Hver dag kjemper jeg meg opp , opp til en ny dag.

Prøver å organisere et helt hus , prøver å bidra med det jeg kan.

Jeg sender mailer , betaler regninger , bestiller legetimer for barna , henter i barnehagen og gjør innkjøp når det er nødvendig.

Som mor gir jeg råd når det trengs , og prøver å gjøre fire barn klar for livet.

 

Jeg er som mødre flest , og som mødre flest er det meg som har kontroll.

Kontroll på et helt hus , kontroll på hva som skjer til enhver tid.

På tross av store begrensninger så klarer jeg fortsatt mye , hver dag bidrar jeg med det jeg kan.

For først og fremst er jeg en mor , en mor som setter alle sine barn først.

 

Men uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg aldri og bevise , bevise at på noen områder trenger jeg ikke hjelp.

Jeg trenger ikke hjelp til å være en mor , jeg trenger ikke bli fortalt hvordan jeg skal ta vare på meg selv.

Jeg trenger heller ikke hjelp til å bli aktivisert , hodet mitt fungerer helt fint enda.

Det er kun en ting jeg trenger , jeg trenger “armer” og “bein”.

 

Armer og bein til praktiske gjøremål , armer og bein som kan utføre de tingene jeg vil gjøre.

Jeg er avhengig av ekstra armer og bein , men jeg er ikke avhengig av et ekstra hode.

Det er provoserende og bestandig få det samme spørsmålet , et spørsmål som undergraver meg som person.

For det er mange som tenker , tenker at det er assistentene sin jobb og hjelpe meg med å bli aktivisert.

 

Men hvordan ville du likt å få det spørsmålet , at andre må hjelpe deg med å finne på ting?

Selv føler jeg noen ganger at døgnet ikke har nok timer , men likevel er det noen som tror jeg trenger å bli aktivisert.

Jeg kan gå ut hver dag om jeg vil , jeg har mulighet til å kjøre på tur.

Men det begrenser seg hvor mange gåturer man kan ta i løpet av en dag , det begrenser seg hvor mange kafebesøk man kan dra på.

 

Det jeg trenger er noe fast , noe som kan gi meg en utfordring fysisk og psykisk.

Jeg trenger et tilbud , jeg trenger også å føle at jeg gjør noe nyttig i hverdagen.

Det får jeg ikke av å gå en tur , jeg blir ikke utfordret av og dra på kafe.

Vi som er syke trenger også noe håndfast , vi trenger en hverdag på lik linje med dere.

 

Så lenge jeg klarer vil jeg bestemme selv , bestemme over mitt eget liv.

Jeg vil selv velge hva jeg bruker tiden min på , min hverdag er fortsatt min.

Så lenge hodet fungerer så vet jeg selv best , jeg vet hva som er best for meg selv.

Her i huset er det fortsatt mor som bestemmer , og denne mammaen klarer fint å tenke selv…

Ja så var det den tiden på året igjen , klokken skulle igjen stilles. For å være helt ærlig så har jeg ikke tenkt så mye over det , teknologien ordner seg jo selv på dette området. Men når det er sagt så har jeg hatt en datamaskin som har levd litt sitt eget liv på dette området , klokken har vist feil kl slett siden mars. Gudene skal vite at jeg har prøvd , men uansett hvor mye jeg prøvde så ville ikke klokken la seg manuelt styre. Det var akkurat som om den nektet å stille seg inn på sommertid , den ville forbli på vintertid. Men idag når jeg våknet viste klokken på en datamaskin endelig riktig kl slett , min datamaskin har vintertid hele året.

Jeg må innrømme at jeg fikk sjokk i går kveld , og jeg tror neppe jeg var den eneste. For hva skjedde egentlig under Skal vi danse igår? Jeg ble sittende igjen som et spørsmålstegn når valgresultatet ble klart , helt uforklarelig spør du meg. Det har tydeligvis ingenting og si hvem som danset best lenger , jeg satt og så på med en bismak i munnen. Når det er sagt så er det ingenting som forbauser meg lenger , ihvertfall ikke etter jeg satt og så på forrige president valg et viss sted.

Men jeg fikk meg enda en overraskelse idag , bloggen min har tydeligvis mistet alle sine lesere. For i følge statistikken min så har bloggen knapt nok blitt sett på det siste døgnet , leserne mine forsvant i det klokken ble stilt. Ikke vet jeg hva som har skjedd. Det er ihvertfall ingen vits i for meg å sjekke blogglisten i morgen , med denne aktiviteten så ligger jeg i bunnen i morgen.

Jaja , fortsette og skrive gjør jeg uansett. Jeg er egentlig lei av hele blogglisten , har vært det i lengre tid nå. Den har aldri stemt overens med min statistikk uansett , jeg har hele tiden stått oppført med mindre sideanvisninger enn hva jeg har. Men idag er det min statistikk som er helt ute og kjøre , enten det eller så har dere alle gått inn for en boikott.

Uavhengig av det så har prosjekt barnerom fortsatt idag også , vi hadde dessverre ikke tid til å holde hviledagen hellig idag. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle skrive dette , men nå er alle vegger ferdigmalt. Det hadde jeg aldri trodd når vi først begynte på denne helgen , det viser bare at vi gjorde rett i og utnevne en datter til malemester. Hun og gubben har holdt på i hele dag , og nå gjenstår bare lister og vindu igjen.

Når vi snakker om gubben så hadde han bestemt seg idag , jeg fikk klar beskjed. “Om du tror at du skal sitte der og se på rommet via en datamaskin så tar du feil , når vi er ferdig med malingen så skal du rett opp!”

Jeg kjente hvordan hjertet begynte å hamre ekstra hardt bare ved tanken , og plutselig husket jeg hvor bratt den trappa egentlig er. Den dagen jeg skal bæres opp der så blir det med livet som innsats , både på meg og gubben. For gubben mener at når møbleringen må på plass så må mor være på plass , jeg tror han har glemt at jeg har lagt på meg i det siste. Vekta ble ikke bedre av at det plutselig begynte å lukte vafler i huset , men godt var det iallefall.

Nå sitter jeg her og håper på at malekosten går litt senere i hånden på min datter , jeg føler meg ikke helt klar for å bli bært opp en etasje. Ikke vet jeg hvordan han skal løse den biten , alt jeg vet er at når gubben har bestemt seg så har han nettopp det. Opp skal jeg tydeligvis om jeg vil eller ikke , det han kanskje ikke har tenkt på er at jeg må ned igjen og…

Rettigheter: tegninger.no

Noen ganger føles det som om jeg går gjennom livet uten at noe skjer , jeg blir stående på stedet hvil.

Etter at tre små bokstaver rammet har nye ord preget en ny hverdag , ensomhet og isolasjon ble mitt nye liv.

Hver dag ser jeg mennesker som kommer og går , går for å vende tilbake til deres liv.

Men jeg blir bestandig sittende igjen , mitt liv er inne blant fire vegger.

 

Fire hvite vegger som taler et språk , ensomhetens språk.

Jeg har memorert hver en sprekk , det er ingen som kjenner fire hvite vegger bedre enn meg.

Mine tanker vandrer til alle de andre , alle de som i dette øyeblikket sitter på samme måte som meg.

Stirrer inn i fire vegger , memorerer hver en sprekk mens livet utenfor går forbi.

 

Noen ganger blir jeg forbanna på meg selv , her sitter jeg mens timene går.

Klokken på veggen tikker svakt i bakgrunnen , påminner meg om tiden jeg mister.

Men jeg kommer meg ingen vei uten hjelp lenger , jeg er den som bestandig blir sittende igjen.

Sittende igjen og vente , vente på en tilværelse utenfor fire vegger.

 

Men noen ganger skjer det ting , ting som setter livet i perspektiv.

Noen hendelser vekker meg opp , får meg til å sette pris på det lille jeg har.

For det lille jeg har er stort for andre , det lille jeg har mangler de.

I et stort univers føler jeg meg noen ganger liten , en liten fjær blant et hav av englevinger.

 

Selv med døden pustende i nakken så har jeg fortsatt muligheten , muligheten for å leve ligger der.

Det er bare blitt litt vanskeligere å gripe livet , men mine muligheter er fortsatt mange.

Tross alt så er jeg faktisk heldig , heldig som fortsatt kan.

Fire vegger vil før eller senere omslutte meg , bare ikke riktig enda.

 

Fortsatt kan jeg være spontan , med riktig hjelp så er mye enda mulig.

Ensomhet og isolasjon preger mitt nye liv , men det trenger det ikke gjøre.

Som mor setter man seg selv i siste rekke , og jeg gjør det mer nå enn noengang før.

Men nå er det på tide å gi lille meg også litt tid , tid jeg kan bruke på å leve…

 

Endelig kom beskjeden , idag kunne min datter endelig dra avgårde for å teste seg. Det har vært en altfor lang ventetid , fullstendig unødvendig spør du meg. Men jeg ble likevel lettet når meldingen kom , nå ser det endelig ut som at ventetiden nærmer seg slutten. Likevel var det et sekund der i morges hvor jeg ikke trodde hun kom seg avgårde likevel , for etter den starten som vi hadde i dag gikk både kjerringa og gubben ned for telling.

Men her i huset har vi ikke tid til å hvile på laurbærene , for nå er det så mye som skjer for tiden. Jeg kommer meg knapt inn på mitt eget soverom , det er nå blitt omgjort til en midlertidig bod. Et tonn med leker og bøker er blitt trøkket inn på et lite rom , og gubben spyr ut gloser hver kveld denne kjerringa skal i seng. Det er helt utrolig hvor mye kaos det kan bli av å pusse opp et eneste rom , spesielt når rommet ikke er i den samme etasje engang. Vi skjønte med engang vi satte igang at på dette prosjektet trengte vi arbeidskraft , og vi visste begge to hvem vi skulle sette i arbeid.

 

 

For i fjor sommer oppdaget vi nemlig en ting , vi har en malemester i hus. Når vi skulle male huset i fjor så vi det , den eneste datteren i huset kunne jaggu meg male. Ingen snarveier ble tatt , her skulle ting gjøres skikkelig. Jeg kan kjenne meg igjen der , for er det en ting jeg alltid har vært så er det perfeksjonist. Derfor måtte vi få en datter i sving med malekosten , og til vår store overraskelse sa hun ja med engang.

Det er kanskje ikke så galt med karantene likevel , det kommer ihvertfall oss veldig til gode. Så etter en korona test var unnagjort så var det bare å hoppe i arbeidsklærne , og før jeg visste ordet av det var min datter i full sving oppe i toppetasjen. Jeg følte meg plutselig veldig heldig der jeg satt , hele familien sto nå sammen om å få ferdig et rom. Som om ikke det var nok så heiv gubben seg rundt på kjøkkenet , nå skulle mor få en av yndlingsrettene sine. Det luktet herlig i hele huset , idag sto det Finnbiff gryte på menyen.

Jeg var til og med barnevakt idag , for plutselig ble huset invadert av tre små banditter. For mens gubben og min datter var opptatt med sitt så tok tre  små over en hel stue , og gjett om mor fikk kjørt seg. For er det en ting som tre små kan så er det å engasjere en lite funksjonell mor , jeg har fått være med inn i en magisk verden idag. Så nå sitter jeg her lykkelig til sinns , dette har virkelig vært en magisk lørdag. Nå er jeg spent på hvor langt de er kommet oppe , utifra bildene og bedømme så tror jeg dette blir bra. Alt som skal være gråfarget er kommet på plass , nå gleder jeg meg til den nydelige grønnfargen dekker resten av rommet.

Så nå er vi virkelig kommet i gang med rommet til en liten gutt , og gjett om det er en som er fornøyd med det. På små utålmodige barneføtter tripper han rundt , det går ikke fort nok for en liten gutt. Men bra blir det nok til slutt , det blir ihvertfall et rom som er laget med mye kjærlighet. Nei nå må dere nyte kvelden folkens , håper dere har hatt en like god dag som min…

Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde , det hele gikk så altfor fort.

Som vanlig i helgene så er det en finnmarking som har vakt , og som vanlig går det litt fort i svingene.

Det hele begynte klokken 01.00 i natt , en trøtt gubbe sto ved min side.

Helt forvirret rettet han på mine hender , og fjernet et teppe fra min glovarme kropp.

 

Datamaskinen ble også tatt vekk , noe jeg skulle få angre på at jeg ba om like etter.

Ja for en trøtt gubbe glemte nemlig noe viktig , og som vanlig oppdaget jeg det ikke før det var for sent.

Alarmen var blitt fjernet av en trøtt og forvirret gubbe , jeg var overlatt til meg selv.

Han ble fortvilet selv når han oppdaget det i dag tidlig , og i senga lå jeg og freste som en villkatt.

 

Flisa var igjen snudd , nå var det jeg som lå og spydde ut finnmarksgloser.

Jeg var lynings , og jeg tror det kom gloser på alle verdensspråk ut kjeften.

Lite visste jeg at universet igjen skulle sette inn støtet , karma er ikke noe man spøker med.

Som vanlig ble jeg plassert på toalettet , litt mer skånsomt idag , en gubbe turte ikke noe annet.

 

For en ting har han ihvertfall lært seg , når kjerringa våkner forbanna så drar man ikke strikken lenger.

Etter en real skyllebøtte følte jeg meg egentlig ferdig , han hadde lært sin lekse.

Men det er her universet griper inn , kroppen min begynner plutselig og leve sitt eget liv.

For akkurat i det øyeblikket en gubbe skulle bevege seg bort i fra meg tok noe over min kropp.

 

Jeg tror jeg rett og slett jeg har gjort det for mye , ubevisst stakk jeg en fot frem.

En forfjamset gubbe mistet helt kontroll , 100 kg var nå i fritt fall.

Heldigvis klarte han og innhente seg i rett øyeblikk , rett før glassveggen til dusjen fikk han kontroll.

Jeg skjønte ingenting der jeg satt , hva skjedde egentlig?

 

En finnmarking ble så satt ut at han glemte alle finnmarksgloser , jeg hørte hvordan han trakk inn dyrebar luft.

Men istedenfor å slippe et lettelses sukk som vi alle gjør , så ble noe helt annet sluppet ut.

For redselen tok helt over , gasstrykket ble igjen for stort.

Men denne gangen ble et gasstrykk faretruende høyt , aldri har jeg hørt en verre lyd.

 

Selv bikkja som er døv reagerte , han kom seg ikke fort nok ut.

Glassene i glass skapet vibrerte , og selv om gubben hadde klart å hente seg inn i tide så var faren fortsatt stor.

For i det gasstrykket fikk fri bane så traff det en dusjvegg med full kraft , nå var det jeg som holdt pusten.

Aldri i mitt syndige liv har jeg opplevd maken , jeg har aldri sett en glassvegg begynne å skjelve av en fjert.

 

Der og da var jeg sjeleglad for at jeg satt på toalettet , for nå var det min kropp som mistet kontroll.

Fra et lite toalett kunne en gapskrattende latter høres , og fra dass skåla kunne en sildrende lyd høres.

Jeg lo meg loddrett ut , en liten blære klarte ikke holde igjen.

En ting er ihvertfall sikkert , vi har begge lært en lekse…

 

Rettigheter: tegninger.no

 

Jeg skjønte ingenting når jeg våknet idag , det kom noen lyder ifra kjøkkenet som jeg ikke klarte å plassere. Assistentene var det ikke , de hadde ikke kommet på jobb enda. Klokken var såvidt passert 08.00 når jeg hørte en slags hakkelyd fra kjøkkenet , jeg skjønte ingenting der jeg lå. Min datter og sønn er fremdeles hjemme , men det var ikke likt noen av de og stå opp såpass tidlig på en fridag. Jeg ble liggende å lytte , og det var ikke før jeg hørte noen raske skritt over gulvet at jeg skjønte hvem det var.

For i løpet av disse fem årene så har jeg bitt meg merke i skrittene til hele familien , det er rart hvordan noen sanser tar over når kroppen svikter. Til min store overraskelse så var det min sønn som hadde stått opp tidlig , og nå var han i full gang med å lage seg salat på kjøkkenet. Han har funnet ut at det kan være greit å snu døgnet på rett spor igjen , og ingenting gledet en mor mer enn å høre nettopp det. En time etter kom assistentene inn døren her , nå kunne min dag også begynne.

Egentlig hadde jeg lagt et ærend på is idag , for en asfalteringsjobb kom i veien. For i utgangspunktet var det planlagt at fellesveien i nabolaget skulle asfalteres idag , noe som innebar at veien ville bli stengt. Derfor måtte jeg legge maling innkjøp på hylla , det måtte vente til arbeidet var over. Men sent i går kom det kontrabeskjed , arbeidet ville bli utsatt til neste uke.

Det kunne ikke ha passet meg bedre , for nå kunne jeg dra ut på handlerunde likevel. Idag hadde jeg i tillegg to assistenter på jobb , og arbeidsoppgavene var klare. Nå måtte vi tømme siste rest på et nytt planlagt barnerom , og det var nok av ting og gå igjennom. Før vi kunne starte en handlerunde måtte vi få unna dette , så her var det bare å sette igang. Permer med regninger fra 2015 , haugevis med bøker og bilder , to svære søppelsekker med gamle klær , hvor mye er det mulig å samle på egentlig?

Spennende med gamle bilder

Heldigvis kom vi oss igjennom til slutt , men det var et øyeblikk der hvor jeg begynte å tvile på om vi kom oss ut idag. To timer senere kunne jeg sette meg i bilen , og nå var klokken blitt altfor mye. Men Coop bygg ligger heldigvis bare et steinkast unna , og det hjalp veldig på idag. Jeg hadde egentlig allerede bestemt hvilke to farger jeg ville bruke , men når jeg kom til fargekartet ble jeg i tvil. Det fantes jo mange flere nyanser av samme farge enn hva jeg var klar over , assistenten måtte klø meg i hodet der jeg satt.

Men jeg klarte og bestemme meg til slutt , nå gjenstår det bare å se om jeg har valgt rett. En liten gutt ønsket seg nemlig en grønn farge på rommet , og det ønsket måtte jeg prøve å oppfylle. Men det ble ikke noen knalle farger her i gården kan du tro , nei her går vi for det duse og lette. Planen er at en vegg skal bli lyse grå og resten i en nydelig dus grønntone. Det ser så fint ut inni hodet mitt , men hvordan det egentlig blir vil tiden vise.

Det var ihvertfall en liten gutt som ble glad når vi hentet han idag , han jublet ved syne av tre malingsspann. Men plutselig så jeg hvordan tvilen la seg over et lite ansikt , for hvilken farge hadde egentlig mamma kjøpt? Det var nemlig en rosa etikett på omslaget til et av spannene , og i ren fortvilelse tittet en liten gutt opp på meg. “Jeg skal IKKE ha rosa rom mamma , dette må du bytte!”

Men heldigvis hadde ikke mamma kjøpt rosa , og med det problemet unnagjort kunne han fortelle om en begivenhetsrik dag. “Vet du hva som har skjedd idag mamma , det var veldig rart.” En liten gutt fortalte ivrig om hvordan han fredelig hadde sittet og perlet på et perlebrett , det var da det merkelige hadde skjedd. En av de små perlene hadde nemlig forvillet seg bort , og nå satt den bom fast opp i nesa på en liten gutt! Det ble vill oppstandelse på avdelingen , en liten perle måtte jo ut.

Det var tydeligvis nummeret før de måtte ringe oss for å ta han til legen , for en liten perle lot seg ikke rikke. Det var ikke før lederen i barnehagen fikk prøve at det ordnet seg , ifølge en liten gutt kunne hun sine triks. Men et soleklart spørsmål gjensto , og som vanlig hadde en liten gutt et soleklart svar. “Hvordan kunne dette skje da Isak , hvordan kunne en perle havne opp i nesa di??”

“Skjønner du ikke det da mamma , den tryllet seg jo opp!”

Min datter har gått og hanglet siden tirsdag , en engstelse begynte å gripe fatt i meg.

I løpet av dette siste halvåret har jeg tatt alle forhåndsregler på alvor , prøvd å unngå for mye kontakt.

Resten av familien har gjort det samme , de har hatt meg i bakhodet hele tiden.

For det ville vært krise dersom jeg skulle bli smittet , min levetid er kort nok som den er.

 

Men uansett hva vi gjør så kan vi aldri være sikker , for jeg er avhengig av hjelp.

Jeg kan ikke styre mine assistenter , alt jeg kan gjøre er å håpe på at de begrenser seg.

Skole og barnehage er også åpnet igjen , en smittefare vil alltid være der.

Så uansett hva vi gjør så er faren der , Korona kan ramme oss når som helst.

 

Regjeringen har gitt grønt lys for at hverdagen kan vende tilbake , men ikke uten forbehold.

Vi har selv ansvar for vårt og andres liv , vi må selv passe på.

Men hva skjer når vi gjør nettopp det , hva skjer når vi selv melder ifra om en mistanke?

Jo da blir man satt i ventekø , livet blir satt på vent.

 

For selv om vi har prøvd alt i vår makt , selv om vi har gjort alt det rette.

Så viser det seg gang på gang , når man trenger hjelp så blir man stående i kø.

Hundrevis av milliarder blir kastet ut av regjeringen sin “skattekiste” hvert år , men vi vanlige mennesker står i kø.

For et helsevesen jobber på spreng , og vi er mange som nå står i korona kø.

 

Onsdag ringte vi legen , burde min datter ta en test?

Svaret var uvisst , vi måtte vente på en tilbakemelding neste dag.

Torsdagen kom og klokka gikk , men en telefon uteble.

Faktisk bikket den 16 før svaret kom , over et døgn senere var svaret ja.

 

Ingen opplyste om karantene var nødvendig , det var ingen informasjon om hva vi skulle gjøre.

Alt vi fikk beskjed om var og bestille en time på nettet , fylle ut et korona skjema digitalt.

Spørsmålene var mange men ingen svar , vi ble bare henvist til folkeopplysningen sin side.

Etter et skjema ble fylt ut måtte vi igjen vente , og jeg ble ikke beroliget når en melding tikket inn.

 

“På grunn av stor pågang må du påberegne noe ventetid , vi vil besvare din henvendelse så snart vi har anledning”

Hva vil det liksom si? Ville det gå dagevis før hun fikk time?

Fredagen er her og vi er like blank , ingenting har enda skjedd.

Helgen står for dør og vi venter , venter på at noen har tid.

 

Jeg syns ikke det er det minste rart at smittetallet er i ferd med å gå opp , helsevesenet har jo ikke kapasitet!

Første bud burde nå ha vært og ruste opp i denne korona tiden , sørget for at innen 24 timer var en test tatt.

Hadde jeg ikke tatt dette på alvor så hadde jeg kanskje bare bedt henne dra på skolen , og hva da?

Er det opp til meg og finne ut hvilke regler som gjelder , burde ikke vi blitt informert om det når vi ringte?

 

Dessuten er det jo umulig å følge med , karantene reglene endrer jo seg hele tiden.

Ikke er det noe bedre på siden til folkeopplysningen heller , jeg forstår ihvertfall ingenting.

Jeg kjenner jeg blir frustrert , for dette er så på grensen så det holder.

Så nå sitter vi her som innesperret og redde mus , og alt vi kan gjøre er å håpe på at vi rykker frem i køen…

Rettigheter: tegninger.no

Idag var det ingen bønn , nå måtte vi bare begynne på et barnerom. Gubben føler jeg haler ut tiden , han skal nemlig planlegge hver minste detalj før man kan begynne. I går gikk han meg på nervene , etter hans planlegging hørtes det nesten ut som om vi var i ferd med å bygge et helt nytt hus. Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre det så enkelt som overhodet mulig , litt maling på veggene var mer enn nok. Men gubben skulle plutselig forandre på alt , og før jeg visste ordet av det hadde han lagt en plan for alt som måtte forandres her i huset.

Nei noen ganger er det lettere om man gjør ting selv , ja ihvertfall begynner. Og nettopp det var planen idag , vi måtte begynne på et barnerom før gubben kom hjem. Da er ting påbegynt , planleggingsfasen er over. Derfor var jeg rimelig klar idag tidlig , klar for å sette igang. Men plutselig gikk skyvedøren opp , og i døråpningen sto min datter. Det var forsinkelser på gang , sykdom blant assistentene førte til at en annen assistent måtte tilkalles. Heldigvis løste det seg bra denne gangen , og jeg kunne starte dagen litt senere enn normalt.

Ja så var det et tonn med leker da , vi gikk igjen for den letteste løsningen. Alt ble plassert i søppelsekker inntil videre , sorteringen fikk vi tenke på en annen dag. Nå var det om og gjøre å få tømt rommet til en liten gutt , for far sin dobbeltseng måtte inn på et lite rom. Det er helt utrolig hvor mye ting en liten gutt kan ha , tusenvis av små deler ble plukket opp. Ja og leker da , jeg ble nesten skamfull når jeg så alle søppelsekkene. Mens tusenvis av barn sulter i verden så lever en liten gutt i overflod , og der og da bestemte jeg meg for en ting.

Et tidligere barnerom tømt

Nå blir det innkjøpsstopp for et par foreldre , ja ihvertfall når det kommer til lekefronten. En liten gutt vet knapt hva han har , det er jo et kaos uten like. Nei han får klare seg med det han har , nå får vi heller prøve og gjøre det mer oversiktlig.

Når en gubbe kom hjem skjønte han med engang at noe var i gjære , en haug med søppelsekker røpet at nå hadde mor satt i gang. Jeg har nå lært meg og kjenne en finnmarking på 12 år , og av erfaring så vet jeg at det er lettere å få han igang når tingene først er påbegynt. Men selvfølgelig ikke uten protester , og igjen ble et hus fylt med finnmarksgloser.

Det som skal bli det nye barnerommet

Etter lydene fra en toppetasje skulle man nesten tro at hele etasjen måtte rives først , men sånn går det når man setter en finnmarking i arbeid. Det som derimot er bra når en gubbe hiver seg rundt er at det blir gjort , og før jeg visste ordet av det var en dobbeltseng kommet inn på et lite rom. Så imorgen må jeg ut på fargejakt , nå må maling kjøpes. Men akkurat nå er en toppetasje i fullstendig kaos , operasjon opprydning fortsetter nok langt utover kvelden…

Senga fikk plass på et lite rom

Jeg ser de sitter der , rundt et rundt bord er de samlet.

Fire hjerter er samlet , tre hjerter vokter over et som fortsatt er lite.

I en liten stue sitter jeg , fra en grå knirkende stol blir jeg sittende og observere.

Observere fire små rundt et bord , rundt et bord sitter min største lykke.

 

Jeg lukker øynene i et sekund , prøver å lagre dette øyeblikket til evig tid.

Lyden av latter når meg , en lyd som fyller mitt hjerte med en varme så stor.

Jeg liker å sitte og se , føler meg litt usynlig her jeg sitter.

Det er sånn det må føles i himmelriket , et lite stykke himmel sitter rundt et bord.

 

I et lite øyeblikk føler jeg at sitter der oppe og titter ned , titter ned på min største lykke.

For fire barn er nettopp det , ingen kan gi meg større lykke enn de.

Uten at de vet det selv gir de meg den største gleden , de trenger kun å gjøre en ting.

Holde sammen slik som nå , sitte rundt et rundt bord og skravle.

 

Jeg ønsker meg ikke mye her i livet men jeg ønsker meg det.

Mitt største ønske er at dette lille øyeblikket vedvarer.

Det eneste ønske jeg har er for fire små , et ønske jeg hver kveld ber om.

En stille bønn om at de må holde sammen , holde sammen når jeg en dag sitter der oppe og titter ned.

 

Fire sjeler med samme sorg , fire sjeler med den samme glede.

De deler livet på godt og vondt , de deler samme sorg.

Deres største trygghet er i ferd med å forsvinne , en mor lever på lånt tid.

Men uten at de vet det så vil jeg for alltid sitte , sitte der sammen med de rundt et bord.

 

For i hver enkelt av de lever jeg for alltid , en liten bit av meg finnes i fire små.

Noen ganger er det som og se i et speil , i små øyeblikk kan jeg se meg selv.

Små ting som får meg til å smile , livets sirkel er komplett.

Et evig liv har jeg allerede fått , jeg lever videre i fire små…

Ja så var det på an igjen , den kvinnelige uka meldte sin ankomst idag. Jeg har jo kjent det den siste uken , kroppen er mørbanket som vanlig. Men for meg hjelper det veldig på at jeg har vært i aktivitet den siste måneden , komplikasjonene blir ikke så store da. Smertene blir litt mindre , og jeg blir ikke sengeliggende når den først kommer. Problemet er bare at den type daglig aktivitet er nesten umulig og få til hjemme , dessuten nekter en finnmarking og lage basseng til meg.

Han hadde nok likevel gjort det dersom jeg hadde gått til innkjøp av hans største ønske , men da må jeg vinne i Lotto først. Så om det er noen som har lyst til å donere en gravemaskin til en finnmarking så værsegod , da blir det nok basseng i hagen før jeg vet ordet av det. I årevis har jeg hørt om hans eneste ønske , det er ikke måte på hvor mye han skulle gjort dersom han hadde hatt en gravemaskin. Selvfølgelig bruker han meg som et påskudd , ikke at jeg har noe i mot det akkurat. For planen hans er klinkende klar , han skal oppfylle alle mine ønsker DERSOM han får en gravemaskin.

 

Nei akkurat den drømmen må vi nok legge på is kjære , du får være fornøyd med at denne kjerringa kjøpte deg nye ull longser i år. Idag har det vært en daff formiddag på meg , med en kropp som var mørbanket måtte jeg legge alle mine planer på is. Men jeg er så fornøyd med hvordan gangen ble at jeg klarer fint å vente med neste prosjekt , gangen var første prioritet uansett. Nå er neste prosjekt et nytt rom til Isak , og planen er og begynne på det på fredag. Da har jeg nemlig to assistenter på jobb , så da får vi nok gjort litt.

Men idag har jeg bare daffet sammen med to av barna , ja for idag har jeg faktisk hatt selskap. Min datter føler seg ikke helt bra for tiden , og min sønn har enda ikke fått napp på jobbmarkedet. Så idag har vi vært slapp sammen , jeg har fått være mamma litt ekstra idag. Nå venter vi bare på svar fra legen om min datter må teste seg , det får vi vite i morgen.

En liten gutt ble veldig fornøyd idag , for idag ble han hentet i barnehagen av selveste storebror. Det er stor stas det , tenk at han skulle kjøre hjem i storebror sin kule bil. Jeg hørte godt når de kom opp bakken her , volumet på musikkanlegget var det tydeligvis en liten gutt som bestemte over idag. Han var så stolt når han kom inn døren her , og alle søsknene samlet seg rundt middagsbordet. Idag hadde en liten gutt mye og fortelle om dagen sin , for i barnehagen skjer det mye spennende om dagen .

De holder nemlig på med sin årlige innsamlingaksjon , barna får brukt både kreativitet og kroppslig fysikk. De lager forskjellige ting som vi foreldre kan kjøpe for en god sak , i tillegg løper de runder på løpebanen for at barna i Sør Afrika skal få rent vann. Jeg kan ikke tenke meg en bedre sak og løpe for , og en liten gutt hadde tydeligvis samme tanke. For han kunne stolt fortelle at han hadde løpt hele tre ganger rundt den store løpebanen , og det helt uten stopp! Dette er en friidrettsbane og den er rimelig lang , så jeg ble rimelig overrasket over at han hadde klart det. Kanskje det ikke er fotball han skal satse på , jeg tror nok friidrett er mer i hans bane. En av de ansatte var så snill og sende meg en liten videosnutt , og den fikk jeg lov til å dele med dere.

Nok en dag nærmer seg slutten , og selv med en mørbanket kropp så har den vært god. Nå sitter jeg her og leter etter inspirasjon på nettet , for nå er det på høy tid at et barnerom blir pusset opp. Men aller først har vi et tonn med leker og gå igjennom , ja dere ser selv hvorfor en liten gutt trenger større rom. Så nå får far og sønn bytte rom , for nå har mor fått nok. Kreativiteten er det ihvertfall ingenting og si på , spørsmålet er bare om det blir sånn som jeg har tenkt. En ting er ihvertfall sikkert , verre kan det ikke bli…