Jeg ser han ligger der , sliten i en liten kropp.

Sliten og fortvilet ligger han på gulvet , jeg ser hvordan følelsene river inni han.

Fortvilelsen går over i sinne , store følelser blir for mye for en liten kropp.

Hjelpeløs sitter jeg der , alt jeg kan gjøre er å prøve å trøste med ord.

 

Men mine ord drukner i lyden av tårekvalt gråt , en lyd som får hjertet mitt til å briste.

Der og da blir jeg påminnet om det igjen , tre små bokstaver har frarøvet meg det viktigste av alt.

For noen ganger er ikke ord nok , det er ikke mine ord en liten gutt trenger der han ligger.

En liten fortvilet gutt trenger kjærlighet , en kjærlighet som han aldri kan få.

 

Jeg er blitt frarøvet fra å gi , han er blitt frarøvet fra å få.

En mors evne til å gi kjærlighet forsvant i gapet på tre små bokstaver.

Ord er ikke alltid nok , det han trenger mest av alt kan han ikke få.

For det han trenger mest av alt der han ligger , er mors sine trygge armer som kan holde rundt en liten kropp.

 

En liten gutt er blitt frarøvet den største kjærlighet , en kjærlighet som jeg aldri mer kan gi.

Jeg ser hvordan en fortvilet far prøver , men ingen ord i verden kan gi han det han trenger.

For en liten gutt trenger å kjenne en varme , en varme som kun en mor kan gi.

Mine tårer flommer over , tårer over tapet av en kjærlighet jeg aldri mer kan gi…

Ja så var det mandag igjen , men denne mandagen våknet jeg opp litt lettere til sinns. For nå er det ikke mange dagene igjen , faktisk bare fem. Årets juleferie står for døren , og jeg kan knapt vente til dagen er her. Det beste med hele julen er når alle har fri , når alle kan igjen samles rundt frokostbordet. På fredag går gubben på fri , og etter det går resten av familien på fri også. Derfor følte jeg meg glad og lettet i dag , for nå er det ikke mange dagene igjen til jeg har alle rundt meg.

Det ble en kaotisk leggestund i går , ja ikke av en liten gutt men av meg. Mottakeren til alarmen min var borte , den var som sunket i jorden. Gubben lette overalt men uten hell , og jeg kjente hvordan stresset kom sigende inni meg. Uten den var jeg fortapt , i vertfall når vi ikke hadde nattevakt heller. Hun som egentlig skulle jobbe natt måtte flyttes til dag vakt siden vi mangler folk , derfor måtte gubben være sovende nattevakt. Men det er nettopp sovende som er problemet , han er nesten umulig å vekke når han først er sovnet.

Ingen vits i å ha en alarm når mottakeren er borte

 

Faktisk er alarmen den eneste som får liv i han , ja den lyden tror jeg kan vekke djevelen selv. Men nå var den altså borte , jeg freste der jeg lå i sengen. Mitt eneste hjelpemiddel ble igjen en datamaskin , jeg måtte bruke Messenger for å kontakte min mann. Jeg hadde ingen garanti for at han ville våkne i det hele tatt. I dag dukket alarmen opp igjen og et avvik måtte igjen registreres , det viste seg at alarmen hadde havnet i vesken til en av hjelperne. Selvfølgelig var det et uhell , et uhell jeg ikke klandrer noen for. Likevel sitter jeg igjen med en følelse , en følelse av at ingen forstår konsekvensene jeg blir sittende igjen med.

Dagen i dag har vært rolig , et julestress er over for min del. Nå er alle julegavene handlet inn , inkludert en gave fra meg til meg. For i helgen kjøpte jeg meg faktisk sko , skikkelige sko med saueskinn inni. Men som alltid tok min dårlige samvittighet over , så det endte med at jeg måtte kjøpe noe til noen andre for å rettferdiggjøre kjøpet. Derfor ble det ett par vintersko til en liten gutt også , han trengte det like mye som meg.

Men det stopper ikke der , for nå har mine fine foreldre virkelig sørget for at jeg kan nyte vinteren. Jeg var så nær med å bestille den selv i helgen , og hadde ikke mine foreldre dukket opp så hadde jeg gjort det. Men nå har de kjøpt den til meg , en deilig rosa Bergans jakke full av dun.

Denne bare i fargen på bilde nr 1

Så nå kan vinteren bare komme for min del , foreløpig er det lite som minner om det her i Bergen. I dag kom regnet tilbake igjen , og som alltid før jul tror jeg vi kan se langt etter en snørik julestemning. Men skulle det nå likevel forville seg noen snøfnugg til disse kanter så er jeg i vertfall klar , polstringen min er på vei. Enda en overraskelse dukket opp i dag , i postkassen lå en eske. En eske full av gaver fra nok en leser , og igjen ble jeg sittende å felle tårer. For noen fantastiske mennesker jeg har i ryggen , ja ikke bare jeg.

Hele familien får oppleve en nestekjærlighet så stor , og selv om en liten gutt er for liten til å forstå , så vil han også en dag oppdage at vi aldri er alene. En konvolutt ble dratt opp av eska , og på den sto navnet til en liten gutt. Han ble overlykkelig når han så hva som var oppi , selv jeg holdt på å dette ut av stolen. For der lå det mange penger , så mye at selv gubben ble satt ut. Tusen takk kjære Tove , du har gjort en familie lykkelig i dag. Gavene skal selvfølgelig under treet når det kommer opp , men pengene fikk jeg grei beskjed fra en liten gutt om å bruke. Han har nemlig siklet etter noe lenge , så nå får en liten gutt enda et ønske oppfylt. Denne dagen har vært fullstappet av små gleder , og ikke minst en nestekjærlighet så stor…

Et lite brunt hus glir inn i naturen , et lite hus fylt til randen av en kjærlighet så stor. I et stille nabolag bor en familie , i et lite hus bor vi. Mor i huset falt pladask for denne plassen første gang hun var her , den hadde alt hun noensinne hadde ønsket seg. Fjell og fjord omkranset et lite hus , og nabolaget oste ut en nestekjærlighet så stor. Her ville hun bo , tilbringe resten av livet her sammen med sine. Far i huset ante ingenting , han hadde gitt ansvaret med å finne et rede til mor. Så et lite hus ble kjøpt uten far tilstede , men et ønske fikk han oppfylt.

For det eneste kriteriet var dobbelgarasje , og det ønsket fikk han innfridd. Et lite hus ble en ny begynnelse , men på mange måter ble det også en slutt. Min sirkel vil en dag ende her , blant høye fjell og dype fjorder. Her skal jeg tilbringe min siste reise , mens jeg hører veggene viske minnenes språk. En familie på seks blir en dag bare fem , men i et lite hus vil fire vegger for alltid viske mitt navn…

 

Fjellet bak huset som jeg alltid gikk tur på

Varsomt plukker han henne opp , kjærlig stryker hans fingre over hennes glatte overflate. Jeg ser hvordan han bærer henne , som en dronning hviler hun i hans armer. Hjelpeløs blir jeg sittende og se på , fortvilet prøver jeg å få kontakt men det er ingen reaksjon å få. Han har kun øyne for henne. Med et nyforelsket blikk stirrer han ned på henne. Jeg blir dratt tilbake i tid , minnene fra en tid der han kun hadde øyne for meg dukker opp. Men idag er alt forandret , en reserve har tatt min plass.

Nei dette er ingen kjærlighetshistorie , men at jeg er blitt utkonkurrert det er det ingen tvil om. Det begynte allerede i går kveld , da ble nemlig et nytt leketøy funnet frem. Et leketøy som har stått på hylla i over en uke nå , gubben har ikke turt å røre den før i går. Ja for nå har gubben kjøpt en av de tingene han har siklet på lenge , han har kjøpt seg drone.

Vårt hus er det brune i enden av gaten med hvit veranda. En perfekt beliggenhet

 

Så idag ble jeg tvunget med ut , jeg måtte se på dette nye vidunderet. Jeg må innrømme at jeg har fått hele dronen litt oppi halsen , for som alltid blir gubben fullstendig oppslukt. Så oppslukt at han ikke enser ting rundt seg , og nettopp det fikk konsekvenser i dag. For jeg hadde ikke før kommet ut før jeg måtte rope på gubben , men der var det liten reaksjon og få. Det var ikke før jeg hadde ropt tre ganger at han reagerte , men da var det for sent. Isak hadde nemlig tatt med seg det radiostyrte helikopteret ut , ja det helikopteret som min lillebror brukte en hel dag for å få ned fra tretoppen for en stund siden.

vårt hus og tomt
Vi har ingen hus tett på , perfekt

Siden da har det ikke blitt brukt , men i dag ville nabogutten prøve et lite helikopter. Jeg så med engang at dette ikke kom til å gå bra , men gubben hadde kun øyne for sin glinsende nye drone. Helikopteret gikk ned for fritt fall , og etter en leteaksjon måtte vi innse at den var nok borte for alltid. Heldigvis var det ingen fare for at en drone ville forsvinne , den er nemlig utstyrt med alle funksjoner du kan tenke deg. Jeg ble helt svimmel av å se på den høyt der oppe , og det gikk ikke lang tid før jeg skjønte hvorfor gubben var så begeistret.

For noen bilder den kunne ta! Aldri har jeg sett klarere bilder! Dessuten var det litt kult å se nabolaget fra luften , det er ikke hver dag jeg får se. Jeg skjønner jo at denne dronen kan bli et fantastisk hjelpemiddel til bloggen , nå kan alle turer vi drar på bli filmet fra luften. Du kan nemlig innstille den til å følge etter oss når vi er ute og går tur , og da kan jeg ta dere med meg via film. Det ble ingen film idag , men det ble en hel haug med bilder. Noen av bildene legger jeg ut her nå , og resterende legger jeg ut i morgen.

En liten gutt har hatt nok en god dag , og det er takket være naboen og et par besteforeldre. Mine foreldre kom nemlig på besøk i dag , og det er som alltid stor stas. Men når nabobarna kom så forsvant han plutselig , og de har gitt han mange opplevelser idag. Han har fått være med de til byen , og etterpå var det baking av lussekatter som sto for tur. Vi fikk til og med lussekatter servert på døren her , og de har jeg tenkt å kose meg med i kveld. Så nå sitter jeg her lykkelig og fornøyd , lykkelig over at vi bor i verdens beste nabolag…

Jeg ligger i sengen , det eneste lyset i et lite rom kommer fra en datamaskin.

Min datamaskin , mine øyne leter etter de riktige bokstavene , små bokstaver som blir til ord.

Mine ord , min stemme.

En lydløs stemme som kjemper for å bli hørt.

 

Etter noen år med svak stemme så har jeg oppdaget en ny verden , en verden full av utfordringer.

Jeg har oppdaget hvor vanskelig kommunikasjon egentlig er , og hvor viktig den er.

Hver dag må jeg gjenta meg selv , budskapet når ikke frem.

Stadig må jeg finne nye måter og si ting på , stokke om på ordene slik at andre skal forstå.

 

Helt enkle ting blir forferdelig vanskelig når man plutselig mangler ord , ensomheten blir større.

Noen ganger gir jeg opp , selv de logiske ting blir vanskelig.

Mine tanker blir stadig mer innelåst , hengelåsen blir større for hver dag som går.

Jeg blir sittende og lytte , lytte til andres ord uten at mine egne kan høres.

 

Hver kveld håper jeg , håper på at en ny dag blir bedre.

At stemmen min igjen vil bære mine ord , at mine tanker igjen vil nå ut.

Jeg vet aldri hvordan stemmen min blir neste dag , om den vil være svak eller sterk.

Noen dager er bedre enn andre , men jeg vet at en dag blir den borte for godt.

 

Lyset fra en datamaskin er fortsatt det eneste lyset i et mørkt lite rom , en datamaskin som er blitt mitt eneste håp.

Men jeg vet at når stemmen min blir borte så blir hengelåsen låst for godt , nøkkelen til mine ord blir borte for alltid.

For en datamaskin kan aldri gi meg det jeg trenger , mine tanker blir for mange for en liten datamaskin.

Jeg vet at jeg aldri vil klare , klare å bruke en datamaskin til å holde en samtale.

 

En datamaskin vil en dag kun bli brukt til det mest nødvendige , en datamaskin vil kun bli brukt til å be om hjelp.

Mine tanker vil en dag bli borte for godt , jeg vil bli lukket og låst for alltid.

Jeg er kanskje sterk , men jeg tror ikke jeg er sterk nok.

For når den dagen kommer så er faren stor for at jeg vil gi opp.

 

Livet ble vanskelig når stemmen begynte å svikte , og jeg vet at det skal bli verre.

Tre små bokstaver har vist meg hva fangenskap egentlig betyr , jeg forsvinner stadig mer innover i meg selv.

Uten ord med en ødelagt kropp er livet blitt til en kamp , en kamp jeg aldri kan vinne.

Alt jeg kan håpe på er at min svake stemme vil bære mine ord litt til , for jeg vet ikke om jeg klarer å se på at hengelåsen blir låst for godt..

Jeg sloknet som et lys i går , det var som om noen skrudde av lysbryteren når jeg omsider kom meg i seng. En liten gutt sovnet halvveis liggende i stolen i går kveld , utifra hvor tidlig han hadde stått opp så var det overraskende at han holdt ut så lenge i går. Men takket være nabobarna som kom på besøk så klarte han og holde seg våken helt til 20.30 , men da var det tydeligvis nok for en liten kropp. Noen velkjente lyder kunne høres ved min side , og jeg ble igjen påminnet om at eplet ikke faller langt i fra stammen. For nå er tydeligvis en liten gutt blitt litt vel lik far sin etter min smak , noen snorkelyder vitnet om hva jeg har i vente.

Det ble heldigvis morgen før han sto opp idag , men fremdeles står han opp litt vel tidlig. 06.05 sto han i døren , klar for å starte en ny dag. Til alt hell så sto storesøster også opp like tidlig , hun hadde bestemt kvelden før at denne morgenen skulle brukes til å komme seg opp på Ulrikens høye topp. Så hun ordnet alt for en liten gutt før hun dro , og jeg kunne høre fra sengen hvor mye han koste seg. Det er ingen tvil om at han elsker en rolig morgenstund , han kan sitte i timevis og sulle på alene.

Jeg skjønte når jeg våknet at det var fint vær ute , for når jeg fryser på hendene under dyna så er det et tydelig bevis på at det er kaldt ute. Og når det er kaldt her i Bergen så er det også fint vær , en skyfri himmel var det jeg sto opp til i dag. Min datter var så heldig å få med seg soloppgangen oppe fra fjellet , og jeg kjente for første gang i dag en bismak når jeg fikk bildet tilsendt. For jeg skulle så gjerne vært der med henne , stått på toppen og fylt lungene mine med en frisk fjell luft.

Men som vanlig har dagen blitt tilbrakt i godstolen , jeg gadd ikke prøve å gå ut engang. Hver høst så tenker jeg det samme , nå må jeg skaffe meg noen varme sko til vinteren. Ja og jakke , ullgensre og hjemmestrikkede sokker er ikke nok lenger. Jeg har både oppladbare varmesokker og hansker , men dessverre så varer ikke batteriet lenge i kulden. For at jeg skal klare å være ute så må jeg være varm på beina , og kalde føtter er noe jeg har slitt med hele livet. Men jeg kommer aldri så langt at jeg får bestilt meg noe , enda jeg har funnet de perfekte skoene.

Jeg hater og sitte igjen når alle drar ut , bismaken vokser i munnen på meg. Men jeg er som vanlig mer opptatt av å bestille varme klær til alle andre enn meg selv , jeg har ikke samvittighet til å bruke så mye penger på meg selv. Gubben sine ord forfølger meg hver gang jeg er på nettet , “hva er vitsen, du er jo ikke ute.” Nettopp det har han rett i , jeg er ikke ute fordi jeg mangler riktige klær. Men kanskje jeg hadde kommet meg mer ut med riktig bekledning , for det er ikke noe mer jeg vil enn å komme meg ut.

Isak derimot har vært ute i hele dag , ja og da mener jeg heeeele dag. Det var et øyeblikk der hvor jeg tenkte at han hadde flyttet ut , ut fra vårt hus og inn til nabobarna. Jeg har fått både film og bilder tilsendt , og det er ingen tvil om at han storkoser seg der borte. Jeg er så glad for at han har nabobarna i nærheten , de utfyller seg så godt. Men jeg er også evig takknemlig for at foreldrene tar han imot med åpne armer , ønsker han velkommen uansett.

Pølsefest hos naboen

Så selv om dagen har vært preget av en bitter bismak så har jeg ikke mye å klage over , både jeg og barna har alt vi trenger.  Jeg har det godt og varmt i et trygt og lunt hus , og mine barn har mange fantastiske mennesker rundt seg. Vi er heldig , jeg er heldig. Så selv om jeg føler meg lei til tider så er jeg likevel glad , glad for at vi har så mange i ryggen…

Herlighet så mange bilder jeg har fått , jeg føler meg så innmari heldig her jeg sitter. Tenk at dere vil gi meg et lite innblikk i deres liv , deres juletradisjoner , det betyr så uendelig mye. Dette tror jeg blir min nye juletradisjon , for dere har virkelig gitt meg julestemning her jeg sitter. Så her kommer mine siste bilder/filmer (det er faktisk tomt) , jeg er mektig imponert over hvor kreative folk er. Jeg trodde jeg hadde sett det meste , men i dette siste innlegget så tar det virkelig av. Hva med å lage sin egen juleby? Eller strikke/hekle sine egne pepperkakehus? Ja det er bare å la fantasien slippe løs , sånn som noen av de damene under har gjort. Så hvis dere ikke har fått julestemning nå så vet ikke jeg , men jeg håper den kommer til dere før eller senere. Tusen takk for mange fine bilder , dette kommer jeg til å leve lenge på..

PS : Håper jeg har fått med meg alle bildene , dersom noen er glemt så rop ut!!.

 

Tone

 

Toril / koser seg med julefilm og klementin

 

June

 

Anne / juleby

 

 

Ann-Kristin 

 

Anne som har laget krans selv 

Henriette 

Randi fra Trondheim med den nydeligste juletrepynten

 

Heidi som er så kreativ at hun strikket og heklet pepperkakehus selv , jeg tar av meg hatten..

Det ble som jeg tenkte , 04.00 kunne jeg høre små barneføtter i trappa. Stakkars gubben , for med manglende nattevakt så var det han som måtte vekkes for å få av bipap masken. Jeg hadde ikke sjans til å prate med en liten gutt med den fortsatt på. “Hva er klokken mamma , vi må være i barnehagen tidlig vet du.” Så liten men likevel så stor , der sto han med store forventningsfulle øyne og kikket på en Lucia drakt som hang på skapet mitt.

Men klokken var fremdeles bare 04.00 , det var fortsatt noen timer igjen og vente. En liten gutt ble skuffet når gubben gikk og la seg igjen , men så lenge mammaen var våken så gikk det greit. En boks med pepperkaker og en livlig samtale i senga til mor fikk tiden til å fly avgårde. Endelig viste klokken at det var blitt morgen , og skrittene til en trøtt gubbe kunne høres i trappa. Det var en lykkelig gutt som løp ut døren idag , og bilde jeg fikk fra barnehagen sa mer enn tusen ord.

 

Mor i huset var mest glad for at dagen nå endelig var kommet , nå er det kanskje mulig og få sove litt på natta. Det har vært en laaang uke , når man starter dagene midt på natta så har de en tendens til å bli litt lang. Så jeg var like trøtt i dag også når jeg sto opp , men jeg fant trøst i tanken på at en lørdag nærmet seg. Jeg tror ikke jeg kommer til å bevege meg ut av senga i morgen , i vertfall ikke før etter klokken 10.00.

Dagen i dag har igjen vært preget av gave kjøp , men denne gangen var det ikke julegaver som skulle bestilles. Jeg har gjort en dårlig jobb med å planlegge mine barns unnfangelse , jeg tror jeg må ha vært våryr i mine yngre dager. For nå har jeg tre barn som har bursdag på rekke og rad , januar februar mars er hektiske måneder. Min datter har bursdag allerede den 06 januar , et tidspunkt hvor lommeboka egentlig er tom. Heldigvis har jeg klart å legge av litt penger , for denne bursdagen blir litt større enn de forrige.

Min datter fyller nemlig 18 år , og det er en dag jeg aldri hadde trodd jeg kom til og få oppleve. Når jeg gikk ut av sykehuset for fem år siden så var det en tanke som var urealistisk og nå , like så var første skoledag til en liten gutt. Men nå er begge deler nærmere enn noengang , og jeg er her enda. Så idag skulle en bursdagsgave bestilles , men der støtte jeg på problem etter problem. Og når den samme uforståelige feilmeldingen kom opp for femte gang så ga jeg opp , her måtte jeg kontakte kundeservice for å få hjelp.

Rettigheter: tegninger.no

Det er her jeg må rose enkelte bedrifter ,  for enkelte har virkelig skjønt hva kundeservice betyr. De har skjønt at de må møte kundene der de er , og gjøre det så lett som mulig for å få hjelp. Jeg kan ikke plukke opp telefonen lenger for å få hjelp , og mail tar det dagevis for å få svar. Derfor må jeg i dag få skryte av en chatte tjeneste , den er helt genial for meg som mangler en stemme men som fremdeles vil være så selvstendig som mulig. Den er også genial for de som har angst eller bare ikke liker å prate i telefonen , alle bedrifter burde hatt en slik tjeneste. Så nå er bursdagsgaven bestilt og jeg er glad , glad og takknemlig for at jeg fortsatt får muligheten til å klare ting selv…

Her kommer enda flere bilder som jeg har fått fra dere , og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett så mange nisser før som jeg gjorde i går. En dame fra Vardø tror jeg slår alle rekorder , i huset hennes finnes det nisser i alle fasonger og størrelser. Men det er tydeligvis ikke bare hun som er glad i og pynte til jul , jeg har fått så mye glede av å se på alle deres bilder. Så tusen takk til alle dere som har bidratt til operasjon julestemning , jeg gleder meg til å vise dere enda flere i morgen…

 

Anne-Brit

 

Anne Grethe

 

Inger Johanne / huset der nissene bor

 

 

Britt Evelyn / nissene på Atløyna

 

Anne-Lise

 

Siv Hege / Radøy

 

Jannike 

 

Tove

 

Gunvor 

Jeg er rasende , så sint at gråten tok over til slutt. Vi er nå på vei til å starte et nytt år , og jeg trodde faktisk vi var kommet lenger enn som så. 2021 står for døren men for meg virker det som om vi fortsatt befinner oss på 1800 tallet , for på et område virker det som om vi står på stedet hvil.

Som ung mor husker jeg enda mitt første møte med en helsesøster , bare 17 år kom jeg uerfaren inn på helsestasjonen. Livredd for å gjøre feil turte jeg ikke si ifra , for hva visste vel jeg?? Fire barn senere og med noen år på baken så vet jeg bedre , og nå er jeg ikke lenger redd for å si ifra.

For hvem husker vel ikke de fordømte percentil skjemaene , et skjema som målte hvordan ditt barn utviklet seg. Jeg husker enda hvordan jeg ba en stille bønn før hver kontroll , ba en bønn om at mitt barn måtte holde seg innenfor streken. Men da var jeg bare 17 år , og du kan tro jeg fikk sjokk når jeg 24 år senere oppdaget at et skjema fortsatt eksisterte.

Et skjema som får deg til å føle deg ubrukelig som mor , et skjema som forteller deg at dine aller kjæreste skatter ikke er gode nok. Vi lever i en verden der ulikheter nå blir kjempet for mer enn noen gang før , vi prøver å lære våre barn at alle er like mye verdt , fasong og størrelse har ingenting og si. 

Vi prøver som foreldre og gi de en styrke til å elske seg selv , forteller dem hver dag at de er mer enn gode nok som de er. Men på en helsestasjon blir en mal funnet frem , en mal som forteller at våre barn ikke er gode nok for samfunnet. De blir satt på prøve , en bekymret helsesøster følger nøye med. Setninger som “han burde klare å rulle nå”, “hun er for tung til å klare å krype”, ” dere må passe på hva han spiser”  blir hørt av små barn på helsestasjoner overalt , alle de verdiene vi streber etter å lære barna våre forsvinner i det øyeblikket man går inn på en helsestasjon.

For der er det bare en ting som gjelder , et skjema er den ultimate test. I går kom mine tårer frem igjen , tårer fra et sinne så stort. Etter 24 år som mor så er det ingenting som gir meg større smerte , hjertet mitt brister hver gang jeg hører at våre søte små ikke lever opp til de forventningene som vårt samfunn har satt. Hvordan skal vi som foreldre klare å gi våre barn de riktige verdiene når de får høre helt fra små barneføtter at de ikke er gode nok?

Under kan dere lese et innlegg skrevet av en fantastisk dame , en fantastisk mor som gjør alt for å gi sine barn de riktige verdiene. En dame som står oss nær , og hennes fantastiske barn står min lille gutt veldig nær. Som mor er jeg nå sint , sint på vegne av våre barn . Men jeg er også sint på vegne av alle mødre , alle mødre der ute som blir utsatt for et percentil skjema. Og derfor roper jeg nå ut , roper ut på vegne av oss alle , Kjære helsesøster , våre barn er mer enn gode nok!!

 

“Til alle, som sitter på en percentil – sky!”
Jeg er stutt og butt. Far til mine barn, sa du?
Nei, han er såpass høy, at jeg må ha krakk for å se, om han er «første mann til månen.»
Han ruver i høyde, og mulig i bredde også. Og til tider, ser jeg nok ut som en smule her nede.
Frk.Butt, og Hr.High, fikk barn sammen. To velskapte, solide og robuste barn. Nålen på vekta, viste over 5 kg.
5 kg med stål, og dynamitt. En lengde, som på et tidspunkt, gjorde til at magen til Frk.Butt, ikke var LANG nok til å romme 56 cm, med stål og dynamitt.
Naturen ville det slik, at våre barn, ble både lange og store.
Og, kjære tid, så takknemlig jeg er for det. For sunne, og friske barn.
Men kanskje «noen» burde ha stoppet Frk.Butt og Hr.High, FØR de hoppet til sengs?
For i en euforisk rus, skulle det da slått meg, at vi to, som skiller flere centimetre, ikke burde få barn sammen?
Det finnes HELT sikkert en percentil, kall det en mal, om du vil – for hvem som burde få barn sammen?
For nå viser det seg – at passet vårt blir påskrevet: «DERES BARN, PASSER IKKE INN I PERCENTILEN.»
Det ene barnet er for langt. Det andre barnet er for tungt.
Både jeg og barnas far, lærer barna å elske seg selv – for den de er. De skal få være stolte, over at de rekker melken på øverste hylle i butikken, på samme måte som stoltheten skal få runge når minste man, faktisk trekker paralleller til seg selv, og selveste Pippi.

Det finnes voksne i dag, som ikke engang tørr å sammenligne seg med Pippi – tross en enorm styrke, både fysisk og psykisk.

Mine barn lærer, at alle mennesker er like mye verd. De lærer å respektere at ingen er like, og vi kan «Barn av regnbuen» på rams.
I det du kommer inn på et kontor, og du som mor, vet hva som kommer. «Barnet dit er FOR langt. Barnet ditt har store føtter. Barnet ditt er for tungt, klarer hun å hoppe? Kan hun hinke?»
Barnet stilles nærmest til veggs, og må igjennom øvelser for å BEVISE.
Min yngste, på snart 5 år, hun kan svømme. Hun kan sykle. Hun kan skrive, og vet forskjell på oddetall og partall. Og vet du hva? Hun velger gulrot, fremfor melkerull om lørdagen.
Men der står de. Framtiden vår. De blir stilt til veggs, mens det river i hjerteroten til Frk.Butt. For man vet hvilke telefon som kommer dagen etterpå:
«Barnet ditt må på ny kontroll om 12 mnd.for å kontrollere høyden. Vi må vurdere om vi skal klusse med naturen, og allerede fastsatte DNA. Veksthemmende sprøyter, KAN være løsningen.»
Andre barn i barnehagen, og skolen, til barna – har smilende pannekaker med seg til lunsj. Det florerer med både pepperkaker, og kakemenn, i lunsjboksene. Mens andre har choccopops, og energibarer med seg. Det er skiver med nugatti, og man finner vafler. Alt er laget med omsorg, og omtanke, DET er jeg sikker på. Og jeg dømmer ingen, for jeg er sikker på at vi foreldre, gjør hva vi kan for våre barn.
Men vegg i vegg, sitter helsesøster. En helsesøster, som mener at gutten min, burde få en halv grovbrød skive mindre med seg. «Spe gjerne på med frukt, så vi har høyden under kontroll…(!)»
Over et landstrakt land, synges og danses det «Bli med dansen.» Det ljomer ut, at du er mer enn god nok, og at vi ser hverandre. Vi laster opp danser, og musikkvideoer, på sosiale medier, vi skal alle vise at, vi bryr oss.
Men gjør vi egentlig det? På ordentlig?
Mine hjerteskatter, sprenger alle percentiler.
Med sin råhet, styrke, stolthet og modighet. Men de passer ikke inn. Ikke i samfunnet, og i allefall ikke i gjennomsnittsmålingen.
Dere som sitter på Percentil skyen – kan dere se litt nedover mot Frk.Butt? Ja, jeg fikk barn med Hr.High, og det er jeg stolt over. Kan jeg få lov å være stolt over det? Kom ned fra skyen deres, og så kan vi se sammen opp på Mr.High.
For å lage barn, det kan han virkelig!

Del gjerne , bli med og kjemp for våre barn!!