Det var en lykkelig gutt som løp opp trappa igår , det var ingen problemer med å få han til sengs. Men at det skulle bli så vellykket hadde jeg aldri trodd , han har tross alt delt seng med pappaen i fem år nå. Ja for selv om han alltid har hatt eget rom så nektet han og sove der , det var nok tryggere inne hos pappa. Så han ble jo vant med å ligge inne på det rommet , pappa sitt rom var best. Derfor var jeg spent på om ideen min kom til å virke , ville det hjelpe å flytte pappaen ut mon tro?
Jeg våknet av barnesang fra badet , en liten gutt var klar for å starte en ny dag. Fryktelig stolt kom han inn på rommet mitt , og idag hadde han noe å vise. Tannfeen hadde nemlig vært på besøk , og i en liten barnehånd lå det nå klingende mynt. En liten gutt var blitt rik , og nå lurte han på hva jeg ønsket meg. Ja for jeg hadde jo gitt han et nytt rom , så nå måtte jeg få noe også. Han er så god den gutten , tenker på mammaen sin bestandig.
Mitt ønske gikk i oppfyllelse når jeg stilte en liten gutt et spørsmål , spent lurte jeg på hvordan han hadde sovet. “Så godt mamma , det var deilig å sove i hotellseng.” Ikke vet jeg hvorfor han sammenligner en gammel seng med en hotellseng , kanskje på grunn av størrelsen. Det viste seg imidlertid at dette hadde gått over all forventning , en liten gutt hadde nemlig sovet hele natten på eget rom. For første gang på fem år så fikk gubben ha senga si i fred , og det hadde han ikke sett for seg.
Men for et kaos det kan bli av bare et rom , for alle de tingene som lå på det rommet måtte nå få ny plass. Og det innebar at vi måtte rydde ut av mine to skap for å få plass til alt sengetøyet , og siden vi like så godt var igang så tok vi badet også. Men godt var det å endelig få ryddet opp , selv om vi ikke er ferdig enda. Vi har nemlig snakket lenge om at et garderobeskap i gangen hadde vært kjekt å ha , og idag fikk jeg endelig det ønsket oppfylt. Jeg kom over et egnet skap på Finn.no i helgen , og da var det bare å smi mens jernet enda var varmt.
Derfor ble far og sønn sendt ut i ettermiddag , et skap måtte hentes. Så nå er morgendagens planer allerede lagt , enda en kommode må ryddes. Jeg føler vi har fått ryddet i hele huset , og det bare på grunn av et rom. Men når man ikke har ryddet på tre år så var det på høy tid , det er helt utrolig hva man egentlig sparer på. Jeg er i vertfall glad vi satte i gang med dette prosjektet , men den som er mest glad er en lykkelig gutt…
Jeg må bare få sagt det , Knut Marius du er RÅ!! Hver lørdag har jeg sittet klistret , og hver lørdag har jeg blitt blåst av banen. Stjernekamp i år har vært helt fantastisk , og igår ble min favoritt kåret til vinner. Jeg har grått og ledd om hverandre i ti uker nå , men nå er det over for denne gangen. Likevel måtte jeg bare åpne dette innlegget med å si hvor imponert jeg er , gratulerer så mye Knut Marius.
Idag var det bare å komme seg opp , for idag hadde jeg bestemt meg. Nå er jeg så lei av synet av søppelsekker og skrot , så idag måtte vi bli ferdig med et barnerom. Jeg gikk jo glipp av en hel dag i går , bare fordi gubben måtte jobbe. Som om ikke det var nok så kom selvfølgelig finværet også i går , jeg var ikke akkurat smørblid der jeg satt og sorterte søppelsekker. Men idag når jeg sto opp så bøttet det selvfølgelig ned ute , denne helgen tror jeg vinden tok med seg.
Gubben skjønte det nok , han har i vertfall ikke protestert en eneste gang i dag. Jeg ga nemlig klar beskjed i går kveld , idag måtte jeg opp for å ferdigstille et barnerom. Herlighet så vi har jobbet , assistenten har virkelig fått kjørt seg idag. Hvem skulle trodd at man kunne bli så sliten av å kommandere? Men etter tre timer med å fortelle hvor alt skulle og hva vi skulle beholde så var jeg helt utslitt , men i mål kom vi. Nå gjenstår det bare å kjøpe gardiner og få opp de siste klistremerkene som enda ikke er kommet , med andre ord så er det bare koseting igjen.
Alt arbeidet ble verdt det når en liten gutt plutselig utbrøt , “jeg er kjempeglad mamma , det er akkurat som et hotell!” Ja de skussmålene må man si seg fornøyd med , og idag bar gubben ned en lykkelig mor. Nabobarna kom innom idag også , og for første gang hadde en liten gutt et rom han kunne invitere de opp til. De har holdt på i timevis oppe på et nytt rom , en topp etasje fikk nytt liv i dag. Jeg har sittet nede og hørt hvordan små barneføtter har holdt på over meg , men den som var mest glad var en sliten gubbe.
For første gang på lenge fikk han ta seg en hvil på sofaen i fred , og den lille stunden var nok etterlengtet. Det hele ble feiret med nystekte boller , min datter heiv seg igjen rundt på et lite kjøkken. Plutselig kom en liten gutt løpende ned trappa her , og i en liten barnehånd tviholdt han på en liten skatt. Det viste seg at enda en tann hadde falt ut , og denne gangen forsvant den ikke ned i en liten mage. Lykkelig puttet han tannen i et glass , og nå står glasset på et nytt barnerom.
Så nå gjenstår det å se om tannfeen kommer i natt , en liten gutt er veldig spent. Nrk står på her , og jeg ser på med voldsom interesse. Minutt for minutt har fått et nytt konsept , en joggetur gjennom Bergens gater er det jeg sitter og ser på. For et fantastisk konsept , spesielt for oss som ikke kommer oss så mye ut lenger. Kvelden skal avsluttes med Farmen og Mitt lille land , ja og selvfølgelig 113 og en ny serie som både jeg og gubben har blitt hektet på. Atlantic Crossing må også sees , og nå lurer jeg på om vi rekker over alt…
PS : Jeg måtte jo filme når gubben bar meg opp , hva den mannen er laget av vet jeg ikke.
Her er det , brevet jeg sa jeg skulle skrive. I helgen ble det ferdigstilt , og det kan jeg takke NAV for. Jeg ble nemlig så forbanna når jeg igjen mottok det samme brevet fra en i følge meg umenneskelig etat , en etat som bare er opptatt av å følge sine egne regler. Igjen fikk jeg beskjed om at en uføretrygd var feilberegnet , og selv om det er NAV selv som beregner hvor mye jeg skal få til enhver tid så er det jeg som likevel må betale tilbake. Et krav på 5000 var klart , og jeg ble opplyst om at det ville bli trukket fra neste utbetaling.
Dette brevet gjelder ikke bare NAV , brevet gjenspeiler fem år med kamp. En kamp som på mange måter er verre enn sykdommen selv , en kamp alle som trenger hjelp burde vært spart for. Jeg har ingen tro på at en endring vil skje , ingen tro på at mine ord når frem. Men jeg skal i vertfall prøve , jeg har ikke samvittighet til å la være. For vi er mange der ute som kjemper mot det samme systemet , et system som er blitt så altfor stort. Den enkle mann i gata har ingenting og stille opp med , vår stemme forsvinner i Byråkrati og retningslinjer. Så dette brevet er for alle dere som også sliter , sliter med å bli hørt…
Her sitter jeg en lørdagskveld og vet ikke engang hvordan jeg skal starte dette brevet, men en ting vet jeg, og det er at noe må endres. Med noe mener jeg systemet, det systemet som alle vi som er syke og hjelpetrengende henvender oss til for å få hjelp i vår mest sårbare tid.
Jeg har nå vært syk i snart fem år, og i løpet av den tiden har jeg måtte kjempe for alle mine rettigheter. Tårer og sorg over en uhelbredelig sykdom med døden til følge var ikke nok, i vertfall ikke for kommunen og NAV. Byråkrati og regelverk ble kastet imot meg, og tolkningene av det samme regelverket var ulik for hver saksbehandler.
Jeg har sett det lenge nå, og jeg har hørt historier til utallige mennesker. Mennesker som er i samme situasjon som meg, de befinner seg i en sårbar situasjon og trenger hjelp. En hjelp de kanskje vegrer seg for å be om, en hjelp som er helt nødvendig for å overleve men som de egentlig ikke vil ha.
For det er forferdelig vanskelig å be om hjelp til nødvendig helsehjelp når man nettopp har fått snudd livet på hodet, jeg fikk prognosen 2-5 år igjen å leve og visste ikke hvor jeg skulle begynne. Og det er nettopp dette jeg vil belyse med dette brevet, jeg vil informere dere om at en nødvendig plikt mangler.
Opplysningsplikt er det jeg vil prate om idag, en opplysningsplikt som bør gjelde for alle etater. Ja ikke bare etater men kommuner også, og dette burde vært ordnet for lenge siden. Her bor vi i verdens rikeste land, et av de ihvertfall. Men hva skjer når du blir syk , eller rammet av en ulykke? Jo du blir sittende alene i sorgen og må selv finne ut hvilke rettigheter du har! Jeg har ikke tall på hvor mange saksbehandlere jeg har vært i kontakt med , en ny for hver eneste søknad som ble sendt inn.
Dessuten er det ingen som informerer om hva du har krav på , det må du selv lese deg til. Sosionom hjelp er vel og bra , men i løpet av disse fem årene har jeg selv måtte finne ut hva jeg har krav på og deretter spurt om hjelp. Du må jo nærmest hyre en advokat for å finne ut av regelverket, eller helst være utdannet jurist selv. Gudene skal vite at jeg har vært på bristepunktet til å gi opp mange ganger, men hva skulle barna mine ha gjort da?
Dessverre er det ikke bare meg , vi er mange som har opplevd det samme. Alt for mange har opplevd den samme motstanden som jeg har møtt, og mange har faktisk gitt opp fordi kreftene tok slutt. Er det virkelig et sånt rykte vi vil ha på oss? At vi er et land som ikke tar vare på våre egne?
Jeg også skjønner at vi kan ikke hjelpe alle, og på mange områder har selv jeg gitt opp. For når man får avslag fra NAV for tredje gang bare fordi du har brukt et feil ord i søknadsteksten, da skjer det noe med deg. Kommunen er også et kapittel for seg selv, og her er det adressen som bestemmer om du får den hjelpen du har krav på. Hver kommune tolker retningslinjer ulikt , retningslinjer som kommer fra dere!
Dette brevet er ikke et klagebrev, selv om jeg har nok av eksempler på at det kunne vært det. Dette brevet er ment å være opplysende, for det er opplysning vi så sårt trenger.
Vi trenger at systemet møter oss der vi er, vi trenger at noen opplyser oss om ALLE våre rettigheter når livet blir snudd på hodet. For slik er det ikke nå, systemet er blitt for stort og kaotisk for oss “vanlige” mennesker. Vi har ikke krefter til å lete gjennom filer og regelverk, i vertfall ikke når krisen er stor nok i seg selv. Bare det å plukke opp telefonen koster krefter, krefter vi ikke har. Det er nemlig ikke alle av oss som blir syk som får et støtteapparat rundt oss , noen som kan veilede oss gjennom et hav av byråkratiske retningslinjer. Det burde vært unødvendig og bli satt over til forskjellige saksbehandlere bare fordi man trenger hjelp til mer enn en ting , eller ringe utallige nummer bare for å bli satt på vent.
Jeg har innsett min skjebne, tiden jobber imot meg. Mine fire barn må mest sannsynlig klare seg uten en mamma, og min fem år gamle gutt får aldri oppleve hvordan det er å leve med en frisk mamma. Min sykdom er uten en kur, og ikke får vi midler nok til å finne ut av gåten på denne sykdommen heller.
Men jeg har likevel et håp , et håp om å gjøre en uholdbar situasjon litt lettere, jeg har et håp om at alle som får livene sine snudd på hodet ikke skal være nødt til å bruke sin dyrebare tid på å kjempe mot systemet. Et system som er altfor stort , et system som krever mer av oss som trenger det enn det faktisk gir.
NAV feks krever full opplysningsplikt av oss søkere, og det er ikke mye empati og få dersom vi er så uheldig å glemme noe. Nå er det på tide at vi kan kreve det samme, vi trenger et system som strekker ut en hånd. Jeg er lei av saksbehandlere som gjemmer seg bak lukkede dører, det er på høy tid med litt åpenhet. Det er på tide at de kommer til oss når vi trenger de, og hjelper oss ut når krisen rammer.
For selv etter fem år med en dødelig sykdom så opplever jeg det fortsatt , rettigheter du har krav på har en utløpsdato. Søknader må fornyes , legeerklæring som stadfester samme sykdom må innhentes , det er akkurat som om NAV og kommunen tror ALS bare kan forsvinne. I tillegg har vi et ansvar , krav om trekk i uføretrygden dukker jevnlig opp. Det er nemlig opp til oss som er syke og sjekke at satsene til NAV stemmer , selv om du ikke har noen som helst mulighet til å gjøre nettopp det. Selv med en uføretrygd som eneste inntektskilde skjer det , når NAV har feilberegnet egne satser får vi svi.
Så kjære dere våre folkevalgte, dere er vårt eneste håp. Det er på tide med en forandring, og dere kan bidra til at det skjer. Mitt liv kan ikke reddes, men systemet kan endres. Dette er det ingen andre som kan gjøre noe med enn dere, så hør vårt skrik om hjelp.
Min kamp er på langt nær over , og det kommer flere etter meg. Vi er mange rundt om i dette landet som ikke blir fanget opp , mange som faller mellom to stoler. Hver kveld legger jeg med tårer på kinn , tårer over en håpløshet så stor. Et tunggrodd system er for mange av oss den største kampen , en kamp som på mange måter er verre enn sykdommen selv…
Aldri har jeg opplevd en mer rolig start på en lørdag , huset var helt stille når jeg våknet idag. Ingen lyd var å høre , og det til tross for at klokken nærmet seg 08.30. Far og sønn hadde forlatt huset for lengst , en fridag ble tidligere i uken bestemt at skulle bli en arbeidsdag. For siden gubben har vært hjemme noen dager nå med dårlig samvittighet så gikk jeg med på at han kunne jobbe idag , og da fikk selvfølgelig en fremtidig yrkessjåfør være med. Det var ingen tvil om at den planen ble godt tatt imot , en liten gutt var oppe før hanen galte idag.
Jeg derimot lå hjemme og dro meg , klokken ble faktisk 10.30 før jeg kom meg opp. Men jeg må innrømme at jeg angret meg når jeg sto opp idag , angret på at jeg ga en finnmarking lov til å jobbe. For idag sto jeg opp til en nydelig høstdag , sola var kommet tilbake. De var i vertfall heldig med været far og sønn , og utifra bildene jeg fikk tilsendt så tror jeg de har hatt en strålende dag.
Mor selv måtte bare fortsette arbeidet med et barnerom , jeg skjønner faktisk ikke hvor mye ting det er mulig og trykke inn på et eneste rom. Et titalls søppelsekker har blitt båret ned i løpet av de siste dagene , tre år med gammelt drit har ligget og tatt opp plass. Men innimellom alt det ubrukelige dukket de opp , små skatter fra en svunnen tid. Et gammelt videokamera blant annet , og plutselig ble jeg spent som et lite barn. Jeg visste nemlig hva som befant seg på det kameraet , og det gleder jeg meg til å se nærmere på.
Det er alltid godt når man får ryddet opp i gammelt skrot , det er terapi for sinnet. Men jeg ble litt oppgitt når jeg så alle hjelpemidlene som dukket opp , hjelpemidler jeg knapt nok har brukt. Gjett om jeg var rask med å sende mail til ergoterapauten , her fikk de bare komme og hente en haug med utstyr.
Vi fikk i det minste ryddet opp i det siste skrotet på et barnerom , så nå skal nok det bli plass til Isak sine leker. Gamle leker har også dukket opp , leker en liten gutt ikke visste at han hadde. Det har jo vært julaften hver dag denne uken for han , det dukket stadig opp nye ting. Men jeg ble overrasket over hvor enkelt det var å overtale han til å kvitte seg med ting , så lenge tingene ble gitt videre til noen som trengte det så var det greit.
Nå sitter jeg her godt fornøyd med egen innsats idag og , selv om gubben nødvendigvis ikke var av samme oppfatning. For det første som kom ut av kjeften hans når han kom inn døren var hvorfor vi ikke hadde handlet , alt er ved det vanlige med andre ord.
Plutselig innså jeg at det var den tiden på året igjen , det var igjen tid for Halloween. Nå skal det sies at jeg aldri har vært noe særlig begeistret for denne dagen , men jeg må jo bare innse at denne begivenheten er kommet for å bli. Dessuten er det jo kjekt for barna , det er en dag med mye spenning for de små. Men i år turte vi ikke ta sjansen , bevist har vi latt være å prate så mye om det fremfor en liten gutt.
Da er det godt å ha noen i nærheten som vet råd , selvfølgelig skulle tre barn få litt moro. To små sto plutselig på døra her , og før jeg visste ordet av det var min gutt borte. Nabobarna tok med seg Isak hjem til seg , og der ventet en skattejakt. To videosnutter viser det meste , dette var stor stas. Så tusen takk til våre kjære naboer , jeg tenker en liten gutt har mye og fortelle når han kommer hjem…
De siste nettene har vært dårlige for min del , armene mine er fryktelig vonde for tiden. Jeg finner liksom ingen god stilling og ligge i , uansett hvor mye de blir bygd opp så hjelper det ikke. I tillegg begynte bipap masken og skape seg i natt , men heldigvis lar det seg lett løse med en vask. Jeg la meg lettere fortvilet igår , noen ganger føler man seg bare til bry. En gubbe var nok lei av å bare være hjemme , og da blir lunta ekstra kort. Heldigvis vendte livet tilbake til normalen idag , endelig kunne en finnmarking dra tilbake til den jobben han elsker.
Godt var det for meg og , for nå slapp jeg heldigvis enda en tornado start på dagen. Så denne fredagen startet rolig for min del , et par brystvorter var også tilbake på plass. Formiddagen har blitt brukt på delegering , arbeidsoppgavene sto i kø. Ja for det er en kjent sak at det ikke blir gjort mye husarbeid når en gubbe er på vakt , på disse tre dagene har en vaskemaskin blitt brukt en gang.
Derfor var det mer enn nok og ta tak i idag , jeg visste knapt nok hvor vi skulle begynne. Fortsatt blir jeg frustrert , fryktelig frustrert over at jeg ikke kan gjøre ting selv. For alt tar så fryktelig laaang tid når andre skal gjøre det , det er nemlig ikke alle som har en ADHD kropp som jeg engang hadde når det kom til husarbeid. Men noe fikk vi i vertfall gjort , og i tillegg fikk jeg mulighet til å sende eldstemann ut på shopping.
Vi må nemlig tenke litt praktisk med henhold til et barnerom , et barnerom må også være et gjesterom. Selv om vi har et hus med seks soverom så er det ikke nok , vi er jo seks personer bare i denne husstanden. Det blir selvfølgelig bedre når vi får en kjeller ferdigstilt , men inntil da må far og sønn sitt soverom vike når gjester kommer. Eldstemann skulle egentlig kaste en nesten ubrukt seng han hadde kjøpt for en stund siden , men heldigvis kom ikke senga lenger enn til garasjen. Der har den stått i månedsvis og tatt opp plass , helt frem til nå.
Mye igjen , men ting kommer litt etter litt på plass
Mor i huset fant nemlig ut at den ville passe perfekt inn på et barnerom , og spesielt med tanke på når vi skulle ha gjester. Det eneste problemet var at senga manglet bein og madrass , men det problemet ordnet mor i dag. Derfor passet det bra at eldstemann hadde fri idag , og med mors handleliste på lomma var neste stopp Ikea. Der hadde de nemlig alt , til og med en ekstra ting som jeg tror jeg må kjøpe flere av. Hvem kunne trodd at sakkosekker skulle bli moderne igjen , men hjelpe meg så praktiske de er. Det ble kun kjøpt en idag , men planen er og kjøpe en til.
Et fem år gammelt klistremerke dukket plutselig opp
Som vanlig når en gubbe kom hjem ble det full rulle , og det viste seg fort at nå var dagen kommet. Idag skulle denne kjerringa opp , det hadde nemlig en gubbe bestemt. Alt jeg klarte å tenke på var at nå var min siste time kommet , enda godt jeg har skrevet ferdig min siste vilje. Det ble et liv uten like , rart at ikke nødetatene sto på døra her etter den hylekonserten jeg holdt opp en bratt trapp. Men jeg kom meg i det minste levende opp , og etter noen minutter for meg selv kunne møbleringen endelig begynne.
En liten gutt var i ekstase , tenk at mamma var oppe på hans rom! Men jeg tror en liten gutt også var engstelig når jeg ble bært opp trappa , det var ikke en lyd å høre fra en liten gutt før jeg jeg var trygt oppe. Bildene taler sitt eget språk , denne ettermiddagen har vært magisk for både mor og sønn. Fortsatt er det mye som gjenstår men vi er nå igang , det var en rar følelse å være oppe i topp etasjen igjen. Men det ser ut som det blir mange turer opp en bratt trapp , gubben har bestemt at mor selvfølgelig må være med. Storesøster var også med , uten henne hadde ikke dette barnerommet blitt ferdig så fort. Hun er bare fantastisk den jenta.
Jeg hadde såvidt fått hvilepulsen tilbake da gubben løftet meg opp , nå skulle kjerringa ned igjen. Denne gangen kom det ikke en lyd fra meg , skrikene mine stoppet i halsen. Assistenten gikk foran og telte trappetrinn , jeg derimot måtte igjen be en stille bønn. Jeg har aldri vært så lettet av synet av en godstol , men det tar nok litt tid før hvilepulsen er tilbake. Nå sitter jeg her godt fornøyd med både innsats og gubbe , dette hadde aldri gått uten han. Resten av kvelden blir tilbrakt fremfor TVen , og det tror jeg vi alle trenger etter denne økta…
Jeg merker godt at gubben har god tid på morgenen nå , og jeg er ikke den eneste. For idag våknet jeg opp til barnesang fra badet , en liten gutt trallet mens han kledde på seg. Det er tydelig at han merker det også , en stresset finnmarking er forsvunnet. En rolig start på dagen gjør alle godt , spesielt en liten gutt som trenger litt tid på å bestemme seg. Dessuten fikk han til og med tid til en morgenprat med en litt trøtt mamma , og det betyr ekstra mye.
Men den fredfulle starten varte ikke evig , for når gubben kom hjem igjen etter at han hadde levert i barnehagen fikk pipa en annen lyd. Han hadde nemlig bestemt seg for noe , og det var først når jeg hørte de tunge skrittene nærme seg at jeg kom på hvilken dag det var idag. Kanskje dere husker det selv? Hva som alltid skjer på torsdager? Ja nemlig , det er dusjedag!!
Rettigheter: tegninger.no
Med ett innså jeg hva gubben tenkte på , og denne gangen var det ikke bare et par brystvorter som forsvant. Begge brystene krympet seg så mye sammen at alt som var igjen var et par inntørkede rosiner , aldri har jeg vært mer flatbrystet. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg har så mye på det området , men jeg kunne da i det minste få beholde det lille vår skaper hadde gitt meg. Rumpa derimot fikk en omvendt reaksjon , den har aldri vært mer stram. Den strammet seg så mye at to skinnfiller fikk seg et etterlengtet løft , jeg kunne føle hvordan den vokste under meg. Ja den løftet meg så mye at jeg ble liggende i en bue , og det var da jeg forsto hvor to bryster hadde rømt.
Så der lå jeg med en brystræv og ventet , kroppen var gått i forsvarsmodus når en gubbe slo opp skyvedøren. En dusjstol ble røsket frem , to klesstativ måtte bøte med livet under ommøbleringen. To muskuløse armer rev dynen av meg , og før jeg visste ordet av det satt jeg i en dusjstol. Men noe var galt , en gubbe fikk ikke meg på plass. Det var da han oppdaget det , en ræv hadde fått en unormal størrelse. Uansett hvor mye han prøvde så fikk han meg ikke tredd ned i hullet , jeg ble sittende med en halv ræv utenom dusjstolen.
Vannet ble skrudd på med full styrke , to fulle flasker med såpe sto klar. På dette tidspunktet hadde jeg enda ikke klart å åpne øynene , men det tror jeg egentlig var like greit. Temperaturen på vannet gikk fra isende kaldt til rykende varmt på et sekund , og plutselig skjønte jeg hvordan en hummer måtte ha det rett før kok. Jeg hørte hvordan korken på såpeflasken spratt opp , og i neste øyeblikk hørte jeg et skrikende varsel om at den var tom. To flasker ble tømt over min spinkle kropp , gubben sine gloser kunne høres over et ellers så stille nabolag.
Det var ikke før to håndduker begynte å skrubbe min dyvåte kropp at jeg tok mot til meg , to redselsfulle øyne ble åpnet. Hele seansen hadde gått så fort at jeg knapt nok var sikker på at det hadde skjedd , kanskje jeg bare hadde drømt? Men når jeg snudde hodet for å se inn i dusjen kom jeg tilbake til virkeligheten , en vegg av skum var det første synet denne dagen.
Nå sitter jeg her og lurer på hvor dagen egentlig har blitt av , for alt jeg kan erindre er en skummet dusj. Heldigvis er dette siste dag , i morgen vender assistentene tilbake. Duften av såpe fyller et helt hus , det er ingen tvil om at denne kjerringa har blitt vasket. Fortsatt rød i ansiktet innser jeg det litt etter litt , en hel dag er tåkebelagt bare på grunn av en liten dusj…
