MAMMA PÅ HJUL

Det var mange minner som fant veien tilbake i går. Jo nærmere vi kom sørlandet desto flere minner dukket opp. Det er ikke sikkert dere vet det, men jeg har tilbrakt noen barne og ungdomsår på Sørlandet, jeg har nemlig bodd i Lyngdal. Der bodde jeg til det året jeg fylte 14, så det sier seg selv at det ikke var enkelt å flytte på seg i den alderen. Jeg kan enda huske den såre følelsen av å måtte løsrive seg fra gode venner som man hadde knyttet seg til.

Men igår kom altså alle minnene tilbake til meg, som en flodbølge skylte minnene over meg, og jeg kjente tårene presse på. For vi passerte vann etter vann, badestrender og blått hav. Overalt var det lettkledde mennesker, lykkelige mennesker som nøt sommeren for alt den er verdt. Mennesker i alle aldre, unge, gamle, ungdommer, og de møttes der med samme mål for øyet, og nyte en varm sommerdag.

Det var som om vannet ropte på meg, prøvde å lokke meg til seg med sitt krystallklare vann som speilet seg i solstrålene. Det var som og møte en kjærkommen gammel venn som påminnet meg om en tid som var, en lykkelig tid, mine barndoms somre. Jeg mintes plutselig kritthvite strender med silkemyk sand, blått hav så langt øyet kan se, og vakre solnedganger på svale sommerkvelder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg mintes min første forelskelse en vakker sommerdag, hvordan vi syklet ivrige avgårde til elven for å bade i det avkjølende vannet. Halvnakne kropper på et svaberg med vått hår etter en forfriskende svømmetur, ja jeg kan enda huske følelsen av å ligge der og bli varmet opp igjen av solstrålene som traff min våte kalde kropp.

Med ett følte jeg meg trist. For den tiden får jeg aldri tilbake, en bekymringsløs sommerdag forblir i drømmen. Aldri mer skal jeg få føle friheten i vannet, føle hvordan det omfavner min varme kropp mens jeg flyter på rygg i overflaten og myser opp mot himmelen over meg. Aldri mer skal jeg få løpe i strandkanten mens min store kjærlighet løper etter meg og favner om meg med sine trygge og kjærlige armer.

Jeg skal aldri mer få sitte under stjernehimmelen mens bålet knitrer beroligende i bakgrunnen. En sørlandsidyll er over, min sørlandsidyll er forbi. En ung jente med hele livet fremfor seg, en jente med drømmer for fremtiden, den jenta er nå et tilbakelagt kapittel, hun er kun et minne, et minne om en lykkelig og bekymringsløs tid…

Fremme!!! For en dag, for en tur! Det har gått over all forventning, hele kjøreturen har gått knirkefritt, vi kjørte til og med rett inn på ferga i Tørrvikbygd, snakk om flaks altså. Isak har vært eksemplarisk hele turen, ja bortsett fra når han våknet etter en lur rett før Evje og oppdaget en lekeplass som pappaen ikke ville stoppe på, da kom det noen “jegerleiavåkjøre” tårer. Men bortsett fra det har det gått som en lek.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Er det ikke typisk at første dagen av ferieturen da skulle det bli tropevarme. Jeg tror vi har hatt 30 grader hele veien. Overalt hvor vi kjørte så vi mennesker som badet og koste seg, da ble det ekstra tungt og tilbringe dagen langs veien. Vi hadde noen små pauser, og det var ikke før vi kom til Evje at middag ble servert. Det var virkelig på tide, for da var blodsukkeret mitt så lavt at det gikk ut over humøret. Men to slush og pizza fikk meg tilbake til normalen igjen.

Nå ligger vi rett ut på hotellrommet og nyter stillheten. Assistenten tok nemlig på seg oppdraget med å “lufte” både bikkje og liten gutt, og det trengtes, for maken til energi har jeg ikke sett på lenge. Han har virkelig behov for å frese av seg litt etter så mange timer i bilen. Det er så deilig å ha med assistenten, det gjør at vi kan slappe av litt innimellom.

Imorgen venter Dyreparken på oss. Det er meldt minst like varmt i morgen, så det kan bli utfordrende. I går bestilte vi billetter til toget som går gjennom Hakkebakkeskogen, jeg gleeeeder meg til å se reaksjonen til Isak når klatremus dukker opp, gjett om vi har sett filmen ørten ganger. Hele dagen i morgen kommer til å bli smekkfull med opplevelser, og for en liten gutt blir dette en uforglemmelig ferie. Tenk at jeg er så heldig som får være her og dele disse øyeblikkene sammen med han, jeg er så takknemlig at jeg nesten ikke har ord.

Nå skal vi ta oss en kveldstur i denne vakre byen før det blir for sent. Jeg håper dere har det bra, og at dere overlever varmen.

Klem fra det “blide” sørland… 

Da er dagen endelig ankommet, alle hjerter gleder seg, for nå er vi endelig klar for avreise. Endelig kan ferien begynne for oss også, en ferie vi har sett frem til i månedsvis, endelig er det vår tur til å oppleve noe annet enn fire vegger. Og for en tur det kommer til å bli, opplevelsene står i kø for liten og stor. Men først må vi gjøre unna første etappe. Den lengste etappen blir idag, Bergen – Kristiansand. Det blir faktisk det lengste jeg har tilbrakt i en bil etter at jeg ble syk, så det blir spennende og se hva kroppen sier til det.

Ulempen med å sitte fremme er at det er liten plass til å bevege beina. Det er ikke plass til å heve fotbrettet når jeg kjenner at beina blir stive, og stive blir de etter så mange timer i bil. Så jeg ser frem til at vi kommer frem slik at jeg kan bevege meg litt igjen. Men det får stå sin prøve, for nå er jeg bare lykkelig for at dagen endelig er her. FERIE!!! 

Jeg er så takknemlig, for litt siden ble det klart at ene assistenten min blir med oss til Kristiansand. Det priser jeg meg lykkelig over, da blir det mindre på min mann akkurat denne helgen. For det er denne helgen vi trenger det som mest, Dyreparken krever sin mann, men nå er vi fire voksne som kan ta i ett tak når det trengs. Ja, eller tre og en halv, jeg skal ikke skryte på meg for mye 🤣Men jeg er ihvertfall evig takknemlig for at hun kunne være med, og jeg gruer meg til den dagen hun slutter 💜

Nå er vi ihvertfall klar, og for en etappe vi har fremfor oss, se kjøreruten under. Ja da gjenstår det bare å få alt i bilen slik at vi kan frese avgårde. Dere får ønske oss lykke til, så kommer det kanskje en oppdatering til ikveld hvis det ikke blir så altfor sent.

Hiv O hoi… 

Breistein – Tørrvikbygd 

Jondal – Odda 

Odda – Haukeli 

Haukeli-Hovden

Sætersdalen – Evje 

Evje – Kristiansand

For et kaos altså. Jeg var ute av døren før klokken ti idag for vi hadde noen småærend vi måtte få gjort før vi reiser imorgen. Idag føler jeg at jeg kjemper en evig kamp mot klokka, jeg har tusen ting jeg bare må få gjort før jeg legger meg. Første punkt i dag var å farge håret, jeg er nemlig begynt å bli grå i håret, ja kanskje ikke så rart med denne familien her🤣Lunta mi er fryktelig kort, jeg bare bjeffer til gubben når han spør om noe. For han tar livet med ro som vanlig, skjønner ikke hvorfor jeg stresser så mye, nei så er det ikke han som pakker heller.

Jeg hater å være lam når det er så mye å gjøre. Jeg hater å måtte delegere arbeidet og gjenta meg selv ørten ganger for å få ting gjort. Jeg tror ikke han skjønner hvor mye energi jeg bruker på disse tingene, energi som jeg slett ikke har for tiden. Noen ganger lurer jeg på hva han ville gjort hvis jeg nektet, da er det ikke greit å si hva jeg hadde fått med meg i kofferten.

Jeg gleder meg til denne dagen er over, for akkurat nå er det bare fjas og mas rundt ørene på meg. Alt skulle nå ordnes på en dag også. Plutselig datt det ned mailer i innboksen som måtte besvares, billetter som måtte bestilles og penger som måtte flyttes fra en konto til en annen, og hvem er det som må gjøre det?? Jo det er meg det!! Akkurat nå føler jeg håret står rett opp, jeg er ihvertfall ikke like striglet som på bildet under. Der var jeg nydusjet, nyfarget på håret og i nye klær.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå er jeg like svett igjen, og hadde det ikke vært for hårfargen, så hadde mine grå hår vært enda flere og dobbelt så synlige. Men det er vel likt for alle, det er alltid litt kaos før man skal dra avgårde, det er ikke annet å vente når fem stykker skal på tur. Isak er fullstendig upåvirket av det hele, han har tatt livet med knusende ro som dere ser av bildet under. Snakk om å nyte tilværelsen 🤣

“Jeg soler meg mamma”. 

Ja det er noen som har det, jeg skulle gjerne byttet plass med han. Men når han omsider fikk klær på (etter 12 engang), da fant han ut at nå måtte han tulle litt med bestemor. For når hun gikk på toalettet så stilte han seg opp bak veggen og ventet. Tålmodighet har han ihvertfall, han sto musestille og ventet i noe som sikkert må ha følt som en evighet for en liten gutt. Men han hadde bestemt seg, for nå skulle bestemor skremmes!

Nei nå har jeg rett og slett ikke tid til å blogge mer med dere, enda jeg har mer lyst til det enn noe annet. Jeg får bare bite tennene sammen og gjøre meg ferdig. Men dere blir vel med på tur? Jeg har ihvertfall planer om å holde dere oppdatert med ihvertfall ett innlegg om dagen, så jeg føler litt at dere er med meg på turen. Nei nå må jeg hive meg rundt her, så får dere andre nyte resten av dagen…

Har dere noen gang følt på at dere ender opp der dere startet? Kanskje har dere endevendt klesskapet, prøvd utallige kjoler bare for å ende opp med den første du prøvde. Noen ganger føler jeg at livet er slik, vi ender opp dit vi startet, rundt i ring går vi, vi stresser rundt i jakten på evig lykke, bare for å finne den der vi ikke har lett, der vi startet i utgangspunktet. Det er akkurat som om livet tar en U sving.

For når jeg sitter her alvorlig syk og ser på min tre år gamle sønn, da blir det enda tydeligere at vi går i sirkel. For han er livet så vidt begynt og jeg befinner meg i siste stadiet. Det er rart å se på at han går fremover og jeg går tilbake til der han startet opp. For når han lærte å gå så sviktet mine bein. Når han lærte å kle på seg selv, så måtte jeg bli kledd på. Når han lærte å prate, så ble min stemme svakere. Og når han lærte å spise selv så måtte jeg bli matet.

Han tar kjempesteg fremover, mens jeg bare går tilbake. Det er som om vi ender opp akkurat der vi startet, vi blir som små barn igjen der vi må ha hjelp til det meste. Min mor pleier å si, “vi må alle bli som barn igjen før vi møter vår skaper”. Kanskje ligger det noe i det, kanskje vi må tilbake til start før vi vandrer videre. Likevel føles det litt besynderlig og være vitne til den prosessen, og min fantastiske sønn minner meg på det hver dag.

Det er sikkert en lærdom i det, men jeg vet bare ikke hva. Det vil jeg sikkert ikke få svar på heller. For alt jeg ser er en kropp som forfaller, en kropp som bare henger og dingler nytteløs og ubrukelig. De sier at det er en mening med alt som skjer, ja da må de gjerne fortelle meg hva som er meningen med denne sykdommen. For her jeg sitter så ser ikke jeg noe mening, det hele føles bare meningsløst.

Samtidig er det noen lyspunkter. Det var ikke før jeg ble syk at jeg oppdaget min nisje her i livet, å skrive. Jeg har alltid vært glad i å skrive, helt fra barneskolen. Det og skrive lange fortellinger, enten fra mitt eget liv eller oppdiktet. Jeg husker jeg fikk engelsklæreren min til å gråte når jeg som privatist skrev en historie om mitt eget liv. Så kanskje jeg måtte få ALS før jeg skjønte at det var dette jeg skulle gjøre, men var det nødvendig å gi meg den verste sykdommen, jeg kunne ha klart meg med mindre for å si det sånn.

Nei noe svar får jeg nok ikke. Jeg må bare fortsette å gjøre det beste ut av situasjonen, finne små lysglimt hver dag som gjør livet verdt å leve, selv med ALS. Heldigvis er det nok av lysglimt, små gleder som gjør dagene mine meningsfulle, gleder som gjør det verdt å kjempe. For la det ikke være noen tvil. Jeg skal fortsette min kamp, jeg gir meg ikke så lett. For jeg har mye å være takknemlig over, livet er enda verdt å leve , og jeg gir meg ikke før jeg må…

For en varme altså, det føles som om vi er i tropene, idag har det virkelig vært sommer. Faktisk er det første dagen jeg har hatt på meg knebukse og ikke fryst, og da er det varmt da. For jeg fryser når det er 20 grader ute, denne sykdommen gjør noe med kroppstemperaturen min. Men det er vel naturlig når man mister så mye muskelmasse, det er ingenting som regulerer lenger. Det var ihvertfall ikke et problem i dag, og gubben satt bare å gispet etter luft. Som den vaskeekte Finnmarkingen han er så vrir han seg i smerte når det bikker 15 grader, men til og med han måtte kaste ullsokkene i dag 😅

Aldri for varmt med ull på beina 🤣

Vi har vært ute i hele dag, men vi har sett oss nødt til å holde oss i skyggen. Enda varmere skal vi få det, for det er jo meldt skyhøye temperaturer både på Sørlandet og Østlandet til helgen og hele neste uke. Blir det 30 grader som det meldt, ja da synes jeg opprinnelig synd på jentene under Norway cup, det vil bli beintøft. Jeg håper det blir litt vind i det minste, jeg tror jeg må investere i en parasoll.

Men dersom været slår an så blir det helt fantastisk for oss på tur, tenk å være så heldig med været da, snakk om flaks. Jeg tror svigermor setter pris på varmen, hun har vært ute i hele dag hun også, og farge har hun fått og. Gudene skal vite at hun har vært her mange ganger før, og da har det bøttet ned, så det er godt vi kan by på noen godværsdager også.

Vi har nå hatt besøk i dag også. Nå har vi hatt så mye besøk i det siste at det er det første Isak spør om når jeg står opp. “Hvem kommer i dag mamma”? Da var det greit at jeg kunne fortelle at idag kom mormor og morfar på besøk. De kom og grillet med oss, en koselig stund sammen før vi reiser. Det var deilig med et grillmåltid igjen, men jeg kjenner det enda litt i magen selv om jeg føler meg enda litt bedre i dag. Det tar vel litt tid tenker jeg før det er tilbake til normalen igjen, men det går sakte men sikkert rette veien.

Mine flotte nybarberte legger 🤣

I dag kom endelig arbeidslysten litt tilbake til min mann, jeg har funnet ut at han jobber best under press. For nå er det bare to dager igjen til vi reiser så idag måtte han gjøre malingen ferdig. Så nå når solen er borte her på Breistein, så klatret han opp på taket til nybygget for å gjøre øverste del ferdig. Det blir godt å reise på ferie vel vitende om at huset er ferdig, da blir det ekstra godt å slappe av.

Jeg avslutter dette innlegget med et nydelig bilde fra Persfjorden mellom Vardø og Hamningberg. Det er broren til min mann som fisker i midnattsol, ikke rart jeg savner Finnmark sier jeg bare. Se og nyt…

Fotograf : Knut Pedersen 

Det er rart hvor fort livet kan endre seg, hvordan det griper tak i deg og røsker deg ut fra din trygge hverdag. Jeg gikk fra å være en livsglad jente til å bli trykket ned i et mørke så altoppslukende i løpet av et eneste sekund. Så fort kan det gå, og til og med den dag i dag føles det enda uvirkelig. Jeg har fortsatt dager hvor jeg våkner om morgenen og føler meg lettet over at det bare var en drøm. Men virkeligheten innhenter meg i det jeg prøver å reise meg og innser at det ikke er mulig, da kommer det noen tårer i det stille.

Til høsten fyller Isak fire år. Det vil si at jeg har vært syk i fem. Tenk at jeg gikk frisk og rask inn på fødestuen, for så å komme ut igjen syk, ja dødssyk. Men det visste jeg ikke da, enda ett år gikk før diagnosen var et faktum, tre små bokstaver skal følge meg til graven. Så hva gjør man når man vet at man skal dø? Hva ville du gjort hvis du hadde fått en tidsfrist på livet ditt?

Min første tanke var at nå måtte jeg gjøre alt det jeg ikke hadde fått gjort, nå måtte jeg reise til bortgjemte steder, bade i Rødehavet, drikke vin i Frankrike, seile jorden rundt, ja oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Jeg fikk det plutselig fryktelig travelt med å leve, og jeg ble grepet av panikk. Det første året etter at diagnosen ble stilt, er et eneste stort kaos for meg. Alle begivenhetene vi gjorde vitner om at vi hadde det travelt, for vi ante ikke når min frist var ute.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For sykdommen raste avgårde det første året etter at diagnosen var gitt, noe som medførte at panikken bare ble større. For alt vi visste så kunne jeg være borte innen to år, ihvertfall med tanke på hvor fort det gikk. Vi giftet oss i all hast, for jeg ville gjerne gå opp kirkegulvet med min far ved min side, og det måtte vi gjøre før det var for sent. Vi reiste på Cruise i Middelhavet for det har alltid vært en drøm, og vi reiste til Spania for å nyte tiden i varmere strøk. Alt dreide seg om en ting, oppleve mest mulig.

Men sakte men sikkert skjedde det noe, kroppen begynte å slappe av i takt med hodet. Det var akkurat som om den skjønte at den ikke skulle dø i morgen. For når jeg begynte å slippe taket, slippe taket på noe jeg ikke fikk gjort noe med uansett, det var da jeg innså det, jeg innså hva som var viktig her i livet, jeg innså hva som var viktig for meg.

For det handler ikke om å reise jorden rundt eller drikke vin på en vingård i Frankrike, ihvertfall ikke for meg. Det handler om de kjente og nære ting, det handler om den ellers så kjedelige hverdagen, og det viktigste av alt, mine kjære. De som alltid er der uansett om det stormer eller er vindstille, de som alltid plukker deg opp igjen når du ligger nede, de som bærer deg helt til det siste, bærer deg helt til graven.

Det er dem det handler om for meg. Jeg tar heller til takke med en vanlig hverdag sammen med mine barn enn en sydentur, jeg vil mye heller ha filmkveld med mine kjære enn å drikke vin i Frankrike. For det er de enkle små ting som blir viktig når man blir alvorlig syk, de små gleder sammen med de man er glad i, de som man ikke kan forestille seg et liv uten.

Så derfor sier jeg til dere mine kjære, en kjedelig mandag for dere er gull verdt for meg, så derfor håper jeg på mange flere hverdager sammen med dere. Det er det jeg ber om hver kveld når jeg ligger på min pute. For jeg elsker dere mine kjære, og jeg vil fortsette å kjempe for flere hverdager sammen med dere, jeg vil kjempe helt til døden skiller oss…

Kjære Gud, la meg bli bra.. Det var mine ord når jeg la meg på puta i går. Nå tror du kanskje at jeg ba en stille bønn for å bli frisk fra ALS, men jeg er ikke kravstor, jeg ba for magen min, jeg kan jo ikke be om for mye heller 🤣Men kanskje de høyere makter kan gjøre noe med mageplagene mine, for jeg blir liksom ikke helt bra. For nå begynner det å haste litt, det nærmer seg snart tid for avreise.

For på fredag bærer det avgårde koste hva det koste vil. Jeg er jo bedre det er ikke det, men det er liksom det siste lille og smertene som ikke helt vil slippe taket. Energien er jo også så som så, det tapper meg litt for krefter og ha det sånn. Men jeg må ha troen på at det går over til slutt, annet kan jeg ikke gjøre.

Dagen i dag har vært nok en fin dag på tross av magetrøbbel. Min stakkars svigermor sto på kjøkkenet til over ni i går fordi jeg ønsket meg gullerotkake, jeg føler jeg blir behandlet som en dronning her jeg sitter. Men heldigvis hadde hun med seg en liten hjelper på kjøkkenet, eller som han omtalte seg selv, sjefskokken. Svigermor ble degradert til assistent, en ny baker hadde inntatt kjøkkenet, og for en nydelig kake det ble🤗

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det passet bra å ha kake på lur for idag ventet vi gjester også. Min eldste bror og fruen ferierer nå på hytta i Sogn, og idag stakk de innom oss en tur. Det blir alltid liv i leiren når de kommer, mye takket være den gærne tante som Isak elsker å få på besøk. Snakk om at Isak lever i begge ender, men jeg tror jaggu meg at min svigerinne gjør det også 🤣Og vet du hva? Jeg elsker det. Hun hiver seg uhøytidelig med i leken, klatrer like høyt som Isak i klatrestativet, ja det er en sann fryd og se på.

Det var en rimelig sliten liten gutt som så mørkt på å gå opp alle bakkene fra lekeplassen. Da var det godt at mor kunne tilby skyss, eller tilby og tilby fru Blom, han tar seg heller til rette når det passer seg sånn. Men dagen har vært fin, jeg fikk meg en tur ut i dag når det først klarnet opp. Vi gikk fra høstvær rett over til tropevarme, helt herlig har det vært i ettermiddag. Nå sovnet en liten fornøyd gutt over kveldsmaten her, så nå takker vi for oss idag, og ønsker dere alle en strålende kveld videre….

I går kom jeg over et innlegg på Facebook og det trigget noe i meg. Det handlet om en dame som for seks måneder siden hadde mistet sin mann i ALS. Nå seks måneder etter hadde hun funnet kjærligheten på ny. Det var ikke selve innlegget som vekket noe i meg, selv om jeg har mine egne tanker rundt dette temaet. Men når jeg så den ene kommentaren da klarte jeg ikke å dy meg, jeg bare måtte skrive ett innlegg om dette emnet.

For kommentaren ga uttrykk for at det var altfor tidlig å gå videre, og det var mangel på respekt overfor hennes avdøde ektemann. Den kommentaren fikk kroppen min til å begynne å krible og jeg måtte bare engasjere meg.

Artikkel under:

https://www.allas.se/relationer/lises-man-dog-i-als-ville-att-jag-skulle-ga-vidare/?fbclid=IwAR24wM4lZytxXi0242r2gnLPHcmqZsSlTZZfeWTVV2joo7dd5rlDXEGpyho

Rett etter at diagnosen var et faktum var tankene mine et eneste stort kaos. Jeg tenkte på mine barn som måtte innstille seg på å miste sin mamma, mine foreldre som skulle miste sin eneste datter, og sist men ikke minst, min fantastiske ektemann som skulle fortsette livet sitt uten meg. Bare tanken på at han skulle være alene resten av sitt liv gjorde meg rett og slett uvel. Bare han og vår lille gutt, en gutt som trenger kvinnelige rollemodeller i sitt liv.

Jeg har vært veldig tydelig på en ting, ja faktisk helt fra starten av, og det er at min mann fortjener å oppleve kjærligheten på ny, han og Isak fortjener å føle seg elsket når jeg en dag er borte. Min mann rister bare på hodet og sier, “du har bare med og bli her i 50 år til”, men jeg vet at tanken på å bli alene skremmer han, og det får hjertet mitt til å briste.

For han er tanken på en “ny” utenkelig på dette stadiet, noe jeg også sikkert ville tenkt om jeg hadde vært hans sko. Men jeg som sitter her og teller mine dager, jeg ser helt motsatt på det. Egentlig hadde jeg tenkt å sette inn kontaktannonse på hans vegne, men fant ut at det var å dra det litt langt, noe må han klare selv 🤣.

Men tilbake til kommentaren som satte det hele igang, ja jeg kjente faktisk jeg ble en smule provosert. For at noen kan bestemme på andres vegne når det er greit å gå videre med livet sitt, det finner jeg ganske så hårreisende. For jeg kan forestille meg at når min dag kommer, da blir det også en lettelse for mine kjære. En lettelse over at jeg slipper å lide lenger, en lettelse på egne vegne at nå er slitet over, livet kan endelig gå videre.

For jeg både ser og føler sorgen deres, så jeg kan se for meg at de nesten ikke har tårer igjen når den dagen kommer, og sånn kan jeg tenke meg det var for damen i artikkelen også. Hun har gjort sin plikt, hun har satt sitt eget liv på vent for å pleie sin ektemann, hun har sikkert grått seg i søvn om kvelden og sørget gjennom et sykdomsforløp så ubarmhjertig. Så jeg ser for meg at hun må ha følt en lettelse over at nå var det endelig over, nå kunne endelig hennes liv begynne igjen, for nå var hun fri.

Det sier jeg deg min kjære, aldri ha dårlig samvittighet om du føler det slik når jeg er borte, for du fortjener kun det beste. Den kvelden du får første gang kan gå og legge deg om kvelden uten å måtte legge meg først, da skal du trekke pusten dypt og senke dine skuldre.

Jeg håper du får oppleve kjærligheten på ny, for du fortjener å føle deg elsket. Det er kun deg som kan bestemme når du føler for å gå videre, men husk mine ord, den dagen du bærer meg til graven, den dagen er din plikt over. Til døden skiller oss og ikke lenger….

Jeg bare elsker når en liten gutt tar tak i meg, klatrer opp på fanget mitt, legger seg godt til rette på fanget mitt og ber om å få se film på min datamaskin. Han elsker å sprade rundt i bare trusa nå som det er ferie, og bare nyte tiden hjemme. Jeg ser det på hele han hvordan han nyter sin lille sommerferie. Jeg elsker å få en liten varm kropp opp på fanget, kjenne hud imot hud, grave ansiktet mitt ned i hans bomullsmyke hår, og bare trekke inn den herlige lukten av han. Føle hvordan hans små fingre leter etter mitt ansikt, for så å stryke med varsomme fingre over mitt sarte kinn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En perfekt start på dagen, rett og slett terapi for sjelen min. Det er så godt at han nå er blitt så stor at han bare tar seg tilrette, han søker mamma omsorg på sin måte, og jeg nyter hvert sekund. Som om ikke det var nok i seg selv så dukket fysioterapeuten opp med sveler på døren her i dag. Tenk at jeg har vært så heldig å få dette fantastiske menneske inn i livet mitt , for ikke nok med at hun kommer hit frivillig etter hun gikk av med pensjon, hun gir meg så utrolig mye gjennom våre dype samtaler om livet, og idag fikk jeg også sveler.

Denne dagen blir perfekt for mitt vedkommende. For nå har svigermor igjen inntatt kjøkkenet, for idag ønsket jeg meg hjemmelagde kjøttkaker med kålstuing til, namnam 🤗Snakk om å få nyte dagene, jeg føler meg både heldig og priviligert. Nå sitter jeg her under mitt pledd og kjenner duften som kommer fra kjøkkenet, og gjett om jeg gleder meg til middag.

Idag kom min venninne også innom med sommergave til meg. Ikke vet jeg hva jeg har gjort som fortjener å ha alle disse fantastiske menneskene i livet mitt, men jeg kan bare prise meg lykkelig over hver og en av dem. Jeg fikk en deilig genser og bilde kommer i morgen når jeg har tatt den på.

Magen er enda ikke helt god, men jeg krysser fingrene for at den blir bra til fredag, ja det må den bare, for jeg reiser uansett. Ikke pokker om jeg skal være årsaken til at ferien går i vasken, det må bli over mitt døde lik 🤣Og der lo jeg høyt av meg selv 😅

Idag vandrer tankene mine tilbake til Utøya, tenk at det er åtte år siden så mange unge sjeler mistet livet sitt på den mest tragiske måten. Vi må aldri glemme, så idag oppfordrer jeg alle til å tenne et lys. Et lys for påminnelse , et lys for samhold, og sist men ikke minst, et lys for alle vi mistet….