En kaotisk søndagstur!

Før helgen sendte jeg en melding til min mor, og siden det var meldt så fint vær denne helgen lurte jeg på om mine foreldre ville bli med ut og spise denne søndagen. Planen var å dra til Kilstraumen brygge, en nydelig restaurant i Austrheim kommune. Hver søndag har de buffé i restauranten, og det var derfor vi ville ut der.

Hele lørdagen satt jeg ute, og selv om det blåste en skarp vind fant jeg meg en lun plass på fremsiden av huset. For første gang kunne jeg føle hvordan solen virkelig varmet, og etter en stund ble det faktisk så varmt at jeg måtte trekke meg tilbake i skyggen. En årsak til at jeg ble så varm kunne jo kanskje være at jeg satt med tykk ullgenser på meg, men varmt ble det.

Med det nydelige været så jeg frem til en søndagstur, men hadde jeg visst hvordan det kom til å gå så hadde jeg holdt meg hjemme. Det er lett å være etter på klok, men fakta er at jeg burde ha forstått at jeg burde ha holdt meg hjemme denne helgen. For ingenting har gått min vei de to siste dagene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett satte vi av gårde med godt mot i går, men allerede hos mine foreldre dukket det første problemet opp. På forhånd hadde jeg prøvd å fortelle gubben at han ikke burde plassere min far i det bakerste setet, for på grunn av heisen bak på bilen er det ikke mulig å regulere ryggen på setet. Men det hadde gubben tydeligvis glemt når vi kom opp til mine foreldre, min far ble nemlig nettopp plassert i det bakerste setet.

Vi hadde knapt nok rukket å kjøre hundre meter når min far begynte å klage, ryggen på setet måtte lenger bak. Men siden det ikke var mulig å regulere ryggen måtte min far flytte seg lenger frem i bilen, og det var ikke akkurat like enkelt. De minuttene hvor min far skulle flytte seg frem et sete kunne like gjerne vært hentet fra en komedie scene, for på grunn av at jeg satt midt i veien fikk ikke min far mye plass til å bevege seg.

Både rullestolen og jeg ble brukt som støtte, og det var et øyeblikk der at jeg var sjeleglad for at jeg hadde satt opp håret mitt. Mens min far bannet og steikte på godt sognemål  satt jeg og ristet i stolen fordi min far prøvde å komme seg forbi, men etter det som virket som en evighet kom min far seg omsider ned i sete, og da kunne vi endelig fortsette kjøreturen.

Det tar omtrent en time og kjøre fra oss til Kilstraumen brygge, men vi visste at maten ville være verdt kjøreturen. Etter en time kom vi frem, men i det gubben åpnet bildøren oppdaget jeg det. Det blåste stiv kuling ute på Kolsåsbanen, og det var da jeg skjønte at dette kom til å gå rett vest.

Gubben prøvde å binde et skjerf rundt munnen og nesen min, men det hjalp ingenting i den sterke vinden. Fra parkeringsplassen og ned til inngangen var det et stykke å gå, og selv om gubben prøvde å rygge meg hele veien så måtte jeg gi tapt etter bare noen meter. Vel inne i bilen igjen prøvde jeg å overbevise mine foreldre og gubben at de måtte bare gå inn og spise uten meg, og det var da jeg først oppdaget det.

I sin egen rullestol satt min far i bare sokkelestene, men han hadde jo sko på når han kom inn i bilen? Så der satt jeg og hev etter pusten mens min far manglet skoene sine, galskapen ble plutselig fullkommen. Mine foreldre nektet selvfølgelig å gå inn uten meg, så det endte med at vi måtte nøye oss med hamburgere fra bensinstasjonen.

Snakk om en kaotisk søndagstur, i det minste fikk vi en søndagstur vi sent kommer til å glemme. Jeg tror det blir en stund til vi klarer å lokke min far med på biltur igjen, i det minste må vi sjekke vindstyrken dit vi skal før vi drar av gårde. En ting er i hvert fall sikkert, i denne familien er det ikke mangel på galskap…