Av og til føler jeg at jeg har fått livet i gave på ny. Det finner du sikkert rart å høre ettersom jeg sitter her dødssyk og ikke vet hvor lang tid jeg har igjen. Men noen ganger føler jeg meg født på ny, øynene mine som før hadde skylapper på, er nå blitt vidåpne, og jeg ser livet på en helt ny måte. For det som betydde noe for meg før, betyr ingenting lenger, jeg har fått et nytt syn på livet. Jeg skulle ønske dere kunne ha sett livet gjennom mine øyne, hvor vakkert det er på tross av alle sorger og utfordringer vi må igjennom. Det finnes magi i selv de små ting, de lille tingene du kanskje ikke ser fordi du har skylapper på.
For de små ting er blitt store for meg, de små ting er det som holder meg i live. Jeg skulle med glede gitt avkall på alle materielle goder for en funksjonell kropp, jeg skulle gitt avkall på mye for bare en halv kropp. For tenk om jeg kunne beholdt min overkropp, tenk på alt jeg kunne utrettet da. Så om du nå sitter og fortviler over lammelser i beina, ikke fortvil, du har fortsatt utallige muligheter for et rikt liv. Jeg skulle gjerne hatt de samme mulighetene.
Hadde jeg bare hatt en sterk overkropp med muskuløse armer, ja da hadde jeg vært overlykkelig. Da kunne jeg igjen holdt hardt om mine barn, jeg kunne vært med på turer for egen maskin. Jeg kunne kjørt bil igjen, hentet og levert i barnehagen på egenhånd. Faktisk så kunne jeg ha trent igjen, bygget min kropp robust opp til å takle livet. Derfor hadde jeg mer enn gjerne tatt til takke med en halv kropp, da kunne jeg i det minste være en funksjonell mamma igjen, en mamma som tørket tårer og lappet skrubbsår.
Men jeg har ingen kropp, ihvertfall ikke en som virker som virker. Jeg har ingen muskler igjen, jeg er helt og totalt fanget i egen kropp. Ikke kan jeg kle på meg, heller ikke gå på toalettet selv. Jeg kan ikke snu meg, heller ikke klø meg selv. Aldri mer skal jeg få holde rundt mine barn, aldri mer skal jeg få pakke de under dyna når kvelden kommer, faktisk så er det de som må hjelpe sin mamma når fortvilelsen tar overhånd. Så hva har man igjen da når kroppen er borte og stemmen er svak, har livet noe mer å by på når du sitter der helt hjelpeløs??
Svaret på det er et stort klingende JAAAA! Det er her de små tingene kommer inn i bilde og gir meg en hjertevarme så stor. For på tross av min hjelpeløshet, på tross av min forfalne kropp, så har jeg hverdager med små magiske øyeblikk nesten hver dag.
For alt jeg trenger har jeg. Jeg er omringet av kjærlighet, gode venner og nydelige barn. De gir meg gleder hver eneste dag, de gjør livet verdt å leve. For selv om jeg sitter her med en kropp som ikke virker, og selv om jeg vet at jeg skal dø. Så har jeg fortsatt et rikt liv med en fantastisk familie, og min familie ville jeg ikke ha byttet bort for noe som helst, min familie holder meg i live hver eneste dag…
