MAMMA PÅ HJUL

Igår kveld fikk jeg på meg både det ene og det andre , jeg følte meg som et forsøksprosjekt når jeg la meg. Det ene apperatet etter det andre ble festet til kroppen min , noe som ikke lovet bra for nattesøvnen. Etter mye om og men kom jeg og lungelegen til en midlertidig enighet , istedenfor å legge meg inn skulle jeg ta en søvnregistrering hjemme. I to netter må jeg ligge med apperatene , men det er en liten pris og betale.

Jeg velger heller to netter hjemme enn på sykehus , men det spørs om det ikke ender med det likevel. For hvis legen ikke klarer å rette på innstillingene og blir fornøyd med nattesøvnen min , så ender jeg vel opp på sykehuset uansett. Men foreløpig konsentrerer jeg meg om disse nettene , jeg har måtte lære meg og ikke ta sorgene på forskudd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tillegg ble det en tung kveld igår , små ting fikk det til å briste. Jeg er nok ekstra sårbar nå når jeg ikke er iform , det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg hangler sånn for tiden , jeg blir liksom ikke helt bra. Heldigvis er jeg ikke verre heller , jeg føler meg stabilt dårlig rett og slett.

Gubben skjønte nok at jeg var lei igår , ja det skulle ikke akkurat mye til for å skjønne det. Noen ganger kommer det premenstruelle udyret frem , og igår tok det helt over min kropp. Da er det ingenting som nytter , når udyret først har kommet frem er hele verden i krise. Ihvertfall min verden , kranene åpnet seg for full styrke.

Men noen timer på øyet løser det meste , humøret var heldigvis bedre idag . Ja jeg kunne nærmest høre hvordan gubben pustet lettet ut når han kom inn til meg i morges , kjerringa var tilbake til normalen. Ihvertfall når det kom til sinnsstemningen , den fysiske biten var fortsatt litt skral.

En ting er ihvertfall sikker , denne lørdagen har vært full av liv. For selv om jeg ikke har energinivået på plass så er det noen som har det , de tar igjen alt det jeg ikke får utløp for. Det har nemlig vært et forferdelig vær ute idag , foruten om regn og vind så har det også tordnet og lynt. Gubben prøvde seg i formiddag , tre små skulle ut og være. Men han snudde fort i neste øyeblikk , for når hagl store som klinkekuler kom som skudd ned mot bakken fant han ut at en innedag var ikke det verste likevel. Egentlig tror jeg gubben var redd for skallen sin , han har ikke akkurat mye og forsvare seg med.

Så her har det vært fullt liv idag , og jeg ville ikke hatt det på noen andre måter. Jeg har vært omringet av barnelatter i hele dag , noe som alltid hjelper på når man føler seg litt pjusk. Gubben har vært kokk i hele dag , biff til de voksne og pølser med pommes fries til barna. Alle var fornøyd bortsett fra en , jeg hadde ikke lyst på noen ting. Eller det var ikke helt rett og si , det var en ting som fristet når jeg våknet idag. Så nå sitter jeg her og venter , venter på at min eldste sønn skal komme hjem. Jeg har nemlig bestilt Mcdonalds mat , og nå håper jeg virkelig jeg får det i meg…

Det ble ikke helt den fredags kvelden jeg hadde sett for meg , en hyggestund ble byttet ut med tårer.

De samme problemene kommer stadig opp igjen , og problemene øker i takt med sykdommen.

Jo dårligere jeg blir jo større blir problemene , mine begrensninger blir mer og mer synlig for hver dag som går.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Likevel prøver jeg , prøver å klore meg fast med det lille jeg har igjen.

Jeg prøver å være til hjelp for alle , bidra med det lille jeg kan.

For først og fremst er jeg en mor , og en mor strekker seg langt for sine barn.

Mine barn betyr alt for meg , de er min hele verden.

Derfor kjemper jeg meg opp hver dag , mine siste krefter skal brukes på dem.

Men selvfølgelig ser jeg det , jeg føler det dypt inni meg.

Noe mangler , og det er meg.

For selv om jeg er her og fortsatt prøver , så vil det alltid være et hulrom jeg ikke kan fylle.

Et hulrom jeg må leve med , et hulrom mine barn hver dag sørger over.

I går kom det hulrommet igjen til syne , og igjen ble tårene mange.

Små enkle gjøremål er blitt umulig , jeg er og blir avhengig av hjelp.

Men det gjelder ikke bare meg , for mine barn trenger også hjalp.

For selv om tre av dem nå er på god vei inn i voksenlivet så er de ikke utlært , de trenger fortsatt noen som passer på.

De trenger trygghet og kjærlighet , de trenger veiledning og støtte.

De trenger at noen bryr seg , noen som lytter og forstår.

De trenger at noen tar initiativ , at noen viser at de gjerne vil engasjere seg i deres liv.

De trenger det nå mer enn før , for tre bokstaver tok fra dem mye av dette.

Jeg har vært vant med å takle alt alene , vært vant med å fylle alle disse behovene alene.

Ihvertfall for to gutter , for de har kun hatt meg.

De har allerede mistet så mye , og nå er de i tillegg i ferd med å miste meg.

Tryggheten forsvant for oss alle når tre små bokstaver rammet , men for to gutter forsvant hele fundamentet.

Hver dag prøver jeg å overbevise meg selv , overbevise meg selv om at det jeg gjør er nok.

Men faktum er at jeg lurer meg selv , for sannheten er for smertefull og bære.

Jeg er ikke lenger nok alene , jeg klarer ikke fylle alle behov.

Jeg trenger hjelp , hjelp til å prøve å fylle et hulrom tre bokstaver etterlot seg….

Natten har vært hakket bedre enn forrige natt , jeg har i det minste hatt et fast underlag og ligge på. Jeg aner ikke hvorfor madrassen plutselig tømte seg for luft , men det virker ihvertfall som at den er i orden igjen nå. Takk og lov for det , for jeg vil nødig oppleve det igjen. Det var en skrekkelig følelse , aldri hadde jeg trodd at jeg skulle drukne i min egen seng.

Men litt våken har jeg vært i natt også , jeg finner liksom ikke roen. Likevel har jeg fått flere timer på øyet denne natta , så jeg håper det lover bra for de neste nettene. Jeg følte meg litt bedre idag når jeg våknet , og håpet er at det nå begynner å snu. For nå er jeg møkka lei , formen hindrer meg fra å leve livet som jeg ønsker. Alt jeg vil er å leve mens jeg kan , men når kroppen ikke spiller på lag så blir det umulig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uansett så er det fredag , favorittdagen er tilbake. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke jubler så høyt idag , jeg hadde håpet på en bedre start på helgen. For selv om jeg føler meg bedre så er jeg fortsatt ikke i mål , jeg føler meg fremdeles uggen. Hver gang jeg spiser blir jeg kvalm , og det irriterer meg noe grenseløst. For idag er første dagen jeg har kjent et snev av matlyst igjen , og det var en etterlengtet følelse.

Når det er sagt så har jeg faktisk fått i meg noe idag , selv om jeg måtte presse de siste bitene ned. Jeg har vært forferdelig plaget med magen i det siste , hvorfor er det ingen som kan svare på. Men nå har jeg begynt og spise youghurt og frukt , og imorgen skal jeg få gubben til å handle blåbær på butikken. Jeg tror kroppen har godt av litt vitaminer , og for å være ærlig så er jeg ikke så flink til å variere kostholdet.

Denne fredagen har vi regnet bort , ja om ikke regnet har tatt deg så har ihvertfall vinden gjort det. En etter en kom de inn døren her , og den ene var mer våt enn den andre. En liten gutt var krystall klar i sin tale når han kom hjem , “jeg skal IKKE ut idag”.

Så her har vi holdt oss inne i ettermiddag , vi gikk rett og slett i hi. Men så lenge vi er sammen så spiller det ingen rolle , og det fine med høsten er at jeg endelig kan tenne stearinlys igjen. Kosen blir ekstra god når man sitter omringet av levende lys , da kan det regnet bare piske mot ruten for min del. Nettopp det er planen for denne kvelden , levende lys og noe godt i skåla. Nå håper jeg bare formen kommer sterkere tilbake , for i morgen har jeg planer om å komme meg ut. God helg alle sammen 💜

Jeg er på mange måter en av de heldige , en av de som fortsatt har det godt.

Selv med en dødelig sykdom så ser jeg det , ser at det livet jeg nå lever er ikke prisgitt.

Ofte får jeg meldinger om nye sjeler , nye sjeler som har fått ALS.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Meldinger som får hjertet mitt til å briste hver gang , jeg gråter for hver ny sjel som får denne sykdommen.

Men det som gjør mest vondt er å høre om alle deres kamper , kamper som gjør situasjonen umenneskelig.

For jeg ser det gang på gang , forskjellene er og blir store.

Så store at mennesker velger å gi opp , orker ikke ta opp kampen.

Sykdommen i seg selv er nok , det finnes ikke krefter til noe annet.

Men jeg husker enda den dagen jeg gikk ut av et sykehuskontor , livet var over og alt var mørkt.

Hvor var krisehjelpen da? Hvor var hjelpen når jeg trengte den som mest?

Jeg er ikke den første som har fått denne sjokkbeskjeden alene , og dessverre tror jeg ikke jeg er den siste heller.

Ingen hjelp når jeg kom hjem , ingen som ringte for å høre hvordan det gikk.

Hadde det ikke vært for mine stakkars foreldre den dagen , så hadde jeg aldri kommet meg gjennom dagen.

Aldri har jeg følt meg mer alene , og verre skulle det bli.

Alene måtte jeg fortelle mine barn at deres mor skulle dø , hvor var støtteapperatet da?

På tross av dette så føler jeg meg heldig , på tross av alle kamper så har jeg noe ikke alle har.

Jeg har en familie som alltid er der , jeg har en familie som aldri gir opp.

De kjemper med meg , de gir meg støtte når jeg trenger det som mest.

Uten dem hadde jeg vært fortapt , uten dem vet jeg ikke om jeg hadde orket.

Derfor gjør det så innmari vondt , vondt å høre om alle de som ikke har det samme som meg.

Tryggheten fra familien er alfa omega når man står i en krise , en trygghet alle burde ha.

Men jeg får stadig meldinger , meldinger om et mørke så stort.

For det er nemlig ikke alle familier som klarer , sorgen i seg selv er for stor.

Noen familier velger å kaste inn håndkleet før kampen har begynt , de har ikke krefter til å prøve.

Mange med denne sykdommen er helt alene , hverdagens kamp må de klare alene.

Kampen for livet er tung nok som den er , og jeg beundrer deres styrke.

Jeg tror ikke jeg hadde klart det , uten min familie hadde jeg ikke orket…

Som dere vet har det vært lite søvn inatt , og det påvirker dagsformen. Så idag har det vært en skikkelig sløvete formiddag , jeg har ikke akkurat vært produktiv. Egentlig har jeg bare hatt lyst på fred og ro , jeg følte meg ikke helt klar for de store samtalene idag. Mine fine foreldre stakk også innom i formiddag , jeg får helt vondt av å se hvordan de bekymrer seg. Jeg hadde nok vært like bekymret om det hadde vært min datter , så jeg skjønner det så godt.

Når de kom hadde jeg fysioterapi , og som alltid er det en smertefull afære. Det verste er at ryggsmertene er tilbake , jeg begynner faktisk å lure på om de er kommet for å bli. I tre uker nå har det vært av og på med de samme smertene , og som vanlig er det kun på venstre side. Idag har vi prøvd å varme opp en rispose og legge bak ryggen , noe som hjalp en stund. Det beroliget ihvertfall såpass at jeg fikk meg en liten blund , men smerten satt fortsatt i når jeg våknet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fysioterapeuten prøvde og massere litt i det området smertene satt , og det var slett ingen fornøyelse. Jeg kjente kvalmen komme sigende hver gang hun trykket , behagelig var det ikke. Så denne formiddagen har bare gått med til hvile , og du kan tro jeg er lei.

Ja lei er bare forbokstaven , jeg har rett og slett ikke ord lenger. Nå har jeg hanglet fra og til de siste ukene , alt jeg vil er å føle meg bra. Jeg vil bare kunne trekke pusten igjen og kjenne på at kroppen spiller på lag , jeg lengter etter mitt gamle jeg.

Ekstra lei ble jeg når jeg så været ute , for egentlig var det meldt regn. Men neida , idag hadde tydeligvis været bestemt seg for å ta en vri , det har vært opplett hele dagen. Så når en liten gutt kom hjem hadde han planen klar ,  det var tid for å komme seg ut.  Jeg hater og skuffe en liten gutt , men jeg så ingen andre muligheter enn å melde pass ved første forsøk.

Matlysten har heller ikke vært noe særlig disse dagene , så jeg bestemte meg for å prøve en youghurt for å se om jeg fikk den ned. Frisk melon youghurt har som regel pleid å fungere før , og den gikk ned idag også. Med litt næring i kroppen følte jeg meg litt bedre , såpass mye at jeg kom meg ut. Det var ikke lange stunden jeg orket , men jeg fikk i det minste en liten time ute i frisk luft. En liten time hos naboen er aldri og forakte.

Så nå har jeg igjen god samvittighet , jeg har i det minste prøvd. Nå gjenstår det og se om det var lurt eller ikke , og presse seg selv kan slå begge veier. Men det får jeg svar på imorgen , jeg orker ihvertfall ikke å ta sorgene på forskudd. Jeg bare håper at en god natt kan gjøre underverker , og at jeg kan få nyte denne helgen i en god og energisk kropp….

Gårsdagen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg , men det burde jeg ha blitt vant til nå.

Med denne sykdommen så er ingen dager like , du vet aldri om dagen blir god eller dårlig.

Igår ble det en litt dårlig dag , jeg hadde nemlig forhåpninger om en litt annerledes dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tirsdag ble det nemlig innlysende , gubben måtte ta seg fri fra jobb.

Derfor hadde jeg håpet at formen var litt bedre , jeg hadde gledet meg til en dag med min kjære.

Kanskje vi endelig kunne finne på noe sammen , gudene skal vite at vi trenger det begge to.

Vi trenger små gleder i hverdagen , små gleder som gir oss et løft.

Slippe å sitte og tenke på en elendighet så stor , et avbrekk fra en hverdag full av sorg.

Men jeg kjente det med en gang jeg våknet , kroppen spilte ikke på lag.

Igjen måtte jeg krype til korset , sengen var det eneste som fristet.

I løpet av dagen kom også min eldste bror innom , og igjen lå jeg til sengs.

Jeg så bekymringene i hele hans ansikt , noe som gjør vondt langt inni hjerterota.

Likevel kom jeg meg gjennom dagen , lite ante jeg at natten skulle gi meg en overraskelse.

En overraskelse jeg slett ikke ville ha , en overraskelse jeg aldri håper skjer igjen.

Klokken 01.30 våknet jeg , og jeg følte på hele kroppen at noe hadde skjedd.

Jeg lå så rart , det føltes som om jeg hadde druknet i egen seng.

Jeg har nemlig en madrass som er luftstyrt , du kan styre manuelt hvor mye luft du vil ha i madrassen.

Men nå var noe virkelig galt , og det første jeg tenkte på var og trykke på alarmen.

Det var da jeg skjønte det , alarmen var plutselig ikke innen rekkevidde.

All luften hadde gått ut av madrassen , og jeg hadde synket ned såpass mye at jeg ikke nådde alarmen.

Smertene i ryggen var intense , ingen av kroppsdelene var mulig å flytte.

Min egen madrass hadde slukt meg , og nå begynte panikken å bre seg.

Til og med datamaskinen var nå utenfor rekkevidde , jeg lå for lavt til at øyenstyringen virket.

Jeg var overlatt til meg selv , og alt jeg kunne gjøre var å puste.

Dette er den lengste natten jeg noen gang har hatt , ja og den verste.

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve dette , spist levende av egen madrass kunne blitt en bra film.

Gubben fikk sjokk når han fant meg begravd i senga , et syn av de sjeldne vil jeg tro.

Han fikk omsider blåst meg opp igjen , jeg skal ikke si hva jeg følte meg som der jeg lå.

Heldigvis fikk jeg noen timer på øyet denne morgenen , men de har vært urolig.

Jeg har bare ligget og kjent etter , kjent etter om underlaget fortsatt er der.

Nå håper jeg bare gubben fikk ordnet det , jeg vil nødig oppleve dette igjen.

Noen erfaringer kunne jeg klart meg uten , og slukt av egen madrass er en av dem….

Idag kommer det ingen dagsoppdatering , jeg klarer ikke rett og slett.

Jeg har vært dårlig i to uker nå , noe som er helt vanlig når jeg venter menstruasjonen.

For to dager siden kom den omsider , og som vanlig blir jeg en slagen kvinne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De første dagene er alltid verst , så jeg håper morgendagen blir bedre.

Det hjalp nok heller ikke på å innta en kaloribombe av en frokost , gubben har nemlig vært hjemme idag.

Etter en snartur på butikken kom han hjem med en overraskelse , ikke helt den frokosten jeg hadde sett for meg.

To store stykker med napoleons kake ble dratt opp av posen , og min første tanke var grøss og gru.

Men forbausende nok smakte det , ja et halvt stykke fikk jeg i meg.

Likevel stoppet det der , etter det har det blitt lite mat.

Ingenting har fristet , alt jeg har kjent på er en uggen kvalme.

Gubben skal ha for forsøket , men jeg tror det blir leeenge til jeg spiser napoleons kake igjen.

Så nå tar jeg meg en kvalmestillende og kryper til køys (har egentlig ligget lenge) , og håper på at jeg kommer sterkere tilbake imorgen….

En god kveld til dere alle 💜

Noen øyeblikk er bare tunge , tunge som bly.

Det er nesten så hjertet mitt stopper , jeg kan kjenne hvordan hjertet mitt synker sammen.

Synker sammen inni meg , og jeg må nesten se ned på brystet mitt for å se om det er blitt et hulrom.

Et hulrom ingen kan fylle , et hulrom fylt til randen av sorg.

Min sorg er blitt til din sorg , din sorg er blitt min.

Sammen sørger vi , i stillhet sørger vi sammen.

Men noen ganger blir en sørgende stillhet brutt , små ord fyller rommet.

Små ord som får hjertet mitt til å gjøre et hopp , et lite hopp før det synker sammen inni meg.

Ut av det blå kom de i går , små ord som fikk meg plutselig til å våkne.

Jeg kjente det på hele kroppen , en sliten kropp reagerte momentant.

Hårene på kroppen reiste seg , små ord fikk pulsen til å gå.

Ved min side satt en mann , min mann hadde noe på hjertet.

“Hva skal jeg gjøre uten deg”, en liten setning fikk meg til å bråvåkne.

Den kom så overraskende på meg , ja et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde hørt tankene hans.

Jeg tittet til siden for å se , et sørgmodig blikk var det som møtte meg.

To øyne sa alt , og sorgen kom igjen veltende over meg.

Jeg følte hvordan jeg holdt pusten der en stund , alt bare stoppet opp.

Tid og rom forsvant , den skrale stemmen min ble plutselig bare borte.

Ordene hadde forsvunnet , jeg klarte rett og slett ikke.

Der og da fant jeg ikke ord , det fantes ingenting jeg kunne si.

Sammen satt vi i stillheten , våre øyne sa alt.

Ingen ord i verden kunne gi oss trøst , vår sorg har bare en utgang.

En dag blir jeg borte , en stol vil for alltid bli tom.

Igjen sitter fire små knuste hjerter , og en sorgfull mann..

.

Idag våknet jeg tidlig , tidligere enn normalt for meg å være. Heldigvis har jeg sovet litt mer inatt , de siste nettene har det vært dårlig med nettopp det. Derfor valgte jeg for første gang igår og åpne en uåpnet eske med tabletter , jeg blir bare sliten av å være så urolig hele tiden. Så midt i fotball kampen mellom Norge-Nord Irland fikk jeg min første tablett , og det gikk ikke lang tid før jeg merket effekten.

Det er nok hovedgrunnen til at natten har vært bedre , ja også hjalp det selvfølgelig på at Norge vant så overlegent. En god fotballkamp gjør meg alltid lykkelig , spesielt når det er vårt flotte land som blir representert. Litt mindre urolig ble jeg lagt i seng , og fikk omsider noen etterlengtede timer på øyet.

Ute er det ingen forandring , vinden og regnet er tydeligvis kommet for å bli. Jeg må innrømme at dette er den verste årstiden her på Vestlandet , ja ihvertfall for meg. Jeg som alltid har vært glad i høsten , alltid har jeg elsket all slags vær. Men etter jeg ble syk ble alt vanskeligere , og det kommer ikke på tale at jeg skal risikere noe med å gå ut i dette været.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nei da holder jeg meg heller inne , og som alltid har TVen blitt mitt tidsfordriv idag også. Jeg har i det minste en god grunn til å sitte og se på serier en hel dag , og nettopp det har min formiddag gått med til. Likevel håper jeg ikke høsten i år forblir våt , jeg vil jo gjerne komme meg ut tørrskodd noen timer.

Ja nå har jo jeg fått bilen tilbake også , så nå har vi endelig en mulighet til å finne på noe igjen. Men da er det litt typisk at været ikke spiller på lag , ja og at min datter kun har bortekamper med fotballen denne uken. Med bortekamper som spilles så sent på kvelden blir det umulig for meg , men heldigvis er det lys i tunnelen. For neste uke byr det seg en anledning , og da skal jeg lokke med meg gubben. Da blir det dagstur på oss , kampen skal nemlig spilles på Voss. Så da håper jeg og slå to fluer i ett smekk , en god venninne av meg bor nemlig der. Jeg trenger å ha noe og se frem til , det hjelper på lange dager som denne. Litt sjarm er det likevel , det er ekstra godt å sitte under pleddet når vinden uler rundt hushjørnet.

Idag var det en spennende dag for en liten gutt , endelig skulle de begynne med førskole i barnehagen. Jeg tror jeg er like spent som en liten gutt , for jeg regner med vi vil se store forandringer dette året. Idag har de øvd på å skrive navnet sitt , noe som ikke er den enkleste saken i verden. Det blir nok mye øving fremover , en gubbe skal få noe og bryne seg på fremover.

Nei nå skal jeg få min bedre halvdel til å finne frem godteposen , jeg har nemlig lørdag hele uken. Stearinlysene er tent og alt ligger tilrette for en kosekveld , ja det vil si hvis gubben orker å løfte på ræva og hente den godteposen da , hvis ikke kan jeg ikke love hvordan dette vil gå…

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har følt meg sviktet , noen ganger blir ensomheten rett og slett for stor.

Hver gang jeg har dratt på kontroller alene har jeg følt det , ja og når jeg har blitt fraktet bort i sykebil alene.

Da kommer den følelsen alltid tilbake , en følelse av svik og ensomhet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er når jeg ligger alene på et sykehusrom den blir altoppslukende , og følelsen av å være helt alene i hele verden blir intens.

Jeg tror alle som blir rammet av alvorlig sykdom kan kjenne seg igjen i dette , ensomheten blir stor når man blir syk.

For selv om jeg vet at jeg har mange rundt meg så kommer den følelsen stadig tilbake ,

en følelse jeg har levd med siden tre små bokstaver rammet.

En følelse ingen kan gjøre noe med , for selve kampen med denne sykdommen er det kun meg som kan ta.

Likevel tror jeg at jeg kan peke på en faktor , en faktor som gjør at denne følelsen er så sterk.

En faktor jeg aldri klarer å komme over , en faktor jeg for alltid vil bære med meg.

Jeg husker enda mitt første møte med tre små bokstaver , jeg kan enda føle det første møte på kroppen.

Alene satt jeg på et sykehus kontor , alene fikk jeg min skjebne belagt.

Alene satt jeg etterpå og ventet , ventet på en samordnet drosje som aldri kom.

I nesten to timer satt jeg på venteværelset og ventet , ventet med et mørke så stort.

Aldri har jeg følt meg meg mer alene , aldri har jeg følt meg mer ensom.

Alene satte jeg meg inn i en fullstappet drosje , alene prøvde jeg å forhindre et sammenbrudd.

En hel time tok hjemreisen , den lengste timen i mitt liv.

Med en gåstol som eneste støtte kravlet jeg meg ut av drosjen , og den lille grusveien opp til huset har aldri virket lengre.

Alt som sto i hodet mitt var å komme meg frem , jeg måtte komme meg frem til stolen på verandaen.

Jeg har aldri kjempet så hardt før , kjempet for å holde meg på beina til det siste.

Det smalt i det jeg datt ned i stolen , en tsunami av følelser kom ramlende ut.

Et skrik kunne høres over et ellers så stille nabolag , et skrik som kunne vekket selv de døde til live.

Jeg kunne høre hvordan skriket ga gjenklang mellom fjellene , ekkoet slo tilbake med full kraft.

Et skrik kunne høres over en blikkstille fjord , kampen for overlevelse startet med et skrik.

Helt siden den gang har jeg bært rundt på en følelse , en følelse av svik og ensomhet.

Stadig vender den tilbake , og litt sterkere blir den for hver gang.

For uansett hvor mye mine kjære prøver så kan de ikke hjelpe , den følelsen blir jeg aldri kvitt.

Kampen for overlevelse er det kun meg som kan ta , alene må jeg hver dag finne ny styrke….