Måned: desember 2020

Tre små bokstaver rammet , men du nølte ikke.

Livet ble snudd opp ned , men du sto støtt på dine bein.

Lynet slo meg i bakken , men du brukte dine krefter og løftet meg opp.

Uvissheten tok over , men du sa likevel ja.

Ja til meg , ja til en uviss fremtid.

Ja til oss , ja til både liv og død.

Ja til døden skiller oss , ja til resten av mitt liv.

Ja til sorg og tårer , ja til en lidelse så stor.

Ingen av oss visste , men du sa likevel ja.

Tryggheten forsvant , men du sa likevel ja.

Sakte så du hvordan jeg forsvant , men du sto på ditt.

Jeg spurte flere ganger , men svaret var ja.

Snart er det fire år siden , desember er for alltid et symbol på vårt ja.

Fire år med en sorg så stor , fire år med et hav av tårer.

Fire år der vi har famlet rundt , fire år med et altoppslukende mørke.

Fire år med stadig nye prøvelser , fire år med utfordringer høye som fjell.

Men størst av alt er kjærligheten , vi vant til slutt.

Ditt ja har gitt meg lys i et mørke , ditt ja har holdt meg trygg selv om redselen har vært stor.

Sammen har vi klart å skape gleder , latter midt oppi en altoppslukende sorg.

Ditt ja har gitt meg den største gave , ubetinget kjærlighet som enda gror.

Takk kjære , takk for at du sa ja.

Ja til meg selv om døden truet , du sa ja når det var som mørkest.

Vårt liv ble aldri slik vi hadde sett for oss , men du valgte likevel å bli.

Sammen skal vi være til siste slutt , vi har begge sagt ja til en udødelig kjærlighet…

Jeg var så trøtt idag når jeg våknet , men jaggu våknet jeg fort når hjemmesykepleien kom. For jeg har fryst i hele natt , det var ikke før i dag tidlig at jeg fikk varmen i meg. Endelig kunne jeg blunde litt , endelig var kroppen såpass varm at jeg kunne få litt søvn. Men det var ikke lenge jeg fikk fred , noen minutter etter gikk det i ytterdøren. Med sammenklistrede øyne hørte jeg at skyvedøren gikk opp , sur som en padde var jeg slettes ikke klar for å starte dagen.

Enda surere ble jeg når det var tid for å gi meg medisin , hadde jeg kunnet så hadde jeg glefset etter henne. For der lå jeg god og varm under dyna , ja det vil si før en pleier entret rommet. ALDRI har jeg kjent kaldere hender , rett på magen ble de lagt. Hadde jeg kunnet hylt så hadde jeg gjort det , men igjen frøs alle ord i halsen på meg. Våknet gjorde jeg i vertfall , etter den starten var det bare å komme seg opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men idag måtte jeg bare komme meg opp , for idag skulle vi igjen møte vårt største mareritt. Kjøpesenteret ventet , det er vel en grunn til at jeg har hakket tenner i natt. For hvem velger egentlig frivillig å gå på et kjøpesenter på en lørdag rett før jul , ikke meg i vertfall. Men jeg hadde ikke noe valg , nå måtte vi få unna julegavene til de som bor langt borte. Mammapåhjul bilen ble fylt opp av ufrivillige deltakere , det kom gloser allerede før vi hadde startet.

Første stopp ble likevel ikke et kjøpesenter , frisøren ble første stoppested. Lillebror og storebror skulle under saksen i dag , og denne gangen var valget av frisør enkelt. Selvfølgelig skulle de gå til hun som ordnet meg , en liten lekker salong var det som møtte oss. For oss var dette det sikreste valget , en frisør i et lite lokale passer bra i disse tider. En liten gutt var skeptisk når han gikk inn , men når mor lovet premie så kom han på bedre tanker.

Jeg satt i bilen med min datter , spent kikket vi inn vinduet og lurte på hvordan dette skulle gå. Men det gikk ikke lang tid før en liten gutt kom hoppende glad ut til oss , så stolt over den nye frisyren han hadde fått. Plutselig var han blitt så mye større , med blå lugg tittet han stolt opp på meg. Nå var det storebror sin tur , og han HATER og gå til frisøren , men akkurat det har endret seg etter idag. For også han kom strålende fornøyd ut døren , og jeg ble paff når han skrøt av hvor flink frisøren var. Så nå er det ingen tvil , denne familien har fått sin nye yndlingsfrisør.

Men det verste gjensto , alle prøvde å psyke seg opp til det som nå ventet. Likevel fikk jeg et lite håp når vi kjørte inn på parkeringen , dette var da ikke så gale likevel. Jeg tror det er første gang vi har funnet parkeringsplass med engang , og det attpåtil på denne tiden. Men jeg var ikke før kommet inn døren før det smalt , ja og det bokstavelig talt. Der satt jeg i rullestolen og ventet på at noen skulle lukke opp døren for meg slik at vi kunne komme oss over til det andre bygget , men i rulletrappen ved min side var det fare på ferde.

Jeg hørte hvordan min datter ropte på meg , men det var litt i seneste laget. Plutselig smalt noe stort inn i rullestolen min , forvirret kikket jeg til siden. Alt jeg så var en meterlang rekke med handlevogner , og den strakk seg helt ned i rulletrappen. Et lite hode kom til syne bak en blå rekke , og han så minst like forvirret ut som meg. Lettere forvirret spant jeg ut døren , her var det tydeligvis best å gå i dekning.

Som vanlig måtte selvfølgelig gubben komme med en slengbemerkning , jeg måtte jo se meg for! Rullegardinen min gikk ned , mens jeg bet tennene sammen fortsatte jeg i full fres til neste butikk. Vi er ikke akkurat rett familie for shopping , det fikk jeg erfare idag. Storebror valgte å ta bussen hjem før vi hadde begynt , min mann gikk som en militant fremfor oss , og min datter som oppførte seg som en folkesky katt og prøvde å skjule seg bak ethvert hjørne.

Jeg ga egentlig opp før vi hadde begynt , for og gå med en finnmarking på kjøpesenter er som å be om bråk. “Trenger de julegaver da?”, “Det er vel ingen som liker det der”, og sist men ikke minst , “det der er altfor dyrt!” 
I tillegg så måtte vi innom leke butikken , og da gikk det helt i stå for en liten gutt. “Mamma jeg vil ha den , nei den , eller den!!” Jeg prøvde fortvilet og forklare at nå måtte han vente til julenissen kom , men det var som å snakke til en heavy rocker midt under en heavy metal konsert. Nei nå var det bare å gi opp , og nå begynte sulten og melde seg også. Derfor søkte vi dekning på Egon , vi valgte å trosse faren for å redde blodsukkerfall i siste liten.

Gleden ble imidlertid stor når vi fikk så god service , jeg tror nok en servitør så mine skeptiske øyne. Derfor fikk vi en hel etasje helt for oss selv , der kunne vi sitte i ro og mak. Men igjen oppsto det et nytt problem , for matbestillingen skulle foregå over mobilen. En lite teknisk gubbe satte i gang , og det tok ikke lang tid før de første glosene igjen kunne høres. I mitt stille sinn tenkte jeg at vi like gjerne kunne dra hjem , for med dette tempoet ble det vel midnatt før maten kom på bordet.

Etter tre forsøk ga imidlertid en gretten gubbe opp , han styrtet ned trappa for å bestille på den gamle måten. Nå sitter jeg her og ser på et titalls poser som står på et lite soverom , og ikke aner jeg hva som er blitt kjøpt. Det blir en spennende jul i år , for jeg har ikke peiling på hva som havner under juletreet til slutt. Men sånn går det altså når familien Flintstone drar på shopping , og idag er det jeg som priser meg lykkelig over at det er et helt år til neste jul…

Noen ganger vil jeg bare gi opp , legge meg under dyna og bare bli der.

Ligge i mørket og syns synd på meg selv , kjenne på den ugne følelsen av at man hater livet.

Bare rulle seg rundt i ensomhet og selvmedlidenhet , late som at en hel verden ikke eksisterer.

I en liten stund er det ingen som har det verre , livet eksisterer bare inne i et mørkt lite rom.

Men av en eller annen grunn så klarer jeg det ikke , jeg klarer ikke å bare legge meg ned og gi faen.

Selv med tre bokstaver så klarer jeg ikke ligge å velte meg i selvmedlidenhet , samvittigheten veier størst.

For jeg får dårlig samvittighet med en gang de tankene kommer , den samvittigheten har reddet meg mang en gang.

Jeg har ikke hjerte til å bare gi opp , selv om jeg føler at hele livet butter i mot.

For det er ikke bare meg som har det vondt , og de siste dagene har jeg sett på nært hold hvordan det vil bli.

Tapet av en liten skatt har på en måte åpnet øynene mine , tomrommet grep meg hardt og brutalt.

Tankene om at det vil gå bra er forsvunnet , sorgen over en liten hund fikk meg til å innse det.

Den smerten de føler på nå vil en dag bli enda større , og jeg er nå redd for at mine kjære ikke vil klare det.

Jeg har sett sorgen i øynene på en stor og sterk mann , jeg har sett den i øynene på fire små.

En sorg som ble en påminnelse om en fremtid , en fremtid uten meg.

Derfor klarer jeg ikke å velte meg i egen sorg , jeg klarer ikke å bare gi opp.

Jeg må prøve å finne styrken til å fortsatt klare , for deres største kamp begynner den dagen jeg er borte…

Alt jeg ønsker meg er litt ro , en rolig og harmonisk førjulstid. Men det er tydeligvis for mye forlangt , for nå er det bare rot overalt hvor jeg snur meg. Kommunen som presser oss til å ta en avgjørelse om en ordning som vi egentlig ikke vil ha , den ordningen vi har svikter fullstendig , familie problemer , og nå hunden som ikke får den verdige avslutningen vi hadde sett for oss. Mailboksen min er full av utfordringer , nye problemer som jeg må håndtere. Er det for mye forlangt og be om litt fred? Er det for mye forlangt at jeg bare vil leve livet mitt på den måten jeg vil? Aldri får vi fred , vi får ikke tid til å puste mellom slagene.

Nå sitter jeg her med en juleturnus som må planlegges med en altfor liten bemanning , urne må velges , julegaver må kjøpes , husholdningen må organiseres , mailer til kommunen må sendes , familien må trøstes gjennom en sorg , alt dette mens jeg selv kjemper for å holde hodet over vann. Det er like før jeg kaster inn håndkleet , for nå står jeg på kanten av stupet. Enkelte forstår bare ikke hvor mye det koster meg , hvor mye krefter alle disse påkjenningene suger ut av meg.

Julen nærmer seg og alt er kaotisk , at jeg ikke har fått et sammenbrudd for lenge siden er et mirakel uten sidestykke. ALS er en grusom sykdom , men det er alt rundt som før eller siden vil ta knekken på meg. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har ikke fått et sekund med ro siden jeg ble syk , og jeg syns ikke det er det minste rart at jeg er blitt så dårlig som jeg er. For jeg merker det med engang stresset blir for stort , da eskalerer tre små bokstaver også. Pokker og , alt jeg ønsker meg er en stabil hverdag med litt ro.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Stakkars gubben , han har hatt en telefon runde uten like på jobb i dag. Tenk at dyreklinikken påsto at det ikke fantes krematorium her i Bergen , det tok meg hele et sekund og søke det opp på nettet. Nesten alle dyreklinikker i Bergen har et samarbeid med dette krematoriumiet , alle utenom vår dyreklinikk. Jeg ser ikke logikken med å sende dyrene over fjellet for å bli kremert , i vertfall ikke når det ligger et krematorium et steinkast unna. Vi har aldri gjort dette før , og dermed var det ikke alt vi tenkte på i henhold til prosessen etterpå. Avgjørelsen var så tung i seg selv at vi ikke klarte å stille de riktige spørsmålene , og nettopp derfor er jeg så skuffet over at vi ikke ble ordentlig informert.

Men nå blir vår lille venn hentet på mandag , gubben ringte Bergen krematorium og fikk det ordnet. En ting som har ordnet seg i det minste , men som vanlig måtte vi ordne det selv. Nå håper jeg bare at jeg snart kan våkne opp , våkne opp til en problemfri hverdag. For nå er jeg sliten , sliten av å leve et liv med unødvendig mange problemer. Heldigvis har jeg dere , gode ord og gaver fra kjente og ukjente varmer mitt hjerte. Så igjen tusen takk , med familien og dere i ryggen skal jeg nok klare å komme meg tilbake…

Jeg så det på han når han kom hjem i går , noe hadde skjedd. Med tårer i øynene kom min mann hjem fra jobb , og jeg skjønte med engang at det hadde noe med vår firbeinte venn og gjøre. Det er tungt å se min mann sånn , for det skal mye til før han viser følelser. Men dette tapet var tungt å svelge , blytungt selv for en hardhudet finnmarking.

Han sto fremfor meg med våte øyne , jeg kunne se hvordan han kjempet mot klumpen i halsen. “Prins kommer ikke hjem på en stund” , jeg kikket forvirret opp på han. Det viste seg at gubben hadde ringt dyrlegen igår , han hadde glemt å spørre om en ting. Men svaret fikk en finnmarking til å reagere , og nå sto han fremfor meg tydelig preget.

Før vi tok valget om avlivning så har vi pratet mye om hvordan vi ville gjøre det , vi sto overfor to valg. Kremering eller begrave han selv var valgene , det sistnevnte var egentlig første tanke. For vi tenkte først at vi skulle begrave han i hagen , men det mente gubben ville bli vanskelig. Det er nemlig så mye stein på tomta vår , og vi hadde aldri klart å grave han ned dypt nok.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Derfor landet vi på kremering , på den måten kunne vi få prinsegutten vår hjem. Urne ble valgt og dato for avlivning ble satt , men nå hadde gubben fått en ny informasjon som burde vært gitt FØR vi avlivet vår dyrebare skatt.

Jeg kjenner at jeg er både rasende og frustrert her jeg sitter , dette var så forbanna unødvendig. Det viste seg nemlig at dyreklinikken ikke har noen avtale med det lokale krematoriumet , de har kun avtale med Oslo sitt krematorium. Som om ikke det var nok så hadde de like før hatt en oppsamlingsrunde , og nå kunne det gå månedsvis før de tok en ny runde.

Det innebar at vår firbeinte kjære venn måtte ligge i en frys i mellomtiden , og at vi måtte hente han på posten når han var ferdig kremert om gudene vet hvor lang tid. Jeg skjønner ikke hvordan dyreklinikken kan tro at dette er en verdig måte og avslutte et liv på , og i vertfall ikke når det finnes et krematorium her i nærheten.

For oss er det viktig at vår kjære venn blir lagt til hvile , og vi får ikke fred før vi får han hjem. Så nå er den stakkars mannen min i full gang med å prøve og ordne opp i dette umenneskelige rotet , vår kjære skatt skal ikke ligge i en fryseboks i månedsvis. Derfor er jeg rasende i dag , forbanna dyrlege som ikke ga oss den informasjonen før. For da hadde jeg ventet med denne tunge avgjørelsen , eller funnet en annen dyreklinikk som kunne ha gitt oss fred…

Ja det var tungt å stå opp i dag , synet av en tom seng fikk meg til å bryte sammen igjen. Det siste døgnet har jeg grått så mye at jeg er sikker på at jeg kunne fylt ti vaskebøtter med tårer , jeg er fullstendig utslitt. Egentlig har jeg ikke krefter igjen til å gråte mer , men tårekanalene lever sitt eget liv for tiden. Igjen har vi fått kjenne på den største sorgen livet har å by på , og igjen er døden blitt et samtaleemne. Spørsmålene har vært mange og grubleriene store , min egen dødelighet føltes plutselig veldig nærme.

Mine kjære er helt ferdige , dagen i går var en påkjenning for de alle. Spesielt for min mann og min datter , de måtte følge en firbeint venn til hans siste hvilested.  Den sorgen i deres øyne når de kom hjem ga meg en umenneskelig smerte , og alt jeg kunne gjøre var å sitte og se på. Det var da det kom , min datter sa noe som knekte meg helt .

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Hvis det gjør så vondt nå så tror jeg ikke at jeg klarer det , jeg kommer aldri til å takle det når du dør”

Ved min side satt en slagen mann , og jeg så på ansiktet hans at min datter sine ord hadde gått rett inn. For det verste gjenstår , en dag er det min stol som står tom. Den tanken er nærmere nå enn aldri før , tapet av en firbeint venn har gjort tanken om det tapet som venter enda sterkere. En liten gutt reagerte også , med tårer i øynene tittet han opp på meg. “Jeg kommer til å savne deg mamma når du drar til himmelen.”

Døden er ikke lett å takle , spesielt ikke når vi vet hva fremtiden bringer med seg. Så idag har jeg gjort alt jeg kan for å holde meg distrahert , jeg orker ikke tenke på det rett og slett. Men inni meg er det kaos , tusen tanker i hodet på en gang. Heldigvis har jeg enda noen julegaver igjen , aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli glad for nettopp det. Men det har faktisk vært redningen for meg idag , jeg har i vertfall fått tankene over på noe annet.

Likevel tok det ikke lang tid før jeg innså at netthandling er ikke mulig lenger , skal jeg rekke og få sendt gaver så må jeg ut og kjøpe de resterende selv. Jeg gruer meg allerede , for jeg vet at lørdag er den eneste muligheten for å få alle med på en handlerunde. Barna har venner de vil kjøpe noe til , dessuten må de også klippe seg før jul. Så på lørdag er det bare å komme seg opp tidlig , jo tidligere jo bedre er det når man skal gå på kjøpesenter.

Nå sitter jeg her med en dundrende hodepine , tror jeg må ta meg en pause fra datamaskinen snart. Men akkurat nå er datamaskinen det eneste som hindrer meg fra å gå opp i limingen , så det blir nok litt arbeid i kveld også. Heldigvis har vi en liten gutt som vet og lage liv. For det første han tok seg til når han kom hjem idag var husbygging , og da måtte sofaen ommøbleres. Men plutselig så fikk han en ny ide , det var et sykehus han hadde bygget. En liten doktor ble født , og som vanlig er det mammaen som får gjennomgå…

Det er lenge siden jeg har kjent på en slik smerte , en smerte som gjør at du nesten ikke får puste.

Aldri hadde jeg trodd at det skulle gjøre så vondt , dagen i går var den verste siden jeg ble syk.

Mitt eneste selskap er borte for alltid , min eneste samtalepartner kan ikke lytte lenger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For når ingen andre forsto så hadde jeg likevel en , min trofaste venn kunne jeg prate med uansett.

Idag var det tungt å stå opp , det var ingen små tassende skritt å høre.

Jeg har grått så mye at jeg våknet opp med vondt i brystet , alt er bare så fryktelig vondt.

Det var ikke sånn denne julen skulle bli , gå inn i julen med en mindre i denne familien.

Vi er blitt en mindre , og tomhetsfølelsen er nesten umenneskelig.

Men det verste er likevel klumpen i magen , en klump i magen som gnager et hull ingen kan se.

En klump som kun kommer når samvittigheten gnager , den dårlige samvittigheten som kan gjøre deg gal.

Hver dag ble jeg sittende hjelpeløs og se på at min trofaste venn slepte seg over gulvet , og det var ingenting jeg kunne gjøre.

Likevel gnager den dårlige samvittigheten inni meg , min egen samvittighet gir meg søvnløse netter.

En tom seng er det eneste spor , og jeg er årsaken til at den nå er tom.

Jeg føler meg helt forferdelig , for jeg har tatt en avgjørelse om å ta et liv.

Et liv som har betydd alt for oss , et lite liv med et stort hjerte.

Det kommer til å være mørkt en stund her , for det lille livet tok med seg en stor bit av mitt hjerte…

Jeg har mest lyst til å SKRIKE HØYT!! Slå hardt i veggen , knuse noe , ødelegge noe like mye som jeg nå er ødelagt.

For pokker så vondt det gjør , hjertet mitt er på nytt blitt revet ut og tråkket på.

Hvorfor må jeg leke Gud , ta et valg om når et liv skal ta slutt?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ta det valget mens jeg selv sitter og venter på min tur.

Dette er det jævligste jeg noen gang har gjort , og nå klarer jeg nesten ikke puste.

Aldri har jeg forbannet tre små bokstaver mer enn idag , FAEN TA ALS!

For her sitter jeg fullstendig hjelpeløs , sittende igjen mens en firbeint venn dro for å møte sin skaper.

Frarøvet muligheten til å følge han til graven , mine kjære måtte ta den tunge jobben for meg.

Mine kjære har det vondt og jeg kan ikke gjøre noe ,  tårene mine er ustoppelige.

Nok en sorg har lagt seg over et lite hus , våre hjerter er i tusen biter.

Det er ingenting jeg kan si som gjør dette bedre , maktesløs blir jeg bare sittende og se på.

Se på at mine kjære har det vondt  , uten å kunne gjøre noen ting.

En liten gutt kom hjem til en tom hundeseng , en trofast lekekamerat er nå borte for alltid.

Tårer og sorg er alt vi har igjen , dype arr i alle våre hjerter.

Nå har et lite hjerte sluttet og slå , og savnet er så inderlig stort.

En liten gutt sa det så fint , “Prins er i himmelen mamma , men vi har han inni hjertet”…

Du ligger på fanget mitt , dine brune klare øyne møter mine.

Jeg kan føle hvordan det lille hjertet ditt slår , rolige slag som beroliger meg.

Varmen din er søvndyssende , sammen nyter vi en stille stund.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vår aller siste stund sammen , hjertet ditt skal snart slå for siste gang.

Nesten 12 år har vi delt i lag , i 12 år har du gitt oss gleder hver eneste dag.

Trofast har du ligget i gangen og ventet , en lykkelig logrende hale var det første som møtte oss når vi kom hjem.

Ubetinget kjærlighet har vi fått i bøtter og spann , en liten pelskledd kropp har gitt oss en kjærlighet så stor.

Alltid stått ved vår side , passet på at alle hadde det bra.

Jeg husker enda den dagen jeg for første gang hentet deg , et lite nervøst nøste krøp opp på mitt fang.

Krøp opp og inn i våre hjerter , vi hadde fått en ny følgesvenn.

En trofast følgesvenn gjennom tykt og tynt , trøsten var alltid nær.

Når ingen andre forsto så forsto du , tunge dager ble lettere med deg tilstede.

Sammen har vi hatt mange fine turer , turer jeg aldri ville ha opplevd uten deg.

Uansett vær så måtte vi ut , sammen har vi vandret langs endeløse landeveier.

Vi har klatret opp bratte fjell , og vi har vandret over grønnkledde vidder.

Aldri har jeg gått alene , det har vært du og jeg.

Men de siste fem årene har vært tunge , dine øyne fortalte meg alt.

Tre små bokstaver rammet , og de frarøvet oss vår største glede.

Det ble aldri mer lange gåturer , tre små bokstaver gikk også utover deg.

Vi fikk en ny hverdag du og jeg , vi ble hverandres skjebner.

Det har vært mange tunge dager , mange dager med et mørke så stort.

Men selv når alle måtte dra og jeg har følt meg alene , så har jeg aldri følt meg ensom.

For jeg har hatt deg , under stolen min har du ligget og tittet opp på meg.

Hver dag har jeg våknet opp til små tassende skritt , og en lavmælt bjeffing som har ønsket meg god morgen.

Men nå er det slutt , aldri mer skal jeg våkne opp til små tassende skritt utenfor døra mi.

Aldri mer skal jeg få kjenne varmen din , dine brune nydelige øyne skal nå lukkes for godt.

I 12 år har du gitt oss en kjærlighet så stor , fylt våre hjerter med glede og varme.

Takk min kjære trofaste gamle venn , takk for alt du har gitt oss.

Du vil for alltid bo i våre hjerter , og i dag er våre hjerter knust.

Det er en stor sorg i et lite hus , et lite hus vil aldri bli det samme igjen.

Jeg håper vi en dag kan treffes igjen , jeg kommer etter min venn.

Våre veier skal snart skilles , men du vil aldri bli glemt…

Jeg sovnet gråtende i går , og våknet opp med tårer på kinn. Min første tanke i dag var at denne dagen kom til å bli blytung , for nå er en hel familie i sorg. Men jeg hadde ikke før tenkt den tanken før det gikk i døren , og jeg skjønte at jeg måtte bare ta meg i sammen. For i dag hadde det gått tre måneder siden sist , tre måneder siden jeg byttet PEG. Det er egentlig rart at ingen informerte meg om dette når jeg tok den avgjørelsen om å gå over til knapp på magen , det var ingen som informerte meg om at den må byttes hver tredje måned.

For når jeg var innlagt i fjor så måtte jeg bare krype til korset , en sonde i magen var nå en nødvendighet. Det var da jeg fikk valget , leve med en slange ut av magen eller gå over til en knapp som slangen kan kobles på kun ved sondemåltider. For meg ble det et enkelt valg , selvfølgelig skulle jeg ha knapp! Jeg orket ikke tanken på å sitte med en slange på magen , en slange som kun var i veien. Så det var en gledens dag når jeg etter fire måneder kunne fjerne slangen og erstatte den med en knapp , jeg har ikke angret en dag på det valget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men idag var det altså tid for å bytte knappen , holdbarheten er ikke mye mer enn tre måneder. Forrige gang gikk jeg med den samme i nesten fem måneder pga forviklinger , og da gikk den fullstendig i oppløsning. Heldigvis er det lett å bytte den , hjemmesykepleien gjør det mens jeg ligger i senga. Så det var min start på denne tirsdagen , det er alltid en uggen følelse og kjenne at noe blir dratt ut av magen på meg. Vondt er det ikke , men den følelsen tror jeg at jeg aldri vil venne meg til.

Etter den starten var det bare å stå opp , selv om jeg egentlig bare hadde lyst til å holde senga. Det er en grunn til at dette innlegget ble startet med et bilde av en firbeint gammel venn , for i morgen må vi ta vårt siste farvel. Jeg fikk så vondt av min mann idag , han er nemlig ikke klar for dette i det hele tatt. Dyrlegen hadde tid til oss i morgen og det syns gubben kom litt vel raskt på , men vi ble til slutt enige om at det ikke ville bli noe lettere dersom vi utsatte timen. Gubben og min datter blir med en firbeint venn til dyrlegen , mens jeg blir sittende hjemme oppløst i tårer.

Vi hadde håpet på at han holdt seg stabil til over jul , men nå er han så dårlig til beins at jeg får vondt av å se på han. Jeg vet at dette er til det beste for han , men pokker så vondt det gjør. Han har vært mitt eneste selskap de siste årene , og på mange måter har vi hatt en lik hverdag. Vi har begge mistet friheten vår , hans smerte har vært min smerte.

En liten gutt merker godt at vi har det vondt , og han gjør alt for å glede oss litt. Derfor har han alene dekket på middagsbordet idag , ja han har til og med gjort meg klar for middag. Heldige er vi som har en omtenksom liten gutt i hus , han gir oss glede selv om sorgen er stor…