I går kveld kom de, vinterens første. Det er like magisk hvert år, og jeg er så takknemlig for at enda en gang får oppleve det…
Hvite snøfnugg daler mot bakken
lydløse svever de i luften.
Himmelen er hvit som englevinger
og nå daler litt englestøv ned på oss.
Jeg sitter der alene
sitter og føler på hvordan de forsiktig berører mitt kalde kinn.
En vakker melodi kan høres i det fjerne
barnelatter er himmelens melodi.
Verden står stille på dager som denne
det samme gjør hjertet mitt.
En pause fra sorg
og en pause fra redsel.
Der og da er jeg bare til
i et lite øyeblikk er jeg i ett med små hvite dun som daler mot bakken.
Jeg føler meg ubetydelig
i et uendelig stort univers.
Jeg ser han komme mot meg
løpende på små barneføtter.
Smilende løper han inn i livet
alt er bra her og nå.
Det senker seg en fred
i både hjerte og sinn.
Fremtid og fortid er visket bort
vi er sammen under en himmel full av englestøv.
Kjære Gud, la meg bli et englestøv
la meg dale lydløst ned på mine små.
La meg forsiktig kysse de på kinn
varsomt når sorgen blir for tung å bære.
Men før det kjære Gud
la meg bli i dette øyeblikket
sammen med mine kjære
i en verden som står stille…
