MAMMA PÅ HJUL

Jeg husket ingenting når jeg våknet idag , ja det var nesten så jeg lurte på hvor jeg var. Det siste jeg husker var at jeg lå i senga igår kveld og var begynt på et nytt innlegg , men etter det er det svart. Det er akkurat som om jeg har et hulrom i hukommelsen , en følelse som ga meg frysninger på ryggen. Jeg har nemlig fast prosedyre hver eneste kveld , og det siste jeg gjør før jeg lukker øynene er å pause dataskjermen og få nattevakten til å ta på meg bipap masken. Ingenting var gjort , og jeg som er så nøye med begge deler. Ihvertfall å låse dataskjermen , og det er av en grunn. Jeg må nemlig gjøre det for å hindre at øyestyringen løper løpsk , for den reagerer på den minste ting.

Så jeg skjønte ingenting når jeg så at det var nettopp det som hadde skjedd , jeg har ihvertfall fått svar på at jeg sover med øynene halvveis oppe. Men helt alvorlig , noe sånt har aldri skjedd meg før. Det var faktisk skremmende , det føltes som om noen hadde slått meg i svime. Ja eller gitt meg noe jeg ikke skulle ha , og det første som slo meg var vival medisinen som lå uåpnet i medisineska.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kan det hende at hjemmesykepleien har misforstått , har de trodd at medisinen skal gies fast? Jeg har ihvertfall fått et mysterium å bryne meg på , jeg tror jeg må sette en detektiv på saken. Jeg kunne ha trengt Miss Marple eller Poirot , men jeg får vel klare meg med en hårløs gubbe.

Så for meg ble det en forvirret start på denne onsdagen , en start som har satt sitt preg på dagen. Jeg føler jeg ikke har fått gjort noenting idag , timene har fløyet avgårde uten at jeg har hengt med. Men en ting klarte jeg ihvertfall å organisere , en ting som var på høy tid å få gjort. Det var igjen tid for hårklipp på en liten gutt , og heldigvis fikk vi gjort det idag. Nå hadde håret fått vokse ukontrollert altfor lenge , så det var godt å få det unnagjort idag.

Men noe bilde klarte jeg ikke å lure til meg , en liten gutt var nemlig altfor opptatt. Askeladden er blitt den store helten , og nå tror jeg vi har sett den filmen hundre ganger snart. Den ble også satt på idag , det var et krav fra en liten gutt dersom vi skulle få klippe. Han lever seg sånn inn i de filmene at du vil nesten ikke tro det , og da må selvfølgelig mamma også være med på eventyret.

Dermed ble jeg utnevnt til konge , konge over hele verdens skatter. En liten gutt utnevnte seg selv til ridder , og alle riddere har jo skjold fremfor ansiktet. En “hals” ble løsningen , med den fremfor ansiktet kunne han bekjempe alle slags vesen. En konge var trygg , og det samme var skattekammeret. Ja det vil si helt til en lyd kunne høres ved min side , en lyd som vitnet om at en ridder hadde kjempet hardt.

Det har vært en rar onsdag på mange måter , på en måte føler jeg at jeg har hoppet over en dag. Nå gjenstår det bare å se om mysteriet blir oppløst , eller om jeg får blackout i kveld også. En ting er ihvertfall sikkert , uken har gått fort. Litt for fort etter min smak , for følelsen av å “miste” en dag ligger og gnager inni meg…

Det er snart gått fem år , fem år siden tre små bokstaver rammet hardt og brutalt.

Livet ble aldri det samme igjen , på den harde måten måtte jeg lære og leve på ny.

Et nytt liv med mange tap , sorgen har tatt over mitt hjerte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En sorg som aldri tar slutt , for denne sykdommen frarøver meg alt.

Sakte men sikkert forsvinner jeg , min egen kropp er blitt mitt fengsel.

Muren blir stadig høyere , og uansett hvor mye jeg prøver så slipper jeg ikke ut.

Min egen kropp er i ferd med å sluke meg , og alt mine kjære kan gjøre er å se på.

Likevel er det en ting som brister mitt hjerte gang på gang , det gjør like vondt hver eneste gang.

Vennskap , venner som forsvinner sakte men sikkert.

Fem år er gått , og jeg kan telle på en hånd de som fortsatt er her.

Fortsatt opplever jeg det , venner forsvinner i unnskyldninger og kamuflering.

Unnskyldninger blir laget , det er lettere å kamuflere sannheten.

Venner som ikke orker lenger , som fluer forsvinner de en etter en.

Livet går videre for dem , og jeg er ikke nok lenger.

For selv om jeg prøver så strekker jeg ikke til , jeg klarer ikke lenger.

Ærlighet er blitt min store last , jeg mister stadig en bit av mitt hjerte.

Jeg ser det nemlig , jeg leser ordene mellom linjene.

De ligger der helt synlig til tross for forsøk på kamuflering , og igjen blir sykdommen brukt som en unnskyldning.

Men jeg gir beskjed , for jeg vet at livet er så altfor kort.

Ærlighet varer lengst sier de , men tydeligvis ikke når det gjelder vennskap.

Jeg skal dø , jeg vet jeg skal dø.

Men jeg er ikke død enda så slutt og behandle meg som om jeg allerede er borte.

Slutt og bruk sykdommen som en unnskyldning for å slippe , si det heller som det er.

Kanskje jeg er en forferdelig venninne , kanskje jeg ikke er god nok for deg lenger.

Men jeg kan ihvertfall forlate denne verden i visshet om at jeg prøvde , jeg har vært ærlig til det siste…

Jeg skjønte ingenting når jeg våknet imorges , klokken var alt for mye og det var helt stille i huset. Ikke hadde jeg fått av meg bipap masken heller , et øyeblikk der lurte jeg på om jeg fortsatt drømte. Det var ikke før jeg trykket på alarmen til nattevakten at små lyder kunne høres , jeg har en mistanke om at noe må ha slått hele huset i svime i mrges.

Det er jaggu godt mor har kontroll , for enden på visa var at jeg måtte bruke Messenger for å ringe og vekke gubben. Det var litt av et syn som møtte meg på skjermen , en gubbe så rimelig forvirret ut når jeg ringte. Jeg fikk meg en liten latterbyge der jeg lå , turen igår hadde tilsynelatende tatt mer på enn jeg ante.

Stillheten ble plutselig brutt av en buldring i trappa , det samme godstoget som løp langs veien igår var nå på vei ned trappa. Her i huset er det ikke snakk om å være stille når man våkner , når en gubbe skal stå opp ja da skal resten av huset også våkne. En liten gutt var slett ikke klar for å stå opp , etter lyden og bedømme så tror jeg han kom skliende ned samme trapp.

Jeg fikk ikke sove etter at far og sønn hadde forlatt huset , så det var da dagens første innlegg ble til. Litt moro må jo jeg også få ha , og til dere som tror jeg har overdrevet så må dere bare tro om igjen. Om ikke annet så har jeg ikke tatt hardt nok i , for hjemturen ble ikke hakket bedre.

Jaja vi overlevde dette også , og til neste gang er gubben bedre utrystet. Takket være naboen har gubben nå fått seg en sykkel , jeg bare håper den er utstyrt med mange lette gir. Kjenner jeg gubben og meg selv rett så kommer det vel en ny historie neste mandag også , for det skal bli litt av et syn og se om han klarer å holde følge.

Dagen idag har vært rolig for meg , foruten om fysioterapi så har det skjedd lite. Men jeg kom meg i det minste ut en tur idag også , eller det vil si jeg fikk grei beskjed fra en liten gutt om å bare bli med. En tur bort på enga er aldri og forakte , selv om det er med livet som innsats hver gang. For veien bort er som en fjellskrent , og gubben gir som vanlig full gass. Det var et øyeblikk der hvor jeg ikke visste om jeg fremdeles satt i rullestolen , men frem kommer jeg uansett.

Vel fremme ble fotballen funnet frem , og idag ble til og med mor selv inkludert. Jeg ble nemlig utpekt som apen i midten , så her fikk mor virkelig kjørt seg. Det gikk trill rundt der en stund , jeg hadde mer enn nok med å holde tunga beint i munnen. Det er slett ikke hver dag denne kjerringa spiller fotball , ingen skal si at jeg ikke prøver. Storesøster måtte selvfølgelig også være med , det går jo ikke an og spille fotball uten henne.

Av en eller annen grunn har jeg hatt onsdag idag , jeg har lagt fremfor skjemaet med en hel dag. Jeg tror det er fordi jeg gleder meg til fredag , for da blir jeg litt mer mobil igjen. Bilen som egentlig skulle ha vært ferdig forrige uke tok litt lenger tid enn avtalt , men nå har vi fått beskjed om at vi kan hente den på fredag.

Så nå gleder jeg meg bare til helg , for da får vi endelig en mulighet til å komme oss ut på veien igjen. Det er alltid godt med litt stueforandring , og gudene skal vite at jeg trenger det. Endelig begynner ting å gå seg til , endelig kan vi vende tilbake til normalen igjen. Nå håper jeg bare at dere har fått en god start på uken , og imorgen er det ihvertfall helt sikkert at det er onsdag , eller er det nå det???

Noen dager tenker jeg at det kanskje hadde vært best om vi holdt oss hjemme , i går var en sånn dag.

Jeg burde jo ha skjønt det når mandagen ikke startet som normalt , det lå i tegnene at gårsdagen lå an til å bli uforglemmelig.

Men så uforglemmelig hadde jeg aldri sett for meg , selv min villeste fantasi holdt ikke mål.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tør nesten ikke tenke på neste uke , for gårsdagens mandag var bare starten.

En stolt liten gutt satte seg på en doning , første fotballtrening ventet.

Jeg ante fred og ingen fare , ja det vil si helt til far selv dro i snora.

En lyd spredte seg rundt et ellers så fredelig nabolag , en lyd som varslet om det som skulle komme.

Lite ante jeg at jeg hadde værhår , men akkurat der og da tror jeg jaggu jeg fikk meg ett par.

Gubben hadde som vanlig stålkontroll , jeg måtte jo bare lære meg “stole på han”.

Men sist gang jeg stolte på gubben hang jeg og dinglet over en dassskål , og usikker var jeg den gangen på om ræva var med.

Skepsisen økte når jeg så en liten gutt suse ned første bakke , hestekreftene kunne høres på lang avstand.

Mine usle hestekrefter kunne ikke sammenlignes , min doning var et esel i forhold.

Plutselig ble de bare borte , far og sønn var som forduftet.

Det eneste sporet jeg hadde var en sky av røyk , og jeg var neimen ikke sikker på hvem av dem den kom ifra.

Jeg husker hvordan jeg ba en stille bønn om at gubben hadde latt trekloggene bli hjemme ,

og heldigvis skulle det vise seg at jeg ble bønnhørt på det området.

Men det var en liten trøst oppi det som ventet , vi hadde jo såvidt begynt på turen.

Alle nervene mine jobbet nå på høygir , noe som ikke er helt heldig når du prøver å få et esel i galopp.

Beina mine hadde vridd seg i stillinger jeg knapt nok viste eksisterte , jeg turte knapt se etter.

Når jeg i tillegg hørte en motorlyd stadig komme nærmere , så hadde både bein og esel fått nok.

Eselet ville ikke fremover uansett hva jeg prøvde på , men nå skal det sies at jeg ikke prøvde så hardt.

Nervevrak var jeg blitt etter den første bakken , redselen hadde igjen tatt over min kropp.

Mitt indre instinkt ropte på meg , tryglet og ba om at jeg måtte snu.

Snu før det var for sent , rømme tilbake til en rolig gate.

Redselen over det som skulle komme var stor , og det skulle fort vise seg at den ikke var ubegrunnet.

Men fortsatt mente gubben at han hadde kontroll , gasspedalen var jo strupet ned.

En gubbe skulle få angre på de ordene , igjen fikk mitt indre instinkt rett.

For like etter ga en liten gutt bånn gass , og han etterlot seg et drønn som fikk selv Bjørketrærne til å skjelve.

Et lite sekund der sto gubben igjen sjokkskada , som en måpende gullfisk ble han stående igjen.

Det var ikke før jeg ropte at han våknet , og da var spetakkelet igang.

En idyllisk tur ble forvandlet til en heseblesende jakt , en jakt ingen av oss kunne vinne.

Gubben fant ut at det var best å knyte joggeskoene skikkelig , men jeg var mer takknemlig for at de i det hele tatt var på.

En ting skal han ihvertfall ha , min gubbe er ikke den som gir seg så lett.

Egentlig gir han seg aldri , når han har fått en ide så lar han seg ikke stoppe.

Og nå var det meg som ble stående igjen som en måpende gullfisk ,

for et syn fikk meg til å lure på om siste time var kommet.

Et ektepar som ante fred og ingen fare fikk seg litt av en overraskelse , jeg tror de aldri vil bli helt de samme igjen.

En lyd kunne høres gjennom skogen , en lyd som fikk selv skogens vokter til å gå i hi.

Like etter begynte bakken og riste , et varsel om at noe tungt var på vei.

En liten gutt kom susende først , og like etter kom et godstog i full hastighet.

Ja og så meg da , på mitt esel kom jeg luskende bak.

Et ektepar la ikke merke til meg , de var for opptatt med å følge med på galskapen oppi gata.

105 kg hadde enda ikke gitt opp , men nå var det like før.

På dette tidspunktet måtte jeg be en ny bønn , en bønn om å la en rødsprengt gubbe overleve.

Som en bulldoser uten hjul løp han , så fort gikk det at skoene etterlot seg en svidd gummi lukt.

Den ellers så hvitpolerte skallen hadde skiftet farge , og en dyp rødfarge fikk selv et trafikklys til å falme.

Det var ikke bare en motorlyd som kunne høres gjennom en fuglekvittrene skog ,

en blåsende hvalross fikk alle til å lure på om de var mer til vanns enn til land.

Plutselig ble det bråstopp , skoene etterlot seg skrensemerker i asfalten.

En liten gutt hadde sikkert lagt merke til at buldringen hadde stoppet , for nå sto han også i ro.

Jeg skjønte ingenting når gubben prøvde å se seg over skuldrene , eller hvorfor han plutselig sto med hodet mellom beina.

Et lettet sukk kunne høres gjennom skogen , og like etter ropte en lykkelig gubbe ut sitt utsagn , “ræva er fortsatt på!!”

Med lynets hastighet kom vi oss frem , og lynets hastighet hadde satt sine spor.

Min blonde lange manke blafret ikke lenger i vinden , som lange spydspisser sto håret rett opp.

Brunfargen fra en god sommer var plutselig forsvunnet , kvalmen fra redselen kunne sees i mitt ansikt.

Som to fargesprakende malerier ble vi bare stående og se på hverandre  , og alt vi klarte å tenke på var “vi har fortsatt hjemturen igjen”…

Jeg gikk til sengs med et smil igår , gleden over livet var vendt tilbake. I over en uke nå har jeg følt meg så alene , men igår kveld følte jeg endelig at det lettet. Jeg har vært så vant med å takle alt selv , det blir vel sånn når man har vært alenemor så lenge. Ja selv når jeg traff min mann endret ikke situasjonen seg , for på grunn av jobb var han kun hjemme to usle helger i måneden.

To helger i måneden er ikke nok , og ihvertfall ikke når man skal prøve å opprette et forhold til små barn. Vi hadde en lang prat igår meg og gubben , både om livet som var og livet her og nå. Og for første gang på lenge følte jeg at jeg fikk forståelse , jeg følte mannen i mitt liv endelig skjønte hva mine problemer handlet om.

Det ble både tårer og latter , vi hadde en real uttømming begge to. Så når jeg endelig ble lagt i seng la gubben seg også ned , med hans armer rundt min kropp følte jeg meg lykkeligere enn noensinne. Alt jeg klarte å tenke på var at sånn vil jeg engang dø , i armene på min kjære.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så inatt har jeg sovet som et spedbarn , trygg og god uten en eneste bekymring. Derfor gledet jeg meg til å starte dagen idag , en ny uke med nye muligheter. Men en forsovelse førte til en treg start , og jeg måtte plutselig endre alle mine planer. Heldigvis hadde jeg to på jobb idag , og heldigvis er jeg blitt frisk. Ja i tillegg var jeg i så godt humør at ingenting kunne ødelegge dagen , så istedenfor å stresse meg opp så tok jeg livet med knusende ro.

Det er utrolig hva som kan ordne seg når man lærer seg å slappe av , formiddagen har flydd avgårde. Jeg har fått unnagjort alle mine ærend , og en liten fotball gutt ble godt fornøyd med mor sin innsats når han kom hjem. Vi måtte hente han litt tidligere idag , en fotball gutt måtte få i seg litt middag før første trening.

Gubben kom også hjem tidlig , dette var jo en stor begivenhet ingen av oss ville gå glipp av. Så etter middag var det bare å hive oss rundt , og siden sola skinte idag også valgte vi å ta beina fatt. Det vil si alle bortsett fra to , for både mor og en liten gutt hadde utstyrt seg med hver vår egen doning. Skoleveien vil aldri bli den samme igjen , du kan tro vi skapte oppstandelse.

Isak på firhjulingen og jeg i rullestol , vi fikk mange smil på vår vei. Det må ha vært et syn for lagkameratene når det nye tilskuddet kom kjørende for egen maskin , snakk om underholdning. Gubben fikk ihvertfall trim idag , jeg har aldri sett han løpe så fort før. For selv om han har strupet gassen maks på doningen til en liten gutt , så går den fortsatt så det jomer etter bortover veien. En stund der ble jeg redd for blodpumpa til en halvskral gubbe , for på slutten der pustet han som en strandet hval.

En ting er ihvertfall sikkert , vi har skapt oppstandelse idag. Duften av gran og grønn skog ble erstattet av en annen duft , duften av bensin sitter enda i neseborene mine. I en time fikk vi underholdning på sidelinjen , for en fantastisk time det ble. Isak har storkost seg sammen med de andre barna , og det er ingenting som slår og se de små barna løpe feil vei på banen. Vi har fått trimmet de fleste musklene idag , inkludert lattermusklene. Nå gleder vi oss allerede til neste gang , men innen da har nok gubben kjøpt seg sykkel…

Jeg har hørt det mange ganger , ja mange ganger gjennom et helt liv.

“Det er gjennom motgang man blir sterk , du får aldri mer motgang enn du tåler”

Ord som mange bruker for å trøste , selv jeg har brukt de ordene litt for mange ganger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har lent meg på de hver gang motgangen ble for stor , overbevist meg selv om å fortsette å være sterk.

Men hva er egentlig styrke? Og hvor sterk må man egentlig være?

Her sitter jeg mens angsten river i meg , her sitter jeg og vet jeg skal dø.

På mange måter føler jeg at jeg ble født inn i motgang , motgang har fulgt meg fra små barneføtter.

Sårbarhet har vært min ballast , jeg har gjennom et halvt liv gjemt meg bak min egen styrke.

En styrke som har holdt meg i live , en styrke som har gjort meg til den jeg er.

Men det var når tre små bokstaver rammet at jeg forsto , jeg har gjemt meg bak feil ord.

Som en løk ble alle mine lag skrellet bort , uansett hvor hardt jeg prøvde så forsvant lag etter lag.

Fortsatt prøver jeg , prøver å beskytte min innerste kjerne til siste slutt.

Min egen sårbarhet har jeg kjempet for med nebb og klør , en sårbarhet jeg fortsatt er redd for å vise.

For sårbarheten er alt jeg har igjen , min egen sårbarhet er den som holder meg i live.

Men jeg er blitt som en åpen bok , tre små bokstaver skrellet meg sakte fra hverandre.

Mine følelser ligger nå utenpå , mine innerste tanker er blitt til en åpen bok.

Gjennom motgang blir du sterk , men min styrke ble min ballast.

En mur ble til , og muren ble høyere jo større motgangen ble.

Ingen skulle komme nær , min innerste kjerne tilhørte kun meg.

Min styrke gjorde meg sliten , men det var min eneste måte å overleve på.

Det er først nå jeg ser , den største styrke er ikke å være sterk hele tiden.

Den største styrke handler om å tørre , tørre å slippe andre nær.

Tørre å la masken falle , la andre se hvem du er.

Styrke er å vise sårbarhet , en sårbarhet jeg har gjemt.

Så nei det er ikke motgangen som gjør deg sterk , det handler ikke om at du ikke får mer enn du tåler.

Den største styrke er om du lar andre slippe til , det handler om å tørre og vise din sårbarhet.

Tre små bokstaver skrellet alle mine lag bort , min innerste kjerne ligger nå utenpå.

Men nå ser jeg for første gang , min sårbarhet er den som gjør at jeg fortsatt lever…

Jeg var helt utslitt igår kveld , en hel dag ute hadde tappet meg for krefter. Det siste jeg tenkte var det samme som jeg alltid tenker , at jeg aldri lærer. Jeg tok meg en kvalmestillende før jeg la meg , og ba en stille bønn til høyere makter om å ikke la meg få svi idag.

Selv etter en dag ute har jeg sovet urolig inatt , og kvalmen har vedvart hele natten igjennom. Jeg husker at jeg tenkte for meg selv at nå orker jeg ikke mer , hele gleden ved livet var forsvunnet. I over en uke har jeg hatt feber , og med en hvilepuls på over 100 så hadde kroppen fått nok.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har jeg kjent på hvordan det er å leve med angst , og jeg kan skrive under på at det ikke er noen spøk. Det verste er at jeg blir så forbanna på meg selv , skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan skjerpe meg. Jeg har nemlig alltid vært vant med å klare meg selv , og piller skal jeg ihvertfall ikke ha.

Men denne gangen måtte jeg bite i det sure eplet , jeg innså at kroppen trengte hvile. Men tablettene kom ikke før i går ettermiddag , og da hadde jeg allerede fått et pusterom. Så jeg tok en sjanse på å la være å ta tablettene igår kveld , jeg måtte gi meg selv en siste sjanse til å selv komme meg ut av dette.

Det var ikke før jeg våknet idag at jeg innså det , kroppen hadde falt til ro. Jeg ble liggende lenge og bare kjenne etter , for dette var nesten for godt til å være sant. Men når hjemmesykepleien kom inn døren fikk jeg det endelig bekreftet , feberen hadde forsvunnet i løpet av natten.

Endelig!! Første feberfri dag , en fantastisk start på en solfylt søndag. Jeg gråt nesten av glede når jeg hørte magen knurre , for denne gangen var det ikke kvalmen som forårsaket det. Matlysten var tilbake , noe som innebar at gubben måtte hive seg rundt på kjøkkenet. En ekte Engelsk frokost ble bestilt , og endelig kunne smaksløkene danse igjen.

Jeg har bare smilt i hele dag , jeg tror jeg har strålt mer enn sola selv. For det er ikke bare feberen som er borte , angsten ser også endelig ut til å slippe taket. Idag er det første dagen av resten av mitt liv , ja ihvertfall føles det sånn. Jeg har kost meg både ute og inne , dagen har rett og slett vært helt fantastisk. Selv om jeg kjenner at kroppen fortsatt sier ifra når det blir mye og energien ikke er helt tilbake , så er dette en start jeg er meget fornøyd med.

Det beste er at jeg ble frisk i grevens tid , for imorgen blir det en spennende ettermiddag. Isak har nemlig fått lov til å begynne på fotball , selv om det egentlig er ett år for tidlig. Nok et høydepunkt for en liten gutt , han er helt i hundre her. Mamma har fått handlelisten servert , og imorgen må jeg få ordnet med fotball utstyr. Jeg gleder meg til å igjen kunne stå på sidelinjen , og denne gangen for å heie frem en liten gutt. I tillegg fikk en liten gutt en overraskelse i postkassen sin idag , en av dere lesere hadde sendt en gave til en liten gutt. En Kaptein Sabeltann bok ble en perfekt avslutning på denne søndagen , dere er bare helt fantastiske. Jeg har fått et nært forhold til mange av dere , og dere beriker mitt liv hver eneste dag…

På denne tiden i fjor skrev jeg et innlegg om fortiden , et innlegg om et stort tap. Et ungt liv gikk brått bort , og med seg tok han en stor bit av mitt hjerte. Alene satt jeg igjen , bare 17 år med en liten nyfødt prins i mine armer. En liten prins som ga meg styrke til å fortsette livet. Lite visste jeg at lynet skulle slå ned igjen , død og liv gikk hånd i hånd. Her kommer enda et innlegg om en vakker sjel , nok en historie fra mitt liv som jeg gjerne skulle vært foruten….

 

For mange år siden levde jeg et liv, et liv med mye motgang men likevel et lykkelig liv. Det er gjennom prøvelser man blir sterkere og det har jeg blitt, men noen opplevelser ville jeg vært foruten. Tidligere har jeg delt en historie fra mitt unge liv, en historie om en av mine største sorg. En sorg som var så dyp og mørk, en sorg over en kjærlighet så stor. Innlegget kan du lese her

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selvmord er noe av det verste man kan gå igjennom, den skyldfølelsen de etterlatte sitter igjen med er så tung at du bare har lyst til å grave deg ned. Etter at far til min nyfødte førstefødte sønn gikk bort mistet jeg meg selv, og det er en følelse som jeg aldri vil bli kvitt. Det skaper et hulrom i deg som bare er mørkt, og det hulrommet må jeg for alltid leve med.

Men jeg har to hulrom, to mørke hulrom som jeg for alltid tar med meg. For noen år etter min første store sorg skjedde det igjen, lite visste jeg at lynet skulle slå ned på samme sted igjen. Selv om jeg aldri vil få svar på om min andre store sorg var av egen fri vilje eller et uhell , er begge disse hulrommene like skyldbelagt. Jeg vil for alltid leve resten av mitt liv med et spørsmål kvernende i mitt hode , kunne jeg ha gjort mer. 

Her kommer min historie…

Kjærligheten fant meg på ny, jeg ga meg selv lov til å elske igjen. Etter flere år alene med en liten gutt klarte jeg det, jeg klarte å senke garden såpass mye ned at noen kjærlighetsstråler kunne slippe inn igjen.

Jeg husker det som om det var igår, gjennom en felles kamerat ble jeg invitert på en fest. Jeg ante ingenting om at vår felles kamerat hadde baktanker, han mente nemlig bestemt at han hadde funnet min nye kjærlighet.

En liten spirrevipp var det som møtte meg, denne gutten kunne knapt sitte i ro. Han var høyt og lavt hele kvelden, jeg ble helt svett bare av å se på han. Det var ingen kjærlighet med første blikk, men underholdende var han. Den kvelden fikk jeg en real leksjon om hans nyinnkjøpte høyttalere, sync og bass var tydeligvis den store lidenskapen.

Det var et av fellestrekkene til min første sorg, begge hadde musikk som en stor lidenskap. Kvelden gikk fort og jeg dro hjem, men de neste dagene skulle vise seg å bli avgjørende for tiden fremover.

Det gikk ikke lang tid før et nummer ringte meg opp på mobilen, i andre enden var det en stemme jeg ikke dro kjenselen på med en gang. Det viste seg og være den sprudlende gutten fra festen, og nå lurte han på om jeg ville være med på en kjøretur.

Men jeg kunne ikke bare legge fra meg alt og hoppe ut av døren, jeg hadde en liten gutt å ta meg av. Derfor avtalte vi en tid som kunne passe, og førstkommende helg ble starten på en tid jeg aldri kommer til å glemme.

For denne gutten var full av liv, spontanitet kunne vært hans fornavn. Han kom nemlig som avtalt og hentet meg på fire hjul, og han hadde lagt planer for dagen. Jeg skjønte ingenting når det første han spurte meg om var hvilket bilmerke jeg foretrakk, jeg hadde knapt plantet ræva ned på bilsetet før spørsmålet kom.

Det viste seg nemlig at han arvet noen penger en stund før, og nå sto ny bil øverst på ønskelisten. Mitt svar skulle vise seg å bli avgjørende for kjøpet, og i løpet av den neste timen var bilen kjøpt. En nydelig Mercedes ble investeringen, og det ble tydelig at han ville gjøre alt for å imponere.

Før jeg visste ordet av det var vi et par, og tiden gikk fort i hans selskap. Han var uforutsigbar og herlig, og med sine blågrønne øyne kunne han sjarmere enhver. Han var et friskt pust som kom inn i min hverdag, og han lærte meg nye sider ved livet jeg ikke ville vært foruten.

Men etter en god stund begynte ting å skurre, alt var ikke så rosenrødt som det skulle. Under overflaten begynte problemene å boble , og den sprudlende gutten forsvant gradvis. Det endte med at vi gikk ifra hverandre, jeg ante ingenting om at et lite frø var blitt plantet.

Et nytt liv var underveis, og noen ganger lurer jeg på om det var for en grunn. Vi forble gode og nære venner gjennom hele svangerskapet, de ni månedene gikk fortere enn alle mine andre svangerskap. Energien fra den vordende far hadde nok en påvirkning, og de ni månedene føltes som en lek.

27 februar så en liten gutt dagens lys, og med navlestrengen dobbelt tvinnet rundt halsen gikk fødselen fort. Eplet faller ikke langt fra stammen, og jeg fødte det som skulle vise seg å bli en energisk liten gutt.

Tiden fremover skulle vise seg å bli turbulent, for jeg skjønte fort at far sine problemer fremdeles var store. Han hadde mer enn nok med seg selv, og jeg måtte klare det meste selv. Men når han kom så var han virkelig tilstede, og jeg husker hvordan jeg beundret hans evne til å virkelig være i nuet.

Etterhvert skjedde det en endring, han begynte å komme mer enn før. Far og sønn blomstret når de var sammen, og jeg så stoltheten lyse ut fra et par øyne. En stolthet du kun finner i en fars øyne, en ubetinget kjærlighet så stor.

Der og da var det kun lykke, endelig så det ut som om alle problemer var et tilbakelagt kapittel. Fremtiden så lys ut for de begge, og en far kunne endelig fokusere på det viktigste i livet, hans eneste sønn.

Men skjebnen lurte rundt neste hjørnet , jeg skulle igjen få erfare at livet både tar og gir. Som ung to barns mor hadde jeg lite egentid , min andre sønn hadde rukket å bli 2 år da lynet bestemte seg for å slå ned atter engang.

Det nærmet seg bursdagen min , en etterlengtet frihelg bare for meg sto for døren. Jeg husker det enda , hvordan jeg spent sto fremfor speilet og gjorde meg klar for å feire det livet jeg hadde fått i gave. Meldingene hadde tikket inn på mobilen hele dagen , gratulasjoner fra kjente og kjære. Men en melding husker jeg bedre enn alle andre , en siste melding fra en stolt far.

“Gratulerer med dagen fineste, glad i deg”

En setning som jeg husker den dag idag , små ord som jeg for alltid bærer med meg videre. Lite visste jeg når jeg sto der fremfor speilet at disse ordene skulle bety slutten , slutten for enda et ungt liv.

Jeg hadde så vidt stått opp neste dag når det ringte på døren , og jeg ble en smule forbauset når jeg så at det var mine foreldre som sto der. Det var ikke likt de og komme så tidlig når de visste at jeg hadde vært ute og feiret livet , det var først når jeg så inn i min mors øyne at jeg innså at noe var galt.

“Kalle er død” 

Tre ord , tre små ord falt som betong over hjertet mitt. Jeg husker hvordan jeg stotret frem tre ord tilbake , hvorfor , hvordan og hva.

Hun måtte ha hørt feil , jeg hadde jo skrevet med han kvelden før. Enda kan jeg se meg selv fremfor meg , sittende i kjøkkenhjørnet på gulvet mens jeg slo meg selv i hodet. Smertene jeg fikk av og slå meg selv var ingenting i forhold til smerten inni meg , enda en gang fikk jeg hjertet mitt revet i stykker.

Der satt jeg , på gulvet i et kjøkkenhjørne med to sorger i mitt hjerte. For nå kom alt tilbake , det var deja vu helt om igjen. Resten av dagen er en tåke , men jeg husker godt den natten. Jeg og to små gutter i samme seng , jeg kunne ikke holde de hardt nok den natten.

To brødre har vokst opp sammen , to små hjerter har lidd samme skjebne. Fortsatt er det nesten uvirkelig at dette har skjedd , ja noen ganger føles det som et annet liv. Men jeg takker høyere makter hver dag for to brødre , for gjennom dem lever to unge sjeler enda. Jeg ser de når mitt blikk møter deres , jeg hører de i deres stemmer , og de dukker uventet opp gjennom handlinger og bevegelser.

Nå er det jeg som har fått min skjebne belagt , og to brødre vil en dag bli foreldreløse. Men jeg skal gjøre alt i min makt for at de skal vite , de skal vite hvor høyt de er og har vært elsket , av meg og av to vakre sjeler som forlot oss så altfor tidlig…

Dere vil aldri bli glemt 💖

Karl Magnus Rosmo 21 år 

Idag fikk vi plutselig huset fullt av folk , og egentlig var det en god ting.

Det er ikke alltid det er like godt med mye folk rundt seg når formen ikke er på topp , men det ga meg ihvertfall en mulighet til å få tankene over på noe annet.

Noen ganger trenger man litt anledning , og med fem barn rundt seg så får man nettopp det i bøtter og spann.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Først kom mine foreldre , og like etter kom min lillebror med hele familien.

I tillegg var nabobarna her , det ble plutselig fullt liv i huset med det rare i.

Min bror ble nemlig helt i hundre når han hørte om firhjulingen vi hadde kjøpt til Isak ,

og nå måtte han bare komme for å se på vidunderet.

Isak derimot har vært svært skeptisk , vi har ikke fått han til å kjøre selv.

En liten gutt har alltid vært redd for høye lyder , og dette var en doning som ga rikelig med lyd fra seg.

Heldigvis hadde jeg krefter nok til å komme meg ut idag , det skulle vise seg å gi resultater.

Gubben dro med seg firhjulingen bort på enga ved siden huset vårt , og barna sto i kø for å prøve.

Ja det vil si alle utenom en , min lille gutt satt i hagen under et tre og syntes veldig synd på seg selv.

Jeg skjønte jo at her måtte det bearbeiding til , jeg visste bare ikke om jeg hadde krefter til å gi han det.

Likevel måtte jeg forsøke , og etter løfte om at jeg også kom bort på enga så gikk det bedre.

Noen ganger må man presse litt på , litt kjærlig press kan løse det meste.

Gubben kjørte rally med rullestolen for å få meg bort , og alt jeg klarte å tenke på var den fantastiske naboen som hadde bygget bro til meg fra hagen og over til enga. Uten han hadde ikke dette gått.

Storesøster sto klar for å hjelpe , uten henne hadde det aldri gått.

En liten gutt satte seg skeptisk oppå , men kjøre selv skulle han ikke.

Så de første rundene måtte søster gå ved siden av og kjøre , en liten gutt hadde mer enn nok med seg selv.

Hvordan det endte kan dere se på videoene under , men at det var verdt turen ut er sikkert og visst.

Mine foreldre har stekt vafler og pizza ble også bestilt , jeg har fått alt det jeg har hatt lyst på.

Dagen har vært god og jeg fikk et pusterom , likevel kjenner jeg på det.

Kroppen er pokker meg ikke god , magen er i ulage.

Nå håper jeg virkelig at dette gir seg neste uke når den ukentlige kommer , for ellers vet jeg ikke hva jeg gjør.

Jeg har ihvertfall fått i hus noe som skal hjelpe mot angsten , så jeg håper kvelden blir bedre ikveld.

Igjen må jeg bare få si hvor fantastiske dere er , hver dag kommer det gode ord.

Jeg har ikke krefter til å svare enda , men dere skal vite at jeg leser.

Tusen takk for all støtte jeg har og nå mottar , jeg er heldig som har alle dere 💜

Godt å ha storesøster , film 1

Plutselig løsnet det , film 2

Klokken ble nærmere 17 når jeg kom meg opp igår , men da tok jeg et oppgjør med meg selv.

Nå var det pokker meg nok , jeg måtte prøve å komme meg på beina.

Ikke hadde jeg spist heller på to dager , matlysten forsvant den dagen jeg kastet opp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men selv med kroppen full av angst så klarer jeg å tenke , litt fornuft er det nå og hente enda.

For selv om jeg er dårlig så vet jeg , kroppen trenger næring og væske for å komme seg.

Derfor begynte jeg forsiktig , og for første gang på 9 måneder ble sondematen funnet frem igjen.

Noe positivt er det å ha PEG , den kommer ihvertfall til nytte når man føler seg elendig.

Etter to timer var en pose gått inn , og kroppen føltes bedre.

Etterhvert fikk jeg stablet meg på beina , godstolen ble neste stoppested.

Det var i grevens tid , for like etter kom en liten gutt løpende inn døra.

Jeg vil jo så gjerne prøve , prøve å vise en liten gutt at mamma har det bra.

Men på innsiden er det kaos , og det er det ingen som kan gjøre noe med.

Nabobarna kom også løpende etterhvert , og igjen ble huset fylt med liv og latter.

Men jeg følte meg bare enda verre , angsten rev og slet i meg der jeg satt.

Jeg har aldri følt meg mer ensom , selv med huset fullt av folk så følte jeg meg alene.

Alene om alle problemene , alene i sykdommen.

Litt før kl 19 ble det igjen ro i huset , Askeladden ble satt på inne hos mor.

Men jeg følte ingen ro , inni meg pågikk det en krig som jeg så ingen ende på.

Plutselig kom det et skrik som ga meg frysninger på kroppen , hjertet mitt reagerte med en gang.

Min datter holdt en liten gutt i et fast grep , og jeg tror panikken grep far et lite øyeblikk der.

Angsten min forsvant momentant , morsinnstinktet tok over.

En liten flått hadde festet seg på halsen til en liten gutt , og nå skrek han ut sin redsel så stor.

Den eneste som beholdt roen var meg , her måtte en liten gutt roes ned.

Etter noe som virket som en evighet fikk vi fjernet den , og en is etterpå hjelper alltid på.

22.30 måtte jeg krype til korset , utslitt og kvalm gikk jeg til sengs.

Men jeg fikk ihvertfall bevist noe for meg selv , jeg har ikke gitt opp enda.

Nå har jeg nettopp kommet meg opp til en ny dag , og jeg håper denne dagen blir enda litt bedre.

Sakte men sikkert bygger jeg meg opp igjen , av og til gjør små skritt underverker…