Jeg kikker rundt meg , alt er som før.
Maleriet som min tante engang malte henger fortsatt i en gang , rammen vitner fortsatt om det lille uhellet jeg hadde når jeg hang det opp.
Den slitne tapeten er blitt enda mer slitt , et tydelig bevis på at tiden har gått.
To hull i veggen er der fortsatt , lampa som engang ble revet ned fikk aldri noen erstatter.
Jeg tar det hele inn , suger inntrykkene til meg.
De samme knirkelydene fra et gulv kan høres , og jeg kan kjenne hvordan gulvet gir etter under beina til min mann.
På et rom henger fortsatt den samme taklampen , en lampe jeg engang syns var så fin.
Tre år er gått , men det er som om tiden har stått stille.
Jeg er tilbake , tilbake på det soverommet jeg engang hadde.
Senga jeg engang lå i kommer til syne , og det er nesten så jeg kan føle hvordan det var å krølle seg sammen under en varm dyne.
Sammen med deg min kjære , du holdt meg varm når nettene ble kalde og utrygge.
En tåre var på vei opp mot overflaten , alle minnene kom tilbake.
Gode minner men også dårlige , synet av trappa brakte et mareritt tilbake.
Nå ble jeg bært opp den samme trappa jeg engang satt og gråt , gråt fordi jeg ikke kom meg opp til en gråtende liten gutt.
Det var ikke før jeg hørte en lyd at jeg ble brakt tilbake tilbake til nuet , en lyd som brakte lykken tilbake.
En liten gutt var nå blitt stor , og nå sto han på toppen og ventet på sin mamma.
Den samme mammaen som engang ikke kom seg opp , gråt og frustrasjon forsvant i lyden av lykke og glede.
Et soverom ble fylt med glede , glede over at en mamma endelig var tilbake.
Hjertet mitt fikk påfyll av en kjærlighet så stor , en magisk stund for mor og sønn.
Tre år var gått og nå var jeg endelig tilbake , jeg kom meg opp til en liten gutt…
💗💗💗
❤
💖💖💖
Dette var virkelig påfyll❤️
Også påfyll for oss som les😍
Å du fineste “mamma Vivian.”❤❤❤❤❤
❤
❤️❤️