Måned: juni 2024

Det har vært to forferdelige uker for meg, været har vært ræva og bemanningen har vært lav. I forrige uke satt jeg inne i 8 dager, og da holdt det på å rable for meg. Men det som virkelig tærer på er at bemanningen svikter, for det innebærer at jeg ikke får gjort det jeg vil. Nå må jeg sette mine ønsker til siden for å få utført det som er aller mest nødvendig, og jeg har nå innsett at jeg ikke får opp perleriene mine i år heller.

Det er først denne uken jeg faktisk har kommet meg ut litt, men den sure vinden har lagt en demper på tilværelsen. Så ja jeg har vært tung til sinns i det siste, jeg har virkelig vært nødt til å kjempe mot meg selv. Livet mitt er innskrenket nok som det er, men det er når ting rakner på hjemmefronten at livet mitt virkelig blir fastlåst.

Jeg kjente på det i helgen, lengselen etter en frisk kropp har aldri vært større. For mens alle andre løp ut av huset for å styre med sitt ble jeg sittende på stedet hvil, og det er på slike dager jeg kjenner hvordan mine indre demoner våkner til liv. Jeg prøver å gjøre det beste ut av hver dag jeg får, men noen ganger blir livet rett og slett for vanskelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går kveld ble jeg endelig ferdig med hotell bestillingene for turen opp til Vardø, og det var da tankene mine gikk til dere. For uten dere hadde vi aldri kunnet tatt denne turen, så det er takket være dere at vi igjen kan reise til Vardø. Jeg har aldri sett mer frem til en ferie enn jeg gjør nå, for gudene skal vite at jeg trenger det.

Reise bort å legge alle problemer fra seg hjemme, få et lite kjærkomment pusterom fra hverdagens mas. Jeg teller bare ned dager her jeg sitter, lengselen etter å komme seg bort har aldri vært større. Jeg er fryktelig sliten for tiden, nattesøvnen blir også påvirket når ting ikke går rundt. Men jeg må bare holde ut i tre uker til, da vender jeg tilbake til en endeløs landevei på vei til frihetens rike…

Noen ganger vil jeg bare legge meg, lukke øynene og glemme virkeligheten.
For det er noen ganger virkeligheten blir for tung å bære, det er noen ganger jeg blir sliten av å bare være til. Lengselen etter egen frihet kan bli altoppslukende enkelte ganger, så altoppslukende at jeg sliter med å puste. Jeg føler det knyter seg sammen rundt brystet mitt, som om noen står over meg og gjør seg klar til å rive det såre hjertet mitt ut.

Det er da jeg husker hvordan det engang var, men jeg vil ikke huske.
Det eneste jeg vil er å glemme, glemme mitt gamle liv. Det gjør for vondt, smerten er for stor.
Friheten min ble slukt av tre små bokstaver, og nå sitter jeg her fanget i egen kropp.
Men av og til dukker de opp, minner om livet som engang var. Og det er i de små øyeblikkene jeg husker hvordan det var, hvor enkelt livet var før.

Men det er når kvelden kommer at jeg virkelig vender tilbake, jeg går til sengs hver kveld med en visshet om at jeg igjen vil bli satt fri. For det er i drømmene jeg virkelig lever, det er drømmen som setter meg fri.
Jeg løper barbeint gjennom en blomstereng, jeg føler hvordan det lange gresset kiler mine bare legger.
Bak meg kommer en liten gutt, lyden av barnelatter gir ekko mellom høye fjell. Jeg svinger meg rundt med åpne armer, og med en liten gutt i mine armer danser vi under en blå himmel.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så vender lyset tilbake, og jeg må igjen kjempe meg opp til en ny dag.
Men drømmen tar jeg med meg, for drømmen om frihet dør aldri ut.
Hver kveld går jeg til sengs med det samme håpet, et håp om at drømmen en dag skal bli virkelig. Men jeg vet at min frihet vil for alltid forbli en drøm, for min frihet forsvant i det tre små bokstaver rammet…

Jeg så det på han igår, redselen hadde kommet tilbake.
Den samme redselen som jeg satt og følte på hadde nå smittet over på han, som et virus spredte det seg fra meg til han. Øynene hans sa alt, et slør av sorg lå som en tåke i to små øyne. Sliten kom han hjem fra jobb, men det var først når han så meg sitte  i stolen at luften gikk ut av han.

Jeg så det på hele han, igjen fikk han en påminnelse om hva som venter.
Formen min var ikke på topp, og det var nok til at redselen vendte tilbake.
To tanker ble til en, i øynene hans så jeg alt jeg selv satt og følte på.
For begge visste hvor lite det er som skal til, en infeksjon kan være nok til å vippe lasset.

Det har vi erfart mange ganger i løpet av de siste årene, venner som har lidd samme skjebne som meg ble plutselig borte. Sjokket over hvor fort det skjedde sitter enda i ryggmargen, og det bidrar til at redselen blir altoppslukende hver gang kroppen min hangler. Vi kjenner på det begge to, ingen av oss er klar for døden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Du må bli hos meg kjære” hørte jeg han si i det han satte seg på kne fremfor meg, sorgen kom flommende ut av to små øyne.
Jeg prøvde å ta på meg et tappert smil, men denne gangen klarte jeg ikke få en skjelvende underleppe under kontroll. Den skalv som et lite skjørt aspeløv på en vindfull høstdag, et lite vindpust var alt som skulle til for å rive det bort. En kald klo la seg rundt mitt bryst, for i øynene på min kjære kunne jeg nå se livets slutt.

Mitt endestopp, gjennom to øyne fikk jeg føle på sorgen før den hadde inntruffet.
Hans sorg, en bunnløs smerte som jeg aldri kan gjøre noe med. Min sorg er hans sorg, sammen sørger vi vel vitende om at en dag er det kun han som må bære sorgen alene uten meg…

I går kom jeg over et innlegg på Facebook som traff meg midt i hjertet, og det innlegget var så bra skrevet at jeg bare måtte be om tillatelse til å dele det med dere. Helt siden jeg fikk denne diagnosen har jeg lurt på hvordan min siste tid vil bli, jeg har sittet så mange ganger på dødsleie både gjennom arbeid og privat og sett på livet som sakte ebber ut. 

Jeg har kjent på akkurat de samme følelsene som Angelika skriver om under her, den samme hjelpeløsheten, det samme raseriet og den samme fortvilelsen over at det ikke blir gjort mer. Døden er fortsatt et tabu tema for mange, også for våre kjære politikere. Så i dag har jeg bare en oppfordring, del dette innlegget dersom dere tenker som meg og Angelika at det er på tide med en forandring. Det handler om verdighet til det siste for oss alle… 

Innlegg skrevet av Angela Visted… 

Far ligger på 4 døgnet i sin siste fase i livet. Hvor lenge han må ligge slik vet vi ikke.

Alt tydet på at i går formiddag var hans siste time. Kroppen var begynt å bli kald over det hele, flere ledd var blitt stive, huden var blå på hender og føtter. Pusten hadde lange lange opphold med korte intervaller av inn pust.

Vi har grått, vi har mimret, vi har ledd og vi har etter beste evne forberedt oss på det som skal skje og som pleier og sykepleier sier at er rett rundt hjørnet nå – knappest en time til vil en tro.

Så blir han plutselig varm igjen. Ledd blir mindre stive og fargen kommer tilbake.

Pusten er på status quo.

Han veksler mellom å bli kald og varm gjennom hele dagen. Veksler mellom avslappet pust, den tiden han puster, og å ha mer rallende åndedrag.

Vi sitter gjennom dagen. Gjennom ettermiddagen. Gjennom kvelden.

Vi ser på at lindring blir gitt hver 3-4 time. Lindring som består i morfin, beroligende og kvalmestillende. For den døende skal ikke lide. Det skal være fredelig å dø. En skal ikke måtte ha smerter eller uro.

Vi har våket i 4 døgn med minimalt med søvn.

Vi er slitne og utslitte. Vi er lei oss. Vi er frustrerte.

Vi ser at systemet svikter (ikke her på sykehjemmet, fantastiske mennesker)

Far har lidd av alzheimers med vaskulær demens komponent i over 10 år. Han har også en tumor på hypofysen.

Alt dette er en dødsdom i seg selv, men en kan leve lenge og etter forholdene godt i mange år. Og det skal en selvfølgelig også gjøre.

Leve livet til siste fase kommer.

Nå er all sykdom kommet i kapp med livet som var, og etter mange år med å miste min far gjentatte ganger skal jeg nå miste ham for siste gang.

Og så kommer alle tankene. Og frustrasjonen over systemet og de som bestemmer hva som er rett og hva som er galt.

For i mine øyne så er dette som skjer nå riv ruskende galt!

Far vil aldri mere våkne. Livet er over. Det er ikke mer liv igjen. Selv om det er sirkulasjon i kroppen så er alt slutt nå.

Vi har fått lære at i enkelte tilfeller så kan en døende person ligge sånn som dette i flere døgn. De hadde hatt et par tilfeller der vedkommende lå slik i 14 dager!

Hvorfor?!

Hvorfor gir vi våre kjæledyr en verdigere avslutning i livets siste fase enn det vi gir våre medmennesker!?

Denne avslutningen, selv om min far ikke har noen smerter pga lindring, ville jeg jo aldri utsatt hunden min for.

Og HADDE jeg utsatt hunden min for dette så hadde jeg vært en dyremishandler.

Det er humant å la dyrene slippe når de er syke og gamle, og livet er over.

Men det er uetisk å la mennesker slippe å ligge å dø sakt over flere dager. Da er en en morder plutselig.

Å lindre med 10mg morfin hver 4 time er lov.

Å gi en større dose slik at det lindrer og sakte avslutter, det er galt.

Vi snakker ikke om de som har en dødelig sykdom. Som har måneder igjen å leve livet sitt.

Vi snakker om DENNE fasen. Den døende fasen av livet. Den fasen en IKKE kommer tilbake fra.

Den fasen som tar alt fra timer til dager og som aldri har annet utfall enn død.

Hvorfor er det ikke humant å la kroppen få slippe å ligge i flere dager med pustestopp. Hvorfor er det uetisk å la pårørende få ta avgjørelsen om å korte ned de siste dagene?

Jeg ønsker å være her når far dør. Jeg ønsker å holde ham i hånden og kysse pannen hans i farvel når han tar sitt siste åndedrag.

Det er det ikke sikkert jeg får gjort for jeg kan ikke sitte å våke i flere døgn. Nå kan jeg kun komme innom når jeg har tid og energi til det.

Når hunden min døde så var det i mine armer og jeg var en god og barmhjertig eier som lot henne få forlate livet i verdighet.

Hvorfor er ikke aktiv dødshjelp på DETTE stadiet barmhjertig og humant for både den døende og pårørende?

Så, vi snakker ikke nok om døden og hva den gjør med oss.

Vi snakker ikke nok om det tabubelagte tema “aktiv dødshjelp”

Døden har mange ansikter og den er ikke en forferdelig ting som må hysjes ned.

Døden kan være en velsignelse og en lettelse.

Min far dør nå, en gang de neste timene eller dagene. Han husket oss til siste slutt og jeg mottar døden som en venn jeg har ventet på.

Jeg håper jeg får vært her når han reiser. 

Jeg elsker deg far og har savnet deg lenge allerede . 

Ja til aktiv dødshjelp i siste fase… 

💖💖

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går var det rene høststemningen ute, regnet pisket mot ruten og vinden ulte rundt hushjørnet. Det er meldt drittvær så langt øyet kan se, og det er så typisk nå som jeg har lagt planer. Jeg har nemlig ventet på at muren skulle bli vasket slik at jeg endelig kunne henge opp alle perleriene jeg fikk av Vibbedille i fjor, men nå har været satt en stopper for det prosjektet.

Det er første gang jeg venter så lenge med å henge de opp, men i år var det så mye annet jeg måtte prioritere først. Så nå sitter jeg her og venter på en solskinnsdag, men det ser ut som om jeg må vente en stund. Jeg håper virkelig ikke vi ender opp med å få den samme sommeren som i fjor, da var det også fint i Mai men så kom regnet.

Det var en tragisk sommer i fjor, og hadde det ikke vært for alle små turene vi tok i fjor så hadde jeg nok blitt sittende inne mesteparten av tiden. Det er ingenting som er mer frustrerende enn å sitte inne på denne tiden av året, for det er nå jeg virkelig har muligheten til å utfolde meg. Men nå sitter jeg her og ser på regnet som kommer flommende ned fra en endeløs himmel, mens jeg hører tordenværet braker i det fjerne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min datter som er i militæret er ute i felt denne uken, og jeg kan ikke si at jeg misunner henne det i dette været. En liten gutt har også hatt turdag med skolen i dag, og han så ut som en druknet katt når han kom hjem, og det til tross for regntøyet han hadde på seg. Men selv om det regner her i Bergen så er det ikke vi som har fått det verste regnværet, så jeg tenker det er et håp om at det kan bedre seg.

Det hadde vært fint med noen solskinnsdager frem til vi skal dra på årets store høydepunkt, for den 8 Juli starter vi på den 250 mil lange etappen opp til Vardø. Det gleder jeg meg masse til, jeg bare håper kroppen min holder seg like bra denne gangen som for fire år siden. Nå håper jeg bare at jeg får anledning til å fullføre alle prosjektene mine før jeg drar, så nå håper jeg solen snart finner veien tilbake til Bergen by…

Det er vel en kjent sak at jeg har brukt mye tid på å planlegge min egen begravelse, mine siste ønsker er skrevet ned for lengst. Jeg vet hvor tungt det kommer til å bli for mine kjære, så når den dagen kommer vil jeg at alt skal være klart. Kanskje er det vanskelig å forstå, men på mange måter føler jeg at dette er den eneste kontrollen jeg har igjen.

Men aldri hadde jeg sett for meg at det var så mange ting jeg måtte tenke på, hvor mye det er å ta stilling til. For eksempel hvor mange ulike kister det er, og at du kan velge selv hvilket stoff du kan kle den med. Jeg tror neppe det vil bry meg så mye om jeg ligger på silke eller tre når den dagen kommer, her er det prisen som bestemmer.

Det samme er det med urner, her er det noe for enhver smak. I tillegg har du sanger, salmer, blomster, mine siste ord som skal leses opp, hvor jeg vil bli gravlagt, en preken, hvem som skal bære kisten, og sist men ikke minst, seremonien etterpå .

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For meg er døden blitt et naturlig samtaleemne, døden er på en måte blitt mitt eneste faste holdepunkt i livet. Jeg vet den dagen kommer før eller siden, og jeg føler meg heldig som har en mulighet til å planlegge min egen død. Det er kanskje en rar ting å si, men det gir meg en trygghet på et vis.

Jeg har et ønske om å “rydde” opp etter meg, gjøre det enklest mulig for mine kjære når den dagen kommer. Det er nok verre for dem å prate om dette temaet enn for meg, men av og til kommer de med spørsmål. Noen ganger ut av det blå, og andre ganger når vi havner inn på temaet.

Men igår kom det ut av det blå, de vet at jeg svarer uansett.
Som regel så kan jeg gi et svar uten å tenke meg om, men ikke denne gangen.
For igår kom et spørsmål jeg ikke har tenkt over enda, jeg har vel tenkt at den biten får være opp til mine kjære. Men nå sto hun der og ventet på svar, et lite spørsmål ble hengende i luften.

“Hva skal stå på din gravstein?”

Så nå har jeg fått enda en ting å tenke på, og det var ikke det eneste som kom opp i går. For i går fikk jeg grei beskjed av min datter, og det var tydeligvis noe hun hadde tenkt på lenge. For jeg har vært innom tanken på at jeg skal kremeres når den dagen kommer, slik at mine kjære slipper å betale for en gravplass og alt arbeidet som følger med.

Men i går fikk jeg beskjed, min datter skulle ha en grav hun kunne besøke. Igjen fikk jeg en påminnelse om hvor viktig det er å prate om slike ting før det er for sent, jeg skulle bare ønske flere tok mot til seg og luftet sine tanker med sine kjære. For er det noe jeg har erfart i løpet av disse årene, så er det at døden blir mindre skummel jo mer man prater om den…

I dag var det ingen bønn, og det skjønte jeg når jeg våknet til en velkjent buldring i trappa. Men denne gangen var jeg heldigvis forberedt på hva som skulle skje, for planene for dagen hadde blitt lagt for lenge siden. Det er nemlig to år siden vi startet opp med en ny sommer tradisjon, og etter det har juni måned alltid startet med veteranbil treff på Voss.

Det var planen i dag også, og siden det startet allerede kl 11 ble det en tidlig start på oss. Normalt sett spretter gubben opp av senga når han skal på slike arrangementer, derfor ble jeg litt urolig i dag når jeg så at klokken var over åtte og det var ingen tegn til lyd fra toppetasjen. Så i dag måtte jeg vekke gubben, og det var en trøtt gubbe som omsider kom inn på rommet mitt.

Men det var godt for meg at gubben var morgen trøtt, for da slapp jeg en tur med gubbens Berg og dalbane. Det ble rene paradishjulet av en start i forhold til andre tidlige morgener, en sjelden vare når det gjelder gubben. Vi sto opp til overskyet vær og det passet gubben veldig bra, men det tok ikke lang tid før solen brøt i gjennom. Heldigvis for gubben hadde min eldste sønn sagt at han ville være med, og det utnyttet gubben til det fulle. Han var snar med å forlate førersetet når min sønn kom gående, så min sønn hadde ingen andre valg enn å være sjåfør for dagen.

Vel fremme på Voss plukket vi opp min gode venninne før vi satte kursen videre mot Bømoen leir, det var nemlig der arrangementet skulle være. Minstemann var spesielt giret siden det var på Bømoen Kompakt Lauritzen var spilt inn. Det var spesielt hoppetårnet minstemann ville se, for gubben hadde vært litt vel kjepphøy under en episode av Kompani hvor han hadde sagt at han hadde hoppet fra tårnet lett som bare det.

Det hadde en liten gutt selvfølgelig ikke glemt, så i dag måtte vi ta turen bort til fallskjermklubben for å se. Heldigvis for gubben var ikke tårnet åpnet for publikum denne dagen, og jeg kunne høre gubben trekke et lettelsen sukk når han skjønte at han slapp unna denne gangen. Men nå har vi fått blod på tann, og en dag skal vi få gubben opp i tårnet.

Plutselig oppdaget vi at rullestolen til min venninne var borte, og jeg måtte smile når jeg så hvem som hadde tatt den. “Skal vi ha kappløp mamma” ropte min lille gutt mens han freste bortover parkeringsplassen, men det tok ikke lang tid før hun innså at han ikke hadde noe å stille opp med mot doningen til mor.

Se film her!

Dagen ble avsluttet hjemme på plattingen til min venninne, pizza fra pizzabakeren ble middagen i dag. En vanlig god dag for store og små, og det beste var at vi fikk sol og varme hele dagen. Det var bare en som ikke var så begeistret for de varme solstrålene, bildet under sier det meste. Men bortsett fra en slagen mann ble det en perfekt søndag, en siste dag under solen før regnet kommer tilbake…