Jeg strekker ikke til lenger, jeg vil så gjerne men det enkle er blitt uoppnåelig. Alt jeg vil er å trøste, tørke tårer og berolige med at alt kommer til å bli bra. Men det gjør jo ikke det, det blir ikke bra, det kommer ikke til å ordne seg, faktisk så skal det bare bli verre. Hva gjør man når ordene ikke strekker til lenger, når ordene ikke kan berolige lenger?
Det smerter meg å se mine barn ha det vondt, og i går brast det for en av dem. Fra kjøkkenet kunne man høre høylytt hulking og snufsing. “Kom ut til meg vennen” sa jeg med klumpen trykkende i halsen. “Nei jeg vil ikke”, kom det spakt fra kjøkkenet. Der satt jeg uten mulighet for å gjøre noe som helst, og alt jeg ville var å løpe ut og bare holde rundt.
“Alle blir jo bare syke”, kom det oppgitt fra kjøkkenet. Jeg nikket stille for meg selv, og kunne nærmest føle på samme håpløshet. Det finnes ingen ord i hele verden som kan gjøre dette bedre. For uansett hva jeg sier så må de leve en hverdag med sykdom rundt seg. Det er de som må takle på sin egen måte å se at mamma stadig blir dårligere, og det er en tung byrde å måtte leve med.
For hver tåre som kom på kjøkkenet, så gråt jeg to. Jeg gråt stille for meg selv for urettferdigheten og smerten mine barn må gjennomgå. Det går ikke en dag uten at de tenker “hvorfor meg”, og det samme tenker jeg. Hvorfor dem, hvorfor oss, ja hvorfor meg?? En ting er at jeg er blitt syk, men det gjør så innmari vondt å se maktesløs på at de rundt meg lider. Det er som noen stikker meg gjentatte ganger med en kniv, og for hver gang går den litt dypere inn i hjertet mitt.
I går så jeg det på min mann også, jeg så han var sliten. Litt lei av livet og litt tom for krefter. Det gjør noe med et menneske å se en stor og sterk mann plutselig føle seg liten og nedbrutt. Jeg blir stående helt maktesløs på sidelinjen og se på. Ingenting kan jeg gjøre, ingenting kan jeg si, alt jeg kan gjøre er å håpe på at de finner en styrke inni seg, en styrke som gjør at de orker å fortsette.
Det ber jeg om hver eneste kveld, at noen eller noe må gi de styrke og mot til å fortsette livet. Finne mot til å takle hverdagen, og styrke til å stå i det sammen med meg. For det er alt som betyr noe, at vi er sammen, alt annet blekner i forhold. For så lenge vi er sammen er vi sterk, så lenge vi er sammen er det mot å finne. Vi bygger hverandre opp når dagene er tunge, vi finner trøst i hverandre, trøst i hverandres motgang, og trøst i hverandres gleder…
Det er vondt å føle seg hjelpeløs Vivian. Men du og dine vil få hjelp, det er jeg sikker på. Som din dag er, skal din styrke være. Klem fra meg i Stjørdal som også tenker hvorfor oss. Men så glemmer man elendigheten for en stund igjen, og det er disse øyeblikkene man lever for. Styrkeklem til deg og dine. ❤❤❤
Tusen takk Inger Lise . Stor klem tilbake <3