Jeg er rasende , så sint at gråten tok over til slutt. Vi er nå på vei til å starte et nytt år , og jeg trodde faktisk vi var kommet lenger enn som så. 2021 står for døren men for meg virker det som om vi fortsatt befinner oss på 1800 tallet , for på et område virker det som om vi står på stedet hvil.

Som ung mor husker jeg enda mitt første møte med en helsesøster , bare 17 år kom jeg uerfaren inn på helsestasjonen. Livredd for å gjøre feil turte jeg ikke si ifra , for hva visste vel jeg?? Fire barn senere og med noen år på baken så vet jeg bedre , og nå er jeg ikke lenger redd for å si ifra.

For hvem husker vel ikke de fordømte percentil skjemaene , et skjema som målte hvordan ditt barn utviklet seg. Jeg husker enda hvordan jeg ba en stille bønn før hver kontroll , ba en bønn om at mitt barn måtte holde seg innenfor streken. Men da var jeg bare 17 år , og du kan tro jeg fikk sjokk når jeg 24 år senere oppdaget at et skjema fortsatt eksisterte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et skjema som får deg til å føle deg ubrukelig som mor , et skjema som forteller deg at dine aller kjæreste skatter ikke er gode nok. Vi lever i en verden der ulikheter nå blir kjempet for mer enn noen gang før , vi prøver å lære våre barn at alle er like mye verdt , fasong og størrelse har ingenting og si. 

Vi prøver som foreldre og gi de en styrke til å elske seg selv , forteller dem hver dag at de er mer enn gode nok som de er. Men på en helsestasjon blir en mal funnet frem , en mal som forteller at våre barn ikke er gode nok for samfunnet. De blir satt på prøve , en bekymret helsesøster følger nøye med. Setninger som “han burde klare å rulle nå”, “hun er for tung til å klare å krype”, ” dere må passe på hva han spiser”  blir hørt av små barn på helsestasjoner overalt , alle de verdiene vi streber etter å lære barna våre forsvinner i det øyeblikket man går inn på en helsestasjon.

For der er det bare en ting som gjelder , et skjema er den ultimate test. I går kom mine tårer frem igjen , tårer fra et sinne så stort. Etter 24 år som mor så er det ingenting som gir meg større smerte , hjertet mitt brister hver gang jeg hører at våre søte små ikke lever opp til de forventningene som vårt samfunn har satt. Hvordan skal vi som foreldre klare å gi våre barn de riktige verdiene når de får høre helt fra små barneføtter at de ikke er gode nok?

Under kan dere lese et innlegg skrevet av en fantastisk dame , en fantastisk mor som gjør alt for å gi sine barn de riktige verdiene. En dame som står oss nær , og hennes fantastiske barn står min lille gutt veldig nær. Som mor er jeg nå sint , sint på vegne av våre barn . Men jeg er også sint på vegne av alle mødre , alle mødre der ute som blir utsatt for et percentil skjema. Og derfor roper jeg nå ut , roper ut på vegne av oss alle , Kjære helsesøster , våre barn er mer enn gode nok!!

Del gjerne , bli med og kjemp for våre barn!!

Når jeg la meg igår så gikk mine tanker til en liten gutt , det siste jeg tenkte på var hvor lang tid det ville gå før jeg ble vekket. For når han sovnet klokken 17.00 så var faren stor for at det ble nok en tidlig start på dagen , men hvor tidlig var det kun en liten gutt som visste. Plutselig sto han bare der , det føltes ut som om jeg var nettopp sovnet når jeg ble vekket. Derfor fikk jeg litt sjokk når jeg så på klokken , for den viste faktisk at det var morgen. Klokken ble i vertfall 06.00 før han sto opp idag , en vesentlig forbedring fra i går. Men det var først i dag at jeg skjønte hvorfor han har stått så tidlig opp , han teller nemlig dager.

Hver dag denne uken har han startet dagen med å stille det samme spørsmålet , “hvilken dag er det i dag mamma?”

Helt siden han fikk vite at han skulle få gå i Lucia tog så har han bare gått rundt og trippet her , dette er helt klart et stort øyeblikk for en liten gutt. For i barnehagen er det førskolebarna som får gå i Lucia tog , det er de som får lov til å dele ut lussekatter til de andre barna. Og i år er det endelig hans tur , endelig er han blitt stor nok. I morgen er ventetiden over , og jeg frykter at det blir en meget tidlig start denne fredagen.

Men i dag var det fremdeles torsdag , og som alltid på torsdager så ventet en dusj. Jeg har funnet ut at jeg trenger en oppfinnelse , ja en mekanisk vaskemaskin som jeg kan styre selv. Det jeg trenger er en maskin som kan skrubbe meg fra topp til tå , en maskin som ikke er redd for å ta i meg. Egentlig skulle jeg hatt en miniatyr bilvask inne i dusjen , med knapper for hvilken behandling jeg ville ha , det hadde vært noe det. Den eneste som tør å ta i meg er gubben , men der går det så fort i svingene at jeg rekker ikke bli våt før jeg er tørr igjen. Ja jeg ble dusjet denne torsdagen også , det bare føles ikke sånn.

Likevel er jeg glad for at jeg har fått meg en vask , det er nemlig en spesiell dag i dag. Gubben husket som vanlig ikke på det , ja i vertfall ikke før han fikk en påminnelse på Facebook. Der dukket det nemlig opp et bilde , et bilde som sa mer enn tusen ord. Ja min kjære , vi har bryllupsdag i dag , og jeg elsker deg mer enn ord kan beskrive. Takk for at du holder ut , og takk for alt du gjør.

Dagen i dag har egentlig gått fort , og før jeg visste ordet av det var både far og sønn kommet hjem igjen. Far og sønn oppdaget noe i går , og nå har de overtatt TVen til mor. For på Tv2 Sumo fant gubben de orginale Askeladden filmene , og plutselig var gubben tilbake i barndommen. Så nå sitter far og sønn klistret , eplet faller ikke langt i fra stammen. Mor selv håper på at de snart går lei , for jeg vil gjerne få tilbake TVen før håndball kampen begynner…

Jeg vet ikke hvordan det er med dere , men jeg kan aldri få nok av julen. Er det høytid så skal den jaggu meg markeres. Så her kommer del 2 av operasjon julestemning , og det er kun takket være dere. Så igjen , tusen takk , jeg koser meg gløgg i hjel…

Elisabeth 

Wenche / 30 år gammel julepynt som barna har laget 

Lillian / Vardø 

Irene / nissen på Eidsfoss

Eldbjørg

May Britt 

Ann Elin / Voss 

Else/Vardø

Anne Marie 

Det har vært nok en dårlig natt , og det merket jeg på humøret idag. Jeg var slett ikke klar for en dag full av tusen spørsmål , tålmodigheten var ikke på topp idag. Jeg har nå prøvd å få sendt julegaver i flere dager , men det er ikke like lett når det kommer nye gjøremål i veien. Derfor var det første prioritet i dag , nå måtte vi få alt ned i et par norgespakker. Gudene skal vite at jeg bannet innvendig i dag , for det er noen ting som egentlig ikke lar seg gjøre å delegere videre. To timer har vi brukt på å ordne to norgespakker , to timer som egentlig burde ha tatt en halvtime.

Egentlig burde jeg ha blitt vant til det nå , vant med at ting tar dobbelt så lang tid når jeg skal ha ting gjort. Men faktum er at jeg fortsatt blir frustrert , og spesielt idag når lunta var litt kortere enn normalt. I dag ble jeg også vekket opp midt på natta , jeg skjønte ingenting når en liten gutt sto ved senga mi. 04.45 viste viserne på veggen , et øyeblikk trodde jeg faktisk at jeg drømte. Men der sto han altså , lys våken og klar for dagen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg lå fortsatt med Bipap masken på , noe som medførte at jeg ikke klarte å prate med en liten gutt. Men det skjønte han med engang , og før jeg visste ordet av det hadde han hentet nattevakten som kunne fjerne masken. “Er du oppe nå?? Det er jo midt på natta!” , jeg kikket forvirret på en liten gutt , spent på hva slags forklaring han ville komme med denne gangen. “Ja magen min vekket meg , jeg tror den er sulten for det kommer så rare lyder fra den.”

Ikke rart jeg er trøtt for tiden , jeg blir jo vekket til alle døgnets tider. Derfor var jeg spent på hvordan dagen hans hadde vært , om han hadde klart å holde seg våken i barnehagen. Svaret på det fikk jeg når han kom hjem , det ble fort klart at han nå hadde nådd sin grense. For etter 12 timer måtte han gi tapt , han sovnet midt under middagen. Så nå spørs det hvor tidlig han står opp i morgen , her er det bare å gjøre seg klar tenker jeg.

En liten glede dukket også opp i dag , nei en stooor glede dukket opp i dag. En dame som heter Katrine hadde sendt meg en hel norgespakke full av gaver , gaver til både meg og barna. Jeg blir like rørt hver gang , tenk at fremmede mennesker gjør seg så mye bry bare for meg. De var så fint innpakket at jeg ikke klarte å bestemme meg , jeg sitter enda og vurderer om jeg skal åpne de før jul. Tanken på å ha noen gaver fra mine lesere under treet er litt forlokkende , det hadde vært litt koselig syns jeg. Men det skal du vite Katrine , dette betyr så uendelig mye for oss alle , så tuuusen hjertelig takk 💜

Det ble en spesiell avslutning på dagen i dag , med tårer i øynene kom gubben hjem bærende på en svart liten krukke. Vår aller kjæreste Prins er nå kommet hjem , og jeg kjente hvordan freden endelig senket seg litt inni meg. Jeg er så glad for at vi sto på vårt , tanken på å vente i månedsvis fikk hjertet mitt til å briste. Takket være Bergen smådyrskrematorium fikk vi vårt ønske oppfylt , hos dem fikk vi til slutt den verdigheten vi trengte for å få en avslutning. Så nå er han kommet tilbake til oss , og jeg kan sitte å se på han hver dag…

Herlighet , dere altså! Gårsdagen ble virkelig preget av innlegget til dere , aldri har jeg fått så mange bilder på engang. Gubben ble helt svett i pannebrasken av å høre på en pipelyd fra mobilen , hver gang det kom bilder så ga mobilen beskjed. Det ble så mange bilder at jeg nå må lage flere innlegg , og jeg storkoser meg mens jeg holder på. Så fantastisk flinke dere er , julestemningen skinner igjennom alle bildene dere sender. Tusen takk for alle bidrag , jeg er mektig imponert. Så her kommer første del av operasjon julestemning , jeg har i vertfall fått ny inspirasjon. Til dere som enda ikke har sendt meg bilder så er det ikke for sent , det er bare å sende i vei , jeg fortsetter å dele så lenge jeg får bilder…

Anita 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gunn/min svigermor 

Katrine 

Marit / Vardø 

Tonje

Torhild 

Trude / Alta

Veronica 

Anita / Molde

Sølvi 

Trude 

Det har vært en tung natt , jeg våknet opp av at bipap masken føltes tett og ubehagelig. Det var akkurat som om jeg ikke fikk puste ordentlig , luften ville ikke gå inn gjennom nesen. Jeg hater å ligge med åpen munn og puste gjennom masken , munnen blir tørr og leppene blir full av belegg. Jeg har hatt slike opplevelser tidligere , nesen tetter seg og jeg får ikke puste på den måten jeg vil. Så klokken 04.45 klarte jeg ikke mer , masken måtte av. Det tok en stund før jeg klarte å roe meg igjen , det er nemlig ikke noen god følelse av å våkne opp til at man får pustestopp. Det er nemlig det som er årsaken til at jeg må bruke bipap , jeg har noen pustestopp som følge av denne sykdommen.

Så jeg var rimelig sliten når jeg våknet i dag , slett ikke klar for å høre et muntert og høylytt “god morgen” der jeg lå. Jeg tror jeg må vurdere og flytte medisin lageret mitt til kjøkkenet , for det er helt unødvendig at jeg skal bli vekket før tiden bare fordi hjemmesykepleien skal lage til medisin. Jeg trenger all søvn jeg kan få , og spesielt når natten har vært dårlig. Hadde de nå bare gått stille inn for å hente medisinen så hadde det egentlig vært greit , men enkelte gir seg ikke før jeg har svart tilbake. Jeg er ikke noe morgen menneske , så alt som kan høres fra en seng er noen små grynt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Første vekking skjer alltid kl 06.30 , da står en liten gutt og stirrer på meg ved sengekanten. Men idag hadde han ikke tid til å se om jeg var våken først , han hadde nemlig noe viktig og fortelle meg. For det første han gjør hver morgen er å sjekke julekalenderen , men idag hadde det igjen skjedd noe merkelig. Det var helt tomt i luken , ikke en eneste smule var å finne! En liten gutt stirret fortvilet på meg , nå måtte mamma gjøre noe.

“Du må ringe politiet mamma , noen har stjelt godteriet mitt”

Hmm, en trøtt mamma tenkte så det knaket , noe som ikke var særlig lett klokken 06.30 om morgenen. Jeg skjønte jo at gubben igjen hadde glemt å fylle opp kalenderen kvelden før , og nå var gode råd dyre for å løse denne nøtten. Det var da jeg plutselig kom på det , for når alle nissene ble plukket frem for en stund siden så var det en som gjorde seg bemerket for en liten gutt. For en av nissene så nemlig så lur ut i følge en liten gutt , så han ble dermed utnevnt til rampenissen. Og det var nettopp denne nissen som ble redningen i dag , mor i huset fikk en ide.

“Nei nå tror jeg rampenissen har lurt deg” sa jeg til en storøyd liten gutt , og kommanderte han til å lete etter nissen. Til alt hell sprang en liten gutt opp først , og det ga gubben tid til å finne frem godteposen som han så la i fanget på en rampete nisse. Det gikk ikke lang tid før en liten gutt kom tomhendt tilbake , oppe var det i vertfall ingenting og finne. Igjen måtte mor hjelpe til , hvor var det nå den nissen pleide å sitte??

Jeg hadde ikke rukket og stille spørsmålet ferdig før en liten gutt var på vei ut av rommet , “på peisen” hørte jeg han rope mens han løp mot stuen. Det gikk ikke mer enn to sekunder før jeg hørte ellevill jubel fra stuen , etterfulgt av et forsøk på å gi en rampete nisse en liten skjennepreken. Takk og lov for en rampete nisse , jeg har en mistanke om at det ikke blir første gangen jeg må legge skylden over på en uskyldig nisse.

I dag hadde jeg bare et ærend jeg måtte få gjort , og det passet en liten gutt å minne meg på før han gikk idag. For nå nærmer det seg snart lucia feiring , og i år er det endelig en liten gutt sin tur og gå rundt i barnehagen. Derfor fikk jeg klar beskjed i går , en lucia drakt måtte han bare ha. Ja her var det vel bare å adlyde ordre , det er ikke hver dag en slik stor begivenhet melder sin ankomst. Det var en lykkelig gutt som kom hjem idag , og enda lykkeligere ble han når han så den hvite drakten som hang og ventet på han.

Nå står en liten gutt fremfor meg , kvelden skal tydeligvis avsluttes med en danseoppvisning. Vi har nemlig sett Hakkebakkeskogen for hundrede gang , og der er det mye gøy musikk som får liv i danseføttene til en liten danseløve. Lucia drakten er selvfølgelig på , for den måtte han bare prøve. Men nå ser det ut som en drakt må strykes på nytt , det var nemlig litt av en danseoppvisning. Nå gjenstår bare en ting , minne gubben på at en kalender må fylles opp , for i morgen trenger både mor og en rampenisse litt hvile…

Jeg må gripe alle små halmstrå som finnes , og når mørket blir altoppslukende må jeg prøve å skape de selv.

Det har vært noen tunge uker , egentlig har det vært noen tunge år.

Men er det en ting jeg har lært gjennom disse årene , så er det at når livet går i mot så må man lete etter små lysglimt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Derfor går dette innlegget ut til dere , jeg har et håp om at dere kan gi meg noen små lysglimt.

For nå trenger jeg og fylle dagene mine med lys , jeg trenger noen små gleder.

Det finnes nemlig ikke et snev av julestemning i min kropp , sorgen har tatt over all glede.

Jeg tror neppe jeg er den eneste , vi er nok flere som mangler juleglede i disse dager.

Derfor tenkte jeg at vi kunne skape litt julestemning sammen , så nå håper jeg dere blir med.

Dette er ikke første gangen jeg gjør dette , engasjere dere gir meg glede.

Jeg vil nemlig se hva dere gjør for å pynte , hvilke tradisjoner dere har.

Så jeg ønsker meg bilder , og det kan være bilder av hva som helst.

Det eneste kriteriet jeg har er at det må ha noe med jul og gjøre , julestemning står i fokus nå.

Bildene kan sendes til meg på Messenger eller mail , eller i innboksen til Mammapåhjul siden på Facebook.

Det er bare å søke meg opp på Facebook (Vivian Brosvik/mammapåhjul) , eller sende de til [email protected].

Planen er å bruke bildene til et innlegg , et innlegg med bilder som kan brukes til å spre litt glede.

Ja og hvem vet , kanskje vi får litt inspirasjon med på kjøpet??

Så hva venter dere på?? La oss skape litt julestemning 🎄

Rommet mitt er igjen forvandlet til et lager , vi hadde ikke rukket å få ryddet ferdig engang før det dukket opp nye ting. Så idag våknet jeg opp til synet av et titalls poser og esker , ikke rart det er kaos oppi topplokket på meg. Men vet du hva som er mest irriterende? Jo det er at jeg ikke kan åpne og se selv hva som befinner seg inni. Jeg har sittet hele helgen og lurt på hva jeg har kjøpt og hva som er kommet , for når man bestiller et tyvetalls gaver over nettet så er det ikke like enkelt og holde kontroll.

Jeg måtte faktisk lage en ny mappe inne i mailboksen min , en egen julemappe med ordrebekreftelser og sporingsnummer. Hvem sa at netthandling var så enkelt?? Ja prøv å motta et tyvetalls mail med ordrebekreftelser spredt rundt i alle mapper på en gang. Jeg har brukt mer tid på mailboksen min enn på mine barn de siste dagene , det ble plutselig et komplett kaos når jeg oppdaget at mange av ordrebekreftelsene ble merket som spam og hadde havnet i søppelkassen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fortsatt er ikke alle bestillingene kommet i hus , og på en måte håper jeg det blir en stund til de kommer. For nå trenger jeg virkelig og få kontroll på alle de som har kommet , ja få noen ut av huset før neste pulje kommer. Så planen idag var klar , nå måtte vi begynne med å pakke ut av alle poser og esker for at jeg skulle få kontroll. En ting er i vertfall sikkert , jeg skal bruke neste års sommerferie på å få unna alle julegaver.

Nå tror jeg i det minste at jeg er i mål med alle gaveinnkjøpene , alt som gjenstår nå er å få de levert til sine rettmessige eiere. Men i dette kaoset så har jeg ingen garanti, det kan hende familien og venner får seg en overraskelse i år når de åpner gavene. Det kan jo hende at trusene til gubben havner under treet til min venninne , dere er herved advart. De sier jo at det er tanken som teller , og nettopp det tror jeg kommer til sin rette i år.

Hvert år hører jeg det samme , “du trenger ikke kjøpe noe til oss.” Mine foreldre kom innom idag og da hørte jeg det igjen , men som vanlig velger jeg å lukke ørene. For selvfølgelig skal alle få noe , og spesielt de. Den største gleden med julen er og kunne glede noen andre , og jeg elsker å kunne få en anledning til å gi noe tilbake. Det trenger ikke koste all verden , men jeg har likevel et prinsipp som jeg går etter. Jeg kjøper alltid gaver som jeg selv ville blitt glad for å få , jeg bruker mye tid på å finne de riktige gavene til alle.

En liten gutt er helt i ekstase for tiden , han tilbringer mye tid inne på soverommet mitt. Hver dag kommer han løpende inn døren her etter barnehagen , og det første spørsmålet er alltid det samme. “Er de gavene til meg mamma?” Han blir like skuffet hver gang jeg må si at de er til noen andre , for hans gaver er hos julenissen. Vi har selvfølgelig gjemt unna alle gavene til en liten gutt , og jeg har en mistanke om at han er på god vei til å bli like nysgjerrig som jeg var når jeg var liten. Jeg dro nemlig med meg min lillebror hvert eneste år , han måtte stå vakt mens jeg snek gjennom skuffer og skap.

Heldigvis er han ikke der riktig enda , vi får håpe at han ikke blir like utspekulert som jeg var. Foreløpig syns han det er kjekt å få hjelpe til , og en litt sliten mor nyter godt av å ha en liten hjelper i hus. Så denne ettermiddagen har gått med til å pakke inn gaver , og det er ingenting som gleder meg mer enn å se at gleden med å gi har smittet over på de også…

Etter fem år så blir jeg stadig overrasket , forbauset over andre sin tankegang.

Ja ikke bare overrasket , jeg blir også lei meg og fortvilt.

Jeg blir stadig påminnet om at det jeg gjør aldri vil bli godt nok , jeg vil alltid ha en skygge over meg.

Tre små bokstaver er min skygge , jeg vil alltid leve i skyggen av tre små bokstaver.

Fremmede mennesker kan jeg takle , deres uvitenhet preller av.

For de kjenner meg ikke , de vet ikke hvilke prøvelser jeg har og går igjennom.

Alt de ser er rullestolen , mennesket oppi aner de ingenting om.

Overfor dem har jeg ingenting og bevise , de ser bare en skygge likevel.

Egentlig har jeg ikke noe og bevise overfor noen , men likevel tar jeg meg i å føle nettopp det.

Jeg må stadig bevise overfor kjente og kjære , bevise at jeg ikke har blitt en skygge av meg selv.

For meg er det ikke holdningene fra samfunnet som er verst , det er når de rundt meg begynner å tvile at smerten kommer.

Små stikk som varsler om en uvitenhet , selv de som kjenner meg begynner å tvile iblant.

Små ord og setninger som forteller meg alt , ja noen ganger kan det til og med være mangelen på ord som sårer.

” Hun er jo syk , vi kan ikke  fortelle det”

“Det går ikke , hun har jo ALS”

“Vi ringer heller mannen hennes , han kan spørre henne”

“Hun kan være litt vanskelig , men det er nok på grunn av sykdommen”

De siste årene har jeg brukt mye tid på å prøve , prøve å bevise at jeg fremdeles er meg.

Bevise at jeg fortsatt klarer , klarer å leve livet selv om jeg er syk.

Det er vondt når jeg blir forbigått , når min mann alltid blir brukt som mellommann.

Det gjør vondt når jeg er den som får vite ting sist , ja noen ganger må jeg lese om det på Facebook.

Det gjør vondt å høre at jeg blir fremstilt som vanskelig , bare fordi jeg gir beskjed når noe blir gjort feil.

Det gjør vondt når jeg stadig blir begrenset , behandlet som en skjør porselendukke bare fordi jeg har ALS.

Etter fem år så skulle man tro at jeg hadde klart å bevise , at tre små bokstaver er ikke meg.

Likevel opplever jeg det hele tiden , jeg havner stadig i skyggen av tre små bokstaver.

De siste årene har livet vært en kamp , en kamp som stadig blir større for hver dag som går.

Men jeg er her enda , bloggen er mitt bevis på at jeg fortsatt kan.

Hver dag kjemper jeg meg opp til en ny dag , jeg lar ikke sykdommen styre mitt liv.

Men det hjelper lite , det hjelper ingenting når alle kun ser tre små bokstaver…

Det ble en litt senere avslutning på kvelden i går enn hva jeg hadde sett for meg , for hele familien var helt utslitt etter julehandelen. Jeg klarte knapt å holde øynene oppe under Skavland , og var egentlig klar for å bli kastet i seng når det var ferdig. Normalt sett så er det gubben som tvinger seg oppe for min del , men akkurat i går var det motsatt. “Bare fem minutter til” sa han når Skavland var ferdig , og før jeg visste ordet av det hadde fem minutter blitt til to timer. Vi ble nemlig sittende og se en film , Mirakelet kan jeg derfor nå anbefale dere alle og se.

Så det ble ikke mange timer i natt , men det var ikke snakk om å få ligge litt utpå av den grunn. For når gubben er på vakt er det ingen bønn , må han opp tidlig så må jeg det også. Derfor var det bare å psyke seg opp , psyke seg opp til nok en arbeidsdag.  Men før vi begynte en arbeidsdag så måtte magen fylles , frokosten er tross alt dagens viktigste måltid. En liten gutt satt i sofaen allerede når jeg sto opp , og det ble fort tydelig at han hadde allerede spist frokost. Tre skåler sto så fint på rekke og rad , stolt kunne han fortelle at han hadde ordnet alt selv. Innholdet sa sitt , selv pølser og egg kunne ikke måle seg med denne frokosten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror jeg har mast i ukesvis nå , mast på gubben om å ferdigstille rommet til en liten gutt. Dessuten hadde jeg funnet noen gamle julegardiner jeg ikke visste at jeg hadde , og de er altfor fine til at jeg kan la være å bruke de. Derfor tenkte jeg at to av de skulle henges opp på rommet til en liten gutt , litt julestemning må jo han også få. Det var bare et problem , gardinene var altfor lange. Her måtte jeg få hjelp til å sy de opp , derfor ba jeg en bekjent av meg om hjelp.

Stakkars dame , hun skulle egentlig pakke til å reise hjem på juleferie men istedenfor ble hun sittende og sy. Men takknemlig er jeg for at hun gadd , for resultatet ble kjempebra. Faktisk så bra at jeg har lyst til å henge opp de resterende i min egen stue , men for at det skal skje så må jeg få tak i en ny syerske. Så om noen har en symaskin og har lyst til å sy så rop gjerne ut.

Gardiner og en stjerne i vinduet har vært gubben sitt prosjekt idag , ja og en taklampe som vi også kjøpte for ukesvis siden. Det sistnevnte var ikke like enkelt , og igjen kunne gloser høres fra et lite barnerom. Men to av tre er likevel ikke verst , i vertfall ikke når det gjelder gubben. Jeg tror likevel jeg må innse at et barnerom ikke vil bli ferdigstilt i 2020 , kanskje 2021 er året der alle deler kommer på plass…