MAMMA PÅ HJUL

Landskapet brer seg ut fremfor meg. Mil etter mil passerer vi hvite hus med stakittgjerder rundt grønne frodige hager. Et landskap i en skjærgårdsidyll så vakker som en midtsommernatt. Vi er på veien igjen, på vei til det kjente og ukjente på samme tid. Himmelen er krystallblå og ute står luften nærmest stille og dirrer, som om den er like spent som oss på hva dagen vil bringe.

Gårsdagen ble utrolig fin. Vi startet fra Kristiansand rundt 12, og hadde belaget oss på en kjøretur på ca 3 timer før vi tok en lengre pause. Vi var jo invitert på middag hos min bror i Tønsberg, noe som vi så frem til alle sammen. Det gikk radig og greit unna en god stund, ja helt til det plutselig var bom stopp. Vi var tydeligvis ikke de eneste som var på biltur denne søndagen, og vi havnet i en tilsynelatende endeløs bilkø. Så den turen som skulle tatt tre timer tok til slutt over fire. Men er man på tur så er man på tur, det gjelder å ha tålmodigheten i orden.

Noe jeg ikke har til tider, og akkurat idag kjente jeg at det passet dårlig med bilkø. Lettelsen var derfor stor når skiltet med Tønsberg dukket opp etter det som virket som en evighet med saktegående trafikk. Plutselig ringte telefonen til min mann der vi suste avgårde i 100 på motorveien. Det første vi hørte var en stemme som sa, “hold venstre filen”. Det var min bror som plutselig dukket opp bak oss på motorveien, jeg har en mistanke om at han ikke helt stolte på retningssansen til min bedre halvdel, og hadde bestemt seg for å lete etter oss. Så vi fikk eskorte helt frem til døren, snakk om service.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, noe som helt klart stemte i dette tilfellet. For vi kom til duk og dekket bord med både god mat og drikke. Det har vært like varmt ute i dag også, så vi bestemte oss for å spise innendørs i en sval temperatur fra varmepumpen. Men jeg tror min bror og fruen var en smule skeptisk når jeg skulle inn på mine medbrakte kjøreramper. Men er det en ting jeg har lært meg etter noen år i rullestol så er det at ingenting må være uprøvd, ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.

Takket være tantebarnet mitt som sagde til plankebiter som fungerte som overgang innendørs kom jeg meg inn uten problemer, det er det jeg sier, det gjelder bare å ha praktikere rundt seg, da løser det meste seg. Det var ihvertfall utrolig hyggelig å se de igjen, og vi fikk noen utrolig hyggelige timer sammen. Isak fikk frest fra seg, og vi dro lykkelige og mette der ifra.

Vi kom endelig frem til hotellet på gardermoen rundt halv ti på kvelden, da var vi rimelig klar for å ta kveld alle sammen, men her startet dramaet. For inngangen til hotellet var en elektrisk svingdør med flere avlukk, og jeg syns den bevegde seg litt vel fort etter det jeg kunne se. Men inn måtte jeg jo, og jeg kunne ikke se andre innganger. Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre, jeg ga gass og lot det stå til.

Det gikk ikke såååå bra, det sto jeg plutselig bom fast, ingen vei frem og jeg kom meg definitivt ikke bakover heller. Det var et sekund der det poppet opp en reklame i hodet på meg, den med han syklisten som sitter fast i døren og brannvesenet må skjære han ut, herregud, skulle jeg lide samme skjebne? Folk kom løpende til for å hjelpe, og etterhvert kom jeg meg ut igjen. Jeg klarte nesten ikke kjøre rullestolen for jeg lo så jeg gråt, for en slutt på dagen 🤣

Men det var ikke over der kan du tro, nå fant de ikke bookingen vår heller. Etter det som virket som en evighet ordnet det også seg. Så nå ligger vi på rommet og lurer på hva morgendagen bringer…

Her kommer flere bilder fra dagen i går . Håper dere har det bra og nyter sommeren. For oss bærer nå turen videre til Tønsberg. Der er vi invitert på grilling hos min bror. Så i skrivende stund sitter vi i bilen på vei til nye eventyr. Ha en strålende søndag…

Pst:Kveldsforestillingen var helt magisk 💜

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Herlighet for en dag, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne engang, denne dagen har vært proppfull av opplevelser for både store og små. Tenk å være fire år og få lov til å møte alle sine helter på en og samme dag, ikke rart at han nå ligger helt utslått ved min side og sover godt. Det er ihvertfall ingen tvil om hva han drømmer om, og jeg syns jeg ser antydning til et smil i munnviken hans.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En ting er ihvertfall sikker, han har hatt en fantastisk dag i Dyreparken. Vi har møtt klatremus og alle vennene i Hakkebakkeskogen, seilt med “den sorte dame”, spist is til den store gullmedalje, vært på kutoppen og kost med dyrene, og hilst på Langemann som var litt skummel for en liten gutt. Jeg har kost meg like mye, og det må jeg bare si, for en service du møter som rullestolbruker, jeg er mektig imponert.

For det første er det så enkelt å kjøre rundt for alt er tilrettelagt og vel så det. For det andre møter du bare smilende ansatte og ingen problem er for store, de strekker seg langt for at du skal få en god opplevelse. Jeg hadde nemlig bestilt tre billetter til toget som går gjennom Hakkebakkeskogen, jeg visste ikke hvordan det var med rullestolen, om det i det hele tatt var mulig. Men når vi kom dit og de så meg med Isak, så lurte de på om ikke jeg skulle være med også.

Jeg forklarte at jeg hadde bare bestilt tre billetter, men det var ingen problem. Jeg og assistenten fikk være med gratis, det var jo en selvfølge at jeg skulle være med også! Jeg er så takknemlig jeg, for det skulle vise seg å bli litt av en opplevelse, jeg smilte minst like bredt som Isak under hele turen. Tenk at jeg er så heldig som får ta del i alle disse opplevelsene sammen med han, livet kan virkelig være fantastisk.

Isak var helt målløs under hele turen, og satt med store øyne når klatremus og reven dukket opp. Her befant han seg plutselig i selveste Hakkebakkeskogen, en skog han har bare sett på film. Øynene ble enda større når pappaen klarte å erte på seg selveste bakermester harepus, og han kom helt bort for å påpeke at sure pepperkaker smakte virkelig ikke godt. Det er det jeg sier, det er ikke bare meg han erter på seg, nå har han ertet på seg halve Hakkebakkeskogen også 🤣

Dere får nyte bilder og film (se nederst i innlegget), og det er ikke vanskelig å se at vi har hatt en strålende dag. Men dagen er langt i fra over enda. Nå skal vi lade batteriene litt på rommet, få i oss noe mat, før det bærer avgårde til parken på ny. For vi har nemlig en avtale med selveste Kaptein Sabeltann, i natt skal vi røve Grusomme Gabriel sin skatt, og er det en ting Sabeltann krever av sine menn så er det lydighet. Så vi tør ikke annet enn å adlyde, inatt skal vi på tokt, et vaskeekte sjørøver tokt….

Hiv O hoi alle landkrabber

Det var mange minner som fant veien tilbake i går. Jo nærmere vi kom sørlandet desto flere minner dukket opp. Det er ikke sikkert dere vet det, men jeg har tilbrakt noen barne og ungdomsår på Sørlandet, jeg har nemlig bodd i Lyngdal. Der bodde jeg til det året jeg fylte 14, så det sier seg selv at det ikke var enkelt å flytte på seg i den alderen. Jeg kan enda huske den såre følelsen av å måtte løsrive seg fra gode venner som man hadde knyttet seg til.

Men igår kom altså alle minnene tilbake til meg, som en flodbølge skylte minnene over meg, og jeg kjente tårene presse på. For vi passerte vann etter vann, badestrender og blått hav. Overalt var det lettkledde mennesker, lykkelige mennesker som nøt sommeren for alt den er verdt. Mennesker i alle aldre, unge, gamle, ungdommer, og de møttes der med samme mål for øyet, og nyte en varm sommerdag.

Det var som om vannet ropte på meg, prøvde å lokke meg til seg med sitt krystallklare vann som speilet seg i solstrålene. Det var som og møte en kjærkommen gammel venn som påminnet meg om en tid som var, en lykkelig tid, mine barndoms somre. Jeg mintes plutselig kritthvite strender med silkemyk sand, blått hav så langt øyet kan se, og vakre solnedganger på svale sommerkvelder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg mintes min første forelskelse en vakker sommerdag, hvordan vi syklet ivrige avgårde til elven for å bade i det avkjølende vannet. Halvnakne kropper på et svaberg med vått hår etter en forfriskende svømmetur, ja jeg kan enda huske følelsen av å ligge der og bli varmet opp igjen av solstrålene som traff min våte kalde kropp.

Med ett følte jeg meg trist. For den tiden får jeg aldri tilbake, en bekymringsløs sommerdag forblir i drømmen. Aldri mer skal jeg få føle friheten i vannet, føle hvordan det omfavner min varme kropp mens jeg flyter på rygg i overflaten og myser opp mot himmelen over meg. Aldri mer skal jeg få løpe i strandkanten mens min store kjærlighet løper etter meg og favner om meg med sine trygge og kjærlige armer.

Jeg skal aldri mer få sitte under stjernehimmelen mens bålet knitrer beroligende i bakgrunnen. En sørlandsidyll er over, min sørlandsidyll er forbi. En ung jente med hele livet fremfor seg, en jente med drømmer for fremtiden, den jenta er nå et tilbakelagt kapittel, hun er kun et minne, et minne om en lykkelig og bekymringsløs tid…

Fremme!!! For en dag, for en tur! Det har gått over all forventning, hele kjøreturen har gått knirkefritt, vi kjørte til og med rett inn på ferga i Tørrvikbygd, snakk om flaks altså. Isak har vært eksemplarisk hele turen, ja bortsett fra når han våknet etter en lur rett før Evje og oppdaget en lekeplass som pappaen ikke ville stoppe på, da kom det noen “jegerleiavåkjøre” tårer. Men bortsett fra det har det gått som en lek.

Er det ikke typisk at første dagen av ferieturen da skulle det bli tropevarme. Jeg tror vi har hatt 30 grader hele veien. Overalt hvor vi kjørte så vi mennesker som badet og koste seg, da ble det ekstra tungt og tilbringe dagen langs veien. Vi hadde noen små pauser, og det var ikke før vi kom til Evje at middag ble servert. Det var virkelig på tide, for da var blodsukkeret mitt så lavt at det gikk ut over humøret. Men to slush og pizza fikk meg tilbake til normalen igjen.

Nå ligger vi rett ut på hotellrommet og nyter stillheten. Assistenten tok nemlig på seg oppdraget med å “lufte” både bikkje og liten gutt, og det trengtes, for maken til energi har jeg ikke sett på lenge. Han har virkelig behov for å frese av seg litt etter så mange timer i bilen. Det er så deilig å ha med assistenten, det gjør at vi kan slappe av litt innimellom.

Imorgen venter Dyreparken på oss. Det er meldt minst like varmt i morgen, så det kan bli utfordrende. I går bestilte vi billetter til toget som går gjennom Hakkebakkeskogen, jeg gleeeeder meg til å se reaksjonen til Isak når klatremus dukker opp, gjett om vi har sett filmen ørten ganger. Hele dagen i morgen kommer til å bli smekkfull med opplevelser, og for en liten gutt blir dette en uforglemmelig ferie. Tenk at jeg er så heldig som får være her og dele disse øyeblikkene sammen med han, jeg er så takknemlig at jeg nesten ikke har ord.

Nå skal vi ta oss en kveldstur i denne vakre byen før det blir for sent. Jeg håper dere har det bra, og at dere overlever varmen.

Klem fra det “blide” sørland… 

Da er dagen endelig ankommet, alle hjerter gleder seg, for nå er vi endelig klar for avreise. Endelig kan ferien begynne for oss også, en ferie vi har sett frem til i månedsvis, endelig er det vår tur til å oppleve noe annet enn fire vegger. Og for en tur det kommer til å bli, opplevelsene står i kø for liten og stor. Men først må vi gjøre unna første etappe. Den lengste etappen blir idag, Bergen – Kristiansand. Det blir faktisk det lengste jeg har tilbrakt i en bil etter at jeg ble syk, så det blir spennende og se hva kroppen sier til det.

Ulempen med å sitte fremme er at det er liten plass til å bevege beina. Det er ikke plass til å heve fotbrettet når jeg kjenner at beina blir stive, og stive blir de etter så mange timer i bil. Så jeg ser frem til at vi kommer frem slik at jeg kan bevege meg litt igjen. Men det får stå sin prøve, for nå er jeg bare lykkelig for at dagen endelig er her. FERIE!!! 

Jeg er så takknemlig, for litt siden ble det klart at ene assistenten min blir med oss til Kristiansand. Det priser jeg meg lykkelig over, da blir det mindre på min mann akkurat denne helgen. For det er denne helgen vi trenger det som mest, Dyreparken krever sin mann, men nå er vi fire voksne som kan ta i ett tak når det trengs. Ja, eller tre og en halv, jeg skal ikke skryte på meg for mye 🤣Men jeg er ihvertfall evig takknemlig for at hun kunne være med, og jeg gruer meg til den dagen hun slutter 💜

Nå er vi ihvertfall klar, og for en etappe vi har fremfor oss, se kjøreruten under. Ja da gjenstår det bare å få alt i bilen slik at vi kan frese avgårde. Dere får ønske oss lykke til, så kommer det kanskje en oppdatering til ikveld hvis det ikke blir så altfor sent.

Hiv O hoi… 

Breistein – Tørrvikbygd 

Jondal – Odda 

Odda – Haukeli 

Haukeli-Hovden

Sætersdalen – Evje 

Evje – Kristiansand

For et kaos altså. Jeg var ute av døren før klokken ti idag for vi hadde noen småærend vi måtte få gjort før vi reiser imorgen. Idag føler jeg at jeg kjemper en evig kamp mot klokka, jeg har tusen ting jeg bare må få gjort før jeg legger meg. Første punkt i dag var å farge håret, jeg er nemlig begynt å bli grå i håret, ja kanskje ikke så rart med denne familien her🤣Lunta mi er fryktelig kort, jeg bare bjeffer til gubben når han spør om noe. For han tar livet med ro som vanlig, skjønner ikke hvorfor jeg stresser så mye, nei så er det ikke han som pakker heller.

Jeg hater å være lam når det er så mye å gjøre. Jeg hater å måtte delegere arbeidet og gjenta meg selv ørten ganger for å få ting gjort. Jeg tror ikke han skjønner hvor mye energi jeg bruker på disse tingene, energi som jeg slett ikke har for tiden. Noen ganger lurer jeg på hva han ville gjort hvis jeg nektet, da er det ikke greit å si hva jeg hadde fått med meg i kofferten.

Jeg gleder meg til denne dagen er over, for akkurat nå er det bare fjas og mas rundt ørene på meg. Alt skulle nå ordnes på en dag også. Plutselig datt det ned mailer i innboksen som måtte besvares, billetter som måtte bestilles og penger som måtte flyttes fra en konto til en annen, og hvem er det som må gjøre det?? Jo det er meg det!! Akkurat nå føler jeg håret står rett opp, jeg er ihvertfall ikke like striglet som på bildet under. Der var jeg nydusjet, nyfarget på håret og i nye klær.

Nå er jeg like svett igjen, og hadde det ikke vært for hårfargen, så hadde mine grå hår vært enda flere og dobbelt så synlige. Men det er vel likt for alle, det er alltid litt kaos før man skal dra avgårde, det er ikke annet å vente når fem stykker skal på tur. Isak er fullstendig upåvirket av det hele, han har tatt livet med knusende ro som dere ser av bildet under. Snakk om å nyte tilværelsen 🤣

“Jeg soler meg mamma”. 

Ja det er noen som har det, jeg skulle gjerne byttet plass med han. Men når han omsider fikk klær på (etter 12 engang), da fant han ut at nå måtte han tulle litt med bestemor. For når hun gikk på toalettet så stilte han seg opp bak veggen og ventet. Tålmodighet har han ihvertfall, han sto musestille og ventet i noe som sikkert må ha følt som en evighet for en liten gutt. Men han hadde bestemt seg, for nå skulle bestemor skremmes!

Nei nå har jeg rett og slett ikke tid til å blogge mer med dere, enda jeg har mer lyst til det enn noe annet. Jeg får bare bite tennene sammen og gjøre meg ferdig. Men dere blir vel med på tur? Jeg har ihvertfall planer om å holde dere oppdatert med ihvertfall ett innlegg om dagen, så jeg føler litt at dere er med meg på turen. Nei nå må jeg hive meg rundt her, så får dere andre nyte resten av dagen…

Har dere noen gang følt på at dere ender opp der dere startet? Kanskje har dere endevendt klesskapet, prøvd utallige kjoler bare for å ende opp med den første du prøvde. Noen ganger føler jeg at livet er slik, vi ender opp dit vi startet, rundt i ring går vi, vi stresser rundt i jakten på evig lykke, bare for å finne den der vi ikke har lett, der vi startet i utgangspunktet. Det er akkurat som om livet tar en U sving.

For når jeg sitter her alvorlig syk og ser på min tre år gamle sønn, da blir det enda tydeligere at vi går i sirkel. For han er livet så vidt begynt og jeg befinner meg i siste stadiet. Det er rart å se på at han går fremover og jeg går tilbake til der han startet opp. For når han lærte å gå så sviktet mine bein. Når han lærte å kle på seg selv, så måtte jeg bli kledd på. Når han lærte å prate, så ble min stemme svakere. Og når han lærte å spise selv så måtte jeg bli matet.

Han tar kjempesteg fremover, mens jeg bare går tilbake. Det er som om vi ender opp akkurat der vi startet, vi blir som små barn igjen der vi må ha hjelp til det meste. Min mor pleier å si, “vi må alle bli som barn igjen før vi møter vår skaper”. Kanskje ligger det noe i det, kanskje vi må tilbake til start før vi vandrer videre. Likevel føles det litt besynderlig og være vitne til den prosessen, og min fantastiske sønn minner meg på det hver dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er sikkert en lærdom i det, men jeg vet bare ikke hva. Det vil jeg sikkert ikke få svar på heller. For alt jeg ser er en kropp som forfaller, en kropp som bare henger og dingler nytteløs og ubrukelig. De sier at det er en mening med alt som skjer, ja da må de gjerne fortelle meg hva som er meningen med denne sykdommen. For her jeg sitter så ser ikke jeg noe mening, det hele føles bare meningsløst.

Samtidig er det noen lyspunkter. Det var ikke før jeg ble syk at jeg oppdaget min nisje her i livet, å skrive. Jeg har alltid vært glad i å skrive, helt fra barneskolen. Det og skrive lange fortellinger, enten fra mitt eget liv eller oppdiktet. Jeg husker jeg fikk engelsklæreren min til å gråte når jeg som privatist skrev en historie om mitt eget liv. Så kanskje jeg måtte få ALS før jeg skjønte at det var dette jeg skulle gjøre, men var det nødvendig å gi meg den verste sykdommen, jeg kunne ha klart meg med mindre for å si det sånn.

Nei noe svar får jeg nok ikke. Jeg må bare fortsette å gjøre det beste ut av situasjonen, finne små lysglimt hver dag som gjør livet verdt å leve, selv med ALS. Heldigvis er det nok av lysglimt, små gleder som gjør dagene mine meningsfulle, gleder som gjør det verdt å kjempe. For la det ikke være noen tvil. Jeg skal fortsette min kamp, jeg gir meg ikke så lett. For jeg har mye å være takknemlig over, livet er enda verdt å leve , og jeg gir meg ikke før jeg må…

For en varme altså, det føles som om vi er i tropene, idag har det virkelig vært sommer. Faktisk er det første dagen jeg har hatt på meg knebukse og ikke fryst, og da er det varmt da. For jeg fryser når det er 20 grader ute, denne sykdommen gjør noe med kroppstemperaturen min. Men det er vel naturlig når man mister så mye muskelmasse, det er ingenting som regulerer lenger. Det var ihvertfall ikke et problem i dag, og gubben satt bare å gispet etter luft. Som den vaskeekte Finnmarkingen han er så vrir han seg i smerte når det bikker 15 grader, men til og med han måtte kaste ullsokkene i dag 😅

Aldri for varmt med ull på beina 🤣

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har vært ute i hele dag, men vi har sett oss nødt til å holde oss i skyggen. Enda varmere skal vi få det, for det er jo meldt skyhøye temperaturer både på Sørlandet og Østlandet til helgen og hele neste uke. Blir det 30 grader som det meldt, ja da synes jeg opprinnelig synd på jentene under Norway cup, det vil bli beintøft. Jeg håper det blir litt vind i det minste, jeg tror jeg må investere i en parasoll.

Men dersom været slår an så blir det helt fantastisk for oss på tur, tenk å være så heldig med været da, snakk om flaks. Jeg tror svigermor setter pris på varmen, hun har vært ute i hele dag hun også, og farge har hun fått og. Gudene skal vite at hun har vært her mange ganger før, og da har det bøttet ned, så det er godt vi kan by på noen godværsdager også.

Vi har nå hatt besøk i dag også. Nå har vi hatt så mye besøk i det siste at det er det første Isak spør om når jeg står opp. “Hvem kommer i dag mamma”? Da var det greit at jeg kunne fortelle at idag kom mormor og morfar på besøk. De kom og grillet med oss, en koselig stund sammen før vi reiser. Det var deilig med et grillmåltid igjen, men jeg kjenner det enda litt i magen selv om jeg føler meg enda litt bedre i dag. Det tar vel litt tid tenker jeg før det er tilbake til normalen igjen, men det går sakte men sikkert rette veien.

Mine flotte nybarberte legger 🤣

I dag kom endelig arbeidslysten litt tilbake til min mann, jeg har funnet ut at han jobber best under press. For nå er det bare to dager igjen til vi reiser så idag måtte han gjøre malingen ferdig. Så nå når solen er borte her på Breistein, så klatret han opp på taket til nybygget for å gjøre øverste del ferdig. Det blir godt å reise på ferie vel vitende om at huset er ferdig, da blir det ekstra godt å slappe av.

Jeg avslutter dette innlegget med et nydelig bilde fra Persfjorden mellom Vardø og Hamningberg. Det er broren til min mann som fisker i midnattsol, ikke rart jeg savner Finnmark sier jeg bare. Se og nyt…

Fotograf : Knut Pedersen 

Det er rart hvor fort livet kan endre seg, hvordan det griper tak i deg og røsker deg ut fra din trygge hverdag. Jeg gikk fra å være en livsglad jente til å bli trykket ned i et mørke så altoppslukende i løpet av et eneste sekund. Så fort kan det gå, og til og med den dag i dag føles det enda uvirkelig. Jeg har fortsatt dager hvor jeg våkner om morgenen og føler meg lettet over at det bare var en drøm. Men virkeligheten innhenter meg i det jeg prøver å reise meg og innser at det ikke er mulig, da kommer det noen tårer i det stille.

Til høsten fyller Isak fire år. Det vil si at jeg har vært syk i fem. Tenk at jeg gikk frisk og rask inn på fødestuen, for så å komme ut igjen syk, ja dødssyk. Men det visste jeg ikke da, enda ett år gikk før diagnosen var et faktum, tre små bokstaver skal følge meg til graven. Så hva gjør man når man vet at man skal dø? Hva ville du gjort hvis du hadde fått en tidsfrist på livet ditt?

Min første tanke var at nå måtte jeg gjøre alt det jeg ikke hadde fått gjort, nå måtte jeg reise til bortgjemte steder, bade i Rødehavet, drikke vin i Frankrike, seile jorden rundt, ja oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Jeg fikk det plutselig fryktelig travelt med å leve, og jeg ble grepet av panikk. Det første året etter at diagnosen ble stilt, er et eneste stort kaos for meg. Alle begivenhetene vi gjorde vitner om at vi hadde det travelt, for vi ante ikke når min frist var ute.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For sykdommen raste avgårde det første året etter at diagnosen var gitt, noe som medførte at panikken bare ble større. For alt vi visste så kunne jeg være borte innen to år, ihvertfall med tanke på hvor fort det gikk. Vi giftet oss i all hast, for jeg ville gjerne gå opp kirkegulvet med min far ved min side, og det måtte vi gjøre før det var for sent. Vi reiste på Cruise i Middelhavet for det har alltid vært en drøm, og vi reiste til Spania for å nyte tiden i varmere strøk. Alt dreide seg om en ting, oppleve mest mulig.

Men sakte men sikkert skjedde det noe, kroppen begynte å slappe av i takt med hodet. Det var akkurat som om den skjønte at den ikke skulle dø i morgen. For når jeg begynte å slippe taket, slippe taket på noe jeg ikke fikk gjort noe med uansett, det var da jeg innså det, jeg innså hva som var viktig her i livet, jeg innså hva som var viktig for meg.

For det handler ikke om å reise jorden rundt eller drikke vin på en vingård i Frankrike, ihvertfall ikke for meg. Det handler om de kjente og nære ting, det handler om den ellers så kjedelige hverdagen, og det viktigste av alt, mine kjære. De som alltid er der uansett om det stormer eller er vindstille, de som alltid plukker deg opp igjen når du ligger nede, de som bærer deg helt til det siste, bærer deg helt til graven.

Det er dem det handler om for meg. Jeg tar heller til takke med en vanlig hverdag sammen med mine barn enn en sydentur, jeg vil mye heller ha filmkveld med mine kjære enn å drikke vin i Frankrike. For det er de enkle små ting som blir viktig når man blir alvorlig syk, de små gleder sammen med de man er glad i, de som man ikke kan forestille seg et liv uten.

Så derfor sier jeg til dere mine kjære, en kjedelig mandag for dere er gull verdt for meg, så derfor håper jeg på mange flere hverdager sammen med dere. Det er det jeg ber om hver kveld når jeg ligger på min pute. For jeg elsker dere mine kjære, og jeg vil fortsette å kjempe for flere hverdager sammen med dere, jeg vil kjempe helt til døden skiller oss…