Sorg og glede går hånd i hånd. Som et kjærestepar vandrer de avsted, de veier hverandre opp. For de hører livet til, de er selve livet. Det er de som gir livet mening, for etter en motbakke kommer det alltid en nedoverbakke, vi vandrer gjennom livet i ulendt terreng. Noen ganger vet vi aldri hva vi møter på, små gleder som dukker uventet opp, sorgen som kan komme rundt neste sving. Men sammen er de selve livet, for like sikkert som at sorgen vil finne veien til ditt hjerte, vil gleden ta samme vei.
Nå har jeg levd med denne sykdommen i fire år. Fire år på godt og vondt, fire år med sorg og glede. Det er som om hjertet mitt er delt i to, på ene siden sitter sorgen over alt jeg har mistet, men på andre siden sitter gleden over alle lykkelige øyeblikk jeg har fått på min reise så langt i livet. For nå ser jeg annerledes på livet, jeg ser hva som betyr noe, jeg ser kjærlighet i selv de små ting. Før så ba jeg hver kveld om å bli frisk, ba om og få en sjanse til for å leve livet om igjen. Nå ber jeg om å få være her lengst mulig, om å få fortsette og bidra på min måte, om å få gi noe tilbake.
For det handler ikke så mye om å bli frisk lenger, men det handler om å få tilbringe tid med mine kjære så lenge som mulig. Selve døden skremmer meg ikke lenger, jeg tror når min tid kommer så blir det en befrielse. Men sorgen til mine barn, min mann, ja til mine nærmeste, den skremmer meg. For det er de som blir sittende igjen som den lidende part, det er de som må leve med sorgen over å miste sin mor, sin ektefelle, sin søster, venninne og ikke minst, sin eneste ene datter.
Det er det som skremmer meg med døden, tanken på at mine barn skal bli morløs, og for to av mine gutter, foreldreløse. Den tanken gjør meg livredd, at de som betyr hele verden for meg skal måtte bære med seg den største sorgen et barn kan ha, miste sin eneste mor. Tanken på at mine foreldre skal miste sin eneste datter, den datteren som skulle ta seg av dem men som istedenfor må ta seg av meg. Det er ikke sykdommen i seg selv som er vanskelig å bære, det er sorgen og lidelsen til de rundt som er verst, ihvertfall for meg.
For jeg er like glad i livet, ja faktisk mer nå enn før. Selv med alle mine begrensninger så har jeg et godt liv, et fullverdig liv for meg. Jeg elsker livet for alt det er verdt, for det er det eneste livet jeg har, det er mitt liv og jeg prøver å gjøre det beste ut av det jeg har. Så derfor er ikke tanken på å dø så skremmende, men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får mange år til med dere mine kjære, for det er alt som betyr noe.
Jeg håper jeg kan få lov til å dele mange flere fantastiske øyeblikk sammen med dere, få følge mine barn i noen år til. Det ber jeg om hver kveld når jeg ligger alene i mørket, sluke til meg all deres ubetinget kjærlighet, magiske øyeblikk og ikke minst, få mange flere hverdager sammen med dere. Jeg elsker dere høyere enn livet selv, og jeg vil tilbringe hvert sekund av resten av mitt liv sammen med dere…
