Denne onsdagen har vært rolig , ja ihvertfall når det gjelder formiddagen. Egentlig skulle jeg ha vært på Nordås idag og , men på grunn av rot så er det oppholdet nå utsatt litt. Morgendagens innlegg vil gi dere en forklaring , jeg orker ikke gå inn på det nå. Men at jeg har godt av å være i aktivitet er det ingen tvil om , jeg har ikke vært våken en eneste gang i natt.

Det lovet godt for dagen , våken og uthvilt var jeg klar for å starte dagen. Egentlig så jeg litt frem til å ha en rolig dag , for jeg brukte mye krefter i går. Jeg gruer meg alltid veldig mye når jeg skal på noe sammen med andre enn gubben , han er nemlig den eneste rundt meg som har full kontroll. Jeg kan gi så mye opplæring at jeg nesten spyr , men uforutsette hendelser er umulig og forberede seg på. Til syvende og sist er det jeg som må ha kontroll , det er jeg som må forklare og gi instrukser dersom noe skjer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men idag kunne jeg ihvertfall ta livet med ro , vi kunne igjen konsentrere oss om hus og hjem. Jeg var faktisk så uthvilt idag at jeg sto opp en time før tiden , like greit og forberede seg på en forhåpentligvis aktiv hverdag snart. Men selv om dagen har vært rolig så har den likevel gått fort , timene flyr avgårde for tiden. Jeg hadde i tillegg lovet en liten gutt noe igår , mamma skulle hente litt tidligere idag. Det blir lange dager i barnehagen når en pappa blir opptatt på jobb , dessuten måtte en liten gutt komme hjem litt tidligere idag.

Idag var det nemlig den dagen igjen , det var tid for fotballtrening. Som dere kanskje husker (ja ihvertfall for de mest observange av dere) så pleide treningen og være på mandagen , men nå har de byttet dag. Jeg hadde bestemt meg allerede når jeg sto opp idag , denne gangen skulle jeg være med. Det må jeg si , jeg begynner og bli imponert over gubben. For idag tok jeg og assistenten bilen bort , jeg fant ut det var like greit med tanke på været. Det har vært litt ustabilt de siste dagene , så jeg tok ingen sjanser.

Men gubben hadde andre planer , og i hans planer ville jeg kun blitt en sinke. Sykkelen ble igjen tatt ut av garasjen , og en firhjuling ble startet opp. Og selv om vi startet omtrent samtidig så slo far og sønn oss , de sto så fint og ventet på oss når vi kom kjørende bort. Det er ihvertfall ingen tvil om at det går i raser fart bortover skoleveien , og jeg er imponert over at gubben klarer å holde følge. Trim for en gubbe ihvertfall , og fortsetter det sånn så er sommerkroppen 2021 godt innenfor rekkevidde. Jeg er i det minste glad for at jeg fikk meg en luftetur idag også , og det er ingenting som gir meg glede enn å kunne følge opp barna…

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har hatt mine tvil i det siste , en tvil som handler om meg selv.

Min største styrke ble min fallgruve , jeg mistet egen tro.

Tro på min egen styrke , tro på at jeg fortsatt klarer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kamplysten forsvant , og når troen ikke er der lenger så slukkes en flamme.

Et lys forsvant inni meg , et lys som før brant så sterkt.

For selv når mørket ble altoppslukende visste jeg , jeg visste at jeg alltid ville finne en ny vei.

Men i det siste har jeg mistet en del av meg selv , den viktigste delen.

En stemme inni meg ble borte , den stemmen som sa du kan fortsatt forsvant.

Hele livet har jeg hatt et behov for å presse meg selv , teste kroppen for å se hvor mye den tålte.

Ja ikke bare kroppen men hodet også , og gi seg har aldri følt meg inn.

En egenskap som skulle vise seg å bli mitt viktigste redskap , i kampen mot tre små bokstaver betydde det alr.

Men plutselig innså jeg at den egenskapen hadde forsvunnet , jeg hadde mistet troen på meg selv.

Det er tungt å kjempe seg opp hver dag , spesielt når man har mistet sin indre tro.

Alt ble bare et ork , et altoppslukende mørke var i ferd med å ta over

Men i går kjente jeg det igjen , en dør ble på nytt åpnet.

Et lite gløtt av lys kom tilbake , en liten flamme ble på ny tent.

For på meg funker et stille liv innenfor fire vegger dårlig , jeg trenger at noe skjer rundt meg.

Hodet og kropp trenger påfyll , aktivitet er den beste medisin.

Faktisk jo mer som skjer jo bedre , jeg har alltid vært en rastløs sjel.

Mye aktivitet gir meg energi , en energi som holder meg i livet.

Derfor var jeg spent , spent på om et nytt opphold ville gi meg det jeg trengte.

Det gikk ikke lang tid før jeg kjente det , og nå håper jeg det blir starten på en ny vei.

En ny vei med en sterk flamme , en flamme som viser meg vei.

Jeg håper dette er starten , starten på å få tilbake troen på meg selv…

Ja her har det gått i ett siden jeg slo opp øynene , en liten gutt vekket meg grytidlig idag. Med hendene i været sto han med sengekanten , og demonstrerte med hele kroppen at han hadde vokst en hel meter i natt.  Jeg må innrømme at jeg fikk tårer i øynene av og se på han , han var så fin der han sto med penskjorta på. Idag var det ingen problem å få en liten gutt i barnehagen , de vet nemlig å gjøre stas på alle bursdagsbarn.

Helt siden han begynte i barnehagen har vi hvert år fått en konge hjem , en krone for hver bursdag er blitt omhyggelig tatt vare på. Det er like spennende hvert år og se hva kronen blir dekorert med , og i år var det lynet mcquenn som prydet en femårings krone. En liten konge strålte når han kom inn døren her , enda en kongekrone er nå plassert med resten av kolleksjonen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I år blir det ingen barnebursdag , vi tar rett og slett ikke sjansen. Men litt feiring måtte vi jo få til , så derfor inviterte vi nabobarna på en aldri så liten feiring i dag. Det er ikke så mye som skal til for å glede en liten gutt , og han var strålende fornøyd selv med bare to barn på besøk. Men som alltid når det er bursdag er det gavene som er det viktigste , og heldigvis traff vi blink i år også.

En fiskestang og en Ninja drakt ble nøye pakket inn i går , men idag ble papiret revet av før jeg fikk sukk for meg. Begge gavene gjorde et bursdagsbarn overlykkelig , selv om jeg har en mistanke om at en Ninja drakt var nok favoritten. Selv jeg fikk lyst på en sånn drakt , den var mye kulere enn jeg hadde forestilt meg. Så med en Ninja i hus kunne bursdagen begynne , og selv om de bare har vært tre barn her så har de likevel laget liv.

Dette har virkelig vært en god dag , og den beste gaven er og se en liten gutt så glad.  Så til tross for korona tid så har vi fått det til , bursdagsbarnet var strålende fornøyd når han gikk til sengs ikveld. Men det er ikke over enda , for til helgen er det på an igjen. Da blir det familieselskap med nye gjester , og er en liten gutt riktig heldig så vanker det kanskje en gave eller to da også.

Jeg er ihvertfall klar for senga i dag , denne dagen har vært virkelig travel. Med både bursdagsfeiring og oppstart på Nordås har dagen flydd avgårde , og tro du meg , akkurat det kjenner jeg på kroppen. Men det var så koselig og komme tilbake på Nordås , det er som å komme hjem til en gammel og god venn. En etter en ønsket de meg velkommen , det var så hyggelig å treffe gamle kjente igjen. I fem år nå har jeg hatt opphold på Nordås ved jevne mellomrom , og da er det ikke rart at det er godt å komme tilbake.

Men vet du hva det beste er med Nordås? Jo det er den gode selvfølelsen de gir meg. For der er det ikke fokus på hva du ikke kan lenger , der er fokuset på hva du fortsatt kan gjøre. Og det er viktig med denne sykdommen , positive tilbakemeldinger betyr alt når du lider av denne sykdommen. Så idag har jeg for første gang på lenge fått føle på en stolthet , en stolthet over alt jeg fortsatt klarer. Seteløft og ståfunksjon fungerer like bra enda , så det blir fokuset videre. Så ikveld legger jeg meg med en godfølelse , dette oppholdet skal gjøre meg godt…

Da var dagen her , fem år er nå gått.

Fem år siden en liten gutt så dagens lys for første gang , fem år siden denne familien ble fullkommen.

I dag feirer vi deg vår lille venn , vi feirer livet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For du kom til verden da jeg trengte det som mest , og du har uten å vite det vært min livbøye siden.

Gjennom dine øyne har jeg fått nytt liv , gjennom deg lever jeg som aldri før.

I din verden er ingenting umulig , og du tar meg med ut på nye eventyr hver eneste dag.

Vi lever i nuet du og jeg , vår verden er her og nå.

Sammen med deg lever jeg , hvert øyeblikk med deg er en gave så stor.

Du er min terapi , du bringer lys til et altoppslukende mørke.

Din latter får alle vonde tanker til å forsvinne , ditt smil tørker mine tårer.

Sammen med deg forsvinner all sorg , for i din verden finnes bare glede.

Med en nysgjerrighet så stor griper du livet , og med din lille hånd drar du meg med.

Ordene strekker ikke til , du er min reddende engel.

Hver dag kjemper jeg meg opp , opp til en ny dag sammen med deg.

Jeg takker høyere makter hver dag , og hver kveld ber jeg om en ny.

En ny dag sammen med deg , en ny dag med nye eventyr.

Fem år er nå gått , 5 år er du nå blitt.

En hel familie står rundt deg , og bak deg står to stolte foreldre.

Min tid er kanskje uviss , men en ting kan jeg love deg.

Så lenge jeg får lov skal jeg kjempe , kjempe for en ny dag sammen med deg…

Gratulerer så mye med dagen lille venn , vi elsker deg 💜

I går skjedde det igjen , jeg sovnet fremfor datamaskinen. Jeg rakk ikke låse skjermen før øynene gled igjen , og da skjer det som alltid skjer. Datamaskinen kommer til live gjennom et par sovende øyne , den gikk rett og slett amok. Jeg våknet 02.15 i natt og skjønte ingen verdens ting , bildet på skjermen var nå sidelengs. Øyenstyringen fungerte nå helt motsatt , og det var et øyeblikk der hvor jeg trodde det hadde rablet for meg.

Heldigvis har jeg en IT mann i huset , og heldigvis er han nærmest tilgjengelig til alle døgnets tider. I disse korona tider er det ikke enkelt å få seg jobb , så døgnet har dessverre blitt litt snudd i det siste. Men det kom i det minste meg til nytte i natt , og 02.30 hadde en IT mann fikset det meste. Jeg har en mistanke om at blåmandagen startet allerede i natt , for idag har det vært litt av en dag.

I morgen er det jo tid for bursdagsfeiring i huset , en liten gutt fyller hele fem år. Jeg kjente det allerede i går kveld , stresset over alt som måtte gjøres flommet over meg. I tillegg er det jo oppstart på Nordås rehabilitering for meg i morgen , og bare det krever litt forberedelse. Jeg var svett før jeg sto opp i dag , tusen tanker på en gang kvernet rundt i hodet. Første oppgave for dagen var å fjerne noen kroppshår , jeg hadde ingen planer om å møte opp i bassenget med gorilla hår på leggene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter det har det gått slag i slag , jeg har knapt rukket å puste idag. Gaver måtte kjøpes , og jeg hadde plukket ut to gjenstander som jeg tror en liten gutt vil bli glad for. En fiskestang og et Ninja kostyme var planen , men det skulle vise seg at begge gjenstandene ikke var like lett og oppdrive. Etter å ha saumfart utallige butikker fant vi omsider en liten blå fiskestang , gutten må jo få erfare fiskegleden. Ninja kostymet måtte vi kjøre tre mil for å få tak i , men hva gjør man ikke for å glede et bursdagsbarn.

Endelig hjemme kunne vi omsider puste litt ut , men skuldrene var ikke lave lenge. For med et innså vi at noe manglet , en firbeint venn hadde forsvunnet. Verandadøra ble satt opp for lufting og ingen av oss tenkte på å sjekke om grinden var igjen. Plutselig ble det fullt kaos i stua , nå var gode råd dyre. Alt jeg klarte å tenke på var beina til en gammel venn , han er jo ikke akkurat ung lenger. Jeg så for meg at vi kom til å finne han i en grøft et sted , hoftene hans tåler ikke mye lenger.

Heldigvis har jeg en årvåken nabodame , og takket være henne ble dagen reddet. Trippende kom hun på verandaen her , og med seg hadde hun en lykkelig hund. Lettelsen var stor når jeg så de kom gående , men en logrende venn kunne ikke ha brydd seg mindre. Han var nok temmelig fornøyd med en luftetur på egenhånd , noe jeg godt kan forstå. Vi er litt like meg og han , det blir ikke mye privatliv på noen av oss.

Men nå var klokken så mye at det var tid for middagslaging , men igjen oppsto det et problem. Gryterett sto på menyen idag , men en ingrediens manglet. Ingen av oss er blitt veganere enda , så kjøtt er alltid en grei ingrediens å ha her i huset. Jeg hørte hvordan luften gikk ut av en sliten medhjelper på kjøkkenet , kanskje ikke det rette tidspunktet og foreslå at hun kunne jo bare ta seg en tur i skogen på jakt. Det er vel snart jakt sesong , og her trenger man ikke gå lenger enn ut i sin egen hage for å finne hjortekjøtt.

Nei det var vel og dra strikken litt langt , gubben måtte stå for kjøttet idag. Han har jo litt til overs , jeg tror ikke jeg skal fullføre den tankegangen engang. Men to kjøttdeiger kom ihvertfall i hus , det ble middag idag også. Kvelden ble avsluttet med kakebaking , et bursdagsbarn vet jaggu meg hva han vil ha. Sjokoladekake , muffins og gulrot kake sto på ønskelisten , med andre ord ikke småtterier. Men jeg er heldig jeg , for rundt meg har jeg fantastiske folk. En av dem er min pensjonerte fysioterapeut , hun er bare fantastisk.

Ikke nok med at hun kommer og gir meg behandling frivillig etter eget ønske , hun meldte seg også til kakebaking. Så nå får en liten gutt ønskelisten sin oppfylt , gulrot kake var det eneste som manglet. Men dette var ingen vanlig gulrotkake , for en fotball gutt måtte jo få sin egen fotball kake. Ens ærend kom fysioterapeuten min ut her for å pynte kake med en liten gutt , og gjett om et bursdagsbarn var stolt når den var ferdig. Han vokste en meter når han sto fremfor meg for å vise resultatet , dette har virkelig vært en god dag for en liten gutt.

Så nå er alt klart , dagen kan bare komme. I morgen begynner feiringen av en liten gutt , og til helgen blir det besøk. En liten gutt går nå rundt her og sniker , for en eller annen plass i huset har mamma gjemt unna to gaver…

Gave hadde hun også med 

En fotball lue til en fotball gutt , såååå fornøyd…

I går kom det spørsmålet igjen , et spørsmål som får hjertet mitt til å briste.

Hver gang det kommer så gisper jeg etter luft , det er som å få et spark i magen.

En liten gutt sitter ved min side , med store blå øyne ser han på meg og venter på svar.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et lite hjerte søker svar på et lite spørsmål , “hvor er alle blitt av mamma?”

Helt siden jeg ble syk for fem år siden har vi vært omringet av mennesker , fremmede mennesker.

En liten gutt har vokst opp med at nye mennesker har kommet inn i livet vårt , inn i vår hverdag.

Stadig nye bekjentskaper har blitt til , og en liten gutt har tatt de imot med åpne armer.

Det var spennende med mange nye mennesker , han møtte de alle med nysgjerrige blikk.

Men nå er det gått fem år , en liten gutt begynner å bli stor.

Han begynner og oppdage at vår familie ikke er som andre , en normal hverdag er ikke så normal.

For her i huset kommer det stadig nye tilskudd , nye mennesker som engasjerer seg i en liten gutt.

En liten gutt som ikke helt forstår , men som merker det likevel.

Han merker at nye mennesker kommer , men han merker det aller mest når de drar.

Uten forvarsel blir noen bare borte , og en ny kommer for å fylle en plass.

Mitt største mareritt er blitt en realitet , min sykdom går utover en liten gutt.

Min hverdag påvirker mer enn jeg vil , og det gjør like vondt hver gang.

I starten var jeg veldig på vakt , jeg måtte skjerme en liten gutt så mye som jeg kunne.

Skjerme han fra nye mennesker , skjerme han fra å knytte seg for mye.

Men etterhvert som sykdommen eskalerte ble det vanskeligere , jeg mistet kontrollen.

Den siste tiden har jeg fått føle det enda mer på kroppen , jeg klarer ikke lenger og skjerme en liten gutt.

Men det jeg kjenner mest på er en frustrasjon , en frustrasjon over at ikke enkelte kan tenke seg om.

For det er ikke bare å komme her og gå inn for å knytte bånd , bruke mye tid på en liten gutt bare for å forsvinne igjen.

Noen har faktisk gått så inn for nettopp det at jeg har vært nødt til å si stopp , men da har skaden allerede skjedd.

En liten gutt knytter seg raskt , og han blir like lei seg når de drar.

Den siste uken har jeg grått mye , tårene har rent for en liten gutt.

En liten gutt som ikke helt forstår , ikke forstår hvorfor de bare blir borte.

For uansett hvor mye jeg prøver , prøver å forhindre at det skjer.

Så må jeg bare innse , innse at min hverdag stadig knuser et lite hjerte…

Det ble fort tydelig at mye frisk luft kan slå ut enhver , for i går sovnet jeg nesten før jeg traff puta.

Jeg var like trøtt når jeg våknet idag , men denne helgen hadde jeg ikke tid til å ligge utpå.

For idag var det på tur igjen , og denne gangen skulle hele familien på tur.

Min eldste bror skulle besøkes , noe som innebærer en fergetur over fjorden.

Austevoll var neste stopp , og to biler ble fylt opp for å få plass til alle.

Selv om været ikke var like bra som i går så var vi heldig likevel , det har ikke regnet en dråpe på turen.

Vertskapet sto klar og ventet , planen for dagen hadde de allerede lagt.

Det var bare å kle på seg og komme oss ut , en rundløype i skogen var neste stopp.

For en herlig dag , og for en fantastisk turløype.

Alt var tilrettelagt for rullestolbrukere , det var bare å spinne avgårde.

En idyllisk tur gjennom skogen var akkurat det jeg trengte , og jeg kjente hvordan freden senket skuldrene mine.

Men som vanlig lurte fare rundt neste sving , og med en finnmarking i ryggen måtte det gå som det gikk.

En hengebro kom til syne i det fjerne , og den hadde selvfølgelig en finnmarking sett.

Jeg hørte det på skrittene bak meg , en gubbe hadde igjen fått en glimrende ide.

Men denne gangen prøvde jeg faktisk , med hånden på joysticken ga jeg gass.

Jeg prøvde å rømme så steinspruten sto , men gubben var forberedt , med joggeskoene på tok han meg snart igjen.

Hånda mi ble fjernet fra styringen , og bak meg hørte jeg hvordan et håndtak ble dratt ned.

Gubben hadde bestemt seg , en 200 kg rullestol skulle over en sliten hengebro.

Skrikene stoppet som vanlig i halsen på meg , med kjeften på vidt gap bar det ut på treplankene.

En paparazzi hadde stilt seg opp på andre siden , dette måtte dokumenteres om det gikk galt.

Egentlig var planen at bare jeg og gubben skulle over alene , men reisefølget mitt er ikke kjent for å adlyde ordre.

Bak meg kom min far , og han gjorde alt han kunne for å få bevegelse i en gammel hengebro.

Under meg lå vannet , og den ene planken knirket verre enn den andre.

Idag var jeg nesten sikker på en ting , Tv 2 nyhetene skulle idag få et innslag de sent ville glemme.

Men heldigvis var skjebnen på min side idag , jeg pustet lettet ut når jeg endelig kom meg på fast grunn igjen.

Igjen kunne jeg kjenne hvordan kroppen slapp taket , men det var før en ny tanke slo inn.

Jeg skulle jo tilbake og!!! Og igjen hadde en finnmarking planen klar.

Denne gangen skulle jeg kjøre selv , en gubbe satte seg ned og ventet.

Nei her var det bare å bestille et redningshelikopter , jeg ville heller fly over enn å bevege meg ut på der igjen.

Men når min gubbe har bestemt seg så er det ingen nåde , og med en skjelvende hånd nærmet jeg meg kanten på en knirkende hengebro.

Ja jeg kom meg levende fra det denne gangen også , men hvilepulsen er fortsatt høy.

Nå håper jeg bare karmaen slår til for fullt , en finnmarking trenger å få smake på sin egen medisin.

Foruten om den hendelsen har dagen vært god , og vi avsluttet dagen med et herremåltid.

En deilig gryte med mørt kjøtt ble satt på bordet , mat kan min bror virkelig lage.

Så jeg har spist over evne idag , det er lenge siden jeg har vært så sulten.

Under kan dere se både bilder og film , en hengebro opplevelse ble selvfølgelig fanget opp…

Noen ganger skjønner jeg det bare ikke , skjønner ikke hvordan jeg holder ut!

Hver eneste dag får jeg gjennomgå , aldri vet jeg hva som kommer.

Men er det noe jeg har lært meg i løpet av 12 år , så er det at her i huset står overraskelsene i kø.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De fleste overraskelser kommer når jeg minst venter det , og som oftest kommer de fra samme sted.

Ja og med sted så mener jeg en person , med en finnmarking i hus vet man aldri hva man får.

Hver dag stålsetter jeg meg , hver gang tunge skritt kan høres går kroppen i forsvarsmodus.

Hårene reiser seg på kroppen , muskulaturen spenner seg , hele meg roper løp før det er for sent.

Og jo tyngre skrittene er desto større er faren , for da vet jeg at en gubbe har en målrettet plan.

Gudene skal vite at jeg savner den tiden , en tid da jeg kunne ta igjen.

Det fantes nemlig en tid der jeg hadde overtaket , faktisk så mye at det var meg som la en halvskallet gubbe i bakken.

Lille meg med en kropp så sterk , ingen finnmarking skulle plukke meg på nesen.

Men den tiden er over , og nå blir jeg plukket på overalt.

Jeg er blitt til en tøydukke , en filledukke som en gubbe finner svært underholdende.

Ja jeg føler meg som et leketøy , et godt utbrukt leketøy.

Jeg som hele tiden har trodd at kroppen min var bare min , men det var før en finnmarking tok over.

Nå har jeg ingenting og stille opp med , alt jeg kan gjøre er å håpe på det beste.

Hver gang han kommer mot meg ber jeg en stille bønn , en bønn om at alle kroppsdeler fortsatt er på når han er ferdig.

For noen ganger skjer ting i lynets hastighet , jeg vet ikke hva som har truffet meg før det er over.

Jeg tar meg stadig i å sjekke , sjekke om jeg fortsatt er hel.

Spesielt når han hiver meg over skuldrene , da må jeg alltid kaste et blikk bort til godstolen for å se om ræva ble med.

I går skjedde det igjen , jeg burde jo ha forutsett det når vi skulle på tur.

Presten skulle besøkes og jeg trodde jeg var klar , klar for alle overraskelser som kom min vei.

Men når en finnmarking dro av meg dyna i velkjent stil skjønte jeg det ,

det er umulig å gjøre seg forberedt med en finnmarking i hus.

Dagen startet som den alltid gjør med en gubbe , i Evas drakt ble jeg kastet over to brede skuldre.

Det var et øyeblikk der hvor jeg ikke visste verken opp eller ned , eller hvilken ende som ville treffe dass skåla først.

En kald vaskeklut kom mot meg før jeg hadde fått øynene opp , nå skulle kjerringa rengjøres.

Ingenting er som en kald dusj på morgenen , ja ihvertfall ikke hvis du spør gubben .

Fremdeles hel kunne vi endelig sette avgårde , og tro du meg , jeg sjekket i bilen at alle kroppsdeler fremdeles var på.

Lite visste jeg at denne turen skulle bringe meg nærmere vår store skaper enn noensinne ,

jeg kan bare håpe på at ingen har fått varige men.

En prest er det nærmeste jeg kommer , nærmeste jeg kommer en skaper så stor.

Jeg bare håper denne presten hadde vett nok til å søke dekning , søke dekning før det var for sent.

For vel fremme skjedde det , denne kjerringa måtte på do.

Og da var det ingen bønn , igjen ble jeg kastet over et par brede skuldre.

Inn gjennom døra skulle jeg , og det uansett om jeg gikk gjennom eller ikke.

For det viste seg fort at dimensjonen her var mindre , og plutselig kunne et brak høres på Voss et sted.

Jeg kjente det før lyden kom , og igjen ble jeg sittende på et dass lokk og lure.

Lure på hva som traff meg , og om alle deler fremdeles var på plass.

Gubben hadde glemt å sjekke størrelsen på baderomsdøren , og det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på om hodet mitt hadde gått tvers gjennom veggen.

Øren og forvirret satt jeg der , og det var da et vagt minne dukket opp.

Et minne om at gubben hadde dratt av meg klærne , med døren på vidt gap.

Mellom dørkarmen klasket to rævskinker i gulvet , og det til åsyn for alle.

Jeg har ikke turt å spørre , spørre hva en prest egentlig så.

Men en ting er ihvertfall sikkert , det er bare å bestille krisehjelp når en finnmarking skal komme på besøk…

Jeg våknet opp med et smil rundt munn idag , endelig skulle vi ut på tur.

Det første som møtte meg når jeg så ut vinduet var tåke , en tykk tåke hadde lagt seg over en fredelig gate.

Men det gikk ikke lange tiden før den begynte å sprekke opp , og de første solstrålene ga meg en forsmak på det jeg hadde i vente.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med en syngende liten gutt i baksetet satte vi avgårde , og i strålende sol befant vi oss endelig tilbake på landeveien igjen.

Turen gikk fortere enn antatt , sikkert fordi vi nå er vant med litt lengre etapper.

Ferieturen til Finnmark har nok herdet oss , en tur til Voss var jo bare plankekjøring i forhold.

Det første som møtte meg når vi nærmet oss Voss sentrum var en paragliding , og med ett kom lengselen tilbake.

Lengselen etter frihet , en frihetsfølelse du kun får under himmelen blå.

Vi ble som vanlig møtt av det beste vertskapet , komfyren var allerede varm når vi kom frem.

En stor ildfast form med lasagne ventet , her på Voss lider vi ingen nød.

Til og med en firbeint venn fikk selskap idag , en liten prins chiuaua ønsket oss logrende velkommen.

Men tiden flyr fort i godt selskap , og plutselig var tiden inne for at vi igjen måtte bevege på oss.

Det beste gjensto , vi var jo på Voss for en grunn.

Endelig var tiden kommet , endelig skulle mor få stå på sidelinjen igjen.

En liten gutt var minst like spent , storesøster er og blir det store forbildet.

Dessverre ble det tap på jentene idag , men det la ingen demper på humøret.

Dette har vært en god dag , og jeg skal være klar til neste kamp…

Heia Åsane!!

I lengre tid nå har jeg slitt med en uro i kroppen , en uro jeg ikke kan forklare.

Hver morgen våkner jeg opp med den samme uroen , og hver morgen blir jeg like fortvilet.

Fortvilet over at kroppen ikke vil slippe taket , taket på en uro som setter kroppen ut av spill.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det som gjør meg mest fortvilet er at jeg ikke har et svar , et enkelt svar på hvorfor jeg sliter.

Det eneste svaret jeg har er at det har blitt litt mye , rett etter ferien møtte jeg en vegg.

Ferien gjorde meg godt men overgangen ble stor , kontrastene ble for store.

En hverdag full av problemer dro meg rett ned , ned i en mørk kjeller uten utgang.

Og selv om jeg har vært der så mange ganger før , så var det noe som var annerledes denne gangen.

En kald klo grep taket , angsten kom som en flodbølge over meg.

Aldri har den vært mer sterkere , aldri har den vært mer vond.

For hver nye utfordring ble den sterkere , selv små ting ble store for meg.

En ond sirkel var i gang , og nå var den i ferd med å sluke meg hel.

Fortsatt sliter jeg , sliter med en uro som ikke vil forsvinne.

Jeg gruer meg til en ny dag , en ny morgen med en urolig kropp.

Kroppen er sliten og kreftene mangler , og selv om jeg prøver så får jeg det ikke til.

Men likevel presser jeg meg selv , opp til en ny dag , opp til selve livet….