Sorg og glede går hånd i hånd. Som et kjærestepar vandrer de avsted, de veier hverandre opp. For de hører livet til, de er selve livet. Det er de som gir livet mening, for etter en motbakke kommer det alltid en nedoverbakke, vi vandrer gjennom livet i ulendt terreng. Noen ganger vet vi aldri hva vi møter på, små gleder som dukker uventet opp, sorgen som kan komme rundt neste sving. Men sammen er de selve livet, for like sikkert som at sorgen vil finne veien til ditt hjerte, vil gleden ta samme vei.
Nå har jeg levd med denne sykdommen i fire år. Fire år på godt og vondt, fire år med sorg og glede. Det er som om hjertet mitt er delt i to, på ene siden sitter sorgen over alt jeg har mistet, men på andre siden sitter gleden over alle lykkelige øyeblikk jeg har fått på min reise så langt i livet. For nå ser jeg annerledes på livet, jeg ser hva som betyr noe, jeg ser kjærlighet i selv de små ting. Før så ba jeg hver kveld om å bli frisk, ba om og få en sjanse til for å leve livet om igjen. Nå ber jeg om å få være her lengst mulig, om å få fortsette og bidra på min måte, om å få gi noe tilbake.
For det handler ikke så mye om å bli frisk lenger, men det handler om å få tilbringe tid med mine kjære så lenge som mulig. Selve døden skremmer meg ikke lenger, jeg tror når min tid kommer så blir det en befrielse. Men sorgen til mine barn, min mann, ja til mine nærmeste, den skremmer meg. For det er de som blir sittende igjen som den lidende part, det er de som må leve med sorgen over å miste sin mor, sin ektefelle, sin søster, venninne og ikke minst, sin eneste ene datter.
Det er det som skremmer meg med døden, tanken på at mine barn skal bli morløs, og for to av mine gutter, foreldreløse. Den tanken gjør meg livredd, at de som betyr hele verden for meg skal måtte bære med seg den største sorgen et barn kan ha, miste sin eneste mor. Tanken på at mine foreldre skal miste sin eneste datter, den datteren som skulle ta seg av dem men som istedenfor må ta seg av meg. Det er ikke sykdommen i seg selv som er vanskelig å bære, det er sorgen og lidelsen til de rundt som er verst, ihvertfall for meg.
For jeg er like glad i livet, ja faktisk mer nå enn før. Selv med alle mine begrensninger så har jeg et godt liv, et fullverdig liv for meg. Jeg elsker livet for alt det er verdt, for det er det eneste livet jeg har, det er mitt liv og jeg prøver å gjøre det beste ut av det jeg har. Så derfor er ikke tanken på å dø så skremmende, men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får mange år til med dere mine kjære, for det er alt som betyr noe.
Jeg håper jeg kan få lov til å dele mange flere fantastiske øyeblikk sammen med dere, få følge mine barn i noen år til. Det ber jeg om hver kveld når jeg ligger alene i mørket, sluke til meg all deres ubetinget kjærlighet, magiske øyeblikk og ikke minst, få mange flere hverdager sammen med dere. Jeg elsker dere høyere enn livet selv, og jeg vil tilbringe hvert sekund av resten av mitt liv sammen med dere…
Det var så godt å kjøre opp bakkene her og se det nymalte huset vårt komme til syne. Høre Isak som utbrøt begeistret fra baksetet, “endelig hjemme i det fine huset vårt”, trøtte og mette på opplevelser var vi endelig tilbake til det trygge og nære. Vi ble møtt i døra av en stykk storebror som jeg tror hadde savnet oss alle mann, han var ihvertfall lykkelig over å slippe og lage middag lenger 🤣Isak fant raskt frem alle sine arbeidsbiler, det var tydelig at han hadde savnet lekene sine.
Jeg satt lykkelig i lenestolen med øynene lukket og nøt det som foregikk rundt meg. Isak som lekte stille fremfor meg, min mann og sønn som samarbeidet om og tømme bilen, og min svigermor som romstrerte på kjøkkenet. I et lite øyeblikk der følte jeg meg som verdens lykkeligste dame, omringet av kjærlighet på alle kanter, og jeg tenkte for meg selv ” Gud så heldig jeg er”. For livet er ingen selvfølge, lykke er ingen selvfølge, men jeg har fått begge deler i bøtter og spann de siste dagene, og jeg er så takknemlig for at jeg enda kan få leve et godt og rikt liv.
Jeg har sovet som en stein i natt, Isak holdt det gående til over elleve i går kveld, og vi var ikke i seng før over ett. Men til gjengjeld sto vi ikke opp før halv elleve idag, tenk, selv Isak sov så lenge idag. Frokost var det ikke og oppdrive i huset, vi manglet både brød og pålegg, hva gutta boys har levd på her hjemme er ikke godt å si, ikke rart at storebror var glad for å se oss 🤣Så mens vi satt her og funderte på hva vi skulle gjøre, ramlet det plutselig inn en melding på Messenger. Det var naboen som inviterte oss bort på vafler, for en perfekt start på dagen, med vaffel frokost i godt selskap. Bading ble det også 💚
Vi trenger ikke reise langt bort for å oppleve ting, det holder med en tur bort i gata. Det er ikke rart jeg er lykkelig, det er ikke rart jeg ikke lar denne sykdommen stoppe meg. Jeg har så mye og leve for, så mange fine mennesker rundt meg som beriker livet mitt hver dag. Så jeg syns ikke det er det minste rart at jeg velger å kjempe, for jeg har fått den største gaven et menneske kan få, jeg er blitt skjenket livet, et liv fylt av kjærlighet…
Først av alt så må jeg få takke. Takke alle dere som har lest innlegget mitt idag og sendt meg mange fine ord. Dette innlegget har ligget på vent en stund, og jeg tror jeg har redigert det tusen ganger. Det var et innlegg som jeg har gruet meg veldig til å dele, for ennå den dag i dag har jeg problemer med å prate om det. Det er bare mine nærmeste som vet hvordan jeg har hatt det, og det skal sies, jeg ble aldri den samme etter det skjedde.
Men idag hadde jeg en rar opplevelse, en opplevelse som fikk tårene til å renne i strie strømmer, en opplevelse som gjorde meg varm om hjertet. Det sies det er mer mellom himmel og jord enn vi vet, og det fikk jeg bevist idag. For rett etter at jeg hadde publisert innlegget så satte jeg meg i bilen klar for å starte på hjemturen. På vei ut av parkeringsplassen kom det plutselig en sang på radioen, en sang jeg ikke har hørt siden han døde, en sang som kom ut rett før han døde, en sang som han spilte om og om igjen og helst på full guffe. Sangen var “Bailando” og han elsket den sangen.
Det var som om han prøvde å fortelle meg noe, sende meg en beskjed om at han hadde det bra. Jeg fikk en varm følelse gjennom hele kroppen, en varme jeg aldri har kjent maken til. Det finnes virkelig noe der ute, det er jeg nå overbevist om.
Hjemreisen ble både rar og fin på samme tid, vi har hatt en pipelyd fra høyre bakhjul gjennom hele ferien, en gjennomtrengende lyd som har gjort oss gal hele gjengen. Men i dag etter min opplevelse av nærvær fra noe høyere enn meg selv, tenkte jeg at det er nå lov å prøve seg, så etter å ha hørt på lyden noen mil så sa jeg navnet hans og ba han om å gjøre noe. Og vet du hva? Stille ble det.
Idag fikk jeg også gleden av å møte en ukjent leser. Hun sendte meg melding igår og lurte på om vi hadde anledning til å stoppe på veien, hun hadde nemlig noen avleggere hun gjerne ville gi meg til blomsterbedet mitt. Jeg blir like rørt hver gang over den omtanken jeg blir møtt med av helt ukjente mennesker. Jeg skulle gjerne ha møtt hver enkelt av dere, kanskje en norgesturné er på sin plass 🤣Det var ihvertfall en stor glede og få treffe henne i dag, og vi fikk en fin liten stund sammen.
Marta, opprinnelig fra Voss men bor nå i Hønefoss
Denne ferien kunne ikke ha endt på en bedre måte. Alt jeg føler nå er ren og skjær lykke over alle opplevelser vi har hatt. Nå har jeg kommet tilbake til godstolen etter åtte fantastiske dager på veien, og jeg er så takknemlig for alt vi har opplevd, og alle øyeblikkene vi har delt sammen. En god natt til dere alle, så skrives vi nok i morgen også….
Livet er kort og brutalt noen ganger. Daglig er det avisoppslag om mennesker som har gått bort altfor tidlig, enten ved sykdom, ulykke, ja noen ganger er det selvbestemt også. Faktisk så dør det flere av selvmord enn det gjør i trafikken årlig, det er rett og slett skremmende. Unge mennesker med hele livet fremfor seg, som ikke ser andre utveier enn å ende livet.
Jeg har selv erfart hvordan mørket kan føles altoppslukende, men jeg har alltid hatt en indre stemme som har presset meg fram mot lyset igjen. Kanskje det vil si at jeg ikke erfart totalt mørke, for jeg har alltid funnet små lysglimt selv de dagene der det har vært som mørkest. Men hva om jeg ikke hadde den evnen, hva om det hadde blitt så mørkt at døden ble nærmest en befrielse? Men er det virkelig sånn det er for alle? For historien jeg nå forteller stemmer ikke dette i det hele tatt, for gutten jeg forteller om var så levende, en omsorgsfull gutt som levde livet til det fulle.
For jeg kjente en gang en gutt. En vakker gutt med store blå øyne som du kunne speile deg i. En gutt som gjorde meg mo i knærne bare han så på meg, en gutt som tok meg med storm. Vi var unge og nyforelsket, jeg var 16 da vi møttes første gang, og han var eldre og attraktiv. Han ble min besettelse, og jeg hans. Et turbulent forhold som skulle få en tragisk slutt.
For som nybakt ung mor på bare 17 år opplevde jeg et av mitt største mareritt, min elskverdige kjæreste og far til min nyfødte sønn valgte å ta sitt eget liv. Sorgen jeg da følte bærer jeg enda med meg, en sorg med utallige spørsmål uten svar. Et sinne som gnagde meg opp innvendig og en kjærlighet som gjorde så vondt at hjertet mitt gikk i tusen knas. Jeg husker enda den dagen, scenene spilles enda i mitt hode, bilde for bilde, som en film som aldri tar slutt. Kunne jeg ha forhindret det, kunne jeg ha forutsett det? De spørsmålene vil jeg bære med meg til graven. For ropet om hjelp var der, du hadde nok flere problemer enn du ville erkjenne, og jeg kom løpende hver gang du ropte, helt til den dagen jeg ikke kom.
Jeg vet at det var noen i etterkant som klandret meg, og hvorfor skulle de ikke, for jeg klandret meg selv jeg også. For når døden kommer så brått og tragisk så er det lett å lete etter syndebukker, for når det gjelder selvmord så griper man fatt i hvilket som helst halmstrå i jakt på forståelse. Men det er også en annen følelse som kommer til overflaten, nemlig fornektelse. For det føles uvirkelig at noen velger å ta sitt eget liv. Deretter kommer skammen snikende, hadde vi vært gode nok som foreldre, som kjæreste, ja som venn.
Akkurat denne dagen det skjedde, var faktisk første gangen jeg valgte å ikke komme løpende, jeg valgte å overse det jeg så på som tomme trusler, denne dagen kom jeg ikke og reddet deg, og det går ikke en eneste dag der jeg ikke angrer på det skjebnesvangre valget. For jeg hadde vært oppe halve natten med en to måneder gammel baby som bare gråt og gråt, det var mitt første møte med et kolikk barn. Så jeg var utslitt når du kom uthvilt fra dine foreldre, glad og fornøyd sto du i døren klar for å ta fatt på det vi hadde planlagt dagen før.
Men jeg hadde ikke krefter igjen, alt jeg ville var å få meg litt søvn sammen med vår lille gutt, skuffelsen la seg som et mørkt drag over ansiktet ditt. Som mange andre ganger reagerte du med sinne, og vi kranglet høylytt i gangen til mine foreldre. Jeg var alene, det var sommer og alt jeg ville var å sove. Det var da du gikk i garasjen til mine foreldre, sikkert for å få deg litt pusterom. Jeg gikk fortsatt rundt og bar på den lille mens tårene rant i strie strømmer, det var da telefonen ringte, og det var du som var i andre enden.
Jeg kan enda huske dine siste ord som om det var i går, “husk at jeg elsker deg, og nå skal jeg gjøre deg sterk”. Men denne dagen orket jeg ikke, for du hadde sagt det så mange ganger før, og det endte alltid med det samme, jeg kom løpende bare for å finne deg leende over et Donald blad. Så akkurat denne dagen, den dagen jeg ikke kom løpende, den dagen valgte du og ende ditt liv.
Jeg husker enda den uroen som spredte seg innvendig etterhvert som tiden gikk uten at jeg hørte noe, jeg prøvde å ringe deg bare for å høre stemmen din på svareren. Uten å tenke meg om pakket jeg den lille i vogna, for endelig sov han, og vi gikk de ti meterne bort til garasjen. Jeg husker jeg prøvde å lytte, rope på deg uten å få svar, det var bare en stillhet, og den stillheten glemmer jeg aldri. Jeg tok i garasje håndtaket, klar for å røske den opp, du satt jo sikkert bare leste likevel. Men det var da jeg kjente det, min indre stemme som sa, “du lukker ikke opp, løp og hent hjelp!
Det var nabodamen som fant deg, og jeg glemmer aldri det skriket, et skrik som gikk gjennom marg og bein, og der og da brøt jeg fullstendig sammen. Når jeg ser tilbake, så kan jeg se at vi ikke brakte frem det beste i hverandre, vi var unge og uvitende på hva kjærlighet egentlig var. Men samtidig klarte vi ikke å være borte fra hverandre, vi trodde vi fylte hverandres tomrom.
Den dagen idag klarer jeg ikke å gå inn i den garasjen, jeg innbiller meg at jeg da vil se spor etter hvor tauet hang. Den dag idag har jeg fortsatt skyldfølelse, og 1.juli er blitt for alltid en merkedag. Selvmord gjør noe med de som sitter igjen, det etterlater seg dype sår som aldri helt gror igjen.Men kanskje jeg en dag vil få svar, kanskje vi møtes igjen, det håper jeg av hele mitt hjerte. For nå er det min tur, min tur til å smake på døden, den henger over meg som en mørk sky som bare venter på å få rase ifra seg. Men kanskje blir jeg overrasket, kanskje døden ikke er så mørk og faretruende som jeg vil ha det til å være, kanskje jeg vil oppleve det som en befrielse når den tid kommer. Jeg håper det er sånn , for det gir meg trøst når mine samvittighetskvaler flommer over meg.
Jeg håper din vakre sjel lever videre, at du har funnet fred hvor enn du er. Men du lever videre for meg, for gjennom din nydelige sønn ser jeg deg, i hans øyne ser jeg dine. En sønn du ville ha vært stolt av om du hadde vært her, en sønn som har arvet dine varme egenskaper, men som også kan være en ordentlig rotekopp slik du engang var. Jeg har ikke mer sinne igjen, bitterheten jeg engang hadde er blitt til en sorg jeg bærer for alltid med meg i mitt hjerte, alt jeg sitter igjen med er en ungdommelig kjærlighet.
Vi har hatt en fantastisk flott ferie. Opplevelsene har stått i kø for både store og små. Det har vært 8 fine dager på veien med både glede og latter, sistnevnte har det vært mye av🤣Vi har vært i Kaptein Sabeltann sitt rike, besøkt klatremus og alle hans venner i Hakkebakkeskogen, seilt med ” den sorte dame”, og vært med kongen av havet på tokt i nattens mulm og mørke.
Vi har opplevd dramatikk, ikke av den alvorlige sorten heldigvis, men det har i det minste ikke vært et kjedelig sekund og spore på denne turen. Jeg har ledd og jeg har grått, mest latter, men litt vemodig har det vært innimellom når alt det jeg gjorde så lett før ikke er mulig lenger. Min vakre lille gutt har brakt frem smilet hos oss alle opptil flere ganger om dagen, han og alle hans sprell.
Vi har fått sett storesøster svette på fotballbanen opptil flere ganger, men lillebror var mer opptatt av å spille fotball på sidelinjen med sin slitne far. Vi har fråtset i god mat og drikke, besøkt familie som vi ikke får se så ofte, og vi har vært heldige som har hatt svigermor med på tur. Hun har vært til uvurderlig hjelp hver dag, og hjulpet til uansett hva det har vært. Det har vært en stor glede å ha henne med på tur.
Vi har opplevd ufattelig mye på disse dagene, og minnebanken er fylt opp med mange gleder og opplevelser. Jeg har dokumentert det meste, og har vært heldig som har fått dele disse med dere. Jeg har skrevet så mye at øynene har gått i kryss til tider, men jeg har nytt hvert sekund. Nesten en hel uke går mot slutten her på Østlandet, og vi har vært heldige med både valg av hotell og selve oppholdet. Vi har fått god service overalt hvor vi har ferdes, og det har bidratt til at vi har kunnet slappe av og nyte sommerens deilige dager. Vi har til og med fått oss en tur over grensen for en aldri så liten handel.
Formen min har vært upåklagelig, selv om jeg så litt mørkt på det før vi dro. Denne turen har gitt meg masse energi og ny giv til å takle høsten når den tid kommer. Jeg har følt meg sterkere enn noensinne, ikke hatt behov for å slappe av et sekund, jeg har bare kost meg og levd i nuet. Sant og si så er jeg overrasket over hvor mye jeg faktisk har klart, og det tar jeg med meg videre.
Selv om fotball gleden fikk en litt sur avslutning, så har vi på tross av det hatt en strålende ferie, ja til og med gubben er fornøyd, og det sier vel sitt. I morgen vender vi nesen hjemover og ser frem til å komme hjem til det kjente og kjære igjen. Vi starter hjemover med mange store og små øyeblikk i sekken. Da gjenstår det bare å takke for meg, takke for oss, og jeg håper dere har hatt glede av å bli med meg og oss på ferie….
PS : Imorgen legger jeg ut et innlegg jeg har gruet meg til å dele, men temaet er så viktig at jeg velger og svelge noen kameler for å dele en sårbar stund med dere 🧡
Hvor har samvittigheten tatt veien, den som sier klart og tydelig fra når du gjør noe galt. Det er tydeligvis noen som mangler denne evnen til å skille mellom rett og galt, kyniske nok til å sette alle kluter til kun for å ha ett mål for øynene, de skal vinne for enhver pris. Det spiller ingen rolle hvem de tråkker på tærne, ingen rolle for dem at regler brytes, og sist men ikke minst, ingen empati overfor andre som faktisk følger de reglene som er oppført.
Som dere sikkert skjønner så er Åsane ute av dansen på en simpel måte. Det er fryktelig synd at en slik fin cup som Norway cup egentlig er, ender på en slik måte. Men her må Norway cup ta på seg en del av skylden, det er tydelig at det forskjellsbehandling ute og går her. Noen får lov mens andre ikke. Det finner jeg bemerkelsesverdig fra en Norway cup ledelse som har holdt på med dette i mange år. Regler er til for å overholdes, intet unntak!!
Men jeg mener hovedansvaret ligger hos trenerne. De har ansvaret til syvende og sist, det er de som tillater at reglene brytes. I dette tilfellet så må de ha funnet et smutthull som ingen andre har funnet, for ingen andre lag har fått spille med overårige på laget. Hva sier det om moralen til disse trenerne, når medaljen blir viktigere enn selve spillet, det må nå gjøre noe med lagånden tenker jeg. Jeg er så fryktelig skuffet at jeg ikke har ord. Det verste er at dette er et Bergens lag som vi har kriget mot på banen utallige ganger, derfor blir det ekstra sårt.
Nå er dette laget på full fart mot en finale. Den førsteplassen kan ikke smake særlig bra om de vinner. Det riktige her ville vært om de ble disket, i likhet med andre lag som har hatt med seg overårige. Men det aller beste hadde vært om Fyllingsdalen trakk seg, da kunne de i det minste forlatt turneringen med en viss verdighet i behold.
Jeg er stolt over laget vårt, jeg er stolt over de flotte jentene våre. For selv om dette ble en sur måte og ryke på så takler de det fint. For vi har samvittigheten vår på det rene, vi har fulgt reglene etter punkt og prikke. Så jentene har all grunn til å være stolte, stolte over egen innsats. Jeg har all grunn til å tro at hadde vi gått videre i går, ja da hadde vi vunnet i år igjen. Men i det minste kan vi dra hjem med hodet hevet, så var det fryktelig synd at juks skulle lønne seg i lengden…
Det ble litt av en start på oss idag. Vi bestemte oss for å starte tidlig opp til Ekeberg slik at Isak fikk seg en tur på tivoliet før kampen til Åsane ble satt i gang, takk og lov for at vi startet tidlig sier jeg bare. For når vi kom inn i bilen og gubben vrei om tenningen da skjedde det store, eller rettere sagt, det skjedde ingen verdens ting, helt dødt var det, bilen ville ikke starte. Vi glemte nemlig en vesentlig ting i går, vi glemte å slå av fryseboksen med all sjokoladen i, så sjokoladen var like fin, men bilen var det verre med.
Nå ble plutselig gode råd veldig dyre, tiden har det med å løpe avgårde når man først får problemer. Redningen ble de ansatte på hotellet, for en service altså. Først prøvde vi på gamlemåten, et stykk startkabler og en stykk bil. Men når det ikke gikk så tilbød en hotell beboer og prøve med sin bil, den var nemlig hakke større. Men neida, bilen ville ikke spille på lag, det var ikke antydning til så mye som et lys i dashbordet engang. Nå begynte tiden for alvor å løpe fra oss, og når svigermor begynte å ta seg til brystet på toppen av det hele, ja da tenkte jeg at denne ferien ikke kunne bli stort verre 🤣
Du kan jo gjette hva jeg gjorde der jeg satt i bilen. Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre, jeg lo så tårene trillet og til krampa tok meg. Jeg lo faktisk på meg et aldri så lite blodtrykksfall, og måtte legge ned stolen i liggestilling, herlighet at det er mulig 🤣Gubben skjønte ingenting når jeg plutselig lå i bilen, og jeg klarte ikke å forklare der jeg satt og gispet etter luft mellom latteranfallene 🤣
Løsningen ble en reddende engel av en ansatt. Mannen hennes jobbet nemlig på verksted, og hun kjørte ens ærend på jobben hans for å hente en booster. Det fikk fart på sakene kan du tro, det var momentant start på bilen på første forsøk. Helt fantastisk, og det beste av alt, vi rakk kampen.
Idag var det vinn eller forsvinn for jentene, noe som gjør at det blir ekstra nervepirrende. Men i går hørte jeg noe som gjorde meg lettere forbanna, det er noen lag som ikke spiller helt fair. Vi er meldt opp i j17 klassen, det vil si at vi kan ha yngre spillere på laget, men vi kan ikke ha spillere som er over 17, det er ikke lov. Åsane har alt på sitt rene, men igår hørte jeg altså at motstanderlaget idag har to overårige spillere på laget. Det synes jeg rett og slett er usportslig, rett skal være rett. Jeg vet om to andre lag som ble diskvalifisert av samme grunn.
Det ble en spennende kamp, og Åsane var helt klart best. 1-1 sto det når to omganger var ferdig spilt, og og vi måtte ut i ekstraomganger. Men det skulle vise seg at det hele måtte avgjøres på straffespark, helt ærlig, jeg har ikke nerver til dette lenger. Dessverre gikk det ikke vår vei idag, og egentlig betød jo dette at det hele var over. Men så var det jo dette med å spille fair da, og jeg vet at det er lagt inn protest. Så alt vi kan gjøre er å vente på hva de finner ut av, jeg håper ihvertfall at rettferdigheten seirer til slutt…
Det er når kvelden kommer og du legger deg ned ved min side, det er da det kommer til meg, den følelsen av savn, det er da jeg oppdager hvor mye jeg har savnet deg kjære. Savnet å ligge ved din side, savnet vår lille småprat om hvordan dagen har vært, savnet en varm hånd å holde i. En varm hånd som stryker varsomt over min, kjærlige fingre som flettes sammen med mine og holder meg godt fast. Jeg har savnet deg så inderlig min kjære.
Savnet å høre hvordan pusten din går rolig og avslappet der du ligger på din pute. Ja jeg har til og med savnet dine snorkelyder som du kommer med når du faller i dyp søvn. Jeg har savnet hvordan du stryker meg lett over håret mitt, og hvordan øynene dine finner mine med en lett blanding av sorg og kjærlighet, mest av alt kjærlighet.
En kjærlighet så varm og god, en kjærlighet som ingen kan rokke ved. En kjærlighet som bare blir større for hver dag som går, en kjærlighet som først tar slutt når døden skiller oss ad. For vår kjærlighet er sterk, sterkere enn noensinne, en kjærlighet som har overvunnet mange kamper, men som har brakt oss nærmere hverandre, vi er nærmest blitt til ett. Det er når du ligger her ved min side at jeg føler den, jeg kan føle vår kjærlighet.
For en varme brer seg gjennom kroppen, en følelse av trygghet og lykke finner veien inn til mitt dype hjerte, et hjerte som har lengtet etter deg min kjære, et hjerte som er like mye ditt. Det er når du stryker meg varsomt med dine fingre, det er da den kommer, en følelse jeg ikke har kjent på en stund, en følelse jeg har savnet.
Den lekne kriblingen som går gjennom kroppen og gir meg små støt, små støt av kjærlighet. Jeg føler meg med ett forelsket igjen, de lette blafrende sommerfuglene som finner veien tilbake til min mage, en varme som brer seg, og som gjør at jeg glemmer at jeg egentlig er kald. Tid og sted har ingen mening lenger, alt som betyr noe er at du ligger ved min side, det er den største gaven jeg kan få.
Det er den største gaven du kan gi, en gave av kjærlighet, en kjærlighet som bare du kan gi til meg, en kjærlighet som gir meg lykke over å være til. For selv om vi nå går igjennom vår livs kamp som kjærester, så er det en ting som vil bestå, vår kjærlighet for hverandre. Mitt hjerte gråter for deg min kjære, gråter for alle lidelsene du må gå igjennom. Men du skal vite en ting min kjære. Det er bare du som kan gjøre meg lykkelig, få meg til å føle meg som den eneste en, du gjør meg varm om hjertet kjære, og jeg elsker deg så inderlig høyt….
Ja i dag var det tid for Sverige, vi må jo utnytte mulighetene når vi har de. Det er jo bare en kort kjøretur herfra til Charlottenberg, ca 1,5 timers kjøring fra Gardermoen, og det er ingenting for oss handlelystne. Vi har vært der før når vi har vært på disse trakter, men jeg tror aldri vi har handlet så mye som vi gjorde i dag. Jeg blir litt flau når jeg tenker på hva vi har brukt flere tusen kroner på, for i hovedsak er det bare søppelmat, godteri og brus. Du kan tenke deg øynene på en liten gutt når han oppdaget flere kvadratmeter med bare godteri, det er et syn jeg som mor sent vil glemme 🤣
Men jeg trøster meg med at det er ikke hver dag vi er i Sverige, vi er tross alt på ferie. Selv om jeg kjente det litt i magen når jeg så kvitteringen. Vi har ihvertfall kjøpt noe for enhver smak, alle har fått sitt og vel så det. Jeg er ihvertfall fornøyd, for jeg har fått meg mange fine nye klær, så noe nyttig har jeg nå brukt penger på. Det er helt supert i Charlottenberg, ikke er det for stort, de har alt du kan tenke deg, og det er et lekeparadis for unger. Sjekk det klatrestativet på bildet under, jeg tror Isak kjente suget i magen når han klatret på toppen, jeg vet jeg gjorde det ihvertfall.
Etter at vi hadde handlet oss ferdig og fått lokket en liten gutt ut igjen fra godteributikken, kjente vi alle at en matbit var på sin plass. Spesielt meg, for jeg er en kløpper på og droppe frokost, og idag var intet unntak. Jeg klarer rett og slett ikke å spise før det har gått noen timer etter at jeg har stått opp, og slik har jeg bestandig vært. Derfor var gleden stor når vi oppdaget at de hadde buffé, spis så mye du vil for 99 kroner. Og det beste av alt, det var Taco og pizza på menyen.
Så du kan trygt si at vi er fornøyd med dagen, idag igjen, for denne ferien har vært et eneste stort eventyr så langt. Nå blir det spennende å se hvordan det går med jentene på kamp i morgen. Jeg krysser fingrene for at det går veien, de fortjener det så inderlig. Nå skal jeg innta hvilestillingen og kanskje kommandere min mann ut for å hente godte posen jeg vet ligger bak i bilen….
