Nå har jeg skrevet blogg i to år , læringskurven har vært bratt.
For livet som blogger visste jeg ingenting om , tror knapt jeg hadde lest en eneste blogg.
Faktisk var det gubben sin fortjeneste at min blogg faktisk eksisterer , han presset meg til å prøve et hjelpemiddel.
For når en datamaskin ble plassert fremfor meg så fnyste jeg bare , jeg så på det som nok en ubrukelig ting som ville bli stående som en støvfanger.
Heldigvis ga ikke en gubbe seg , datamaskinen ble stadig vekk plassert fremfor meg.
Og siden jeg ikke hadde noe annet å gjøre så begynte jeg og prøve , to øyne for nesten i kryss.
Dette var mer vanskelig enn jeg noengang kunne ha forestilt meg , jeg ble rasende på en datamaskin.
Men mest av alt frustrert over meg selv , frustrert over at jeg ikke fikk det til.
Du kan jo prøve å forestille deg selv , hvordan du må bruke to øyne istedenfor de fingrene du fikk utdelt.
Jeg skjønte ingenting der jeg satt , det hele var som tatt ut av en science fiction film.
Til slutt ble jeg bare irritert , og når jeg blir irritert så skjer det noe inni meg.
En datamaskin ble en utfordring , og jeg hadde ikke tenkt å gi opp.
Aldri hadde jeg sett for meg at jeg kunne bruke den sånn som nå , en hel verden åpnet seg.
En forenklet meny ble kastet bort , jeg fant min egen vri på hvordan en datamaskin kunne brukes.
To år er nå gått , og jeg er sjeleglad for at jeg ikke ga meg.
Bloggen ble til , sakte men sikkert begynte dere lesere å komme til.
Alt arbeidet var verdt det til slutt , jeg fikk en helt ny hverdag.
I løpet av disse to årene har det blitt mange innlegg , faktisk hele 1408 stykker.
Når jeg nå tenker tilbake på hvordan livet var før en datamaskin så skjønner jeg ikke at jeg holdt ut , sitte alene hjemme med kun TVen som eneste tidsfordriv.
Mitt nye liv begynte når en datamaskin kom i hus , uten den vet jeg ikke hva jeg skulle gjort…
I dag våknet jeg tidlig , jeg kjente plutselig at jeg hadde glemt noe i går kveld. Eller glemt er vel feil ord og bruke , jeg gadd ikke er vel riktigere å si. Ja for jeg gikk nemlig til sengs uten å gå på do først , jeg måtte jo ikke såååå mye. Jeg var nemlig så sliten i går , jeg ble litt for ivrig på en datamaskin. Først gjorde jeg unna alle spørsmålene fra dere , noe som ga meg stor glede. Men etter å ha skrevet 1500 ord så burde jeg nok ha tatt en pause , men som alltid skulle jeg bare gjøre “litt til.”
Klar for en tur ut
Det ene førte til det andre , og plutselig hadde hele kvelden gått. Øynene gikk i kryss og hodepinen meldte sin ankomst , og når valgnatten i tillegg begynte på TVen ja da fikk jeg nok. Jeg vet ikke om det var valget eller hodepinen som fikk det til å tippe over , men i det gubben heiv meg over skuldrene begynte jeg å brekke meg. En ting er i vertfall sikkert , denne kjerringa står på til det siste.
Idag har en liten gutt også vært hjemme , det var planleggingsdag i barnehagen igjen. Ja den siste setningen var det gubben som utbrøt , bare ikke like fint som jeg nå formidlet den. Han måtte nå ha vært hjemme uansett , hjemme for å pleie meg. Ikke vet jeg hva han legger i nettopp det ordet , men at vi har ulik oppfatning av hva pleie betyr er sikkert og visst. Som vanlig gikk ting i en fei , men idag holdt det faktisk på å gå veldig galt.
For jeg hadde en full blære allerede klokken 06.00 idag , så da kan du tenke deg hvordan jeg hadde det når gubben kom inn døren klokken 08.00. Nå hastet det , men er det en ting gubben er god på så er det pressede situasjoner. Det går alltid fort med en gubbe , ja det vil si alle andre ganger bortsett fra idag. For det har seg nemlig slik , en gubbe er kun effektiv på sine egne prinsipper. Det vil si at han skynderseg ikke for min del , snarere tvert imot. For hver gang jeg trenger at det går fort så skjer det samme , da får han fryktelig god tid.
Ja ikke bare god tid , han skal i tillegg se hvor langt han kan dra strikken. Det hjalp ikke hvor mye jeg tryglet han om å skynde seg , nå hadde plutselig alle putene mine blitt svært interessante. Jeg knep igjen alt jeg kunne mens gubben holdt på med sitt , men plutselig fikk han en ny ide. Før jeg visste ordet av det ble jeg røkket opp av senga , og i Evas drakt hang jeg igjen over et par brede skuldre.
Nam pizza!!
Der hang jeg og dinglet mens jeg kastet et lengselsfullt blikk mot baderomsdøren , problemet var bare at jeg aldri kom nærme nok. For nå hadde en gubbe funnet ut at dagen ikke kunne starte uten en svingom , og nå var et par brede skuldre blitt forvandlet til en karusell. Rundt og rundt det bar mens en gubbe hoppet opp og ned , og som vanlig fikk ikke jeg frem en eneste lyd. Det var ikke før jeg klarte å tvinge frem en gurglelyd at han skjønte at grensen var nådd , og i det gubben var i ferd med å sette meg ned på toalettet kom de første dråpene over en toalett skål. I grevens tid nådde jeg frem , og med ett skjønte jeg hvordan denne dagen kom til å bli.
Jeg var helt ferdig når jeg noen timer senere trillet inn på et legekontor , for i år tar jeg ingen sjanser. En time for vaksine ble bestilt , nå skulle denne kjerringa vaksineres mot influensa. En liten gutt måtte selvfølgelig også være med , og han satt med store øyne når sprøyta ble funnet frem. “Gjør det vondt mamma” spurte han undrende , men like etter ble han veldig overrasket. “Er det over allerede , oi det gikk fort.”
Det verste var nok ventetiden etterpå , men den gikk plutselig fort når mor fikk en ide. Vi kunne jo leke gjemsel i gangen , og jeg trengte ikke be to ganger for å si det sånn. Han er nå artig den lille karen min , for når jeg latet som jeg ikke så han så skulle han gjøre det samme. Selv om jeg sto rett fremfor han så latet han som , jeg var plutselig blitt usynlig.
Nå sitter jeg her og ber en stille bønn , jeg håper gubben har brukt opp sine krefter for dagen.For ikveld begynner Hver gang vi møtes igjen , og det vil jeg gjerne se . Men igjen så føler jeg meg ikke trygg , for med min gubbe så vet man aldri hva som skjer. Denne fredagen startet villere enn jeg hadde forventet , og jeg har på følelsen av at den kommer til å ende på samme måte…
PS : Dere la sikkert merke til noen uvanlige bilder , jeg fikk nemlig klar beskjed om å legge ut bilder av byggverket til en liten gutt , ja og lekene som selvfølgelig måtte være med. Sist men ikke minst , HURRA for Biden!!
Jeg ble så glad når jeg så at dere engasjerte dere , det betyr mye for meg. Så her kommer spørsmålene jeg har fått så langt , så håper jeg dere blir fornøyd med svarene jeg gir. Tusen takk til alle som har sendt meg spørsmål , og dere må bare fortsette med å sende meg spørsmål dersom dere fortsatt lurer på noe.
Hva gjør assistentene på bortsett fra å stelle deg?
Mine assistenter er mine armer og bein , det vil si at de hjelper til med alt det jeg vil ha gjort til enhver tid. De handler , vasker huset , legger til rette for barna , lager mat og følger meg på ulike gjøremål. De har også vært delaktig i maling av hus og planting av blomster , med andre ord så gjør de alt det jeg ber de om. For meg er det viktig at assistentene er allsidige slik at jeg kan bruke de til det meste , det bidrar til at jeg føler at jeg fortsatt har friheten til å bestemme selv.
Jeg har laget arbeidslister som gjør det enklere for de og vite hva de skal gjøre , og da slipper jeg å måtte mase på de for å få arbeidet gjort. De har en liste som skal utføres hver dag , samt en liste over ting som kun skal gjøres en dag i uken. På denne måten har jeg kontroll over hva som er gjort til enhver tid , og dersom vi ikke rekker over alt så er det lettere å delegere arbeidet videre til neste dag.
Hvor lenge jobber assistentene og når begynner de på jobb?
Vi har valgt å ha ti timers vakter her hver dag. Dette fordi det da blir enklere for meg og planlegge dagen , jeg kan da dra ut på ting uten å tenke på at vi har en tidsfrist. Dessuten er det mer behagelig for oss alle med kun en assistent på vakt hele dagen , det er lettere å beholde familie roen på denne måten. Assistentene begynner på jobb kl 09.00 og slutter kl 19.00.
Jeg har også nattevakter som jobber 8 timers vakter , de kommer på jobb kl 23.00 hver kveld bortsett fra i helgene , da begynner de 00.00.
Har du en alarm du bruker om natten?
Ja det har jeg. Jeg har fått en alarm som kan festes til sengen , det er en knapp jeg trykker på ved å bruke hodet. Nattevaktene plaserer den i riktig avstand og høyde, og da kan jeg bare snu hodet og trykke på den. Assistentene har en sender i stuen som piper når jeg trykker , genialt spør du meg.
Er det dekt opp for assistenter i helgene?
Ja egentlig skal de være på jobb alle ukedager , men per dags dato kan vi telle på en hånd de gangene vi har hatt hjelp i helgene. Dessverre er det vanskelig å få folk til helgestillinger , da vil de fleste ha fri. Vi har sagt ifra at vi ønsker en helg i måneden fri fra assistenter , men ellers skal de egentlig jobbe. Nå skal det sies at det viktigste for oss er at hverdagene går rundt , men det hadde vært fint om hele uken gikk rundt også.
Hvor lang tid gikk det fra du fikk diagnosen til du satt i rullestol?
Nå måtte jeg faktisk gå i tenkeboksen , det er rart hvor fort man glemmer. Men med meg gikk det veldig fort , jeg var kommet så langt i sykdomsforløpet når jeg fikk diagnosen at jeg allerede da måtte bruke gåstol. Et år etter diagnosen var satt kom rullestolen i hus.
Hvordan har sykdommen utviklet seg , gikk det raskere i begynnelsen eller har du blitt gradvis dårligere hele tiden?
Det gikk veldig fort de to første årene , kroppen visnet bort fortere enn jeg noengang kunne ha forestilt meg. Men etter det var det som om forløpet stoppet litt opp , det gikk mye saktere. De siste to årene har jeg vært noenlunde stabil , det er bare stemmen som er blitt dårligere. Men jeg vet aldri når sykdommen bestemmer seg for å skyte fart igjen , alt jeg kan gjøre er å håpe på at det går sakte fremover også .
Jeg syns du er beundringsverdig , lurer på hvordan du orker alt du gjør?
Åååå tusen takk 💖Jeg har alltid vært en aktiv person , travle dager elsket jeg. Heldigvis har jeg vært så heldig at sykdommen ikke har tatt fra meg energinivået , selv om det også kan være en forbannelse til tider. For meg gir det meg livskvalitet når jeg har noe å gjøre på , det er da jeg får påfyll av energi.
Du har skrevet at du skulle ønske du hadde blitt bedre fulgt opp etter diagnosen , hvordan ville du ønsket at du hadde blitt fulgt opp?
For det første skulle jeg ønske legen nektet å ta meg imot den dagen jeg kom alene for å få diagnosen , jeg har fortsatt mareritt om den dagen. Jeg skulle ønske et tverrfaglig team var på plass allerede den dagen jeg fikk diagnosen , og at en psykolog fulgte meg opp. I mitt tilfelle gikk det nesten tre måneder før jeg fikk tilbud om en ansvarsgruppe som skulle følge meg opp , og psykolog hjelp måtte jeg mase meg til. Familien har heller ikke fått noe hjelp til bearbeiding , og det har virkelig vært en påkjenning. Jeg har brukt årevis på å skaffe hjelp til barna mine , en hjelp som burde vært en selvfølge spør du meg. Min mann har heller ikke krav på noe hjelp , også her har jeg vært nødt til å krangle meg til hjelp. Alt dette burde ha vært på plass fra dag 1 , jeg har brukt unødvendig mye tid på å skaffe en hjelp som burde vært en selvfølge.
Jeg skulle også ønske at det fantes en slags veiledning/brosjyre over hva du har krav på når du får ALS , en som var skreddersydd til denne sykdommen. Da hadde jeg sluppet å bruke tid på å lete meg gjennom et hav av regler og retningslinjer. En veiledning med tanke på hjelpemidler hadde også vært fint , for jeg har hatt huset fullt av hjelpemidler som jeg aldri har brukt. Også her burde det ha vært en brosjyre over ting man må ha , men kanskje også hjelpemidler som kan bidra til at livsgleden opprettholdes. Hjelpemidler som kan bidra til at fritidsaktiviteter kan opprettholdes så lenge som mulig , jeg måtte selv finne løsninger som gjorde at jeg fortsatt kunne følge opp en liten gutt.
Hvorfor er det så lite fokus på tilbud til dere med ALS? Hvilke tilbud finnes der ute for dere med denne sykdommen?
Ja si det du , det spørsmålet tror jeg regjeringen og kommunene må svare på , per dags dato finnes det ikke noe tilbud for oss med denne sykdommen.. Jeg har to fysioterapeuter som kommer hjem til meg to dager i uken , men bortsett fra det er det ingenting. Jeg skulle ønske det fantes et tilbud innenfor behandling , men også et fritidstilbud som bidrar til at vi kunne ha kommet ut litt mer for å oppleve ting.
Du har startet på en ny medisin , hvordan blir dette fulgt opp og merker du noe?
Det var mange som lurte på denne nye medisinen , og det skjønner jeg godt. Medisinen er en høydose B3 vitaminer som blir tilført kroppen , håpet er at det kan påvirke energiproduksjonen i cellene. B3 er nødvendig for å danne nikotinamid adenin dinukleotid (NAD) i cellene, og dette er viktig for nevrodegenerasjonen. Ved å bootse NAD kan man håpe at cellen klarer å produsere nødvendig energi slik at nervecellene klarer å opprettholde sine funksjoner så lenge som mulig.
Vi som er med i studie vil bli kalt inn til kontroll hver tredje måned , der vil vi bli skalert etter en skala som er utviklet for ALS pasienter. Funksjonstap er en stor del av denne skalaen , men de ser også etter progresjon etter inntak av medisinen. Det de håper på er at denne medisinen kan bremse sykdomsforløpet , og det er tegn etter dette de i hovedsak fokuserer på.
Selv har jeg ikke merket så mye enda , bortsett fra at jeg syns energien og stemmen er blitt litt bedre. Men jeg er redd for å tro for mye , det kan jo like så godt være placebo effekten som spiller meg et puss. Men jeg føler meg veldig heldig som får lov til å delta i dette studie , og jeg håper på flere midler slik at alle ALS syke kan få prøve.
Hvorfor har du ikke trappeheis?
Jeg har faktisk hatt trappeheis , men etter vi bygget ut huset så valgte vi og kvitte oss med den. Den ble aldri brukt og var mer i veien enn den var til nytte. Jeg har egentlig ikke noe behov for å være oppe i topp etasjen , unntaket var når vi nå holdt på med oppussingen av et barnerom.
Har du hørt noe mer om nytt opphold på Nordås?
Nei ikke enda , men regner med å bli kalt inn til et planleggingsmøte på nyåret , så da krysser jeg fingrene for at det blir et nytt opphold.
Når du tenker tilbake på alle de erfaringene du har fått gjennom disse årene , hvilket råd ville du gitt til de som nå nettopp har fått samme diagnose?
For et godt spørsmål , og så fryktelig vanskelig å svare på. Vi er alle forskjellige og takler ting ulikt , men det jeg likevel ser er at kampen mot systemet går igjen hos de fleste. Mitt råd må være å aldri gi seg , og dersom ingen lytter så bruk media for å sette press på de det gjelder. Dersom du ikke orker å ta kampen selv så finn noen rundt deg som kan slå i bordet , det er faktisk verdt det til slutt.
Jeg vil også si at jeg vet hvor mørkt det blir når tre små bokstaver blir kastet mot deg , livet går helt i grus. Det er vanskelig å tro at man noensinne kan oppleve glede igjen , man har mer enn nok med å eksistere.Men jeg har erfart at livet går faktisk videre , jeg erfarte at en ny vei ble til. Mitt motto har alltid vært at livet ikke er over før det er over , og det prøver jeg å leve etter hver dag. Fokuser på det som gir deg livsglede , ingenting annet betyr noe. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke grep mulighetene mer i begynnelsen , jeg hadde mer enn nok med å sørge over alt jeg mistet. Bruk kroppen mens du enda har han , ikke nøl med å gripe livet.
Håper dere har fått svar på alle deres spørsmål , og dersom jeg ikke har fått med meg alle spørsmålene så rop ut. Tuuuusen takk for gode spørsmål , dette skal jeg garantert gjøre igjen...
Kvelden fikk ikke helt den avslutningen jeg hadde sett for meg igår , igjen måtte gubben tre til. For det viste seg plutselig at gubben måtte være hjemme i dag igjen , og jeg ble plutselig bare drittlei. En ting er sykdommen , den kan jeg ikke gjøre noe med. Men når alt raser rundt meg og en gubbe blir den som hele tiden må ta over , ja da blir jeg lei. Tre små bokstaver blir så synlig når mine kjære blir de som må ta et ansvar de egentlig ikke skal ha , og igår la jeg meg igjen med tårer på kinn.
Så idag har jeg ikke fått gjort noen ting , alt jeg har gjort er å lytte til gubbens snorking. Ja selv om han får betalt for å stille opp fra firmaet så hjelper ikke det meg , for han legger seg ned på sofaen ved første mulighet. Husarbeid gjør han ikke , bortsett fra den ene gangen han måtte vaske opp skiten etter bikkja så tror jeg knapt han har tatt i en vaskekost. Vi bor tydeligvis i et hus som vasker seg selv.
Enda godt jeg har en verden å rømme til
Men alle disse irritasjonsmonumentene kunne jeg ha vært spart for hadde jeg bare hatt hjelp! Firmaet har heldigvis kommet mer på banen nå , kommunikasjonen er blitt bedre. Men det hjelper lite når ingen kan jobbe , og slik vil det alltid være. For uansett hvor mange assistenter jeg har så viser det seg til stadighet , den eneste assistenten som “kan” når det virkelig gjelder er gubben. Han KAN egentlig ikke men han MÅ , og det er nettopp det som gjør meg drittlei.
Vi har fått tilbud om å gå over til noe som heter Hjemmesykepleien+ , noe nytt som kommunen har startet opp med. Det er på en måte lagt opp som en BPA ordning , de skal hjelpe til med alt jeg trenger. Men jeg klarer bare ikke å se fordelene med det , spesielt siden jeg da vil miste litt av bestemmelsesretten min. Jeg vil ikke få bestemme hvem som skal jobbe her , og ved fravær kan jeg risikere at det kommer noen som ikke har vært her før. I tillegg får jeg ikke bruke assistentene på reiser , og bare det er et stort minus.
Vi er alle klar
Vi skal ha et møte med kommunen så vi får mer informasjon , men jeg må innrømme at det føles litt som å gå fra asken til ilden. Men nok om det , jeg orker ikke tenke for mye på det for da blir jeg gal. Gubben har vært hjemme og det har preget dagen , som vanlig har en forsvarsløs kjerring fått gjennomgå. Uheldigvis var det selvfølgelig dusjedag idag også , men denne gangen gikk det litt roligere for seg. Jeg slapp egentlig billig unna denne gangen , foruten om en nesten drukningsulykke så er jeg fortsatt hel. Så nå sitter jeg her og lurer på hvordan morgendagen vil bli , en finnmarking skal nemlig være hjemme i morgen også..
PS : Tusen takk for alle spørsmål jeg har fått , det er så kjekt å se at dere engasjerer dere. Nå holder jeg på å skape meg et overblikk , så håper jeg at jeg kan få ut et innlegg i morgen med svar.
Dagen i går var temmelig frustrerende , ikke minst fordi ting har eskalert fra et barnerom ble pusset opp. Aldri hadde jeg sett for meg at et rom skulle bli til flere , nå har vi jo snart ryddet hele huset. Gubben kom hjem til kaos i går , og en kjerring som satt med håret rett opp. På et tidspunkt tror jeg det kom flammer ut av kjeften min , det luktet i vertfall svidd der jeg satt. Gubben heiv i seg middagen og satte igang , et helt skap måtte ombygges. Alle hyllene fra et ubrukelig hjørneskap måtte over i de andre delene , en løsning jeg omsider kom på i løpet av en stressende formiddag .
Men i går fikk jeg det bevist igjen , et bevis på at jeg og gubben faktisk kan være et godt team. For etter at jeg hadde nevnt en løsning for han heiv han seg rundt , uten protester begynte han å skru. Resultatet ble bedre enn jeg trodde , vi fikk faktisk mye skap for pengene likevel. For etter at en hjørnedel hadde blitt kastet så satt vi fortsatt igjen med mye skap , for mye for en mellomgang. Men løsningen var klar , nå fikk jeg endelig det jeg har mast om en stund nå. Det ble nemlig ikke bare skap i gangen , et bad fikk seg også litt etterlengtet oppbevaring.
Gubben var så fornøyd med egen innsats at han tok seg en dans på gulvet , ja jeg tror i vertfall at det var det jeg så. En fornøyd gubbe rev meg opp fra godstolen , det gode arbeidet skulle godkjennes. Jeg ble nesten tårevåt når jeg kom ut i gangen , det var ingen tvil om at gubben hadde gjort et godt arbeid. Sammen fikk vi det til , vi kan virkelig få ting til. Det viser seg til stadighet , når en av oss har fått nok tar den andre over , og denne gangen reddet en finnmarking situasjonen.
Nå mangler jeg bare kleshengere
Så idag har formiddagen igjen gått med til sortering , og jeg må innrømme at jeg holdt på å spy ved synet av en haug med klær. Egentlig hadde jeg planer om å rydde et kjøkken også før jul , men etter dette prosjektet vet jeg ikke lenger. Enda er vi ikke ferdig , mitt soverom gjenstår. Det har nemlig blitt brukt til oppbevaring under denne tiden , og nå skal alt på plass. Men vi blir nok ferdig i kveld , takk og lov for det sier jeg bare.
Nå gjenstår det bare å se om vi orker å begynne på neste prosjekt , en kjeller skulle også vært tatt. Det verste er at jeg tror faktisk gubben kommer til å hive seg rundt , han har fått en uvanlig energi de siste dagene. Middagskvilen har måtte ofres for arbeid , og det tror jeg faktisk har gjort han godt. I vertfall når han ser at det blir bra , han har nok fått litt mestringsfølelse han også. Nei nå må jeg vel tilbake til en kleshaug , så hvis dere ikke hører noe fra meg i morgen så er det bare å sende ut etterlysning , de finner meg i så fall under en kleshaug….
Idag tror jeg noen har tatt meg opp med feil fot først , jeg kjente det med engang jeg sto opp. Mor i huset var i dårlig humør , og det hadde sin normale grunn. Ja selvfølgelig var en gubbe involvert , hadde dere trodd noe annet liksom? Faktisk tror jeg det er på høy tid at jeg søker etter nye mannfolk til denne husholdningen , jeg trenger flere sterke menn. Det holder ikke med en mann når denne kjerringa setter i gang med nye prosjekter , i vertfall ikke når den ene jeg har rømmer. For det var nettopp det som skjedde igår , gubben hentet et garderobeskap og lot oss sitte igjen med arbeidet.
Faktisk ble det plassert midt i stua , fire store deler sto til dekorasjon på stuegulvet. Men det stopper ikke der , for jeg fikk sjokk når han kom hjem med skapet igår. For i annonsen på Finn.no var det kun bilde av to deler , en passelig størrelse for vår mellomgang. Gubben som skryter over at han kan tenke selv dro ut for å hente det , men når han kom hjem var det plutselig “litt” flere deler enn jeg hadde sett for meg. Skapet var dobbelt så stor , så stort at mellomgangen ble for liten. Jeg hadde jo trodd at en finnmarking skulle se på det først , ja ta en vurdering på stedet liksom.
Men alt han så var mye skap for pengene , mye skap for 500 kroner. Over ser dere synet som møtte meg idag , et syn jeg har hatt mareritt om i natt. Her har vi brukt dagesvis på å rydde UT av huset for å få mer plass , men etter et skap kom i hus er plassmangelen blitt enda større. Ja for i gangen er det kun plass til to deler , men vi har jo fire! Hvor skulle vi gjøre av de andre delene? Jeg så ingen andre løsninger enn å bygge på huset , andre veien denne gang. I tillegg viste det seg at skapet var et hjørneskap , og selvfølgelig motsatt hjørne enn hva vi hadde i en gang. Så hele skapet måtte bygges om , jeg fikk grå hår bare ved tanken.
Hva skjer??
Hele formiddagen har gått med på å spekulere over et skap , i tillegg lå klærne fra en gammel kommode strødd rundt meg. Planen var at klærne skulle få seg et nytt sted og bo , men vi fant ikke ut av et altfor stort skap. Midt oppi alt kaoset tikket det en melding inn , jeg kunne høre det på lyden hvem det var. Var jeg ikke rasende nok fra før så ble jeg det i vertfall nå , klokken var altfor mye da jeg ble bedt om å hente en liten gutt. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å svare engang , for min mor har jo lært meg opp til at hvis man ikke har noe fint å si så kan man like godt la være. Men når gubben begynte å mase om julebudsjettet opp i det hele gikk rullegardinen rett ned.
Det hele endte med at denne kjerringa fikk nok , en liten gutt kom hjem til et kaos idag. Det første han sa når han kom inn døren her var “hva er det som har skjedd her”, og det samme satt en mor og lurte på. Det ble ingen montering av skap idag , når vi måtte hente en gutt strakk ikke tiden til. Derfor sitter jeg nå og ser på en svett gubbe , for når mor er i streik så må han ordne det selv…
Det var en lykkelig gutt som løp opp trappa igår , det var ingen problemer med å få han til sengs. Men at det skulle bli så vellykket hadde jeg aldri trodd , han har tross alt delt seng med pappaen i fem år nå. Ja for selv om han alltid har hatt eget rom så nektet han og sove der , det var nok tryggere inne hos pappa. Så han ble jo vant med å ligge inne på det rommet , pappa sitt rom var best. Derfor var jeg spent på om ideen min kom til å virke , ville det hjelpe å flytte pappaen ut mon tro?
Jeg våknet av barnesang fra badet , en liten gutt var klar for å starte en ny dag. Fryktelig stolt kom han inn på rommet mitt , og idag hadde han noe å vise. Tannfeen hadde nemlig vært på besøk , og i en liten barnehånd lå det nå klingende mynt. En liten gutt var blitt rik , og nå lurte han på hva jeg ønsket meg. Ja for jeg hadde jo gitt han et nytt rom , så nå måtte jeg få noe også. Han er så god den gutten , tenker på mammaen sin bestandig.
Mitt ønske gikk i oppfyllelse når jeg stilte en liten gutt et spørsmål , spent lurte jeg på hvordan han hadde sovet. “Så godt mamma , det var deilig å sove i hotellseng.” Ikke vet jeg hvorfor han sammenligner en gammel seng med en hotellseng , kanskje på grunn av størrelsen. Det viste seg imidlertid at dette hadde gått over all forventning , en liten gutt hadde nemlig sovet hele natten på eget rom. For første gang på fem år så fikk gubben ha senga si i fred , og det hadde han ikke sett for seg.
Men for et kaos det kan bli av bare et rom , for alle de tingene som lå på det rommet måtte nå få ny plass. Og det innebar at vi måtte rydde ut av mine to skap for å få plass til alt sengetøyet , og siden vi like så godt var igang så tok vi badet også. Men godt var det å endelig få ryddet opp , selv om vi ikke er ferdig enda. Vi har nemlig snakket lenge om at et garderobeskap i gangen hadde vært kjekt å ha , og idag fikk jeg endelig det ønsket oppfylt. Jeg kom over et egnet skap på Finn.no i helgen , og da var det bare å smi mens jernet enda var varmt.
Derfor ble far og sønn sendt ut i ettermiddag , et skap måtte hentes. Så nå er morgendagens planer allerede lagt , enda en kommode må ryddes. Jeg føler vi har fått ryddet i hele huset , og det bare på grunn av et rom. Men når man ikke har ryddet på tre år så var det på høy tid , det er helt utrolig hva man egentlig sparer på. Jeg er i vertfall glad vi satte i gang med dette prosjektet , men den som er mest glad er en lykkelig gutt…
