Måned: november 2021

Jeg kjente hvordan magen vrengte seg når jeg fikk mail fra kommunen, de ville ha et møte med oss.
Et møte for å diskutere den ordningen jeg ikke vil ha, og igjen føler jeg meg trengt opp i et hjørne. Jeg vet faktisk ikke om jeg klarer det, for kommunen har gjort det helt klart at ingen av mine ønsker vil bli innfridd.
Likevel skal de påtvinge meg et møte jeg ikke vil ha, bare for å komme med den samme leksa enda en gang.

Det var når jeg fikk vedtaket at løgnene kom fram, og først da forsto de som har vært i ansvarsgruppe temaet mitt hvorfor jeg har vært så imot denne ordningen.
For det var da de så at ingenting av det de hadde blitt fortalt om denne ordningen ikke stemte, denne kommunale ordningen var for god til å være sann.
Alt det de hadde lovet var bare tomme ord, sakte men sikkert kom den virkelige sannheten frem i lyset.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

“De skal gjøre alt det dine assistenter gjør for deg i dag” var det vi fikk høre når de presenterte denne ordningen, men sannheten er noe helt annet.
For faktum er at kommunen ikke aner hva en BPA ordning går ut på, det har jeg virkelig fått bevis på nå.
Der jeg nå har frihet til å bestemme hva assistentene skal gjøre hver dag må jeg nå få vedtak på hver eneste arbeidsoppgave. Og det er kommunen som bestemmer hvilke praktiske oppgaver jeg skal ha vedtak på.

På mandag skal jeg igjen sitte og høre på de samme løgnene, og for første gang er jeg glad for at jeg har en svak stemme.
Jeg bare håper at jeg ikke bryter sammen igjen, jeg håper egentlig at forbannelsen tar over. Heldigvis er jeg ikke alene, en finnmarking skal sitte ved min side. Og jeg håper virkelig at han sier tydelig ifra, at han gir klar beskjed om at vi ikke finner oss i å bli ført bak lyset…

Jul var det første jeg tenkte på i dag når jeg våknet, hvor heldig jeg er som får lov til å oppleve enda en høytid.
Jeg har alltid elsket å skape julestemning, og enda mer nå etter vi fikk en helt ny stue.
Etter hyllene kom på plass igår har brikkene virkelig begynt å falle på plass, nå må vi bare få orden på ledningene fra Tven og få den siste gulvlisten på plass så er vi i mål.
Men det er en ting jeg sliter med, jeg klarer ikke bestemme meg. Etter ti år i samme hus skal jeg for første gang henge opp gardiner, problemet er bare valg av farge.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har nemlig lyst på noen gardiner som kan henge oppe hele året, en nøytral farge som passer til det meste. Svart vil jeg ikke ha for den fargen stjeler mye av lyset, og velger jeg grå så føler jeg det blir veldig ensfarget her inne.
Jeg kunne selvfølgelig gått for det tryggeste og valgt hvite, men da går de i ett med veggene. Julen nærmer seg og jeg tenker på gardiner, mor må gå i tenkeboksen litt til.

Nede i kjelleren har jeg noen hvite nydelige gardiner, jeg har aldri fått meg til å kvitte meg med de. De har ligget i en eske i over ti år og de er like fine enda, det sier litt om kvaliteten. Men jeg har også noen nydelige julegardiner liggende i samme eske, så spørsmålet er om jeg må la de få skinne litt i år.
Som dere skjønner så prøver jeg å få tankene over på noe annet enn alt som foregår i kulissene, jeg er så desperat at jeg søker tilflukt i gardinland.

Det var en ivrig gutt som kom hjem fra skolen i dag, for i dag skulle pappaen ha med betongbilen hjem. Jeg syns jeg ser han fremfor meg når pappaen kom med betongbilen på skolen for å hente han, det er et syn jeg gjerne skulle fått med meg.
Naboen trengte betong, og dermed fikk far og sønn den jobben.
Jeg fikk uventet besøk i dag også, mine kjære foreldre sto plutselig på døren.
Noen ganger får jeg dårlig samvittighet, de blir så lei seg når de leser bloggen min.

Det er ikke enkelt å være pårørende når du føler at du ikke kan gjøre noe, jeg får vondt av å se hvor vondt de har det.
Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort dersom et av mine barn ble alvorlig syk, jeg blir uvel bare av å tenke på det. Den styrken de rundt meg viser er beundringsverdig, på mange måter er deres kamp større enn min…

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne forsvinne, løpe ut døren og gjemme meg bort. Hjertet mitt tåler ikke flere sprekker, jeg er redd det snart går i tusen knas.
Følelsene raser inni meg men ingen ser, jeg prøver å forklare men ingen forstår. Jeg sitter en stol omringet av stillhet, men inni meg er det orkan i kastene.

Hun skriker så høyt at fjellene sprekker, hun sparker og slår.
Jeg kjenner hvordan hun river og sliter i meg, klorer meg opp innvendig for å komme ut.
Frustrasjonen over at ingen forstår har vekket de indre demoner, og nå kjemper de med en ild så stor. Et flammehav har våknet til liv, jeg føler hennes smertefulle skrik.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Skrikene i flammehavet blir sterkere for hver dag som går, flammene har vokst seg høye som fjell. Men der ute er det stille, der ute er det ingen som kan se. Det lille jeg har igjen blir hver dag satt på prøve, jeg gjør alt jeg kan for å vokte over det. Men overalt ser jeg de, rundt hvert hjørne står de klar for å ta over min plass.

Med klørne ute står de og venter på meg, venter tålmodig på sitt neste bytte. Livet er blitt til en kamp på liv og død, og midt i ringen står jeg.
Jeg er henne og hun er meg, sammen kjemper vi mot det slukende flammehavet. Men skrikene våre kommer aldri frem, stillheten vinner alltid til slutt.

Det er da den kommer, en elv av tårer.
Hånd i hånd ligger de sammen i ringen.
Nederlaget er et faktum, de har tapt igjen.
Flammehavet er mindre nå, en elv av tårer er deres eneste våpen.
To fortapte sjeler smelter sammen til en, en sjel som prøver å kjempe en kamp som ikke lar seg vinne…

De siste ukene har vi lurt på hva som skjer borte i skogholtet, fra morgen til sene kvelden hver eneste dag har lyden av en elektrisk sag vekket nysgjerrigheten i oss.
Gubben har vært borte for å se hva som foregår, men alt han så var en duk som hang fremfor et trebygg av noe slag.
Så hva som egentlig foregår borte i skogholtet er et mysterium, ikke har vi fått noe nabovarsel heller.

Alt vi vet er at noen jobber fra morgen til kveld, lyden av den elektriske sagen stilnet ikke før 23.00 i går. Eller om den stilnet er ikke sikkert, men da gikk vi ihvertfall til sengs.
Hele familien er blitt engasjert i dette nye mysteriet, vi har fått oss en liten gåte i nabolaget. Nysgjerrig kan du trygt si at vi er, jeg føler ikke at jeg gjør noe annet enn å glo ut av vinduet.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Men idag har jeg vært i dårlig form, vondt i halsen har jeg også fått. Jeg tror jeg tok influensavaksinen i grevens tid, litt vondt i halsen kan jeg leve med dersom det ikke blir noe verre enn det.
Nå gjenstår det bare å få tatt den tredje covid vaksinen, jeg er ikke en situasjon hvor jeg tør å gamble med egen helse. Jeg skal være glad når influensasesongen er over, og nå tror jeg det er på tide å finne frem munnbindene igjen.

Så idag har jeg ikke orket så mye, og når jeg ser timeplanen fremover blir jeg helt svett. For de neste ukene har jeg seks avtaler som jeg må gjennom, det blir ikke mye hviletid på meg denne måneden.
I tillegg har jeg bursdag snart, og den må jo feires. Livet er hektisk for tiden, og det siste jeg trenger er en kropp som ikke henger med.

De siste månedene har vært en påkjenning, og nå sier kroppen min i fra.
En måned igjen til jeg får beskjed om min egen fremtid, og dersom det ikke går min vei så vet jeg ikke hva jeg gjør.
For tanken på at kommunen kanskje skal overta skremmer meg mer enn sykdommen selv, jeg har aldri vært så redd som jeg er nå. Det er det første jeg tenker på når jeg våkner, og det eneste pusterommet jeg får fra tankene er når jeg sover.

Så idag har jeg ikke hatt noe valg, dersom jeg skal komme meg gjennom denne måneden så må jeg ta det med ro når kroppen sier ifra.
Heldigvis har jeg to arbeidskarer i hus, og i dag kom jaggu hyllene jeg angret på at jeg kjøpte opp på veggen.
Det ble faktisk ganske så bra, ja ihvertfall mye bedre enn jeg hadde sett for meg.
Nå gjenstår det bare å få ledningene på plass så er mor fornøyd, enda godt jeg har to arbeidskarer i hus…

Reklame | Ecovacs

Jeg begynte først å tenke på det når jeg fikk varselet fra kommunen, mindre hjelp i hjemmet fikk alle varsel lampene til å lyse.
Jeg har nemlig hatt hjemmebaserte tjenester før, og hele tjenesten er som en stor dårlig aprilspøk.
Ikke kunne de støvsuge, og riste tepper var uaktuelt.
Vaske under bord og sofa kunne de heller ikke gjøre, for det medførte jo at de måtte flytte på ting!

Dette førte til dobbelt arbeid for meg, for først måtte jeg bruke tid på å fjerne tepper og møbler før de kom, og så måtte jeg vaske over alle de områdene vaskehjelpen IKKE tok.
Jeg tenker med skrekk og gru på alle våre eldre som mottar denne tjenesten, det er en skam rett og slett.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Nei gi de heller hver sin robot, jeg kan love deg at de hadde danket ut alle som jobber som vaskehjelp i disse kommunale ordningene.
Ja det er nettopp det jeg har fått meg, en robot som både vasker og støvsuger. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det før, egentlig burde jeg ha skaffet meg en for lenge siden.

Men jeg har alltid vært litt skeptisk til disse rengjøringsrobotene, har ikke hatt noen tro på at de kunne gjøre en skikkelig jobb.
Dessuten hadde jeg jo assistenter, jeg hadde ingen behov for noen robot.
Men det var før jeg fikk min egen, nå skjønner jeg hvorfor vennene mine er så frelst.

Nå har jeg i det minste en mindre ting og bekymre meg for, og det tror jeg gubben skal være glad for.
For dersom kommunen får det som de vil fremover så medfører det mer arbeid på gubben. Akkurat som at han ikke har nok, jeg har ikke samvittighet til å be han om å finne frem vaskebøtta i tillegg.
Men nå trenger jeg ikke det, for nå har jeg fått min egen DEEBOT  som jeg kan kommandere rundt.

Vi valgte merket ECOVACS, jeg hadde nemlig hørt rykter om at de hadde kommet ut med en ny prototype.
Gubben ble frelst med engang han gikk inn for å lese, for denne nye typen var genial. Den er nemlig utstyrt med kamera slik at den selv kan se alle hindringer, du trenger ikke gjøre noen tilpasninger. Men det som er mest genialt er at du kan laste ned en app og fjernstyre den fra mobilen eller datamaskinen som i mitt tilfelle.

Så dersom du har hunden alene hjemme og vil se hvordan det går med den så kan du bare gå på mobilen, DEEBOT T9 AIVI er alltid tilgjengelig.
Eller kanskje du er like distre som gubben var her om dagen, vi var på butikken for å handle når han plutselig lurte på om han hadde husket å skru av komfyren, men egentlig tror jeg det hele bare var et påskudd for å leke seg litt. Men det morsomme er at roboten også er utstyrt med mikrofon, slik at du faktisk kan prate med de som er hjemme. Gjett om jeg har tenkt å utnytte det en dag, det er nemlig ikke alle familiemedlemmer som vet om disse funksjonene.

Både gubben og kjerringa er strålende fornøyd, mens han leker seg så nyter jeg synet av rene gulv. Det beste er at den rengjør tepper også, jeg trenger ikke be noen om hjelp til å flytte på noe lenger. Under sofaen går den også, jeg er mektig imponert. Simba har fått seg en venn og gubben et nytt leketøy, en liten robot er blitt det nye familiemedlemet…

PS : Bursdagsgaven kom tidlig i år, men om den er min eller gubben sin gave blir vi ikke helt enige om😅

 

 

Kvelden i går endte med nye gloser fra gubben, hvor han tar de ifra er utenfor min forstand. For fotballtreningen til en liten gutt gikk ikke helt som gubben hadde forutsett, fire lag med klær skulle vise seg å være til ingen nytte.
Utetreningen ble nemlig i siste liten flyttet innendørs, en svett gubbe innså plutselig at alle klærne måtte av igjen for så å bli tatt på igjen i rett rekkefølge.
Utseende på gubben når han kom hjem talte sitt eget språk, og plutselig angret jeg på at jeg ikke ble med på en fotballtrening.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne vært en flue på skulderen til gubben, det er nemlig ingen som lager mer underholdning enn han.
Men det er ikke bare gubben som tabber seg ut her i huset, kjerringa tar også sin del av det ansvaret en gang i blant. Som i dag når jeg trodde jeg hadde gjort en smart handel, en handel som jeg angrer litt på i dag.

Gubben og kjerringa ble nemlig enige om å kjøpe EN hylle til å ha tuneren til TVen i, en LITEN hylle som kunne henge på veggen. Igjen ble Ikea det naturlige valget, de hadde nemlig noen kubehyller som passet perfekt til formålet.
Så perfekt at kjerringa endte opp med å kjøpe hele fire stykker, men det skulle vise seg at bildene av produktet var ikke helt det jeg hadde sett for meg.

For på nettsiden så de så små og herlige ut, men det var før vi fikk de hjem. Det blir lenge til jeg velger klikk og hent igjen, ihvertfall når det gjelder hyller.
De små hyllene ble forvandlet til store monster når vi åpnet esken, kjerringa fikk sjokk.

Igjen kunne jeg høre lyden av velkjente gloser, og denne gangen var de myntet på meg. Kjerringa sitt smarte kjøp gikk ikke helt hjem hos gubben, ikke hos meg heller for å si det sånn. Så nå sitter jeg her med fire hyller som egentlig skal opp på veggen, spørsmålet er bare om veggen er stor nok.

Sånn går nå dagene her i huset, aldri et kjedelig øyeblikk her.
Så nå må kjerringa finne på noe lurt før gubben går fra vettet, det siste jeg trenger er at rullegardinen går fullstendig ned.
Nå håper jeg på noen rolige dager fremover, jeg tror gubben og kjerringa trenger det…

Noen ganger kommer de små tingene litt overraskende på meg, som lynnedslag treffer de hjertet mitt med en voldsom kraft.
En sliten mann la seg på sofaen i går kveld, den tunge pusten talte sitt eget språk. Mørket hadde senket seg for lengst, vintertiden kom som alltid litt overraskende på meg. En skolegutt lå trygg og varm under dyna, roen senket seg i en ny stue.

Lyden av vakre toner kom fra den nyopphengte TVen på veggen, stearinlysene sto og blafret svakt i hvert sitt hjørne.
Jeg kjente hvordan roen grep tak i meg, en sliten kropp slapp taket under meg. Med øynene igjen fikk lyden av jodling meg til å smile, Stjernekamp finalen sto på i reprise.
En travel helg var over en ny uke var akkurat påbegynt, og akkurat i det lille øyeblikket var livet virkelig godt.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Men plutselig kjente jeg det, to små tårer presset på.
Lydløse trillet de ned på mitt kinn, to små tårer brakte meg tilbake til virkeligheten igjen. Den såre tunge virkeligheten, en virkelighet jeg skulle ønske jeg kunne vært foruten. Lyden av en trett stemme traff meg midt i hjerte, en sliten mann brakte meg tilbake til fortiden igjen. En fortid som er vond å tenke på, tre ord fra en sliten mann fikk hjertet mitt til å briste.

“Ring meg kjære” var ordene som traff meg hardt, sorgen i en sliten stemme fikk tårene til å komme.
“Jeg savner den tiden kjære, når du ringte meg flere ganger om dagen”. 
To sorgfulle øyne lyste imot meg, savnet etter vårt tidligere liv ble igjen så nær.
“Nå er det ingen som ringer meg lenger, ingen som ringer for å høre om jeg har det bra”. 
Ensomheten kom flommende mot meg, ordene hans fikk hjerte til å gå i tusen knas.

Igjen fikk jeg føle på hvor viktige de små tingene er, de små tingene som jeg savner hver eneste dag.
Små ting som vi før tok for gitt, men som vi nå savner mest av alt.
For min kjære ble tapet av en telefonsamtale det verste, aldri høre stemmen min mer i andre enden. Aldri se navnet mitt på telefonskjermen, tre små bokstaver fikk telefonen til å stilne.
Små ting som vi før tok som en selvfølge er nå blitt til et savn, ringelyden har stilnet for godt….

Jeg har drømt så mye i natt, fortiden innhentet meg igjen. Det er de beste drømmene, minner fra frihetens tid gir meg ro. Men det tok ikke lang tid før jeg var tilbake i virkeligheten, for hver eneste dag blir jeg vekket på samme måte.
Hverdag eller helg spiller ingen rolle lenger, kjerringa får aldri sove lenger enn til klokken 09.00 uansett. Lyden av knitrende skotrekk fikk frustrasjonen til å komme i dag, livet mitt er blitt til en protokollført avtalebok som aldri kan avvikes.

Enkelte dager vil jeg bare ikke våkne, jeg vil bare krype under dynen og lukke øynene.
Jeg savner den tiden hvor jeg kunne ligge så lenge jeg ville når det var helg, våkne når jeg selv ville uten avbrytelser.
Assistentene kan jeg styre selv, det er en av fordelene med å ha BPA, men hjemmesykepleien må komme 09.00, første dose med medisin skal nemlig gies da.
Normalt sett går det greit, etter seks år er jeg blitt vant til å sove gjennom det meste. Men enkelte dager som i dag skulle jeg ønske jeg slapp, og i dag ønsket jeg meg bare langt bort.

Ikke ble det bedre når jeg sto opp heller, muligens fordi humøret mitt allerede var bånn i bøtta. Har dere også erfart det, at når humøret er dårlig så går alt galt?
Ja sånn har det vært for meg i dag, alt det jeg skulle gjøre i dag skar seg fullstendig.
Først fant vi ikke panelspiker, alle de to hundre vi engang hadde var i dag sporløst forsvunnet. Så bestemte den eneste elektriske døren vi har i huset seg for å streike, selve stangen som holder døren oppe løsnet plutselig.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Mailen min levde også sitt eget liv, i hele dag har jeg ventet på en mail som aldri dukket opp. Avsenderen som sendte mailen ti ganger ble like frustrert som meg, og til slutt måtte vi bruke gubben sin epost.
Men det som til slutt fikk meg til å eksplodere var når jeg skulle logge inn på Digipost, en feilmelding om at Bankid hadde problemer fikk meg til å se rødt.
Det hjalp heller ikke på at gubben kom hjem, for når gubben skulle kle på en liten gutt til fotballtrening fant jeg ut at det var best å lukke øynene for godt.

Ja jeg har hørt om longs under shortsen på ruskeværsdager, men gubben tok en ny vri på det hele. Han gikk for den tykkeste joggebuksa han fant i skapet, en ellers så vid kortebukse ble til et pølseskinn på en liten gutt når gubben med makt tredde den utenpå en tykk bukse.
Fotballsokkene som egentlig burde vært under buksa ble også tredd utenpå, knall røde lange sokker utenpå en svart joggebukse. Og med en shorts som var hvit ble det mange farger på en liten fotballgutt, men det største problemet var bevegeligheten.

Så neste mandag må jeg huske å finne frem fotball tøyet på forhånd, for jeg tviler på at det blir mye løping på en liten gutt i dag.
Først når en liten gutt ble stående som en påle rett opp og ned på gulvet innså gubben at det kanskje ikke var den mest smarteste påkledningen, og det siste jeg så var gubben som løp på dør med guttungen under armen.
Derfor har jeg nå lukket øynene for godt, og jeg har ingen planer om å åpne de før i morgen….

Noen ganger føler jeg meg helt tom, uansett hvor mye jeg prøver så finner jeg ikke de rette ordene.
Følelsene raser inni meg, som en tornado river den og sliter i meg.
Livet er en berg og dalbane, men de dype dalene er blitt til et altoppslukende mørke og toppene er blitt mitt Everest.

Tre små bokstaver endret alt, beina mine forsvant under meg og tyngdekraften tok over.
Sjokket og vantroen slo meg i bakken, livet var ikke verdt å leve lenger.
Ordene forsvant, alt jeg følte på var et hulrom inni meg med en tornado av følelser.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Et hulrom som lever i meg enda, tornadoen av følelser raser fremdeles rundt. Ord er blitt erstattet med tårer, små lydløse dråper fra min innerste sjel.
Tårer for glede, tårer for sorg. Ord blir overflødig når dråpene kommer, de taler sitt eget språk. Tårer for latter og tårer for frykt, tre små bokstaver ga liv til sjelens språk.

Noen ganger blir jeg tom for ord, noen ganger føler jeg meg bare tom.
Men selv om ordene ikke kommer ut lenger så bor de inni meg, sjelens språk tar mer og mer over.
Så lenge det er liv så kommer de, lydløse dråper som forteller mer en tusen ord…