Noen ganger føles det som en drøm, det er først nå at jeg har våknet opp til virkeligheten. Livet som engang var forsvant så fort, det var over før jeg fikk blunket. Den jenta jeg engang var er forsvunnet, og med seg tok hun håpet og drømmene for fremtiden.
Lyset ble brått slukket, og på mange måter føles det som om jeg allerede er gravlagt. Jeg har mistet så mange biter av meg selv, denne sykdommen har revet meg i stykker bit for bit. Det er først når man blir fratatt alt det man tar for gitt at man ser hvilke muligheter livet har, men mine muligheter har sykdommen frarøvet.
Sorgen over å miste meg selv har vært stor, og jeg føler jeg har vært i utallige begravelser med meg selv i sentrum. For hver funksjon som måtte gi tapt så sørget jeg, det var som om jeg satt på første benk og så på at jeg sakte men sikkert ble borte.
Slik har jeg det enda, for hver kroppsdel som svikter desto større blir sorgen. Det er som om jeg står på stedet hvil, jeg sitter fast i et synkende hull. For hver dag synker jeg mer og mer, kroppen forsvinner under meg.
Nå sitter jeg her fanget i egen kropp, og lurer på hvor livet forsvant. Kanskje var det bare en drøm, kanskje tok jeg livet for mye for gitt at noen måtte vekke meg opp. Stadig dukker det opp minner, men likevel føles det ikke som de tilhører meg lenger. De tilhører jenta som forsvant, og den jenta er begravd for lenge siden.
Jeg har måtte begrave meg selv, og det for å kunne overleve. For jeg klarer ikke se på den jenta jeg engang var lenger, jeg klarer ikke være henne lenger. Det gjør for vondt, det er for smertefullt å tenke på henne.
Min kamp er enda ikke over, og en dag vil mine kjære sitte på første benk for å ta et siste farvel. Men for meg har dette allerede skjedd, jeg har tatt farvel. Jeg har tatt farvel med livet som engang var, jeg har tatt farvel med meg selv. Alt jeg prøver på nå er å overleve, jeg prøver å unngå å bli slukt av et synkende hull…
Føler med deg Vivian ❤️urettferdig at du skulle få denne sykdommen. Livet er uforutsigbart, vi vet ikke hva som befinner seg bak neste dør 🙄 Jeg heier på deg!!! Håper du får mange gode dager og år framover med den fine familien din ❤️💗🌹🌹
Tusen takk gode Aud Marit 💜
😥♥️Klem ♥️
Stor klem tilbake Randi 💜
Her sitter jeg med leddgikt å føler noen ganger at det er vondt og noe dritt mange ganger, men fy fader det er ingen ting i forhold til det du går igjennom. Må si du er flink til å sette ord på hvordan du føler det i den situasjon du er i. Leser bloggen din en del og tenker at jeg skal i hvert fall ikke klage. Ikke noe jeg heller gjør i følge min familie . Noe de syntes jeg har rett til mange ganger. Tusen takk for en fin blogg. Heier på deg.
Kjære Gro, du har all grunn til å klage. Leddgikt er noe dritt, og jeg har sett på nært hold hva de smertene kan gjøre med et menneske. Det at du ikke klager forteller meg om hvor sterk du må være, så mange gode tanker til deg💜
Jeg pleier aldri og kommentere på en blogg, men følte for det nå. Jeg kom over bloggen din i går og har allerede lest mange av innleggene dine, det skjærer virkelig i hjertet. 💔
Jeg blir rørt over hvordan du kjemper rundt familien din💕
Jeg fikk selv ms da jeg var 23 år for 4 år siden. Fødselen utløste det. Vet det ikke kan sammenlignes💓
Du er en utrolig sterk kvinne, jeg vil fortsette og følge bloggen din💕
Tusen takk June, det betyr mye for meg at du vil følge meg videre 💜Så trist å høre om sykehistorien din, vi har noe til felles der. Min sykdom ble også utløst under fødselen, det var når et mirakel ble født at marerittet startet.
Jeg håper du har det bra , og at sykdommen holdes i sjakk. Takk for at du ville skrive til meg 💜