Det er vel en kjent sak at jeg har brukt mye tid på å planlegge min egen begravelse, mine siste ønsker er skrevet ned for lengst. Jeg vet hvor tungt det kommer til å bli for mine kjære, så når den dagen kommer vil jeg at alt skal være klart. Kanskje er det vanskelig å forstå, men på mange måter føler jeg at dette er den eneste kontrollen jeg har igjen.
Men aldri hadde jeg sett for meg at det var så mange ting jeg måtte tenke på, hvor mye det er å ta stilling til. For eksempel hvor mange ulike kister det er, og at du kan velge selv hvilket stoff du kan kle den med. Jeg tror neppe det vil bry meg så mye om jeg ligger på silke eller tre når den dagen kommer, her er det prisen som bestemmer.
Det samme er det med urner, her er det noe for enhver smak. I tillegg har du sanger, salmer, blomster, mine siste ord som skal leses opp, hvor jeg vil bli gravlagt, en preken, hvem som skal bære kisten, og sist men ikke minst, seremonien etterpå .
For meg er døden blitt et naturlig samtaleemne, døden er på en måte blitt mitt eneste faste holdepunkt i livet. Jeg vet den dagen kommer før eller siden, og jeg føler meg heldig som har en mulighet til å planlegge min egen død. Det er kanskje en rar ting å si, men det gir meg en trygghet på et vis.
Jeg har et ønske om å “rydde” opp etter meg, gjøre det enklest mulig for mine kjære når den dagen kommer. Det er nok verre for dem å prate om dette temaet enn for meg, men av og til kommer de med spørsmål. Noen ganger ut av det blå, og andre ganger når vi havner inn på temaet.
Men igår kom det ut av det blå, de vet at jeg svarer uansett.
Som regel så kan jeg gi et svar uten å tenke meg om, men ikke denne gangen.
For igår kom et spørsmål jeg ikke har tenkt over enda, jeg har vel tenkt at den biten får være opp til mine kjære. Men nå sto hun der og ventet på svar, et lite spørsmål ble hengende i luften.
“Hva skal stå på din gravstein?”
Så nå har jeg fått enda en ting å tenke på, og det var ikke det eneste som kom opp i går. For i går fikk jeg grei beskjed av min datter, og det var tydeligvis noe hun hadde tenkt på lenge. For jeg har vært innom tanken på at jeg skal kremeres når den dagen kommer, slik at mine kjære slipper å betale for en gravplass og alt arbeidet som følger med.
Men i går fikk jeg beskjed, min datter skulle ha en grav hun kunne besøke. Igjen fikk jeg en påminnelse om hvor viktig det er å prate om slike ting før det er for sent, jeg skulle bare ønske flere tok mot til seg og luftet sine tanker med sine kjære. For er det noe jeg har erfart i løpet av disse årene, så er det at døden blir mindre skummel jo mer man prater om den…
Jeg er helt enig med deg.Viktig å snakke om døden selv om det kan være vanskelig.For meg er det viktig at de gjør det så enkelt som mulig.De skal ikke ha store utgifter på meg.Sorgen måles ikke i hvor mye man gjør ut av en begravelse.Jeg er veldig for kremering og så får mine etterkommere bestemme om de vil ha en grav å gå til eller sette ned urnen i en felles urnelund.De kan jo gå der og å legge fra seg blomster hvis de ønsker.
Sånn tenker jeg også, det som betyr mest for meg er at mine kjære ikke skal slite seg ut eller belastes så mye når de står midt opp i sorgen.
Viktig å snakke om døden. Den møter oss alle en gang.
Vi snakket om det etter å ha mistet et bar. Mannen min vil ha kistebegravelse. Jeg vil ha bisettelse og kremering. Her er det mulig å ha eget gravsted selv om man har valgt kremasjon. De to barna vi har mistet er kremert og urnene står sammen med egen gravstein Så du kan kremeres og ha eget gravsted.
Dør jeg før mannen min vil jeg begraves sammen med ungene mine. Hvis han dør først så skal jo han ha kistegrav, og kan ikke begraves i den graven ungene ligger. Det er urnegrav og derfor mindre enn kistegraver.
Da er jeg usikker på om urnen min skal settes ned i hans grav eller i ungenes. Det har jeg ikke tatt stilling til ennå.
Flere skulle gjort som dere, jeg blir så lei meg hver gang jeg hører om par som ikke vet hva den andre ønsker. Det er så lett å tenke at det ikke betyr så mye, men når det først skjer innser man at det betyr mer enn hva man tror.
Er så viktige samtaler å ta. Du vet jo hva min veninne står i Vivian etter mailen jeg sendte deg😭. Jeg har svart deg på mailen du sendte men kanskje kommet i søppelpost igjen. Men er fremdeles aktuelt og blir glad om du kan dele.
Hilsen fra Hilde
Her på Østlandet kan man kremeres og ha gravstein. Mine foreldre ville det. Jeg steller graven deres og har gjort det i mange år. Og i utgangspunktet vil jeg ligge sammen med de, men hvem kommer til å stelle graven da …. Komme nok til å betale inn en sum slik at de i kirken steller i x antall år.