle blomstene mine?? Der og da ble jeg helt sikker i min sak, gubben hadde fått en personlighetsforstyrrelse!!

Akkurat når roen hadde senket seg igjen la jeg merke til det, det ble plutselig veldig mye aktivitet borte i skogholtet. En skikkelse kom plutselig til syne innimellom busker og kratt, og når jeg så det flakkende blikket på en stakkars turgåer skjønte jeg at gubben sine fakter ute på verandaen hadde fått konsekvenser. Jeg tror det blir en stund til den turgåeren velger den ruten igjen, og hadde det vært meg i skogen så hadde jeg nok trengt krisehjelp etter å ha overhørt de lydene fra en gubbe som trodde han var alene. ..