Har du noen gang tittet opp på stjernehimmelen over deg og med ett følt deg liten? Det gjorde jeg nemlig i går, og følte meg med ett så ubetydelig i det store bildet. Universet er stort og ukjent, og her nede på jorden surrer vi rundt som små maur stadig på jakt etter nye oppdrag. Av og til føles det som at et menneskeliv er lite verdt. Du må nesten ha utmerket deg på en eller annen måte dersom du skal bli hedret for det livet du har levd. For oss “vanlige” mennesker fortsetter verden videre uten så mye som et snev av oppmerksomhet på at et menneskeliv har gått tapt.
Mange dør ensomme hjemme og på sykehus, kanskje de ikke har familie rundt seg som kan stille opp, og må gå inn i døden uten å ha noen kjære ved sin side. Når min mormor og farmor døde, da forstod jeg hvor mye et langt liv egentlig betyr. Jeg elsket å høre de fortelle historier fra når de var ung, men også lære huslige gjøremål fra dem som virkelig kunne det. Når de ble borte tok de noe med seg, visdom og klokskap.
For hvert liv som går bort så blir vi litt fattigere. Vi lever alle våre liv forskjellige, det som er viktig for meg trenger ikke være viktig for deg, men i bunn og grunn er vi alle like uansett hvordan vi velger å leve. Vi må alle sammen takle utfordringer som livet har å by på, ja prøve å leve livet på best mulig måte. Det finnes ingen oppskrift på hvordan vi skal leve, det finnes heller ingen snarveier vi kan ta. Alt vi kan er å finne en vei som passer for hver enkelt, og gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt.
Jeg har mistet mange. Selv om jeg bare er 39 år, så har mange av mine kjære gått over til den andre siden. Hver gang jeg har kommet ut fra kirken etter en begravelse, så tar jeg meg i å bli forbauset. For kontrastene blir så store. Der står jeg med en følelse av at hele verden har stoppet opp, bare for å komme ut og se at verden går videre uansett.
Noen ganger har jeg hatt lyst til å skrike ut “stooopp! Ser dere ikke at et liv er tapt”? Det føles så respektløst å se trikker og biler rase uvitende forbi, samtidig som du står der med den største sorgen av alle. Men sånn må nå dette livet en gang være , verden og livet må gå videre på tross av alt.
Vi er bare mennesker, små og ubetydelige i det store bildet. Men som mennesker er vi alle like mye verdt, så selv om vi er som små maur stadig på jakt, så kan vi alle gjøre noe. Vi kan prøve å være medmennesker, se hverandre. Kanskje har du en kollega du ikke vet mye om, kanskje har du fått deg ny nabo i blokken der du bor. Ta deg litt tid, tid til å hilse på og strekke ut en hånd. Det koster deg så lite, og hvem vet, kanskje får du en venn for livet…
Rettigheter : tegninger.no
Sterke og nydelige ord Vivian! ❤️
Tusen takk Lilly ❤
Flott tankesett, og viktige ord, og du har helt rett. <3
Tusen takk Lene <3