MAMMA PÅ HJUL

Reklame | Bygghjemme

Reklame / Bygghjemme.no

Jeg sitter her i min nye påbygget vinterhage og ser på livet som raser forbi. Det er rart hvor fort tiden går når man blir alvorlig syk, tiden står aldri stille lenger, hvordan den flyr avgårde mye raskere enn jeg skulle ønske.

Jeg har ingen tid og miste, jeg må gripe livet her og nå, jeg må leve her og nå. Så her sitter jeg og ser ut av mitt vindu, mens jeg tenker for meg selv, “la dagene bli lange og gode”. 

Jeg er fornøyd med mitt påbygg tross alle feil og mangler. Elsker å sitte ved mine store vinduer, tett opp i naturen og få en stille stund for meg selv. Jeg ser hvordan hjorten kommer lydløse ut i fra skogholtet, hvordan de beveger seg så grasiøse bortover engen, noen ganger stopper de opp og titter på meg med store brune øyne.

Tenk så fantastisk det egentlig er med vinduer, vi kan ta del i livet på utsiden uten egentlig og være tilstede, det betyr mye for meg ihvertfall.Jeg elsker å stirre ut på livet mens jeg selv er nesten usynlig.

Men det er en ting jeg angrer på, en praktisk ting som vi skulle ha tenkt på under utbyggingen, vi skulle ha valgt aluminiumsvinduer.  Vinduer som er bortimot vedlikeholdsfrie, vinduer som tåler vær og vind og som ikke ruster. Jeg angrer på at jeg ikke tenkte på det under selve byggingen, og hadde jeg kunne gjort det hele på ny, hadde jeg gått for vinduer fra Bygghjemme!

De har ikke bare vinduer i aluminium, de har balkongdører i ulike størrelser og varianter, flotte dører og vinduer som er verdt å ta en ekstra titt på.

Ikke nok med at de er nærmest vedlikeholdsfrie, de isolerer bedre og beskytter mot UV stråler. Du kan spare mye ved å gå for slike vinduer, og det beste av alt, de har tilbud i disse dager, 50% avslag i pris!

Men Bygghjemme har også alt du trenger til hus og hjem, så om du nå befinner deg der jeg var for ett år siden, igang med utbygging. Da er dette plassen for deg! Jeg lover deg at du ikke blir skuffet!

Vi blogges snart igjen mine fabelaktige venner 💙

Noen ganger blir jeg sint, fryktelig sint. Raseriet fyller hele min kropp som en kald ballong som bare blir større og større. Jeg blir så sint at hele kroppen skjelver, tennene gnisser hardt mot hverandre, og hendene knyter seg så hardt sammen at krampa tar meg. Noen ganger blir jeg så sint at rullegardinen går ned og det svartner for meg. Jeg blir så sint at alt jeg vil gjøre er å slå hånden min inn i den tykkeste murvegg bare for å kjenne at jeg lever. Ja noen ganger blir jeg så sint at jeg kjører neglene mine hardt inn i den andre hånda bare for å påføre meg selv litt smerte.

For når maktesløsheten melder seg, når dødsangsten over det jeg kommer til å miste trer til overflaten, da blir jeg sint, forbanna, ja rasende over denne jækla sykdommen. Når jeg ikke føler jeg blir hørt, eller føler meg oversett, ja da bygger disse følelsene seg opp inni meg. Ballongen blir større og til slutt sprekker den hardt og brutalt. Det legger seg en klo rundt mitt bryst, hjerte begynner å banke fortere og jeg blir varm i hele kroppen. Det sinne jeg opplever nå kunne rasert et helt hus, det sinne kunne ha flyttet en bil, det sinne kunne ha banket opp selv den sterkeste mann.

Jeg har alltid hatt et temperament, i puberteten tok det helt overhånd. For som ung hadde jeg ikke lært meg verktøyet for å takle det, for å holde det i sjakk, jeg måtte bli voksen før jeg fant min måte å takle det på. Men nå føler jeg at jeg er tilbake dit igjen, tilbake til en tid hvor raseriet raste rundt i min kropp, for nå som da sitter jeg helt ribbet for verktøy, ingen mulighet til å få ut dette sinne, ingen mulighet til å utagere lengre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For her sitter jeg, fullstendig hjelpeløs, ingen kroppsdel som fungerer og med en stemme så svak. Jeg kan ikke rømme lenger, ta meg en løpetur for å få det ut, ikke kan jeg slå i bordet når nok er nok, og jeg kan heller ikke rope ut min fortvilelse. Jeg er fullstendig forsvarsløs, kan aldri vinne en diskusjon igjen selv om jeg har rett, jeg må bare finne meg i og bli overkjørt, avbrutt og ikke bli hørt. De siste dagene har jeg kjent på alle disse følelsene, jeg har grått meg i søvn over et raseri så stort, jeg har følt meg maktesløs over eget liv.

Det er så fryktelig enkelt å “vinne” over meg, det holder med en avbrytelse så er jeg satt ut av spill. Det er bare å forlate rommet når man ikke vil høre, for jeg kan ikke komme løpende etter. Det er bare å nekte å hjelpe meg for å få viljen sin igjennom, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Til tider føler jeg meg mer handikappet enn jeg virkelig er. Det er ingenting i veien med hodet mitt, men trykker man på de rette knappene føles det sånn.

For når man til stadighet føler at man blir avbrutt, ikke blir hørt, når mine gode råd føles som om de ikke betyr noe lenger, da kommer alle disse følelsene og det ender alltid opp med det samme, et raseri som fyller hele min kropp.

Det er en grusom følelse å føle seg maktesløs, det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det heller, ingen mulighet for å endre situasjonen, jeg er og blir fanget i egen kropp. Jeg vet at uansett hvor mye jeg prøver å forklare, er det nærmest umulig å sette seg inn i min situasjon, men jeg skal fortsette og prøve å formidle til det siste, prøve å skape en forståelse for hvordan det føles å være meg. For det er alt jeg kan gjøre, gjenta meg selv til det uendelige, gjenta meg selv og håpe på at noe godt kan komme ut av en sykdom så ubarmhjertig. For mine kjære har en ting til felles, de bærer rundt på den samme sorgen, sorgen over å miste meg…

Idag gleder mammahjertet seg, for idag kommer min datter hjem igjen fra ferie. Hun ringte igår og lurte på om jeg savnet henne. Tenk å spørre om sånt! Mitt mammahjerte lengter alltid når mine “ikkefulltsåsmålenger” er borte. Men ikveld blir vi samlet under samme tak igjen, og det gleder jeg meg stort til. Det er en liten gutt her som også savner sin “dadda”, uheldigvis kommer hun så sent hjem idag at han ikke får sett henne, men imorgen blir det nok full jubel når han oppdager at hun endelig er kommet hjem. Den gjensynsgleden er bare vidunderlig og få være vitne til.

Etter å ha vært på ferie oppdaget jeg en ting, jeg klarer mer enn jeg tror. For jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å skrive to innlegg hver dag mens jeg var borte, men det gikk jo som en lek. Jeg ble faktisk overrasket selv over alt jeg klarte, og det uten å bli sliten. Derfor innså jeg når jeg kom hjem at jeg hadde bedre tid enn noensinne til å skrive, og det var godt å kjenne på at ting bare flyter igjen. Jeg kan skrive så mye jeg vil uten å tenke på at tiden ikke strekker til, det er deilig det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det vil komme litt reklame innlegg fra meg fremover, jeg har nemlig blitt forespurt om et samarbeid, noe jeg ble veldig glad for. Men jeg velger selv hvem jeg reklamerer for, det må være noe jeg kan stå inne for, men bare det å bli lagt merke til betyr mye. Det er ikke mange kronene jeg tjener, men om jeg sparer kan det bli litt på sikt. Planen er nemlig å spare, og kanskje vi kan dra til Vardø neste år noe som er min store drøm. Men jeg har også tenkt å donere litt av inntektene til forskning på denne grusomme sykdommen, dette blir min mulighet til å gi noe tilbake.

Så derfor håper jeg dere kan leve med litt reklame innlegg i ny og ne, det går til en god sak i det minste. Men nå vet jeg ikke hvor mange det blir eller hvordan det kommer til å gå, men jeg er nå igang med noe, så håper jeg dette kan komme til nytte. Jeg er ikke det minste interessert i at denne bloggen skal bli sponset opp og ned i mente, jeg må vite at det er noe jeg kan stå inne for, og at jeg ikke mister meg selv. Men det er nå en gylden mulighet for meg til å støtte en god sak, en sak jeg brenner for og som jeg er rammet av selv.

Så derfor syns jeg det er fantastisk at jeg har fått denne muligheten, endelig kan jeg også gjøre noe mer, og det betyr mye for meg. Men mest av alt er det takket være dere mine trofaste lesere, det er dere som får meg oppover på lista, og den siste måneden har jeg ligget fast blant de topp 50.Derfor håper jeg dere vil fortsette å være med meg, støtte opp om en god sak, fortsette og dele mine innlegg. For sammen kan vi faktisk få til noe, det har jeg nå fått bevis på…

Alt jeg vil er å løfte deg opp i mine armer, holde godt rundt deg til du ikke har flere tårer igjen. Alt jeg vil er å bære deg til sengs, pakke den varme dynen rundt din lille kropp mens jeg kysser din runde panne. Alt jeg vil er å sitte med deg på ditt rom, mens du forteller meg hvordan du har det i ditt ungdommelige liv. Alt jeg vil er å komme til deg når jeg ser du har hatt en tung dag på skolen. Alt jeg vil er å hjelpe deg med ansvaret, bære byrden sammen med deg. Alt jeg vil er å ligge tett inntil din kropp mens jeg lytter til dine hjerteslag.

Alt jeg vil er å fjerne alle sorger, så bare gleden sitter igjen. Alt jeg vil er å hjelpe deg med å nå dine drømmer og forsikre deg om at du kan. Alt jeg vil er å reise alene sammen med dere mine barn, få litt kjærkommen alenetid sammen bare vi. Alt jeg vil er at dere skal se dere selv gjennom mine øyne, for da vil dere se hvor perfekte dere er. Alt jeg vil er å komme løpende til unnsetning når dere trenger meg som mest. Alt jeg vil er å leve i harmoni sammen med dere.

Alt jeg vil er å lære dere om livet, gi dere styrke når motgang kommer. Alt jeg vil er å se dere lykkelig med et hjerte fylt av magiske øyeblikk. Alt jeg vil er å hente i barnehagen, se gjensynsgleden når du ser meg komme. Alt jeg vil er å stille opp på alle foreldremøter og slå i bordet når det trengs. Alt jeg vil er å løpe langs sidelinjen mens min sterke stemme heier deg fremover på banen.

Alt jeg vil er å gå en tur i skogen med min firbeinte følgesvenn, mens vi nyter en stille stund bare vi to. Alt jeg vil er å synge høyt til favorittlåta mens dere står og ler frydefulle av meg. Alt jeg vil er å danse uhemmet på stuegulvet mens jeg drar dere med ut på gulvet. Alt jeg vil er å holde dere tett inntil meg mens jeg trekker inn den deilige lukten av dere mine små.

Alt jeg vil er å ha funksjonelle armer som kan holde dere trygge når nattemørket setter inn. Alt jeg vil er å gi dere alt hva dere trenger til enhver tid. Alt jeg vil er å diske opp med et godt måltid når dagen har vært lang. Alt jeg vil er å oppleve mest mulig sammen med dere mine kjære.

Alt jeg nå kan håpe på er at jeg har gjort dere robuste. Robuste nok til å takle det livet som vil komme. Alt jeg nå kan håpe på er at jeg har gitt dere styrke. Styrke til å gå med hodet hevet når det stormer rundt dere. Alt jeg nå kan håpe på er at jeg har gitt dere selvtillit. Selvtillit til å følge deres drømmer og aldri gi opp. Alt jeg nå kan håpe på er at jeg har gitt dere en kjærlighet så stor. En kjærlighet dere kan minnes, en kjærlighet som for alltid i deres hjerter bor…

Idag skulle jeg egentlig ha en ny assistent på intervju, for nå er det bare en uke til min ene assistent slutter. Jeg kjenner jeg gruer meg til å ta farvel, hun har vært helt fantastisk å ha her, så enkel og ha med å gjøre, og hun har alltid gjort det lille ekstra selv om jeg ikke har bedt om det. Det blir en stor sorg for oss alle når hun nå slutter for å gå på skole i Oslo, men vi har allerede planlagt å møtes til høsten. Hun fikk jo også et godt forhold til min datter og Isak, så vi må bare prøve å holde kontakten. Det er store sko og fylle for en ny assistent, men vi får håpe det går seg til etterhvert.

For en time før intervjuet skulle være i dag fikk jeg beskjed om at den nye assistenten hadde trukket seg. Egentlig var det like greit, for det hadde vært verre om hun hadde begynt for så å trekke seg, det sparer meg for mye frustrasjon. Men nå har vi et problem, for det er ingen nye søkere i sikte foreløpig, og tiden er i ferd med å renne ut. Hele situasjonen gjør meg urolig, og ikke bare meg, men de andre assistentene også. For vi har ikke nok bemanning til at det skal gå rundt, og det tærer på oss alle.

Det er ikke bare fryd og gammen med en BPA ordning, og når bemanningen svikter da blir man fryktelig sårbar. Men dette må firmaet bare ordne opp i, de har vist om oppsigelsen siden oktober i fjor, da nytter det ikke og utlyse stillingen knappe to måneder før hun slutter, jeg føler meg frustrert over hele situasjonen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Regner gjør det også ute, passer bra til humøret mitt idag, jeg føler meg litt overskyet selv. Men jeg har i det minste noe å se frem til, for til helga reiser vi på helgetur heeele familien, ja litt usikker på om min førstefødte blir med, men jeg håper vi blir alle mann alle. Da bærer det avgårde til mitt paradis på jord, hytta i mitt hjerte, den eneste plassen som gir meg sjelefred.

Gud det skal bli deilig og sitte i den nye utehagen og se utover sjøen samtidig som jeg blogger til dere. Jeg bare håper jeg får til å dele Internett fra mobilen til datamaskinen, for det er så som så med dekningen der inne. Men jeg håper det går i orden slik at jeg kan dele helgen med dere. Det blir litt av noen bilder tenker jeg, for jeg må nemlig bæres ned en rimelig bratt skråning, noe som er like spennende hver gang 🤣Men det blir fantastisk å komme inn igjen, der har jeg mange gode minner. Så jeg ser med glede frem til helgen, måtte disse dagene gå fort…

Jeg drømmer om en barndom så trygg. På mors varme fang, og i en fars trygge armkrok. Jeg drømmer om en ungdomstid så fin. Fri som fuglen med ungdommelig forelskelse i mitt hjerte. Jeg drømmer om frihet i en frisk kropp, frihet til å velge selv, frihet til å selv bestemme, drømmer om en tid jeg var hersker over egen kropp. Jeg minnes en tid der drømmene var mange, og der friheten var stor. Jeg minnes en tid der hele verden lå for mine føtter, en verden så stor. Når ingenting var umulig og valgene var mange, dit lengter jeg tilbake, men nå har jeg bare minnene igjen.

For i mitt hjerte, dypt der ingen kan se, der ligger de som bortgjemte små skatter. De ligger trygt der, og når dagene blir tunge og sorgen tar meg, det er da de kommer frem. Som små sommerfugler kommer de til overflaten, med sine små lette vinger bringer de meg både glede og latter, noen minner gir meg også fred. De er noe av det mest dyrebare jeg har, de er alt jeg lever for her og nå.

For alt jeg kan gjøre nå er å skape minner. Nye minner gjennom gode opplevelser sammen med mine kjære. Fylle opp minnebanken med gode øyeblikk, både store og små, så mine nærmeste har noe å se tilbake på. Magiske små øyeblikk i hverdagen må dokumenteres alle som en, for det er de som gjør livet verdt å leve, det er de som gir mitt liv mening.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vil ikke bli glemt, for det skjer fort. For en dag vil mine barn våkne opp etter at jeg er borte, og jeg vil bare være et vagt minne. De har glemt hvordan jeg luktet, stemmen min hører de ikke lenger uansett hvor mye de prøver, mitt ansikt er tåkete i deres sinn, og min latter er plutselig blitt borte. Jeg vet den dagen kommer, jeg vet fordi jeg har erfart det selv.

Jeg vet hvor grusomt det er å våkne opp en dag til et minne som er svakt visket ut. Hvordan du prøver å knipe øynene igjen bare for å prøve å finne tilbake til et ansikt så kjært. En fortvilet følelse over å ikke huske lenger, tårene som renner fordi du har glemt hvordan hun eller han ser ut. Den dagen kommer mine kjære, men ikke fortvil, det betyr bare at dere er klare, klar for å fortsette livet uten meg.

Derfor prøver jeg. Jeg prøver så hardt jeg bare kan for å lage minner. Minner som for alltid vil leve videre, minner som kan gi trygghet når hukommelsen begynner å svikte. Minner fra en lykkelig tid, men også minner fra en vanskelig tid. Minner som mine kjære kan ta frem for å finne trøst. Jeg prøver så godt jeg kan for å sette et avtrykk, bli husket for den jeg var, for det er alt jeg kan gjøre, det er alt jeg har. Mine minner er dyrebare, de lever videre når jeg ikke kan…

Jeg skulle så gjerne hatt noen dager til. Lange deilige dager der vi er fri til å gjøre hva vi vil, dager fulle av fantastiske øyeblikk sammen med mine kjære, jeg skulle så gjerne hatt ferie litt lenger. For det ble en brå overgang tilbake til hverdagen, altfor brå for min del. Jeg merket det allerede i natt, kroppen var utrolig, jeg slet med å sove, det var tydelig at jeg gruet meg litt. Nå var det over for denne gang, slutt på sene kvelder med min kjære ved min side i sengen. Slutt på overraskende dager med uvante fantastiske øyeblikk, nå er det slutt på sene morgener med en liten gutt som kryper tett inntil min varme kropp, og jeg savner det sårt allerede.

Idag reiste også svigermor, som alltid ble det en tung avskjed. Det er så koselig når hun kommer, men det er også ekstra tungt når hun drar. Heldigvis kommer hun tilbake til jul, så det er jo ikke så fryktelig lenge til. Det har vært en stor berikelse å få ha henne med på tur, en sann glede har det vært å få dele disse øyeblikkene sammen med henne.

Det er når jeg sitter her i stillhet for meg selv, at overgangen er å ta og føle på. Samme dag for en uke siden våknet jeg opp av at Isak krøp under dynen til meg, og min mann kom med frokost på senga. Idag var det ingen av delene, hverdagen var virkelig tilbake. Plutselig har jeg tonnevis med tid, jeg merket det med en gang jeg begynte å skrive innlegg i dag. Det var ingen deilige forstyrrelser av en liten gutt som ville leke, det var ingen som kløp meg kjærlig i nesen og ba om litt oppmerksomhet (det siste var min mann), nå var det bare stillhet rundt meg, og den føltes litt tung idag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg var ihvertfall bestemt på en ting idag, jeg skulle ut med Isak i ettermiddag. Han er bestandig utslitt de første dagene etter ferien, det ble en hard overgang for han også. Så for å hindre at han sovnet på sofaen før fem så bestemte jeg at her var det kun frisk luft som ville hjelpe, det var bare å komme seg ut.

Idag som mange andre ganger ble assistenten redningen, hun hadde nemlig med seg ny/gammel bil i dag, og tenk, på den kunne du ta ned taket!! Gjett om det var store øyne på en liten gutt, han kunne nesten ikke tro det han så! Han var fornøyd kan du tro, han fikk til og med en kjøretur med taket nede. Han var rimelig fornøyd der han satt i framsete og vinket farvel til meg, for en opplevelse for en liten krabat.

Så denne mandagen ble ikke så verst likevel, selv om den startet litt vemodig, så steg humøret kraftig når en liten gutt kom hjem. Dessuten har jeg fått en fin liten stund med min eldste sønn. For mens assistenten og Isak kjørte tur, fikk vi oss en fin prat på murkanten til naboen. Slike gode samtaler er så sjeldne og dyrebare, og det er ingenting som varmer mitt hjerte mer.

Nå gleder jeg meg til helgen og neste helg. For selv om ferien er over, så har jeg planer. Hyttetur til mitt paradis på jord, og konsert. Nå skal jeg nyte resten av kvelden med mine, og håpe på at jeg får mange hverdager fremover med noen overraskelser innimellom.

God uke til dere alle 💙

Sorg og glede går hånd i hånd. Som et kjærestepar vandrer de avsted, de veier hverandre opp. For de hører livet til, de er selve livet. Det er de som gir livet mening, for etter en motbakke kommer det alltid en nedoverbakke, vi vandrer gjennom livet i ulendt terreng. Noen ganger vet vi aldri hva vi møter på, små gleder som dukker uventet opp, sorgen som kan komme rundt neste sving. Men sammen er de selve livet, for like sikkert som at sorgen vil finne veien til ditt hjerte, vil gleden ta samme vei.

Nå har jeg levd med denne sykdommen i fire år. Fire år på godt og vondt, fire år med sorg og glede. Det er som om hjertet mitt er delt i to, på ene siden sitter sorgen over alt jeg har mistet, men på andre siden sitter gleden over alle lykkelige øyeblikk jeg har fått på min reise så langt i livet. For nå ser jeg annerledes på livet, jeg ser hva som betyr noe, jeg ser kjærlighet i selv de små ting. Før så ba jeg hver kveld om å bli frisk, ba om og få en sjanse til for å leve livet om igjen. Nå ber jeg om å få være her lengst mulig, om å få fortsette og bidra på min måte, om å få gi noe tilbake.

For det handler ikke så mye om å bli frisk lenger, men det handler om å få tilbringe tid med mine kjære så lenge som mulig. Selve døden skremmer meg ikke lenger, jeg tror når min tid kommer så blir det en befrielse. Men sorgen til mine barn, min mann, ja til mine nærmeste, den skremmer meg. For det er de som blir sittende igjen som den lidende part, det er de som må leve med sorgen over å miste sin mor, sin ektefelle, sin søster, venninne og ikke minst, sin eneste ene datter.

Det er det som skremmer meg med døden, tanken på at mine barn skal bli morløs, og for to av mine gutter, foreldreløse. Den tanken gjør meg livredd, at de som betyr hele verden for meg skal måtte bære med seg den største sorgen et barn kan ha, miste sin eneste mor. Tanken på at mine foreldre skal miste sin eneste datter, den datteren som skulle ta seg av dem men som istedenfor må ta seg av meg. Det er ikke sykdommen i seg selv som er vanskelig å bære, det er sorgen og lidelsen til de rundt som er verst, ihvertfall for meg.

For jeg er like glad i livet, ja faktisk mer nå enn før. Selv med alle mine begrensninger så har jeg et godt liv, et fullverdig liv for meg. Jeg elsker livet for alt det er verdt, for det er det eneste livet jeg har, det er mitt liv og jeg prøver å gjøre det beste ut av det jeg har. Så derfor er ikke tanken på å dø så skremmende, men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får mange år til med dere mine kjære, for det er alt som betyr noe.

Jeg håper jeg kan få lov til å dele mange flere fantastiske øyeblikk sammen med dere, få følge mine barn i noen år til. Det ber jeg om hver kveld når jeg ligger alene i mørket, sluke til meg all deres ubetinget kjærlighet, magiske øyeblikk og ikke minst, få mange flere hverdager sammen med dere. Jeg elsker dere høyere enn livet selv, og jeg vil tilbringe hvert sekund av resten av mitt liv sammen med dere…

Det var så godt å kjøre opp bakkene her og se det nymalte huset vårt komme til syne. Høre Isak som utbrøt begeistret fra baksetet, “endelig hjemme i det fine huset vårt”, trøtte og mette på opplevelser var vi endelig tilbake til det trygge og nære. Vi ble møtt i døra av en stykk storebror som jeg tror hadde savnet oss alle mann, han var ihvertfall lykkelig over å slippe og lage middag lenger 🤣Isak fant raskt frem alle sine arbeidsbiler, det var tydelig at han hadde savnet lekene sine.

Jeg satt lykkelig i lenestolen med øynene lukket og nøt det som foregikk rundt meg. Isak som lekte stille fremfor meg, min mann og sønn som samarbeidet om og tømme bilen, og min svigermor som romstrerte på kjøkkenet. I et lite øyeblikk der følte jeg meg som verdens lykkeligste dame, omringet av kjærlighet på alle kanter, og jeg tenkte for meg selv ” Gud så heldig jeg er”. For livet er ingen selvfølge, lykke er ingen selvfølge, men jeg har fått begge deler i bøtter og spann de siste dagene, og jeg er så takknemlig for at jeg enda kan få leve et godt og rikt liv.

Jeg har sovet som en stein i natt, Isak holdt det gående til over elleve i går kveld, og vi var ikke i seng før over ett. Men til gjengjeld sto vi ikke opp før halv elleve idag, tenk, selv Isak sov så lenge idag. Frokost var det ikke og oppdrive i huset, vi manglet både brød og pålegg, hva gutta boys har levd på her hjemme er ikke godt å si, ikke rart at storebror var glad for å se oss 🤣Så mens vi satt her og funderte på hva vi skulle gjøre, ramlet det plutselig inn en melding på Messenger. Det var naboen som inviterte oss bort på vafler, for en perfekt start på dagen, med vaffel frokost i godt selskap. Bading ble det også 💚

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi trenger ikke reise langt bort for å oppleve ting, det holder med en tur bort i gata. Det er ikke rart jeg er lykkelig, det er ikke rart jeg ikke lar denne sykdommen stoppe meg. Jeg har så mye og leve for, så mange fine mennesker rundt meg som beriker livet mitt hver dag. Så jeg syns ikke det er det minste rart at jeg velger å kjempe, for jeg har fått den største gaven et menneske kan få, jeg er blitt skjenket livet, et liv fylt av kjærlighet…

Små dråper faller

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På mitt varme kinn

Det er som de kaller

På mitt dypeste sinn

Forsiktig de berører

Min hud og mitt hår

Hjertet mitt de røver

Der kjærligheten rår

Selv om himmelen er blå

Så treffer de meg

De er mange nå

De har bestemt seg

For sakte river de meg

Bort fra det nære

Fra deg og dere

Mine aller kjære

En mur de prøver å bygge 

kalde og rå

Visker de vekk all hygge

selv om de er små

Men mine tårer vil snart merke

At sammen er vi sterke 

For sammen bygger vi en bro 

Der kjærligheten kan gro…