Måned: januar 2022

Noen ganger må jeg bare sette på en komedie, og det måtte jeg bare igår.
Jeg ble nemlig så rystet når jeg så Taliban ombord i et privatfly betalt av oss skattebetalere, det var som om Regjeringen viste fingen til Norges befolkning.
Jeg ble så rasende at jeg freste i godstolen, dette var enda et lavmål fra regjeringen sin side.

Hva er det egentlig de tenker med? Glisene til Taliban lederne sa sitt.
Endelig har de klart det, endelig får de anerkjennelse.
Det var ikke bare gubben som spydde ut gloser i går, kjerringa i godstolen fant opp nye gloser under nyhetssendingen.
Så det sa seg selv at jeg måtte gjøre noe, med et skyhøyt blodtrykk begynte jeg jakten på en god film.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Det var da jeg kom over den, den lyste imot meg som et blinkende juletre på julekvelden.
Queen Bees på Viaplay må dere bare se, for en herlig film!
Det handler om en dame som ikke vil flytte på pleiehjem, men som blir tvunget til et opphold når kjøkkenet brenner ned.
Gubben var som vanlig negativ, men siden han fikk bestemme film dagen før så var det min tur nå.

Nå må jeg innrømme at jeg er blitt ganske så lettrørt med alderen, så det endte opp med at jeg lo og gråt gjennom hele filmen.
Til og med gubben lo, og bare det sier sitt. Filmen hadde en fin lun humør, akkurat det jeg trengte på en søndagskveld.
Nå tror jeg at jeg skal holde meg unna nyhetssendinger litt fremover, jeg tror ikke blodpumpa mi tåler flere skandaler…

Fremdeles hender det at jeg våkner opp i svette, kloen rundt brystet strammer så hardt at jeg nesten ikke får puste.
Man skulle tro at seks år med døden på mine skuldre så var man blitt godt vant, men tanken på at jeg skal bli enda dårligere skremmer meg. Nå har jeg vært heldig de siste årene, på en måte er det som om sykdommen har bremset opp. Men jeg vet at det bare er et tidsspørsmål, jeg vet hvor fort det kan snu.

De to første årene hang jeg ikke med, kroppen forfalt lynraskt under meg.
Jeg husker enda hva jeg tenkte den gangen, jeg trodde ikke jeg kom til å overleve min sønn sin treårsdag.
Men så skjedde det noe rart, for i det øyeblikket jeg aksepterte min skjebne så var det som om sykdommen stoppet opp.

Som et mirakel klarte jeg å snu fokuset mitt, og det var ikke bare enkelt. For denne sykdommen er så altoppslukende, uansett hva du gjør så slipper du ikke unna.
Jeg er helt overbevist om at denne bloggen har vært min livbøye, hadde det ikke vært for den så vet jeg ikke om jeg hadde vært her i dag. Og det er nettopp det som gjør meg mest frustrert, for jeg vet hvor heldig jeg er.

For vi med denne sykdommen blir sendt hjem med en dødelig sykdom uten noe tilbud, vi blir sittende i hvert vårt hjørne for å råtne bort.
Hjertet mitt brister når jeg tenker på hvor mange med ALS som bare sitter der, støver bort i et hjørne uten noe som gir hverdagen en mening.

Alle mennesker burde ha rett på en meningsfull hverdag, en meningsfull hverdag som gir oss en grunn til å stå opp om morgenen.
Bare fordi kroppen ikke fungerer lenger betyr ikke det at vi er ubrukelige, og jeg er lei av å bli dømt. Jeg opplever det til stadighet, et ubrukelig skall kommer alltid i veien.
Alt noen ser er en skrøpelig kropp som trenger hjelp, en skrøpelig kropp som ikke klarer noe.

Men rundt omkring sitter det fullstendige oppegående mennesker, den eneste forskjellen er at vi er fanget i eget skall.
Det betyr ikke at vi ikke klarer eller ikke vil, men dessverre er det ingen som spør.
Etter seks år med ALS så ser jeg fortsatt at vi blir feid under teppet, vi blir ikke hørt.
Ja forskning på denne sykdommen er viktig, og ja vi trenger flere midler. Men det som kanskje er det viktigste er her og nå, selv om vi har ALS så trenger også vi å leve et fullverdig liv til det siste…

“Æ ska bare hente litt ved” sa gubben til meg igår kveld, lite visste jeg at det skulle ta hele dagen. Naboen og gubben har nemlig gjort en avtale om å skaffe ved på egenhånd til neste vinter, og det er jo vel og bra det. Men som alltid har nok gubben unnlatt å si en ting eller to, for det som skulle ta to timer ble plutselig forvandlet til fem timer.
Hjemme satt jeg med min datter, og med en lovnad om at jeg selvfølgelig kunne ringe når som helst.

Nå vet ikke jeg hvilken skog de har vært i, men jeg tror det må ha vært Regnskogen i Amazomas. Det er den eneste forklaringen på mangelfull dekning, for gudene skal vite at jeg prøvde å ringe.
Far og sønn dro litt før klokken 10.30, og var ikke hjemme igjen før 16.00.
Det var ingen tvil om at de hadde hatt en begivenhetsrik dag, for en liten gutt strålte når han kom hjem. Han hadde mange historier om gubben i skogen, og igjen skulle jeg ønske jeg var med.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Det ble ingen tvil om at de hadde hatt en underholdende skogstur, og jeg har en mistanke om at en skolegutt kommer til å ha mye å fortelle på skolen på mandag.
Hjemme har jeg og min datter sløvet fremfor TVen, det ble en stille og rolig formiddag for oss. Litt uvanlig for en lørdag og være, normalt sett er det liv og røre fra morgen til kveld. Til gjengjeld har jeg fått se ferdig serien jeg påbegynte for noen dager sider, og for de av dere som liker spenningsserier så kan jeg virkelig anbefale serien Harlan Cobens Safe som går på Netflix.

Jeg ble hektet fra første stund, på tirsdag kom jeg over den og idag så jeg siste episode. Så nå må jeg finne en ny, en ny som aller helst overgår den forrige.
Så noe fikk jeg ut av en rolig formiddag, og det beste av alt var at gubben var så sliten når han kom hjem at han glemte hele strømregningen.
Med andre ord så ligger alt tilrette for en fredelig kveld, jeg tror jeg må sende gubben til skogs neste helg også….

Jeg oppdaget det for noen dager siden, når jeg logget inn i nettbanken lyste den imot meg. Strømregningen for Desember var kommet, og min første tanke var at jeg var glad gubben ikke var hjemme.
Jeg har ventet i ukevis på gloser fra gubben, for frem til nå så har strømregningen kommet til hans konto.
Men det var akkurat som om de visste, i det de skrudde opp prisen sendte de regningen til kjerringa istedenfor.

Akkurat det tror jeg strømselskapet gjorde rett i, for jeg tror gubben hadde fått slag dersom regningen hadde dukket opp i hans nettbank.
For å ikke snakke om de finnmarksglosene som hadde kommet, det tør selv jeg ikke tenke på. Hele uken har gubben stilt meg det samme spørsmålet, “har den hæl#ætes strøm fa#nskapet kommet”. 

Hadde jeg bare hatt økononomi nok til å betale regningen selv så hadde det ikke vært noe problem, men med en Nav trygd på noen skarve tusenlapper i måneden så jeg ingen annen utvei, jeg måtte fortelle gubben om regningen.
I fire dager har jeg psyket meg opp, for jeg visste hva som ville komme.
Til slutt valgte jeg å sende en melding mens han var på jobb, da ville jeg kanskje bli spart for de verste glosene.

Men det gikk ikke helt som planlagt kan du si, for gubben som normalt sett hater å skrive melding hadde nå plutselig mye han ville ha sagt.
Aldri har mobilen min pepet så mye før, den var så rødglødende at den nesten tok fyr.
Hundrevis av meldinger kom på rekke og rad, stadig nye gloseord kom ramlende inn.
Gloser jeg aldri har hørt før, og jeg som trodde jeg hadde hørt de alle.
Ikke ble det bedre når regningen skulle betales igår heller, gubben insisterte nemlig på at denne regningen skulle han betale selv.

Han som skyr datamaskiner begynte nå å trykke løs i ren forbannelse, og like etter gikk min største frykt i oppfyllelse. Tastaturet til datamaskinen ligger nå på gulvet uten bokstaver, og gubben er fremdeles rødglødende. Heldigvis inviterte naboen han med i skogen for å sage ved idag, så nå håper jeg de vandrer laaaangt inn i skogen.
Det er bra gubben ikke skal på jakt, for jeg tror gubben sin forbannelse hadde gitt dyrene i skogen et traume for livet…

Idag fyller prinsesse Ingrid Alexandra 18 år, nå skal hun tre inn i de voksnes rekker.
Min datter utbrøt igår under nyhetene, “jeg er glad det ikke er meg”. 
Det kan ikke være lett for en 18 åring å ha alle sine øyne rettet mot seg, stadig være nødt til å tenke over hva man sier eller gjør. Spesielt når enkelte er så flinke til å dømme, det skal ikke mye til i dagens samfunn før pekefingeren kommer frem.

Når det er sagt så virker prinsessen som en meget reflektert ung dame, høflig og nysgjerrig tar hun fatt på sitt ansvar.
Men når jeg tenker tilbake på min 18 års feiring så var ikke akkurat den en prinsesse verdig, og det viser bare hvor forskjellige liv vi mennesker lever.
Min datter feks, hun er stikk motsatt av hvordan jeg var på hennes alder. Og det er jeg egentlig glad for, min mor sa nemlig at jeg en dag ville få igjen når jeg fikk min egen datter.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Men det fikk jeg heldigvis ikke, min datter er mye mer fornuftig enn det jeg var.
Så fornuftig at jeg av og til har lyst til å ta henne med ut for å gjøre noen sprell, samtidig takker jeg høyere makter for at hun er den hun er.
Livet handler om å lære av sine feil, noen ganger må man gjøre den samme feilen flere ganger før det synker inn. Prinsesse Ingrid Alexandra lever kanskje et privigilert liv, men samtidig er det også mange ting hun går glipp av.

Uansett så vil jeg i dag bare si gratulerer, hipp hurra for vår flotte prinsesse.
Hun blir nok feiret med pomp og prakt, en fest ærbødig for en prinsesse.
Jeg er en av de som er stolt over kongehuset, jeg syns de gjør en fantastisk jobb.
Spesielt det arbeidet de gjør for å hindre ungdom å falle ut av skolen.
Jeg håper kronprissesen vil finne et lignende prosjekt som hun brenner for, vi trenger noen som kjemper for de svake i dette samfunnet. Gratulerer med dagen Ingrid Alexandra, det blir spennende å følge deg videre på din reise…

Er det ikke rart at brødskiver er firkantet når kjøttpålegg alltid er rundt?

Er det ikke rart at noen bruker klesklyper når de henger klær opp til tørk INNE?

Er det ikke rart at det fødes flere gutter enn jenter?

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Er det ikke rart at det “dyret” som dreper flest mennesker også er det minste (myggen)?

Er det ikke rart at vi alle er fargeblinde når vi blir født?

Er det ikke rart at ingen Zebraer har like striper?

Er det ikke rart at griser ikke svetter?

Er det ikke rart at mannen som fant opp lyspæren faktisk var mørkeredd?

Er det ikke rart at hørselen blir dårligere i en kort periode etter at du har spist et stort måltid?

Er det ikke rart at enkelte menn har mer hår på kroppen enn på hodet?

Er det ikke rart at et lite nys kan komme opp i en fart på 160 km/t?

Er det ikke rart at fingernegler vokser fire ganger så fort som tånegnegler?

Er det ikke rart at nyfødte barn har 300 knokler mens voksne bare har 206?

Er det ikke rart at barn bytter dialekt når de leker?

Er det ikke rart at vi tror på noe vi ikke kan se?

Er det ikke rart at jeg har lært mye nytt bare ved å skrive dette meningsløse innlegget?

Noen ganger blir maktesløsheten så stor, jeg kan føle hvordan den fyller hele meg.
Dag etter dag sitter jeg fanget i en stol, jeg er blitt en fange i mitt eget liv.
Mens livet går videre for alle andre står mitt på stedet hvil, maktesløs blir jeg sittende mens avgrunnen kommer stadig nærmere.

Demonene inni meg er det ingen som ser, hver dag kjemper jeg mot meg selv. Kjemper meg frem mot lyset, til tross for at mørket prøver å dra meg ned. Reisen har vært lang og fremdeles har jeg en lang vei å gå, men jeg vet at uansett hvor mørkt det blir så vil de små lysstrålene finne meg.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

En liten barnehånd stryker meg varsomt på kinn, og igjen er himmelen så nær. To små himmelklare øyne lyser imot meg, og igjen ser jeg en kjærlighet så stor. Jeg ser evig liv i to små øyne, jeg ser en ny fremtid.
Fortiden er for vond å se tilbake på, fremtiden tør jeg ikke tenke på.
Men i to små øyne ser jeg livet, fortid og fremtid forsvinner i to små øyne.

Hver dag kjemper jeg meg opp, og hver dag blir jeg påminnet om hva jeg kjemper for. I mine barns øyne ser jeg livet her og nå, jeg ser en himmel på jord. En liten setning får alle mine indre demoner til å forsvinne, en setning gir meg nye krefter.
“Jeg elsker deg mamma” hører jeg hver kveld, en liten setning som gir meg styrke til å kjempe meg opp neste dag…

For en uke siden kom gubben med et nytt gjøremål som jeg bare måtte ordne, veslegutten måtte ha nye klær. Jeg må innrømme at jeg ble litt paff, for det er ikke så lenge siden jeg gikk igjennom klærne til guttungen.
Men jeg tok som vanlig imot mitt nye gjøremål med glede, og på søndag satte jeg meg ned fremfor datamaskinen for å bestille nye klær. En skolegutt er blitt meget motebevist, så han fikk selv plukke ut noen klesplagg.

Min favorittbutikk når det gjelder klær til barn er zara, den eneste ulempen er at utvalget raskt blir utsolgt. Til gjengjeld er de billig på klær, er man heldig så kan man få mye for pengene. Jeg endte til slutt opp med å bestille klær fra tre forskjellige butikker, for i følge gubben trengte en skolegutt alt nytt.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

I dag fant jeg ut at jeg måtte gå igjennom klesskapet til en liten gutt, og det måtte jeg gjøre før de nye klærne kom. Jeg har nemlig vridd meg i frustrasjon hver eneste morgen gubben har funnet frem klær som var for små, så nå skulle jeg virkelig sørge for at det var klær i riktig størrelse i hver skuff. Men når assistenten kom ned med alle klærne fikk jeg sjokk, igjen ble det tydelig at gubben er blind på begge øynene.

Det lønner seg å lete for å si det sånn, men det har ikke gubben tålmodighet til.
Han grabber bare til seg det første han finner, han ser ikke på størrelsen.
Det er enkelte ting vi mødre har innebygd, og rydde i klesskapet er en av de.
Men der jeg ikke strekker til tar min datter over, heldigvis sier hun i fra de gangene hun ser at en skolegutt går med litt for korte klær.

I dag kom de også for å tømme septiktanken her, så nå er det en deilig kloakklukt over hele nabolaget. Hvert andre år kommer de får å tømme tanken, et sikkert tegn på at vi går mot lysere tider.
En skolegutt ble helt i ekstase i går når han kom hjem fra skolen, han hadde nemlig fått en forsinket bursdagsgave. To pistoler med 40 skudd bidrar til at vi lever farlig her i huset, myke lange skumgummiskudd flyr rundt ørene på oss.

Nå blir det bare avslapping resten av kvelden her, så får vi se om jeg finner noe å se på ikveld også. Gubben har sovnet på sofaen som alltid, og det vil si at jeg får TVen i fred.
Det eneste som gjenstår nå er å se om jeg får liv i gubben når jeg skal legge meg, det er alltid en utfordring hver kveld…

Tre dager tok det, men plutselig var det over.
Tenk så fort det kan gå over, så dårlig og nå helt fin igjen.
Nå kan jeg endelig begynne å planlegge igjen, leve litt igjen.
Men nå er det selvfølgelig så mye oppblomstring av korona i nærområdet her, ungene på barneskolen må teste seg tre ganger i uken.

Jeg føler jeg sitter på nåler, jeg venter bare på at en av ungene blir smittet.
Når jeg blir så satt ut av en urinveisinfeksjon tør jeg ikke tenke på hva som skjer dersom jeg får covid, det blir vel kroken på døren for meg.
Men livet må uansett leves, og min første plan er et besøk hos frisøren.

Jeg trenger en fornyelse, men mest av alt trenger jeg noe å se frem til.
Vi har også begynt å legge planer for noen helgeturer, komme oss bort litt.
Skape nye opplevelser er det eneste jeg lever for, så nå trenger jeg værgudene på min side. Det eneste jeg vil er å leve mens jeg kan, og jeg kjenner at det har blitt vel mye innesitting de siste månedene.

Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har vært ute denne vinteren, og det gjør meg en smule frustrert.
Men for meg er det en nødvendighet, for det siste jeg vil er å risikere noe.
På en måte er jeg glad for at vi nå må holde avstand, det gjør at jeg føler meg tryggere på en måte. Et fakkeltog i 2019 ble nesten kroken på døren for meg, og når jeg tenker på hvor mange jeg hadde nærkontakt med den dagen så tror jeg det var årsaken til at jeg ble så syk.

Så mens alle andre ble glad den dagen de kunne klemme hverandre igjen så ble jeg engstelig, det siste jeg vil er å få en reprise av 2019.
Alt av vaksiner har jeg tatt, inkludert alle covid vaksinene.
Likevel er jeg livredd hver gang høsten nærmer seg, og på høsten og vinteren føles det tryggere inne blant fire vegger. Men nå kjenner jeg at det begynner å krible i kroppen, sakte men sikkert blir dagene lysere, en ny vår er innenfor rekkevidde…

Jeg var så glad når jeg våknet i går morges, for første gang på tre dager følte jeg meg bra. Men jeg tror gubben var litt for sein med å banke i bordet, for i det han skulle ta meg opp litt før klokken 13 kom kvalmen flommende over meg igjen.
Så etter et kort toalettbesøk så jeg ingen annen utvei, jeg måtte bare legge meg igjen.

Denne gangen har antibiotika kuren virkelig slått meg ut, jeg kan tåle mye men denne kvalmen kan jeg fint klare meg uten.
Derfor ble det ingen innlegg i går, jeg orket rett og slett ikke.
Heldigvis føler jeg meg en smule bedre idag, og jeg krysser fingrene for at det går rette veien nå. Nå vil jeg gjerne ha noen gode dager fremover, kroppen min er skjør nok som den er.

I går fikk jeg også i meg litt mat på vanlig måte, sondemat er en ting men den gjør meg bare enda kvalmere.
Ikke vet jeg hva som skjedde i går, men at gubben hadde fokuset sitt en helt annen plass er det ingen tvil om. En grandiosa pizza ble slengt i ovnen, det var søndag og vi skulle “kose” oss litt.

De første stykkene gikk unna, jeg fikk de stykkene med grillkrydder og gubben tok de uten. Problemet begynte når gubben bestemte seg for å smake på et av mine stykker, for da fant han ut at grillkrydder på pizza slettes ikke var så verst.
Selv sa jeg meg fornøyd etter to stykker, magesekken hadde tross alt krympet litt inn de siste dagene. Men gubben hadde plass til mer, og den beslutningen tror jeg han angrer på i dag.

Stille og rolig satt jeg i stolen og så på farmen, men den roen varte ikke lenge.
Plutselig spratt gubben opp av sofaen, med tunga ut av kjeften hoppet han rundt på gulvet her. Ansiktsfargen gikk fra vinterblek til tomatrød under et sekund, og igjen rant svetteperlene nedover en blankpolert skalle.
Men det verste var lydene som fylte stua, gubben hørtes ut som et skadeskutt dyr der han hoppet rundt.

Det viste seg nemlig at gubben ikke hadde spart på noe denne gangen heller, problemet var bare at han hadde blinkset der ute på kjøkkenet.
Uten å vite det hadde gubben dynket to store pizza stykker med pepper, og nå sto han på gulvet som en drage og spydde ut ild. Det hele endte opp med at gubben gikk til sengs med to av mine vannposer, gubben har ligget på drypp i natt…