Måned: februar 2026

I går ble jeg kontaktet av Bergens tidende, en lokal avis her i Bergen. De lurte på om de kunne dele innlegget jeg hadde skrevet om vår Kronprinsesse, noe jeg selvfølgelig sa ja til. Jeg skjønte jo at innlegget ville skape debatt, og jeg skjønte at jeg ville få kritikk. Men akkurat det lever jeg fint  med, jeg forventet ikke at alle ville være enige med meg.

Det som derimot sjokkerte meg litt var språkbruken til det som tilsynelatende var godt voksne mennesker, usaklige og useriøse kommentarer førte til at Bergens tidende måtte begrense kommentarfeltet. Selv kunne jeg ikke brydd meg mindre, om noen føler de må bruke hets for å få frem poenget sitt så sier det mer om dem enn om meg.

Men det som provoserte meg var at enkelte mente at jeg hadde valgt side, ja bare fordi jeg hadde empati med vår Kronprinsesse så hadde jeg ikke empati med alle overgrepsofrene. Snakk om usaklighet, det er slettes ikke rart at det er krig i verden. Som mor og alvorlig syk selv så syns jeg det er skremmende og se hvor mye piss enkelte kan lire av seg, og det bare fordi jeg kan relatere meg til det vår Kronprinsesse går i gjennom.

Jeg syns ikke det er det minste rart at det er så mye mobbing blant barn i dag, for når voksne ikke klarer å oppføre seg, hvordan kan vi forvente at våre barn skal det da? Det må da være mulig å vise empati uten at det betyr at man velger side, dessuten er det forferdelig å se hvor raske enkelte er til å dømme uten at vi har alle fakta på bordet.

En ting er i hvert fall sikkert, Trump har virkelig klart å få fokuset vekk fra seg selv. Jeg kan telle på en hånd de gangene nyhetsbildet har nevnt navnet hans de siste dager, i motsetning til for knappe to uker siden når det var kun han det handlet om på nyhetene. Er det noen jeg syns opprinnelig synd på så er det Ukraina sine innbyggere, for med alt det andre som skjer blir krigen i Ukraina glemt i nyhetsbildet…

Hver gang jeg ser mine foreldre sammen så er det kun kjærlighet jeg ser, for er det ett par som har klart det så er det dem. Min mor var bare 16 år når hun traff min far, og skal man tro historien så var det kjærlighet ved første blikk. Min far var tre år eldre, og tilfeldighetene ville det slik at min far som jobbet i televerket på den tiden kom til min mor sin hjemplass for å gjøre en jobb.

Min mor spilte fotball med guttene på skoleplassen når hun for første gang fikk øye på min far, da sto han og gravde grøft for televerket. En uke senere fikk min mor jobb i kantinen på hybelhuset der min far bodde, og da var det gjort. I 1965 giftet de seg, og nå 61 år etter lever kjærligheten enda.

Mine foreldre har vært i gjennom mye i løpet av et langt liv, og selv om det ikke har vært like enkelt til tider så har de stått sammen gjennom tykt og tynt. For meg er mine foreldre et forbilde når det kommer til kjærlighet, og når jeg tenker på hvor mange barn som vokser opp med skilte separerte foreldre i dag så føler jeg meg utrolig heldig som har fått vokst opp med begge mine foreldre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som også er litt utrolig er at begge mine foreldre er født i samme måned, og selv om det skiller tre år mellom dem så har de bursdag med bare to dagers mellomrom. I dag har min mor bursdag, og på søndag er det far sin tur. Så i dag syns jeg det er på plass med en aldri så liten hyllest, det er det minste mine kjære foreldre fortjener.

Jeg føler meg utrolig heldig som har fått vokst opp med to engasjerte foreldre, to foreldre som har stilt opp for meg uansett hva. Som eneste jente blant tre brødre så har jeg nok hatt et ekstra behov for å bli sett, og da er det kanskje ikke så rart at min far alltid spøkefullt bruker å si at jeg har vært et kolikk barn helt frem til jeg ble myndig.

For jeg har ikke akkurat vært den enkleste opp i gjennom oppveksten, men uansett hvor mye jeg utagerte så viste jeg at jeg hadde en trygg havn hjemme. Puberteten ble spesielt vanskelig for meg, den traff meg hardt og brutalt. Det hjalp heller ikke på at vi måtte flytte fra alt jeg så på som trygt og nært når jeg var 14 år, det ble svært opprivende for meg.

Men mine foreldre visste hvordan de skulle gjøre overgangen litt lettere, og hytten vår i Gulen ble redningen. Den sommerferien ble min beste, og det var akkurat det jeg trengte. I dag vil jeg hedre mine to foreldre som har gjort alt de kan for å gi meg og brødrene mine en trygg oppvekst, og at de har klart å oppdratt fire barn samtidig som de har klart å bevare kjærligheten for hverandre er beundringsverdig.

I dag er det min mor sin dag, men siden min far fortsatt er under opptrening på sykehjemmet så tar vi den store feiringen på søndag når vi skal besøke han. Likevel måtte jeg kjøre opp til min mor med blomster og gave i dag, det var det minste jeg kunne gjøre. Gratulerer med dagen til først og fremst mamma som har bursdag i dag, vi gleder oss til å feire dere begge på søndag, jeg er veldig glad i dere…

Jeg er så stolt her jeg sitter, stolt over at jeg er min far sin datter. For noen uker siden falt min far og knakk lårhalsen, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg tenkte det så mørkt ut. For min far hadde egentlig alle odds i mot seg, i tillegg til sin høye alder så har han også slitt de seneste årene med Parkinsons sykdom.

Min far er en stabeis av en mann, og det er på godt og vondt. Stahet ligger til familien, og som datter av min far har jeg også arvet den samme staheten. Jeg og min far har vært svært nære opp i gjennom årenes løp, men siden vi har vært like sta begge to så har det også gått en kule varmt noen ganger.

Men det er den samme staheten som kommer til nytte når motgangen kommer, for det er da staheten blir forvandles til viljestyrke. Min far har gjort store fremskritt den siste tiden, og det er så godt å se. Selv ble vi litt skuffet når vi fikk beskjed om at han kom til å bli overflyttet til et behandlingssenter for opptrening på andre siden av byen, vi hadde håpet på at han kunne bli overflyttet nærmere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men behandlingssenteret har gjort en god jobb, de har virkelig tatt tak i ting. Hver dag trener min far på å gå, og sakte men sikkert blir han bedre og bedre. De har også hatt møte med ergoterapeuten i kommunen vedrørende tilrettelegging hjemme, så nå skjer det mye på en gang.

Vi prøver å besøke min far så ofte vi kan, for jeg vet selv hvor tøft det er å være borte hjemmefra over lengre tid. Jeg har vært innlagt på sykehus mange ganger opp i gjennom årene, og jeg hatet det. I dag var vi igjen på besøk til min far, og når vi kom ble vi ønsket hjertelig velkommen av et smilende personalet.

Nå håper vi min far snart klar komme hjem, og når det skjer skal vi virkelig feire. Det skrives så mye negativt om sykehjem og sykehus i disse dager, men vi har bare godt og si om den behandlingen far har fått. Det beste er at sykehjemmet har egne kokker ansatt, så de får god mat servert hver dag. For oss som pårørende er det godt å se at far har det bra, det betyr mye for oss alle…

Det er så altfor enkelt å sitte i glasshus og dømme andre, og jeg kjenner jeg blir provosert over den holdningen. Hvor er medmenneskeligheten blitt av i disse dager? Er det virkelig nødvendig å sparke noen som allerede ligger nede? Det siste døgnet har sosiale medier og nyhetsbildet florert av kritikk og hets mot kongehuset, og igjen er det en person som får gjennomgå.

Som mor og medmenneske er det forferdelig å se hvor mye vår Kronprinsesse får gjennomgå, for de som dømmer er ganske nådeløse i sin tale. På lik linje som alle oss andre er vår Kronprinsesse også bare et menneske, og det må vi ikke glemme opp i det hele. Ja hun og andre med henne her vist dårlig dømmekraft i forhold til Epstein, men nå har det virkelig gått for langt.

Ikke fatter jeg hvordan hun holder ut, for det siste året har hun virkelig fått sin dose med motgang. Samtidig som hun selv strever med alvorlig sykdom så står hennes sønn tiltalt for alvorlige forbrytelser, bare det bør være nok til å vekke medfølelsesgenet hos folk flest. Men i stedet for å få empati får hun hets og kritikk, useriøse kommentarer som “kast henne ut av slottet” er et synlig bevis på hvor empatiløse enkelte er.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vis meg gjerne den personen som aldri har utvist dårlig dømmekraft i sitt liv eller aldri har gjort noe galt, uansett om man er en del av kongefamilien eller stortingsrepresentant så hører det til det og være menneske å gjøre feil. Ingen av oss er perfekte, og derfor bør vi alle tenke oss om før vi hamrer løs på tastaturet.

Med alt det urolige som skjer i verden bør vi alle bli flinkere til å vise medmenneskelighet, for det er akkurat det verden trenger mer av nå. Verden har aldri vært kaldere enn den er nå, så det vi virkelig trenger mer av nå er nestekjærlighet og empati.

Som mor har jeg prøvd å videreformidle disse egenskapene til mine barn, men som mor føler jeg også at det er min plikt til å si i fra når jeg ser at medmenneskeligheten uteblir. Så i dag sier jeg i fra, både til de som holder på med media og til de som sitter og hamrer løst på tastaturet. Gi vår kjære Kronprinsesse litt fred og ro, hun har mer enn nok som det er…