Jeg håper nå virkelig ikke at det eneste dere kommer til å huske med denne bloggen er tristhet. Eller at det eneste dere husker fra mitt liv er at det var en kamp. Det er i så fall ikke meningen, for det finnes gleder der også, om dere leter så finner dere de. Små hverdagslige gleder som det er blitt mange av igjennom de siste årene, men også store gleder i form av opplevelser. For jeg har fått være med på mye forskjellig, både konserter, turer og ekstreme opplevelser har det vært mye av. Det jeg har erfart er at hver eneste dag har noe godt i seg, små gleder som gjør livet verdt å glede.
Idag er det tirsdag og uken er for alvor i gang. Selv om kvelden startet med tårer i går, så endte den opp med latter og glede. For min datter hadde skolevalg på skolen i dag, og i går kom usikkerheten på hva hun skulle velge. “Jeg bryr meg jo ikke om politikk”! Sa hun med en oppgitt mine der hun satt i sofaen.
“Hva skal jeg stemme mamma”? Det er mye jeg kan hjelpe med, men dette måtte hun finne ut av selv. Løsningen ble derfor at hun tok en valgtest, og før hun startet sa jeg at hun sikkert endte opp med å havne på Høyre siden. Plutselig ble hun veldig ivrig, hun sto nesten i sofaen her. “Nei!! Vi skal ikke ha noen bybane til Åsane!”, “HVA er dette for et spørsmål liksom”??,” JAAAA, ektefeller skal få bo på samme sykehjem når de blir gamle”!!, “Er du ikke enig mamma”??
For en som ikke interesserer seg for politikk så ble hun jammen ivrig nok. Hun kunne lurt meg for å si det sånn, for i et lite øyeblikk der så oppførte hun seg som en vaskeekte politiker, ja foruten om banningen da. Hun klarte i hvert fall å få frem latteren hos meg, og jeg ler enda når jeg tenker på det. Men jeg fikk rett, for hun endte opp med Høyre til slutt. Om det var det hun stemte i dag aner jeg ikke, for hun presiserte at siden det var hemmelig valg så ville det forbli nettopp det, hemmelig.
Ettermiddagen i dag har gått med til sykehusbesøk. Det ble tyngre enn jeg hadde forutsett. Jeg følte meg igjen så maktesløs, igjen var det ingenting jeg kunne gjøre. Men det var godt å bare være der, om så bare for en liten stund. Dessverre var pappa sliten og medtatt så det ble bare en kort visitt i dag. Nå håper jeg bare de får infeksjonen under kontroll, slik at han vil føle seg bedre etterhvert.
Det er noe rart med å være tilbake på sin gamle arbeidsplass, kjøre i de samme korridorene som man engang løp rundt i. Det ble en del mimring idag, jeg viste min mann rundt og oppdaget fort at ingenting er forandret. Alt er ved det samme, ja foruten om en ting, jeg er ikke der lenger. Denne ettermiddagen har vært både vemodig og god på samme tid. Men i morgen kommer det en ny dag, en ny dag med nye muligheter, så da krysser vi fingrene for at solen vil skinne på oss alle, spesielt på min kjære pappa…
