MAMMA PÅ HJUL

Kjære Gud, la meg bli bra.. Det var mine ord når jeg la meg på puta i går. Nå tror du kanskje at jeg ba en stille bønn for å bli frisk fra ALS, men jeg er ikke kravstor, jeg ba for magen min, jeg kan jo ikke be om for mye heller 🤣Men kanskje de høyere makter kan gjøre noe med mageplagene mine, for jeg blir liksom ikke helt bra. For nå begynner det å haste litt, det nærmer seg snart tid for avreise.

For på fredag bærer det avgårde koste hva det koste vil. Jeg er jo bedre det er ikke det, men det er liksom det siste lille og smertene som ikke helt vil slippe taket. Energien er jo også så som så, det tapper meg litt for krefter og ha det sånn. Men jeg må ha troen på at det går over til slutt, annet kan jeg ikke gjøre.

Dagen i dag har vært nok en fin dag på tross av magetrøbbel. Min stakkars svigermor sto på kjøkkenet til over ni i går fordi jeg ønsket meg gullerotkake, jeg føler jeg blir behandlet som en dronning her jeg sitter. Men heldigvis hadde hun med seg en liten hjelper på kjøkkenet, eller som han omtalte seg selv, sjefskokken. Svigermor ble degradert til assistent, en ny baker hadde inntatt kjøkkenet, og for en nydelig kake det ble🤗

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det passet bra å ha kake på lur for idag ventet vi gjester også. Min eldste bror og fruen ferierer nå på hytta i Sogn, og idag stakk de innom oss en tur. Det blir alltid liv i leiren når de kommer, mye takket være den gærne tante som Isak elsker å få på besøk. Snakk om at Isak lever i begge ender, men jeg tror jaggu meg at min svigerinne gjør det også 🤣Og vet du hva? Jeg elsker det. Hun hiver seg uhøytidelig med i leken, klatrer like høyt som Isak i klatrestativet, ja det er en sann fryd og se på.

Det var en rimelig sliten liten gutt som så mørkt på å gå opp alle bakkene fra lekeplassen. Da var det godt at mor kunne tilby skyss, eller tilby og tilby fru Blom, han tar seg heller til rette når det passer seg sånn. Men dagen har vært fin, jeg fikk meg en tur ut i dag når det først klarnet opp. Vi gikk fra høstvær rett over til tropevarme, helt herlig har det vært i ettermiddag. Nå sovnet en liten fornøyd gutt over kveldsmaten her, så nå takker vi for oss idag, og ønsker dere alle en strålende kveld videre….

I går kom jeg over et innlegg på Facebook og det trigget noe i meg. Det handlet om en dame som for seks måneder siden hadde mistet sin mann i ALS. Nå seks måneder etter hadde hun funnet kjærligheten på ny. Det var ikke selve innlegget som vekket noe i meg, selv om jeg har mine egne tanker rundt dette temaet. Men når jeg så den ene kommentaren da klarte jeg ikke å dy meg, jeg bare måtte skrive ett innlegg om dette emnet.

For kommentaren ga uttrykk for at det var altfor tidlig å gå videre, og det var mangel på respekt overfor hennes avdøde ektemann. Den kommentaren fikk kroppen min til å begynne å krible og jeg måtte bare engasjere meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Artikkel under:

https://www.allas.se/relationer/lises-man-dog-i-als-ville-att-jag-skulle-ga-vidare/?fbclid=IwAR24wM4lZytxXi0242r2gnLPHcmqZsSlTZZfeWTVV2joo7dd5rlDXEGpyho

Rett etter at diagnosen var et faktum var tankene mine et eneste stort kaos. Jeg tenkte på mine barn som måtte innstille seg på å miste sin mamma, mine foreldre som skulle miste sin eneste datter, og sist men ikke minst, min fantastiske ektemann som skulle fortsette livet sitt uten meg. Bare tanken på at han skulle være alene resten av sitt liv gjorde meg rett og slett uvel. Bare han og vår lille gutt, en gutt som trenger kvinnelige rollemodeller i sitt liv.

Jeg har vært veldig tydelig på en ting, ja faktisk helt fra starten av, og det er at min mann fortjener å oppleve kjærligheten på ny, han og Isak fortjener å føle seg elsket når jeg en dag er borte. Min mann rister bare på hodet og sier, “du har bare med og bli her i 50 år til”, men jeg vet at tanken på å bli alene skremmer han, og det får hjertet mitt til å briste.

For han er tanken på en “ny” utenkelig på dette stadiet, noe jeg også sikkert ville tenkt om jeg hadde vært hans sko. Men jeg som sitter her og teller mine dager, jeg ser helt motsatt på det. Egentlig hadde jeg tenkt å sette inn kontaktannonse på hans vegne, men fant ut at det var å dra det litt langt, noe må han klare selv 🤣.

Men tilbake til kommentaren som satte det hele igang, ja jeg kjente faktisk jeg ble en smule provosert. For at noen kan bestemme på andres vegne når det er greit å gå videre med livet sitt, det finner jeg ganske så hårreisende. For jeg kan forestille meg at når min dag kommer, da blir det også en lettelse for mine kjære. En lettelse over at jeg slipper å lide lenger, en lettelse på egne vegne at nå er slitet over, livet kan endelig gå videre.

For jeg både ser og føler sorgen deres, så jeg kan se for meg at de nesten ikke har tårer igjen når den dagen kommer, og sånn kan jeg tenke meg det var for damen i artikkelen også. Hun har gjort sin plikt, hun har satt sitt eget liv på vent for å pleie sin ektemann, hun har sikkert grått seg i søvn om kvelden og sørget gjennom et sykdomsforløp så ubarmhjertig. Så jeg ser for meg at hun må ha følt en lettelse over at nå var det endelig over, nå kunne endelig hennes liv begynne igjen, for nå var hun fri.

Det sier jeg deg min kjære, aldri ha dårlig samvittighet om du føler det slik når jeg er borte, for du fortjener kun det beste. Den kvelden du får første gang kan gå og legge deg om kvelden uten å måtte legge meg først, da skal du trekke pusten dypt og senke dine skuldre.

Jeg håper du får oppleve kjærligheten på ny, for du fortjener å føle deg elsket. Det er kun deg som kan bestemme når du føler for å gå videre, men husk mine ord, den dagen du bærer meg til graven, den dagen er din plikt over. Til døden skiller oss og ikke lenger….

Jeg bare elsker når en liten gutt tar tak i meg, klatrer opp på fanget mitt, legger seg godt til rette på fanget mitt og ber om å få se film på min datamaskin. Han elsker å sprade rundt i bare trusa nå som det er ferie, og bare nyte tiden hjemme. Jeg ser det på hele han hvordan han nyter sin lille sommerferie. Jeg elsker å få en liten varm kropp opp på fanget, kjenne hud imot hud, grave ansiktet mitt ned i hans bomullsmyke hår, og bare trekke inn den herlige lukten av han. Føle hvordan hans små fingre leter etter mitt ansikt, for så å stryke med varsomme fingre over mitt sarte kinn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En perfekt start på dagen, rett og slett terapi for sjelen min. Det er så godt at han nå er blitt så stor at han bare tar seg tilrette, han søker mamma omsorg på sin måte, og jeg nyter hvert sekund. Som om ikke det var nok i seg selv så dukket fysioterapeuten opp med sveler på døren her i dag. Tenk at jeg har vært så heldig å få dette fantastiske menneske inn i livet mitt , for ikke nok med at hun kommer hit frivillig etter hun gikk av med pensjon, hun gir meg så utrolig mye gjennom våre dype samtaler om livet, og idag fikk jeg også sveler.

Denne dagen blir perfekt for mitt vedkommende. For nå har svigermor igjen inntatt kjøkkenet, for idag ønsket jeg meg hjemmelagde kjøttkaker med kålstuing til, namnam 🤗Snakk om å få nyte dagene, jeg føler meg både heldig og priviligert. Nå sitter jeg her under mitt pledd og kjenner duften som kommer fra kjøkkenet, og gjett om jeg gleder meg til middag.

Idag kom min venninne også innom med sommergave til meg. Ikke vet jeg hva jeg har gjort som fortjener å ha alle disse fantastiske menneskene i livet mitt, men jeg kan bare prise meg lykkelig over hver og en av dem. Jeg fikk en deilig genser og bilde kommer i morgen når jeg har tatt den på.

Magen er enda ikke helt god, men jeg krysser fingrene for at den blir bra til fredag, ja det må den bare, for jeg reiser uansett. Ikke pokker om jeg skal være årsaken til at ferien går i vasken, det må bli over mitt døde lik 🤣Og der lo jeg høyt av meg selv 😅

Idag vandrer tankene mine tilbake til Utøya, tenk at det er åtte år siden så mange unge sjeler mistet livet sitt på den mest tragiske måten. Vi må aldri glemme, så idag oppfordrer jeg alle til å tenne et lys. Et lys for påminnelse , et lys for samhold, og sist men ikke minst, et lys for alle vi mistet….

Noen ganger når mørket faller på og jeg ligger alene i min seng, kommer også mørket til mitt dypeste sinn. For noen ganger ber jeg bare om å få slippe, slippe å lide meg gjennom et langt sykdomsforløp bare for å møte døden til slutt. Så noen ganger tenker jeg at det er like greit at det går fort, så slipper jeg å kjempe mot en sykdom jeg aldri kan vinne over. Men livslysten vinner alltid til slutt, og livsgleden over livet drar meg alltid opp mot lyset igjen.

Men det er ikke for bare meg selv jeg tenker disse mørke tankene, det er mer for mine kjære enn for noen andre. Jeg visste lite om begrepet “ventesorg” før jeg selv ble syk, men nå ser jeg med egne øyne hvordan sorgen kan rive et menneske i stykker. For sorgen er stor, og den blir bare større etterhvert som sykdommen blir verre. Når jeg ser på mine barn og min kjære hvordan de kjemper hver dag, hvordan de prøver å opprettholde en normalitet i en hverdag så tøff, da tenker jeg noen ganger mørke tanker på vegne av dem.

For det å være pårørende til en med ALS, er noe av det tøffeste jeg har vært vitne til. Det river meg i hjertet når jeg ser sorgen i deres øyne, en sorg de ikke får utløp for, ikke før jeg ligger i graven. Det er faktisk det verste med denne sykdommen, og måtte være vitne til at de rundt meg bærer rundt på en smerte de prøver å fortrenge. Men jeg ser den mine kjære, jeg ser den i deres øyne selv når dere ler.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Klumpen i halsen vokser når min datter sier, “jeg skulle ønske du var frisk mamma, da kunne vi ha trent sammen”. For det livet hun lever nå, det samme livet levde jeg. Vi har så mange felles interesser og det smerter meg at vi ikke kan dele disse sammen. Men mest av alt smerter det meg at mine små har mistet sin mamma, sin friske mamma. Hun som alltid stilte opp, som alltid kom løpende når de trengte meg som mest. En mamma som tørket tårer, ordnet opp, og ga de omsorg og trygghet når dagene var tunge.

For nå må de klare alt selv, de måtte bli voksne mye raskere enn de selv hadde ønsket, og mitt hjerte gråter bare ved tanken. Det og måtte gå dag ut og dag inn med en ventesorg i sitt hjerte gjør noe med et menneske. Når du hele tiden føler du må være sterk, sterk for den som er syk, en styrke som tar all din energi og som gjør at du føler deg utladet og kraftløs mesteparten av tiden.

Derfor tenker jeg av og til at det beste er å få slippe, slippe å være blant levende lenger, slippe å se på at mine kjære sliter, la meg få slippe slik at sorgen deres kan begynne…

Er det en ting jeg har lært meg etter fire barn så er det at man må velge sine kamper. Noen ganger må man ofre litt for husfreden sin skyld. Det er ikke alle kamper det er verdt å bruke tid på, og det er ikke om å gjøre å vinne hver gang. Men siden Isak er min manns første barn så har han enda mye å lære, det så jeg i dag. For utpå dagen her så var nok blodsukkeret litt lavt på en liten gutt, det var tydelig at han trengte påfyll av energi. Pappaen satte seg i sofaen og da ble det full krig her.

“Jeg VIL sitte DER” ropte en illsint gutt mens tårer og snørr rant i strie strømmer. I dette tilfellet ville jeg bare ha flyttet meg så hadde det hele vært over, men ikke min mann nei, han rikket seg ikke av flekken!! Jeg satt oppgitt og så på seansen som utspilte seg ved min side, prøvde å ymte frempå noen gode råd til min mann, men skjønte fort at det var som å prate for døve ører. For min mann er sta, fryktelig sta, til tider går det over stokk og stein her, men utifra det jeg så av Isak, så har han arvet denne egenskapen også. Det hele endte ihvertfall opp med et Isak fikk plassen til slutt, men bare fordi den andre halvdelen ble ledig og da kunne min mann legge seg for å sove 🤣.

Idag kom Bergens stolte skute til kai i byen, Statsraad lehmkuhl ankret opp i dag. Jeg hadde fryktelig lyst innover for å oppleve innseilingen, men måtte innse at kroppen ikke er helt oppe og går enda (jeg er en kløpper på dårlige ordspill🤣). Men jeg sendte avgårde min mann, Isak og svigermor, de kunne i det minste ta seg en tur, Isak ville nok like dette. Jeg vet ikke hva han gledet seg mest til, å ta buss eller få se skuta. De lot bilen stå i dag og gikk for kollektiv transport, noe jeg tror var like greit med tanke på hvor mye folk det pleier å være på slike tilstelninger. Så nå er Tall ship race ankommet Bergen.

Jeg valgte å ta livet med ro hjemme og glad er jeg for det, været har vært så som så, og jeg må sette helsa først om jeg skal komme meg på ferietur. Nå har svigermor inntatt kjøkkenet her og det dufter så deilig, idag er det Finnbiff gryte på menyen, noe jeg elsker. Så da gjenstår det bare å ønske dere en fortsatt god søndag, og til dere som fortsatt har ferie, nyt dagene for alt de er verdt…

Det ene minne etter det andre popper opp på Facebook. Minner fra en annen tid, en lykkelig tid, en hverdag jeg skulle gjort mye for å få tilbake. Minner som vekker sorgen i hjertet mitt, og det kjennes ut som om det er i ferd med å briste. Jeg klarer enda ikke å se på disse bildene uten å felle noen tårer. For det gjør fortsatt vondt å se den jenta som engang var, men som nå er forfalt. En jente som hadde så mange planer for fremtiden for seg selv og sine, lite visste hun hva som ventet rundt hjørnet.

Når jeg ser på den jenta så tenker jeg i mitt stille sinn, Gud så pen hun var den jenta. Hadde hun sett seg selv fra mitt ståsted nå, så hadde nok selvtilliten blomstret. Hun som aldri følte seg god nok, som alltid måtte gjøre mer for å føle seg vel, hun som alltid var der for alle andre men som glemte seg selv. Hadde hun kunne sett seg selv med mine øyne så hadde hun holdt sitt hode stolt opp mot himmelen.

Stolt over alt hun hadde oppnådd, stolt over sine barn som hun oppfostret mesteparten av tiden som alenemor, stolt over at hun tilslutt klarte å få seg en utdanning med tre små barn rundt sine føtter, selv om det kostet både blod, svette og tårer. Stolt over at hun alltid holdt sine barn trygge og varme på tross av sine egne bekymringer. Jeg skulle ønske jeg kunne prate til den jenta i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men den jenta er borte, for den jenta var meg, og jeg er ikke den samme som jeg engang var, sykdommen endret meg, og den endret mitt syn på livet. For livet er så mye mer enn det evige jaget vi lever i. Et evig jag etter perfeksjon som skal fylle et tomrom inni oss, et evig jag etter den ultimate lykkefølelsen enda den ligger der usynlig fremfor våre føtter. Det var sånn for meg, jeg trodde at bare jeg hadde penger nok så ville alt ordne seg, og hadde jeg den perfekte kroppen så ville jeg bli lykkelig, lite visste jeg hva lykke egentlig var for noe.

For lykke kan ikke kjøpes for penger, det er ikke hvor mye du har eller hvordan du ser ut som avgjør hvor lykkelig du er. Lykke kommer innenfra, når du minst venter det og den dukker opp i de enkle ting. Som feks i en kaffekopp på trappa en duggfrisk vårdag, eller om kvelden når du pakker dine små inn i sommerlette dyner og kysser dem godnatt. Lykken bryr seg ikke om hvem du er eller hvordan du ser ut, den kommer når du tillater deg selv til å føle den.

Det er først når du slipper taket på dette evige jaget etter å føle deg lykkelig at den kommer. Den kommer når du lar deg selv senke dine skuldre og føler fred i ditt hjerte. Det er da den virkelige lykken kommer, og den viser deg hva som virkelig betyr noe her i livet. Så jeg sier til dere det jeg ville sagt til jenta på bildet, ikke hver så streng mot deg selv, du er bra nok som du er, og husk, det er kun deg selv som avgjør hvor lykkelig du tillater deg selv å være, du er din egen lykkesmed…

Etter å ha tilbrakt det siste døgnet sengeliggende våknet jeg i dag med ny giv i kroppen. Det var deilig det, for så elendig som jeg har vært har jeg ikke følt på siden jeg var innlagt på sykehus med blodpropp. Men søvn og hvile gjør underverker, og idag føler jeg meg mye bedre. Det var så ille i går at jeg vurderte å legge meg inn frivillig på sykehus, og da er jeg dårlig da, for jeg kan ikke fordra sykehusopphold. Nå gjenstår det å se om magen er bedre, jeg tør nesten ikke spise, men har prøvd meg på litt yoghurt i det små.

Igår var endelig dagen her, for igår kom nemlig svigermor. Du kan tro det var en fornøyd liten gutt som ble med for å hente bestemor på flyplassen, han maste hele dagen om når de skulle dra. Det var synd jeg måtte holde senga i går, men jeg trøster meg med at vi skal tilbringe mange dager sammen. Nå når bestemor er kommet er ikke mor mye verdt, nå er det bestemor som får all oppmerksomheten og sånn skal det også være. Det er fryktelig lange avstander i dette landet, og det er ikke ofte vi treffes, da er det ekstra godt når vi først kommer sammen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er så godt å ha svigermor på besøk, hun ordner og styrer, lager god mat noe barna vet å sette pris på. Hun er bare et herlig vesen, og godhjertet tvers igjennom. Jeg elsker å ha henne på besøk, for da tillater jeg meg selv til å slappe av. Hun tar seg av alt, og når jeg ikke orker å si noen alvorsord til min mann, ja da gjør hun det. Vi er ganske like i hvordan vi liker å ha det rundt oss, og det er nok en av grunnene til at vi går så godt overens. Nå mangler vi bare svigerfar, du skal vite at vi savner deg og skulle gjerne ha hatt deg her. Men han kommer nok en annen gang det passer, og vi får glede oss til det.

Dagen i dag blir rolig for min del, jeg har mer enn nok med å komme meg etter de siste dagene. Men det gjør ingenting, jeg er ihvertfall glad for at jeg føler meg bra nok til å sitte oppe igjen, så det ser bedre ut med tanke på ferieturen neste helg. Vi har jo og en fast tradisjon med å kjøre til Hardanger når svigermor er her. Det har vi gjort de tre siste årene. Bare en dagstur for å kjøpe kaker og saft på en lokalkafe der inne, de har blant annet den beste gulrotkaken som finnes. Så om formen holder seg så må vi vel få til en tur i løpet av uken.

Takk og lov for en storesøster som elsker å tulle med sin lillebror, det betyr mye når mor selv ikke klarer. Hun er bare fantastisk den jenta mi.

Jeg håper dere har en strålende lørdag og nyter helgen for alt den er verdt.

En stor klem fra Vestlandet…

Livet er både hardt og brutalt noen ganger, det har jeg virkelig fått erfare. De siste dagene har jeg tilbrakt mesteparten av tiden sengeliggende og tenkt at nå kan det ikke bli verre. Men faktum er at det gjør det, jeg skal fortsatt gjennom mange kamper før jeg kaster inn håndkleet for godt, og den tanken gir meg frysninger på ryggen. Så jeg ber dere derfor om en tjeneste, en dag dere har tid, føl dere lykkelig over de tingene jeg nå skriver om, for dere aner ikke hvor heldige dere er…

Har du noengang ligget i sengen når vekkerklokken ringer og tenkt, jeg orker ikke gå på jobb i dag. Eller kanskje du står fremfor speilet en morgen i dårlig humør og irriterer deg over en dårlig hårdag. Da skal du tenke på “oss”, vi som fremdeles ligger i sengen og venter på hjelp. Vi som ikke klarer å gå ut på badet for å gjøre det enkle morgenstellet selv, vi som mer enn gjerne ville stått der sammen med dere og irritert oss over små bagateller som en dårlig hårdag.

Kanskje tok du deg en varm dusj i dag tidlig, kjente hvordan det varme deilige vannet traff din kalde kropp, hvordan det varme vannet sakte men sikkert ga kroppen din en nytelse av velvære, kanskje såpet du deg inn med deilige dufter som vekket sansene dine til liv. Da skal du tenke på “oss” , vi som ikke kommer oss i dusjen hver dag, kanskje bare to ganger i uken. Vi som må ha hjelp til å dusje, naken og sårbar sitter vi der uten å kunne gjøre de enkle ting, for de enkleste ting er blitt umulig å utføre.

Eller kanskje du sov litt for lenge i dag, og plutselig innså at du hadde dårlig tid. Irritert og stresset vekker du dine små, jager de opp av senga slik at de blir stresset også. Lager matpakke i en fei og irriterer deg over barna som nå ligger ute i gangen oppløst i tårer over en strevsom morgen. Da skal du tenke på “oss”. Vi som ikke lenger har anledning til å kysse barna våre farvel, vi som ikke lenger kan tørke deres tårer og forsikre dem om at det blir bedre. Vi som mer enn gjerne skulle byttet plass med dere, om så bare for en dag.

For vi er alle lei av livet innimellom, noen dager er verre enn andre. Men dere har noe “vi” ikke har, dere har en gave som “vi” har mistet, dere har en kropp som fungerer og bærer dere avgårde i dette livet. Så derfor ber jeg dere om en tjeneste, om å være takknemlig for det dere har, de enkle ting som dere tar for gitt. Takknemlig for at dere har en kropp som virker uavhengig av hvordan den ser ut, for det betyr ingenting i forhold til hva den kan utføre. Vis takknemlighet over livet, og husk på, du er unik , det er kun en av deg.

Så ikveld når dere legger dere i senga under den varme dyna, legg dere godt til rette og kjenn på følelsen av å kunne snu dere rundt, og tenk på hvor heldige dere er som har fått oppleve nok en dag i en frisk kropp. For det er alt som betyr noe, at du og dine kjære er friske og trygge, klar for å møte en morgendag ingen vet hva vil bringe…

Det har vært litt av en natt kan du tro. Som dere sikkert har fått med dere, så sovnet jeg svært sent i natt. Jeg vet ikke hva som gjorde det egentlig, men noen ganger blir man bare liggende og filosofere over livets mange mysterier. Men jeg sovnet nå til slutt rimelig utmattet. Det skulle vise seg å ikke bli lange luren, for ca 0430 våknet jeg igjen i magesmerter, og jeg som trodde jeg var på bedringens vei. Jeg så ingen annen utvei enn å igjen vekke min mann, jeg måtte ha meg en Ibux.

Denne gangen kom han rimelig kjapt, tror faktisk jeg bare ropte fire ganger, det tror jeg må være ny rekord. Jeg fikk i meg en Ibux og la meg til igjen. Det gikk ikke lange tiden før jeg kjente virkningen, og jeg husker jeg tenkte, enda bra jeg ikke må på do. Det skulle jeg ALDRI ha tenkt, for nå kom det som kastet over meg, igjen var tiden knapp. Men når jeg nå ropte på min kjære, tror du det gikk like fort denne gangen? Åååneidu, denne gangen gikk det over en time enda han hadde vært nede hos meg for 30 min siden.

Hvem er disse personene som går villige for å utføre skylling?? Send de hit så kan jeg overføre dette på dem, herrefred for et liv det ble her i natt. Jeg kan ikke annet enn å le av det heller, for det uttrykket på min mann når han kom ned og så hva han måtte rydde opp i, det uttrykket skulle blitt foreviget 🤣Der ligger jeg så dårlig som jeg aldri har vært, og hva gjør min mann?? Han begynner å tøyse og tulle som bare en Finnmarking kan. Det rant ut av kjeften hans, den ene dårlige vitsen etter den andre, og alt dette i takt med vaskekosten.

Jeg lå bare og gispet etter luft, eller rettere sagt, jeg satt på toalettet og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg (ikke at jeg hadde kommet meg noen vei heller 😂) , det er ingen god kombo og le mens man har magesmerter. Det fikk jeg smertelig erfare i natt. Normalt sett så kommer det gloser på rekke og rad når jeg vekker han, men jeg tror synet som møtte han i natt ble så overveldende at rullegardinen gikk totalt ned for så å bli slengt opp igjen.

Dagen har ikke vært noe bedre, og vi som får svigermor på besøk i dag. Er det ikke typisk at når vi endelig har tid til hverandre så settes jeg ut av spill. Nei dette her har jeg aldri hatt før, og så snart det er over så håper jeg det blir lenge til jeg får det igjen. Det rare er at matlyst har jeg, faktisk spiste jeg godt igår, problemet er at jeg ikke klarer å holde på det, og så har vi disse smertene da. Jeg bare håper det gir seg snart.

Idag har jeg tilbrakt mesteparten av tiden i senga. Takk Gud og lov for at jeg har denne datamaskinen, jeg hadde blitt koko uten. Så her ligger jeg mens jeg skriver til dere. Jeg har sovet litt og det gjorde godt, nå tenker jeg å rigge meg til med en aldri så liten film, jeg har ikke så mye annet å gjøre…

God helg fra den sengeliggende… 

Jeg ligger våken i min seng, det er sent og jeg burde ha vært sovnet for lenge siden. Huset ligger i stillhet, alle mine kjære ligger trygge og varme under sin dyne. Ute er fuglene også falt til ro, men det er fortsatt litt lyst, det blir ikke ordentlig mørkt på denne tiden, og plutselig lengter  jeg tilbake til  midnattssolen og lange deilige netter.

Kroppen min er urolig, hodet mitt er fullt av tanker, tanker som kverner rundt og ikke vil gi meg fred. Glemte minner dukker opp, minner fra barndommen når jeg enda var bekymringsløs og fri, det føles nesten som et annet liv.  Jeg prøver å vri meg litt, kjenner at jeg ikke ligger så godt , men det er nytteløst, kroppen samarbeider ikke lenger. Jeg bruker alle mine krefter bare på å prøve å flytte hånda mi noen cm, jeg sukker litt for meg selv der jeg ligger lettere hjelpeløs.

Ute er det begynt å regne, jeg hører hvordan små dråper treffer den kalde asfalten. Det er en beroligende lyd egentlig, rart hvordan slike små dråper kan lage en så hard lyd. Det er ikke mange dråper som kommer, men jeg hører dem likevel godt, det er akkurat som de prøver å si meg noe, røske litt i meg, som for å si du lever enda. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De blir flere nå. Jeg hører hvordan de vasker bakken under seg. Det må føles avkjølende og svalt etter noen dager med tørke. Det er som om dråpene bringer med seg nytt liv, de vasker vekk alt det som engang var, før de gir nytt liv til det som spirer og gror. Det er ihvertfall en fin tanke, en tanke som beroliger meg.

Jeg prøver å lukke øynene, det må være fryktelig sent og nå irriterer det meg at vi ikke kjøpte den klokka som kunne henge her inne. Men akkurat den dagen klokka skulle kjøpes kom det noe annet i veien, jeg får heller få assistenten til å se om de finner en som kan passe. Men min innebygde klokke tilsier at klokken er nærmere 03.00, og den pleier å stemme. Det er bare en time til fuglene begynner å våkne til liv, kanskje jeg får høre det første fuglekvitteret, jeg er spent på å høre om det er det samme som i går. Lurer litt på om det er den samme fuglen som vekker de andre, eller kanskje de bytter på nesten som en vaktordning.

Det er sluttet å regne nå, det er vindstille ute. Jeg har vinduet på gløtt, men det er ikke bevegelse i gardinen. Med ett føler jeg meg så sliten, kanskje det var kreftene jeg brukte på å flytte foten som gjorde utslaget, jeg prøver å lukke øynene igjen og kjenner hvordan søvnen griper tak i meg mens jeg tenker, snart er det en ny dag, la den bli fin…