En spesiell mandag…

Jeg var så glad i dag når jeg så min faste assistent i døråpningen tilbake fra ferie. Endelig litt av tryggheten tilbake i hverdagen, endelig litt rutine igjen. Det gjør det litt enklere å stå opp om morgenen når man vet at det er noen som kan hjelpe meg opp uten de helt store problemene, det hele gjorde at jeg fikk litt mer overskudd. Dessverre så varte det ikke lenge, like etter gikk luften helt ut av meg.

For da meddelte hun at hun vurderte å slutte, snakk om gå fra himmel til å føle seg bånn i bøtta i løpet av noen minutter, jeg ble så lei meg jeg. Det har vært noen lange uker, uker som har vært både ustabile og utrygge. Men jeg har kommet meg i gjennom de, og idag øynet jeg et håp om at det verste var over. Da er det jo typisk at det smeller en bombe slik som i dag, typisk min uflaks.

Men så ble jeg sint, det er vel det som skjer når man blir fortvilet. For jeg har virkelig prøvd, prøvd å legge tilrette for alle mine assistenter. Gitt de fri når behovet har meldt seg, på tross av at det har gått utover meg selv og mine behov. Jeg har alltid prøvd å gi noen goder tilbake for den jobben de gjør, enten i form av betalte timer selv når de ikke jobber, eller i form av ekstra fri når de har hatt behov for det.

Så du kan si det ble en dårlig start på dagen, men da er det jaggu meg bra at jeg hadde noe å se frem til i dag. For idag kom nemlig Se og Hør på besøk. Det skulle vise seg å bli et meget hyggelig møte. En fantastisk mann sto nemlig i døren her, og det var tydelig at dette hadde han gjort før. Jeg var tydeligvis ikke den første han hadde intervjuet som hadde dårlig stemme , og intervjuet gikk lett som en lek.

Nesten tre timer var han her, tre timer der han engasjerte hele familien. Han var helt fantastisk med Isak, herjet med han og fikk han til å føle seg trygg, kanskje litt i overkant trygg, for når Isak begynte å klatre på han mens han prøvde å ta bilder, ja da kunne vi konstatere at isen var definitivt brutt.

Men det har virkelig vært en fantastisk ettermiddag, til og med værgudene spilte på lag i dag, så vi fikk tatt noen fine bilder ute også. Jeg er så takknemlig for alle muligheter jeg får til å fronte denne sykdommen. Gi sykdommen et ansikt og få den frem i lyset. Så skader det heller ikke at jeg får leke fotomodell for en dag heller, såååå gøy altså. Nå gleder jeg meg til å se reportasjen ferdig, men dette har bare vært en sann glede og få være med på.

Over til noe helt annet. Jeg la ut et innlegg i dag til min aller kjæreste pappa. Han betyr så uendelig mye for meg, han er min bauta i livet. Jeg skal ikke gå inn på detaljene, han er en privat person og det er en av tingene som gjør at jeg respekterer han så mye som jeg gjør. Men jeg kan si at han nå er blitt syk, og ligger til behandling på sykehuset. Jeg har all grunn til å tro at han kommer seg på beina igjen, og med den viljen som bor i denne familien, så skal vi gjøre alt for å gi han mot og styrke.

Nå skal jeg nyte resten av kvelden sammen med mine, så håper jeg dere har hatt en fin start på uken…