Jeg husker det som det var i går , den dagen jeg gikk ut av sykehuset med dødsstempelet i panna.
Mørkt ble det , tre små bokstaver slukket alt håp og knuste mine drømmer.
Men en setning henger fortsatt med meg , en setning som skulle gi meg et lite håp.
For tross alt så var jeg jo heldig , Norge tok seg jo av sine syke.
På mange måter er jeg heldig , jeg har fått hjelp til å tilrettelegging av hus slik at jeg kan bo hjemme.
Jeg får de hjelpemidlene jeg trenger for å klare meg , og jeg fikk uføretrygd bare etter to klagerunder som ikke er så verst i seg selv.
Men for meg stopper det også der , for det er nemlig ikke alle syke som blir sett.
I går ble jeg sittende å tenke tilbake på den tiden som har gått , og da dukket et spørsmål opp.
Hvor blir det av alle pengene vi hver måned blir trekt for? Til fellesskapet eget beste selvfølgelig.
Til deg og meg når vi en dag trenger det , men også til å bygge opp landet vårt til vår neste generasjon.
Jeg har alltid betalt min skatt med glede , for det skulle bare mangle at jeg bidro.
Men nå sitter jeg her fem år etter og lurer på en ting , har jeg betalt skatt for å sitte i en stol å råtne bort?
Ja for slik føles det noen ganger , spesielt når jeg hører om julebord og feriereiser våre folkevalgte tar på vår regning.
Jeg fikk ikke så mange år i arbeidslivet , men de årene jeg fikk minnes jeg med glede.
Bidra til samfunnet har jeg gjort med den største selvfølge , ja det går ikke en dag uten at jeg lengter tilbake.
Men nå når jeg sitter her hjelpeløs som aldri før , så kjenner jeg på en smak av bitterhet.
Det er nemlig noe som ikke stemmer i dette landet vi bor i , en urettferdighet som stadig blir større.
Hjertet mitt blør for alle de som har ofret nesten all sin tid for å bygge opp dette landet , men når alt kommer til alt , hva får de igjen?
Jeg er nemlig ikke alene om å sitte i et bortgjemt hjørne , vi er mange som sitter og støver bort.
Eldre og syke som har levd sine liv til samfunnets beste . men når de trenger det som mest bare får smuler igjen.
Mennesker som knapt nok har råd til å leve sitter bortgjemt i sine hjørner , mens de rike blir stadig rikere øker fattigdomsgrensa.
Så nå når jeg sitter selv her i et bortgjemt hjørne så lurer jeg egentlig bare på en ting , når skal vi som faktisk trenger hjelp faktisk få hjelp…
Kjære Mammapåhjul 🧡
Jeg er en ganske ny leser, men har lest meg langt tilbake.. og ordene dine treffer meg midt i hjertet, gang på gang. Jeg skulle så ønske jeg kunne gjort noe for deg og dere, men jeg har verken midlene eller kreativiteten til det. Min mor har MS og er nå blitt fullstendig hjelpetrengende og vi får ikke så mye respons fra henne lengre.. skulle ønske hun leste bloggen din, tror det hadde gjort henne godt. Hun hadde hatt godt av å se at man kan fortsatt ha,og lage seg, gode øyeblikk selv om man er syk..
Takk for at du deler så brutalt ærlig og ekte, både det som er vondt og det som er fint. Måten du formulerer deg på treffer hele registeret. Takk. Du er et virkelig forbilde.
Med vennlig hilsen, Kristine (31 år fra Klepp, 25 min fra Stavanger sentrum)
Åååå tusen takk Kristine , dine ord betyr så uendelig mye for meg 💖Bare det at du har tatt deg tid til å lese mine innlegg gjør meg varm om hjertet , det betyr mer enn materielle gaver 💜
Det skjærer meg i hjertet når jeg hører om din mor , for en umenneskelig skjebne💖 Jeg har i det minste fortsatt en mulighet til å nyte livets små gode øyeblikk , noe jeg er evig takknemlig for 💖Mange varme tanker til deg og dine , håper dere får noen gode dager også oppi det tunge , takk for at du vil følge meg 💜