I går kom jeg over et innlegg på Facebook som traff meg midt i hjertet, og det innlegget var så bra skrevet at jeg bare måtte be om tillatelse til å dele det med dere. Helt siden jeg fikk denne diagnosen har jeg lurt på hvordan min siste tid vil bli, jeg har sittet så mange ganger på dødsleie både gjennom arbeid og privat og sett på livet som sakte ebber ut.
Jeg har kjent på akkurat de samme følelsene som Angelika skriver om under her, den samme hjelpeløsheten, det samme raseriet og den samme fortvilelsen over at det ikke blir gjort mer. Døden er fortsatt et tabu tema for mange, også for våre kjære politikere. Så i dag har jeg bare en oppfordring, del dette innlegget dersom dere tenker som meg og Angelika at det er på tide med en forandring. Det handler om verdighet til det siste for oss alle…
Innlegg skrevet av Angela Visted…
Det snakkes ikke nok om døden. Om hvordan den starter og hvordan den utvikler seg.
Det snakkes heller ikke nok om hva som er lov og hva som burde være lov.
Det som burde være lov er et tabu tema som mange går å tenker på, men de fleste ikke tør å snakke høyt om.
Far ligger på 4 døgnet i sin siste fase i livet. Hvor lenge han må ligge slik vet vi ikke.
Alt tydet på at i går formiddag var hans siste time. Kroppen var begynt å bli kald over det hele, flere ledd var blitt stive, huden var blå på hender og føtter. Pusten hadde lange lange opphold med korte intervaller av inn pust.
Vi har grått, vi har mimret, vi har ledd og vi har etter beste evne forberedt oss på det som skal skje og som pleier og sykepleier sier at er rett rundt hjørnet nå – knappest en time til vil en tro.
Så blir han plutselig varm igjen. Ledd blir mindre stive og fargen kommer tilbake.
Pusten er på status quo.
Han veksler mellom å bli kald og varm gjennom hele dagen. Veksler mellom avslappet pust, den tiden han puster, og å ha mer rallende åndedrag.
Vi sitter gjennom dagen. Gjennom ettermiddagen. Gjennom kvelden.
Vi ser på at lindring blir gitt hver 3-4 time. Lindring som består i morfin, beroligende og kvalmestillende. For den døende skal ikke lide. Det skal være fredelig å dø. En skal ikke måtte ha smerter eller uro.
Vi har våket i 4 døgn med minimalt med søvn.
Vi er slitne og utslitte. Vi er lei oss. Vi er frustrerte.
Vi ser at systemet svikter (ikke her på sykehjemmet, fantastiske mennesker)
Far har lidd av alzheimers med vaskulær demens komponent i over 10 år. Han har også en tumor på hypofysen.
Alt dette er en dødsdom i seg selv, men en kan leve lenge og etter forholdene godt i mange år. Og det skal en selvfølgelig også gjøre.
Leve livet til siste fase kommer.
Nå er all sykdom kommet i kapp med livet som var, og etter mange år med å miste min far gjentatte ganger skal jeg nå miste ham for siste gang.
Og så kommer alle tankene. Og frustrasjonen over systemet og de som bestemmer hva som er rett og hva som er galt.
For i mine øyne så er dette som skjer nå riv ruskende galt!
Far vil aldri mere våkne. Livet er over. Det er ikke mer liv igjen. Selv om det er sirkulasjon i kroppen så er alt slutt nå.
Vi har fått lære at i enkelte tilfeller så kan en døende person ligge sånn som dette i flere døgn. De hadde hatt et par tilfeller der vedkommende lå slik i 14 dager!
Hvorfor?!
Hvorfor gir vi våre kjæledyr en verdigere avslutning i livets siste fase enn det vi gir våre medmennesker!?
Denne avslutningen, selv om min far ikke har noen smerter pga lindring, ville jeg jo aldri utsatt hunden min for.
Og HADDE jeg utsatt hunden min for dette så hadde jeg vært en dyremishandler.
Det er humant å la dyrene slippe når de er syke og gamle, og livet er over.
Men det er uetisk å la mennesker slippe å ligge å dø sakt over flere dager. Da er en en morder plutselig.
Å lindre med 10mg morfin hver 4 time er lov.
Å gi en større dose slik at det lindrer og sakte avslutter, det er galt.
Vi snakker ikke om de som har en dødelig sykdom. Som har måneder igjen å leve livet sitt.
Vi snakker om DENNE fasen. Den døende fasen av livet. Den fasen en IKKE kommer tilbake fra.
Den fasen som tar alt fra timer til dager og som aldri har annet utfall enn død.
Hvorfor er det ikke humant å la kroppen få slippe å ligge i flere dager med pustestopp. Hvorfor er det uetisk å la pårørende få ta avgjørelsen om å korte ned de siste dagene?
Jeg ønsker å være her når far dør. Jeg ønsker å holde ham i hånden og kysse pannen hans i farvel når han tar sitt siste åndedrag.
Det er det ikke sikkert jeg får gjort for jeg kan ikke sitte å våke i flere døgn. Nå kan jeg kun komme innom når jeg har tid og energi til det.
Når hunden min døde så var det i mine armer og jeg var en god og barmhjertig eier som lot henne få forlate livet i verdighet.
Hvorfor er ikke aktiv dødshjelp på DETTE stadiet barmhjertig og humant for både den døende og pårørende?
Så, vi snakker ikke nok om døden og hva den gjør med oss.
Vi snakker ikke nok om det tabubelagte tema “aktiv dødshjelp”
Døden har mange ansikter og den er ikke en forferdelig ting som må hysjes ned.
Døden kan være en velsignelse og en lettelse.
Min far dør nå, en gang de neste timene eller dagene. Han husket oss til siste slutt og jeg mottar døden som en venn jeg har ventet på.
Jeg håper jeg får vært her når han reiser.
Jeg elsker deg far og har savnet deg lenge allerede .
Ja til aktiv dødshjelp i siste fase…
💖💖
7 kommentarer
Har akkurat opplevd nesten det samme.En av våre kjære var veldig syk.Orket ikke mer,ville dø.Var sliten av smerter.Visste livet var over.Vi satt i 3 og en halv dag.Og alle tenkte det samme.Som ingen vil si høyt.Det var vondt å sitter høre veldig sterk pust,i 1.5 dag,uten bevissthet.Så neste dag med littmindre styrke på pusten.Og enda mindre de siste timer,til det var over.Vondt for oss alle i familien.Vondt å tenke på, enda.Fred være med alle,i en sånn situasjon.
Ja det er helt forferdelig, uverdig for den det gjelder og for de pårørende. Mange varme tanker til dere, jeg vet hvor tøft det er å gå igjennom noe sånt 💖
Et forferdelig vanskelig tema, synes jeg…
Ja,et vanskelig tema.Umulig å si,hva som er rett.
Mistet min bestemor for en god uke siden av alderdom, men hun kunne sluppet de siste dagene. Det kunne også mine andre besteforeldre (jeg var der). Vanskelig tema ja, men når livet er ute synes jeg man kan behandles bedre. Man får lindrende behandling, men ligger for døden. Synes det da kan være greit med et annet alternativ, for jeg er enig i at slik det er nå er mindre humant. Tydelige grenser må til, alderdom og sykdom bør være innenfor hva som er akseptabelt.
Helt enig Line, sånn som det er nå er vi prisgitt at helsepersonell har den kunnskapen og medmenneskeligheten som trengs i slike situasjoner. Jeg har erfart hvor store forskjeller det er fra sted til sted, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ikke alle som får en verdig og fredfull slutt.
Veldig bra skrevet,-og et veldig aktuelt og tabubelagt tema. Tillater med å dele. ❤️