Hver dag kjemper jeg meg opp , opp til en ny dag.
Prøver å organisere et helt hus , prøver å bidra med det jeg kan.
Jeg sender mailer , betaler regninger , bestiller legetimer for barna , henter i barnehagen og gjør innkjøp når det er nødvendig.
Som mor gir jeg råd når det trengs , og prøver å gjøre fire barn klar for livet.
Jeg er som mødre flest , og som mødre flest er det meg som har kontroll.
Kontroll på et helt hus , kontroll på hva som skjer til enhver tid.
På tross av store begrensninger så klarer jeg fortsatt mye , hver dag bidrar jeg med det jeg kan.
For først og fremst er jeg en mor , en mor som setter alle sine barn først.
Men uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg aldri og bevise , bevise at på noen områder trenger jeg ikke hjelp.
Jeg trenger ikke hjelp til å være en mor , jeg trenger ikke bli fortalt hvordan jeg skal ta vare på meg selv.
Jeg trenger heller ikke hjelp til å bli aktivisert , hodet mitt fungerer helt fint enda.
Det er kun en ting jeg trenger , jeg trenger “armer” og “bein”.
Armer og bein til praktiske gjøremål , armer og bein som kan utføre de tingene jeg vil gjøre.
Jeg er avhengig av ekstra armer og bein , men jeg er ikke avhengig av et ekstra hode.
Det er provoserende og bestandig få det samme spørsmålet , et spørsmål som undergraver meg som person.
For det er mange som tenker , tenker at det er assistentene sin jobb og hjelpe meg med å bli aktivisert.
Men hvordan ville du likt å få det spørsmålet , at andre må hjelpe deg med å finne på ting?
Selv føler jeg noen ganger at døgnet ikke har nok timer , men likevel er det noen som tror jeg trenger å bli aktivisert.
Jeg kan gå ut hver dag om jeg vil , jeg har mulighet til å kjøre på tur.
Men det begrenser seg hvor mange gåturer man kan ta i løpet av en dag , det begrenser seg hvor mange kafebesøk man kan dra på.
Det jeg trenger er noe fast , noe som kan gi meg en utfordring fysisk og psykisk.
Jeg trenger et tilbud , jeg trenger også å føle at jeg gjør noe nyttig i hverdagen.
Det får jeg ikke av å gå en tur , jeg blir ikke utfordret av og dra på kafe.
Vi som er syke trenger også noe håndfast , vi trenger en hverdag på lik linje med dere.
Så lenge jeg klarer vil jeg bestemme selv , bestemme over mitt eget liv.
Jeg vil selv velge hva jeg bruker tiden min på , min hverdag er fortsatt min.
Så lenge hodet fungerer så vet jeg selv best , jeg vet hva som er best for meg selv.
Her i huset er det fortsatt mor som bestemmer , og denne mammaen klarer fint å tenke selv…

















































