MAMMA PÅ HJUL

Jeg gikk til sengs rasende igår , i lengre tid nå har jeg blitt møtt med så dårlig service. Det hele begynte med en gave til min sønn , en gave jeg hadde lovet han dersom han besto fagprøven. Men dette var ikke bare en gave til han , det var en gave vi begge kunne ha nytte av. For som ALS syk så blir jeg ofte sittende hjemme , hverdagen min er ikke akkurat så veldig spennende. Derfor kom min sønn med en glimrende ide , en ide som kunne bringe opplevelsene hjem til meg.

VR briller var planen , en plan til og med jeg ble giret på. Egentlig har jeg tenkt samme tanken i lengre tid nå , men siden brillene er såpass dyre slo jeg det fra meg. Ja for hvis du vil ha skikkelig kvalitet til det bruket vi hadde tenkt så koster det litt , og derfor begynte jeg og spare i det øyeblikket min sønn kom med ideen. Like etter bestått fagprøve var jeg i mål , og vi kunne endelig begynne å saumfare nettet.

Håpet var at ett par VR briller kunne gi meg en mer spennende hverdag , tenk å kunne dykke med haier hjemme i sin egen stue på en mandags morgen. Eller besøke det verdens kjente Louvre museumet på en tirsdag , kanskje jeg til og med kunne fly paragliding igjen mens jeg satt trygt hjemme i godstolen min. Tanken var forlokkende , sammen med min sønn skulle et virituellt univers utforskes.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Komplett.no hadde de brillene vi var på jakt etter , og siden jeg har tidligere brukt den nettbutikken med vellykket resultat nølte jeg ikke. Spesielt ikke når de reklamerer med lynrask levering og god kundeservice , for oss var det et naturlig valg. Under kan du lese litt av deres egen reklame , en reklame som er like sannferdig som en politikers løfte.

Hos oss får du lynrask levering, enormt vareutvalg, gode priser og topp service! Handle enkelt på nett i dag med fri frakt over 1000,- Hos oss er det aldri kø. Aldri kø hos oss. Fri frakt over 1000,- Alltid åpent. Betalingsutsettelse. Merkevarer: Komplett-PC, Svive, Corsair.

Når vi bestilte brillene fikk vi opplyst at varen ikke var på lager , men at de skulle få den inn den 02.09.20. Siden dette var bare noen dager etter at vi skulle bestille så fant vi oss i det , noen dager klarte vi da og vente. Varen ble lagt i handlekurven og betalt , nå var det bare å lene seg tilbake og vente.

Og det var nettopp det vi gjorde , vi ventet og ventet. Alt jeg hadde mottatt var en bekreftelse på kjøpet , etter det ble det helt stille. Min sønn ble mer og mer utålmodig , hadde jeg virkelig ikke hørt noe enda? Den 02 kom og gikk , men det var og ble stille på mail boksen min. Derfor bestemte jeg meg for å prøve og purre , jeg måtte jo finne ut hva som hadde skjedd. Dagen etter fikk jeg svar , svare raskt kunne de ihvertfall. Men det stoppet der , for etter det gikk det rett utfor bakke.

For nå hadde datoen tydeligvis forandret seg , estimert dato for når varen skulle komme inn på lager var nå plutselig den 07.09.20. I tillegg kunne de opplyse om at den datoen kom med et forbehold , for det var opp til produsenten når varen ble sendt ut til Komplett sitt lager. Med andre ord så kunne ikke Komplett gjøre noe i denne saken , vi måtte bare smøre oss med tålmodighet.

Jeg kjente hvordan frustrasjonen tok over , og i en ny mail lurte jeg på om det ikke var normal prosedyre og holde kunden informert. Men igjen fikk jeg svar om at det var ingenting annet de kunne gjøre enn og purre på produsenten , og med ønske om en fin dag videre måtte vi igjen bare vente.

Så kom dagen , den 07 kom og gikk akkurat som forrige gang. Ingen ny informasjon hadde kommet , og vi sjekket innboksen daglig i håp om ny info. Men neida , ingenting hørte vi og nå hadde denne dama fått nok. Så i går sendte jeg en mail om at dersom de ikke klarte å levere varen så ville jeg heve kjøpet , for nå hadde vi ventet nok. Det må legges til at jeg hadde purret flere ganger før uten å få noe svar på hvorfor ikke varen kunne skaffes , alt jeg fikk var “ha en fin dag videre!”

Uten noen form for forsøk på å ordne opp eller forklare seg fikk jeg beskjed om at kjøpet nå var hevet slik jeg hadde bedt om , snakk om å få den midt i trynet! Ingen beklagelse , ingen forklaring , og sist men ikke minst , ingen briller. Men det var faktisk ikke det verste , det verste var svaret jeg fikk når jeg lurte på om og når pengene mine ble refundert. Igjen fikk jeg det samme svaret , alt jeg fikk var “ha en fin dag videre.”

Jeg er fortsatt rasende her jeg sitter , en større likegyldighet overfor sine kunder har jeg aldri opplevd. Det verste er at jeg hadde forventet mer av en stor kjede som Komplett , det minste jeg hadde forventet var i det minste litt respekt. En ting er ihvertfall sikkert , jeg skal aldri mer handle gjennom dem igjen , for denne type kundebehandling hører ikke hjemme noen plass.

De har klart å ødelegge det som skulle bli en gledelig stund for mor og sønn , og med en dødelig sykdom kommer ikke akkurat gledene rekende på en fjøl for tiden. De fleste gleder må vi skape selv , og disse brillene skulle bli en av dem. I stedet blir jeg nå sittende med arbeid over en skuffelse så stor , jeg må nå sende mail til andre instanser hos Komplett for å prøve å finne ut om pengene blir refundert. Så nå sitter mor og sønn igjen med en skuffelse over noe som kunne gitt oss stor glede , og alt jeg klarer å tenke er “skam dere Komplett.no!!!!”…..

PS : Del gjerne dette innlegget 

Natten har vært litt roligere , jeg fikk heldigvis rett i mine antagelser. Det gikk fra orkan styrke til lett bris , ja foruten om små tilfeller av lett storm i kastene så har det vært roligere på et lite soverom i natt. Men jeg sliter enda med lekkasje , og som alltid er det på samme plass. Det er like irriterende hver gang jeg våkner av vind opp i øynene på meg , jeg kan rett og slett ikke fordra det.

Men jeg våknet ihvertfall litt mer opplagt idag , ja og det til tross for at jeg ble vekket kl 05.00 av en liten gutt. I går kunne nemlig far komme med en god nyhet , en nyhet som fikk en liten gutt til å hoppe i været av glede. Han skulle nemlig få være med en pappa på jobb , og denne gangen skulle de på langtur. Så en liten gutt var snar med å hoppe i arbeidstøyet idag , og før hanen galte dro to lykkelige arbeidskarer ut døren.

Formiddagen har gått fort idag , mye fortere enn normalt. Et ærend med bilen førte til misforståelser mellom gubben og assistenten , og selv om jeg ikke hadde noe med deres avtale og gjøre så fikk jeg likevel skylden for alt som hadde gått galt. Forstå det den som kan , jeg skjønte ingenting når en hissig melding plutselig kom tikkende inn her.

Jaja , jeg trøstet meg med at gubben led nok av søvnmangel , og at solen faktisk skinte idag også. Dessuten skulle to arbeidskarer komme hjem tidlig idag , og bare det er en glede i seg selv. Men det var en grunn til at ihvertfall en arbeidskar måtte komme hjem , for idag hadde vi møte med forvaltningen. Vi har hatt så store problemer med denne BPA ordningen at noe må gjøres , og da er forvaltningen rette instansen å starte med.

Det var et produktiv møte , nødvendig var det ihvertfall. Nå er det på tide at vi begynner å tenke på oss selv , og når firmaet i tillegg nekter å betale min mann det de skylder han av timer ja da går rullegardinen ned. Så nå skulle forvaltningen ta tak i problemene , krysser fingrene for at ting begynner å gå våres vei snart.

Så fort møtet var ferdig dro vi ut , disse soldagene må jo utnyttes. En liten gutt blir like glad hver gang mamma blir med ut , og da blir jeg også glad. Alt som betyr noe er å tilbringe tid sammen med de man er glad i , det gir meg den største glede. Som vanlig gikk turen bort til naboen , og der var det som alltid fullt liv. Med en hundevalp i puberteten og to unger skortet det ikke akkurat på underholdningen , og et øyeblikk der holdt nabodama pusten.

For gubben ble plutselig svært engasjert i en liten valp , hive pinner er nemlig det kjekkeste en valp vet. Men denne gangen holdt det på å gå galt , jeg satt nemlig midt i smørøyet. Bortsett fra nabodama så la ingen av oss andre merke til det , men et kraftig rykk og et gisp vekket meg til live. Det viste seg at løpestrengen hadde surret seg fast i rullestolen , og i det gubben hev pinnen var katastrofen nær. Jeg vet snart ikke hvor mye mer hjertet mitt tåler , denne kjerringa skal tydeligvis ha action hver eneste dag. Det gikk bra denne gangen og , men det tok litt tid før hvilepulsen ble normal igjen.

Etter denne seansen var vi nok litt forfjamset alle mann , for med ett innså vi at det var blitt så stille rundt oss. Hvor var ungene blitt av? Barnelatteren var forsvunnet fra en livlig gate , to gutter var forduftet. Jeg og gubben så på hverandre , igjen innså vi at en liten gutt hadde lurt oss. Han er alltid veldig ivrig på at vi skal ut , men med en gang vi kommer ut lurer han seg inn igjen med nabobarna. Vi finner de fremfor TVen hver gang , og der sitter de og koser seg mens assistenten serverer de både tørt og vått.

Men jeg er ihvertfall glad for at jeg kom meg ut , for idag fant jeg et nytt prosjekt til gubben. Naboen hadde nemlig fått sin gubbe til å lage spisebord og benker , og jeg ble frelst med en gang. Jeg har i lengre tid ønsket meg et langt værstandheftig spisebord ute på verandaen , og dette var akkurat noe sånt jeg hadde sett for meg. Tenk så fint det ville blitt med saueskinn på benkene og lykter på bordet , en drøm rett og slett. I tillegg hadde de brent materialen for å få et preg på det , og til slutt gått over med lakk. Så nå har denne kjerringa fått et bord på hjernen , nå må jeg bare finne det rette lokkemiddelet. En ting er ihvertfall sikkert , når jeg vil ha noe så går det alltid utover en frustrert gubbe…

Jeg husker det som om det var igår , livet var over når tre små bokstaver rammet.

Et altoppslukende mørke tok over , den faste grunnen under meg forsvant.

Livet var over før det nesten hadde begynt , jeg døde i det øyeblikket tre bokstaver falt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hjertet mitt ble svart , håpet for fremtiden ble begravd i et altoppslukende mørke.

Alle lykkelige øyeblikk forsvant , der og da trodde jeg at jeg aldri kunne oppleve glede igjen.

Aldri skulle jeg le igjen , tårene hadde tatt over der gleden engang bodde.

Jeg var syk , jeg skulle dø , et helt liv gikk i grus.

I en tåke forlot jeg en sykehuskorridor , der og da var livet over.

Mitt liv , min fremtid , en alderdom skulle aldri bli min.

Alt jeg klarte å tenke på var mine fire barn , fire barn som fortsatt var uvitende.

Uvitende om at livet deres snart ville falle i grus , tryggheten ville snart forsvinne.

Mine ord ville danne sår , sår i små hjerter som aldri ville gro.

Jeg ville mye heller dø , jeg ville heller valgt døden bare for å slippe å fortelle.

Fortelle om en lidelse så stor , fortelle at deres eneste mor var i ferd med å dø.

Den største smerten fant jeg i små øyne , en smerte som rev mitt hjerte i to.

To biter var alt som var igjen , to biter som aldri ville gro sammen igjen.

Enda husker jeg den første gangen , den aller første gangen jeg lo.

En latter spredte seg i huset , en latter som var min.

Men jeg husker også det som kom etterpå , latter ble til gråt like fort.

Smerten med å le kom over meg som en flodbølge , hjertet brast til lyden av egen latter.

Aldri hadde jeg trodd at latter kunne gjøre vondt , aldri hadde jeg trodd at glede skulle få mitt hjerte til å briste på ny.

I det øyeblikket skjønte jeg , skjønte at jeg måtte lære og leve på ny.

Jeg måtte gi meg selv lov , lov til å le igjen.

Lov til å oppleve glede igjen , lov til å gripe livets små lysstråler.

Fem år er gått , fem år med mye sorg.

Men også fem år med glede , mange gleder har jeg fått på min vei.

Det tok lang tid før smerten forsvant , ja fortsatt kan jeg få vondt til lyden av egen latter.

Men nå ser jeg det , det er faktisk lov til å le selv om man skal dø…

Jeg var rimelig sliten når jeg la meg igår , det er en sjelden vare at jeg ser frem til å legge meg. Men jeg hadde likevel bange anelser , jeg hadde på følelsen at natta ikke ville bli god. Lungelegen holder nemlig enda på med å innstille bipap maskinen , og igår var gubben igjen på telefonen med en engasjert lege. For det skal han ha , jeg har vært heldig med lungelegen min. Han er alltid tilgjengelig , og empati er en av hans sterke side.

Men nå begynner jeg å bli litt lei , for nå har jeg ikke sovet skikkelig på lenge. I går endret en uforstående gubbe hele oppsettet på maskinen , ved hjelp av veiledningen til en engasjert lege skulle maskinen nå bli helautomatisk. Til nå har maskinen vært innstilt manuelt på et program , men nå vil lungelegen prøve å gjøre maskinen mer optimal for mitt bruk. Hadde jeg blitt innlagt så hadde en sykepleier kommet inn i løpet av natten og prøvd ulike innstillinger , men siden jeg vil være hjemme ville han prøve å la maskinen selv prøve ulike innstillinger i løpet av natten.

Så dette var det nærmeste jeg kom uten at det fysisk satt en sykepleier ved min side , teknologien er fantastisk. I tillegg er maskinen utstyrt med en minnebrikke og et dataprogram , så legen kan sitte på kontoret eller hjemme og lese av hvordan natten min har vært. Men denne natten er den verste hittil , det var et øyeblikk der hvor jeg trodde at jeg hadde havnet rett inn i stormens øye.

Det begynte så fredelig , mye mer fredeligere enn normalt. Faktisk så fredelig at jeg fant roen med en gang , det siste jeg tenkte før jeg sovnet var hurra for lungelegen! Men det varte ikke lenge , for like etter bråvåknet jeg. Plutselig var det full orkan inne på soverommet , jeg er helt sikker på at jeg kjente hvordan hele hårmanken lettet fra puta. Øynene fikk jeg ikke opp , vindstyrken sto rett opp i ansiktet mitt. Hvem trenger ansiktsløft når man har en bipap maskin , ikke jeg ihvertfall.

Nattevakten kom løpende inn når hun hørte alarmen , men når skyvedøren gikk opp ble det bråstopp. Mot vinden kjempet hun seg frem mot sengen , hun klarte til slutt å gripe fatt i sengegavlen og dra seg bort. Hengende i løse luften fikk hun omsider slått av maskinen , og like plutselig som den kom forsvant orkanen fra et lite soverom.

Ok da , så var det kanskje ikke så gale , men det var jaggu ikke langt i fra.  Hele tre ganger i løpet av natten skjedde dette , og når klokken ble 03.30 klarte jeg ikke mer. Resten av natten ble hakket fredeligere , med masken trygt plassert i vinduet fikk jeg endelig ro og fred. Men i natt er det på an igjen , en engasjert lege gir seg ikke så lett. Denne gangen har han skudd ned styrken litt , så nå blir det kanskje bare en lett bris inne på et lite soverom , jeg lever ihvertfall i håpet.

Idag skinte solen når jeg sto opp , endelig var den tilbake. Jeg visste godt hva denne formiddagen skulle brukes til , for igår kom det nemlig en pakke jeg har ventet på. For en uke siden saumfarte jeg igjen nettet , og denne gangen skylder jeg på naboens grønne hage. Han har nemlig noen fantastiske liljer som kommer opp hvert eneste år , noen liljer jeg har lagt min elsk over.

Derfor måtte jeg bare , jeg måtte bare skaffe meg mine egne. Brannliljer ble bestilt , ja og noen andre liljer i vakre farger. Så idag måtte finværet utnyttes , her var det bare å begynne å plante løker. Nå håper jeg bare vi ser resultater til neste vår , det blir ihvertfall spennende å se. Det som er så fantastisk med disse liljene er at de sprer seg , så ti løker blir fort mange etterhvert. Så nå gleder jeg meg til en ny vår , en ny vår med mange vakre fargerike blomster….

Snart har en liten gutt bursdag , og vi står alle klar for å feire livet.

Men en liten gutt sin bursdag er også en påminner , en påminnelse om at livet er skjørt.

For samme dag som en liten gutt så dagens lys for første gang , så begynte min ferd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kampen for overlevelsen var igang , men jeg ante ingenting.

I etterpåklokhetens navn skulle jeg ha vært mer bevisst , lyttet når kroppen prøvde å fortelle meg noe.

Men jeg hadde blitt forelsket på ny , en liten prins fikk min fulle oppmerksomhet.

Etterhvert ble kontrastene store , for mens en liten gutt utviklet seg gikk jeg tilbake.

Jeg ble stadig svakere mens en liten gutt ble sterkere , mor og sønn hadde havnet i livets sirkel.

Like etter en liten gutt hadde fylt ett år kom dommen , mor var i ferd med å dø.

En liten gutt sto på startstreken i livet , men mitt liv var i ferd med å ta slutt.

Alt jeg så var døden , alt jeg tenkte på var livets slutt.

Det var ikke før jeg så små skritt at mine øyne ble åpnet , når en liten gutt tok sine første skritt så jeg det.

Der og da bestemte jeg meg , kampen for livet begynte i det øyeblikket.

Det var da jeg skjønte at livet ikke var over , jeg hadde fortsatt mye å kjempe for.

Nå er det snart gått fem år , og hver gang en liten gutt blåser ut lysene tenker jeg tilbake.

Tilbake på en tid da alt snudde , tilbake på en tid da jeg fant min nye vei.

Snart står vi der igjen , står der rundt en liten gutt klare for å feire.

Hvert år er en merkedag , mor og sønn feirer livet sammen.

Fem år er snart gått , og en liten gutt utvikler seg stadig.

Men mor er kun takknemlig for en ting , takknemlig for at jeg fortsatt er her…

Jeg skjønner ikke hva som feiler ryggen min , en murrende smerte nekter å slippe taket. I natt våknet jeg av ryggsmertene , jeg føler jeg ikke har hatt en god natt søvn på ukevis. Er det ikke noen heksedoktorer der ute? Nå angrer jeg på at jeg ikke har utforsket voodo kunsten ytterligere. For nå tror jeg at jeg har prøvd det meste , disse musklene mine har tydeligvis gått i streik.

Men nok om det , det blir ikke bedre av at jeg sitter her og syter. Da får jeg heller fokusere på de tingene jeg kan gjøre noe med , og idag har det vært nok og henge fingrene i. Noen dager er bare sånn , enkelte ganger kommer alt på en gang. Mailer har blitt besvart og møter har blitt avtalt , det hele tok så lang tid at regningene ble forsømt idag også. Jeg har nemlig lovet gubben og betale regningene , men nå er det nå meg som må ta det hver måned uansett.

For selv om det er hans konto og egentlig hans ansvar , så er det likevel meg som har kontroll. Jeg tror jeg rett og slett må sende han på kurs i bruk av egen nettbank , for han er ikke så veldig teknisk av seg. Ja jeg vet jeg gjør han en bjørnetjeneste , men hva gjør man ikke for de man er glad i. Dessuten ville jeg ikke følt meg trygg dersom han hadde tatt over , da er det 50/50% sjanse for om regningene hadde blitt betalt eller ikke.

Så idag har jeg følt at øynene har gått i kryss , det gikk liksom aldri fort nok. Men når jeg endelig var ferdig poppet det plutselig inn en ny mail , en mail som tok meg litt på senga. Det viste seg nemlig at jeg hadde fått en innkalling , en innkalling jeg ikke har sett snurten av. Når jeg ikke får innkalling i brevform så har jeg ikke kontroll , helsenorge er jeg sjelden inne på.

Det viste seg nemlig at jeg var blitt innkalt til et nytt opphold på Nordås rehabilitering , og det var oppmøte allerede neste uke. Jeg kjente jeg holdt pusten der et øyeblikk , for her i huset kan man ikke snu seg rundt på tiøringen. Jeg kommer meg ingen vei uten assistenter , så nå håper jeg bare på det beste.

For gudene skal vite at jeg trenger det , dette oppholdet gir meg en anledning for litt egenpleie. Hver dag i tre uker skal jeg pendle , men til gjengjeld får jeg litt etterlengtet behandling. Jeg får til og med basseng trening to dager i uken , og det gjør nok underverker for en sliten kropp. Oppvarmet basseng er bare helt fantastisk , så jeg må nyte det mens jeg kan. Så nå håper jeg virkelig vi får kabalen til å gå opp , for på Nordås har jeg alltid trivdes. Menneskene som jobber der er helt fantastiske , og det er alltid en fryd å komme tilbake dit.

Så ryggen spiller kanskje ikke på lag nå , men jeg tror et opphold på Nordås skal gjøre susen. Nå sitter jeg her og venter , venter på at solen skal komme tilbake. For i morgen er det faktisk meldt sol igjen , og det gleder jeg meg stort til. Endelig ser det ut til at jeg skal få komme meg ut igjen , og jeg har tenkt å nyte hver eneste solstråle….

Noen ganger ser jeg ikke poenget , kampen blir for stor.

En kamp som går utover alle , en hel familie blir rammet.

Det største ønske til en mor er å beskytte , beskytte små hjerter mot alt vondt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men tre små bokstaver endret alt , og gjennom min munn fikk fire hjerter sine liv lagt i grus.

Den verste dagen ligger bak meg , men jeg bærer den fortsatt med meg hver eneste dag.

En dag der sorgen la seg i fire hjerter , en sorg som aldri vil forsvinne.

Der og da ville jeg bare forsvinne , forsvinne fra jordens overflate.

Forsvinne i et dypt mørkt hull , et hull uten en avgrunn.

Men det største sjokket fant jeg i to erfarne øyne , sjokk og vantro kom strømmende mot meg.

Min bedre halvdel ville ikke høre , han ville ikke forstå.

Forstå at han var i ferd med å miste , miste sin eneste kjære.

Miste moren til hans nyfødte barn , redselen i to erfarne øyne fikk hjertet mitt til å briste på nytt.

Alt jeg klarte å tenke var “bytt meg ut”, bytt meg ut og kom deg vekk.

Kom deg vekk før det er for sent , gå mens du enda har mulighet.

Smerten var så ulidelig , en smerte som får selv døden til å virke befriende.

Tre små bokstaver skulle frarøve oss livet , men du ville ikke høre.

Fortsatt den dag idag tenker jeg noen ganger det , bare gå før det er for sent.

For kampen er så ulidelig tung , og vi har enda ikke gått halveis.

Noen ganger blir jeg så innmari sliten , sliten på deres vegne.

Jeg har min egen kamp og kjempe , men deres kamp er likevel den verste.

Deres kamp gjør meg sliten , deres kamp gjør meg vondt.

Mine krefter er i ferd med å dabbe ut , den største kampen er å se at de har det vondt.

Jeg vet ikke hvor mye hjertet mitt tåler , hver dag forsvinner det en ny bit.

Så ja noen ganger tenker jeg , “bytt meg ut”, “gå før det er for sent”…

Idag våknet jeg av småkjekling på badet , det ble fort klart at en gubbe var stresset. Ja sånn går det når man ikke kommer seg opp om morgenen , og da blir stressnivået deretter. Men en liten gutt lot seg ikke stresse , for han er ikke det ordet oppfunnet enda. Jeg elsker å ligge i senga og høre på han , hvordan han omhyggelig plukker frem dagens antrekk mens han tar en trall. Men idyllen ble fort avbrutt idag , en gubbe sto nå og så på klokken.

Jeg vrir meg i smerte når jeg hører slike scener om morgenen , jeg hater det rett og slett. En liten gutt trenger en rolig start på dagen , det er ikke hans skyld at en trøtt gubbe ikke kommer seg opp om morgenen. Det er på dager som denne jeg virkelig kjenner på det , livet ville vært helt annerledes om jeg hadde vært frisk.

De kom seg omsider ut døren , selv om klokken var litt for mye. Jeg ble som vanlig liggende igjen i stillheten , alene med en tanke om at livet virkelig er hjerterått noen ganger. Med den tanken i hodet sovnet jeg igjen , jeg våknet ikke før jeg hørte en ny romstrering på badet. Denne gangen var det min datter som gjorde seg klar for en ny dag , og like fort kom en ny tanke i hodet mitt. En tanke om hvor fantastisk heldig jeg er , fantastisk heldig som har så flinke barn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min dag startet som vanlig kl 09.00 , eller det vil si at hjelpen ihvertfall er på plass. Opp av senga kommer jeg ikke før nærmere 10.00 , for en firbeint venn må ha sin velfortjente luftetur før dagen min kan begynne. Det passer meg egentlig utmerket , for da får jeg litt tid på meg til å våkne skikkelig.

Som vanlig har denne mandagen vært rolig , formiddagen her i huset går med til hverdagslige gjøremål. Delegering av arbeid er det mine formiddager handler om , ikke akkurat det mest spennende jeg kan finne på. Men gjøres må det , og jeg trøster meg med at det er til hjelp for resten av familien. Timene går uansett fort , og plutselig var en stille formiddag over.

Inn døren kom de en etter en , sultne som ulver styrtet de mot kjøkkenet på jakt etter sitt neste måltid. Jeg sliter hver dag med de middagene , men idag tror jeg at alle ble fornøyd. To store former med fiskegrateng sto klar og ventet , og utifra ulvehylene og bedømme så ble middagen godt tatt imot idag. Det var kun en som ikke var helt fornøyd , og det var ingen ringere enn meg selv. Jeg er fortsatt matlei , sliter enda med lysten på mat.

Men plutselig fikk jeg lyst på noe , og det var slett ikke noe fiskegrateng. Så jeg så ingen andre utveier enn å sende melding til gubben , han måtte pent kjøpe med seg noe på vei hjem. Det er en sjelden vare at det blir kjøpt ferdigretter av Fjordland her i huset , men idag måtte jeg gjøre et unntak. Jeg fikk nemlig så lyst på fårikål , og det var alt for sent på dag til å hive på en gryte. Så nå er vi alle fornøyd alle mager er blitt mette idag også.

Ettermiddagen har også forløpt rolig , det har ikke vært noe særlig til vær idag heller. Men med en liten gutt i hus blir det aldri kjedelig , og idag ble mor selv utfordret til kamp. Jeg ble utstyrt med både flammekastere og iskuler , en Ninja kamp var i ferd med å begynne. Så nå er jeg helt utslitt her jeg sitter , og nå har en liten gutt satt meg på lading. Det kommer nemlig en ny dag i morgen , og da må jeg igjen være klar for nye eventyr….

Jeg har ikke vært helt på i det siste , egentlig har jeg ikke vært helt meg selv.

Helt siden jeg kom hjem fra sommer ferien har jeg hanglet , det var ikke dette jeg hadde sett for meg.

Jeg hadde gledet meg til en begivenhetsrik høst , en høst full av opplevelser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fortsatt har jeg et håp om nettopp det , men starten har vært langt i fra god.

På en måte føler jeg at jeg har mistet meg selv , en eller annen plass har jeg lagt fra meg en del.

Jeg som alltid har vært flink til å stole på meg selv , jeg er nå begynt å tvile.

Alt er bare rot oppi hodet , alle skuffer i topplokket står på vidt gap.

Ut kommer de flyvende , tanker i alle varianter flyr rundt i ring.

Angsten er heldigvis blitt bedre , den rasjonelle delen av meg har tatt over igjen.

Men fortsatt føler jeg på en følelse , en følelse som har blitt sterkere i det siste.

Klokken har alltid tikket litt for fort i bakgrunnen , men i det siste har den tikket enda raskere.

For når jeg føler meg dårlig så hører jeg det , tikkingen påminner meg om at jeg har dårlig tid.

Derfor blir jeg så frustrert når kroppen ikke spiller på lag , for jeg blir frarøvet muligheter.

Muligheter mange av dere tar for gitt , men som for meg nå er selve livet.

Hver mandag starter en stor del av samfunnet en ny uke , dagene fylles med meningsfullt arbeid.

Men jeg er en av dem som ble fratatt den muligheten , mine dager forløper i stillhet med en tikking i bakgrunnen.

Jeg måtte finne en ny vei , en ny måte og fylle dagene mine på.

På mange måter har jeg klart det , jeg har klart å skape noe for meg selv.

Men det er når tikkingen blir høyere at jeg føler på det , en uro kommer tilbake.

For jeg har fortsatt mye jeg vil ha gjort , stadig dukker det opp nye ideer.

Men tiden strekker ikke til , selv om jeg noen ganger tar nattetimene i bruk kommer jeg ikke i mål.

Og nå er alt satt på vent , i mange uker nå har jeg hatt mer enn nok med meg selv.

Jeg føler jeg kjemper mot klokken hver eneste dag , timeglasset er i ferd med å renne ut.

Likevel prøver jeg , prøver å fylle mine blanke lerret med noe som gir meg mening…

Idag ble jeg dratt rett tilbake til barndommen , rett tilbake til en uskyldig tid. Etter en litt sen start på dagen kom jeg meg omsider opp , og gledelig kunne jeg konstatere at kroppen føltes bedre. Egentlig ikke så rart når jeg tenker etter , for idag var også siste dag av menstruasjonen.

Derfor ble en tur planlagt , men hvor ferden skulle gå var uvisst. Det brydde jeg meg derimot ikke noe om , jeg var bare glad for at kroppen føltes bra nok til å dra på en utflukt. Når jeg ble tatt opp og fikk se hvordan stua så ut skjønte jeg det , jeg skjønte gubben sitt behov for en luftetur.

Det så ut som en virvelvind hadde lurt seg inn vinduet , eller som gubben sa , en tsunami. Et lite uskyldig hode stakk opp bak sofaen , med store blå øyne så han rett på meg. “Det er så rotete her mamma , jeg skjønner ikke hva som har skjedd.” Han har et svar på det meste den lille karen , og som alltid måtte jeg dra litt på smilebåndet.

Men rot fikk være rot , det er jo viktig å holde hviledagen hellig. Den siste setningen kom fra gubben , men for å være helt ærlig så tror jeg han har glemt at det kun er en hviledag i uken. Men vi så ingen utvei enn å bare la det ligge , skulle det bli tur på oss så måtte vi starte nå.

Etter en rask lasting av mor og sønn sin doning var vi klar , firhjulingen måtte selvfølgelig være med. Første stopp ble bensinstasjonen , luft i dekkene er alltid en nødvendighet. Så kom det store spørsmålet , hvor skulle vi egentlig dra? Det eneste vi var enige om var at vi skulle prøve å finne en plass , en plass der en liten gutt kunne få testet doningen sin skikkelig.

Vi ble til slutt enige om å sette kursen nordover , og selv om ingen av oss sa det høyt så hadde vi nok den samme plassen i tankene. Over nordhordalands bruen bar det , og i rundkjøringen rett før Knarvik var det for oss kun en mulighet. Til venstre har vært vårt valg i alle år , logisk siden mitt barndoms paradis ligger i den retningen.

Idag kjente jeg for første gang siden ferien hvor mye jeg har savnet landeveien , dette er livet for meg. Dersom jeg hadde vært så heldig å vinne litt penger engang så vet jeg hva jeg ville gjort , pakket bilen og dratt på en to måneders rundtur i Norge. Besøkt små ukjente perler , og bare latt bilen føre oss frem.

Men så langt gikk det ikke idag , Mongstad ble målet. Eller rettere sagt en åpen plass i nærheten av Leirvåg fergekai , en perfekt boltringsplass for en aktiv liten gutt. Det var her jeg ble dratt rett tilbake til barndommen , for inne på denne plassen var det noe som vi barn elsket å leke i som små.

Sandtak etter sandtak åpenbarte seg fremfor oss , og en liten gutt ble helt i hundre. Så foruten om å kjøre rally mellom sandtakene så har han klatret , klatret opp til skyene. Det var ihvertfall det han ropte når han var på toppen , “se mamma , jeg er helt oppi himmelen.”

Til og med gubben ble fristet , og før jeg visste ordet av det var begge oppunder grå skyer. Det er ihvertfall ingen tvil om at dette har vært en god dag , vi var til og med heldig med været. For det holdt seg tørt under hele utflukten , det var ikke før vi startet hjemover at det begynte å regne. Så nå tror jeg at jeg får sove godt i natt , jeg har ihvertfall fått mye frisk luft…