Hver morgen hører jeg han kommer, og de gangene han ikke kommer vet jeg hvorfor. Min mann har nemlig en fast rutine hver morgen, og det er å komme inn til meg før han går på jobb. Men noen ganger svikter det for gubben, og da er det kjerringa som må redde gubben. For når gubben forsover seg er kjerringa god å ha, da er det bra jeg har kontroll.
Og det er nettopp kontroll jeg vil snakke om i dag, for når tre små bokstaver slo ned mistet jeg meg selv. Sakte men sikkert ble kroppen svakere, armene som en gang hadde båret rundt på tre små hang nå og slang, og beina som en gang hadde fraktet meg opp på de høyeste fjelltopper ville ikke bære meg lenger. Jeg husker enda den enorme fortvilelsen som fylte hele meg når kroppen begynte å svikte, for selv om kroppen ga tydelig beskjed om at den ikke orket så ville hodet mer.
Fortvilelsen over å ikke klare de enkleste ting lenger fikk redselen til å komme frem, for det å føle at man mistet kontrollen over sitt eget liv var det verste for meg. Jeg var jo så vant med å klare meg selv, for mens gubben jobbet borte og kun var hjemme to helger i måneden var det opp til meg å ha kontroll på hus og barn. I tillegg til 100% jobb var det mye jeg måtte sjonglere på hjemmefronten, og selv om det var fryktelig slitsomt så elsket jeg det livet.
Det verste for meg var å oppleve at jeg mistet kontrollen, jo svakere kroppen ble jo mer mistet jeg kontroll. Og jo mer kontroll jeg mistet jo mer kontroll måtte jeg ha på ting som skjedde rundt meg, Det var helt nødvendig for meg å ha kontroll dersom jeg skulle klare å være arbeidsleder for en haug med assistenter og samtidig styre hus og hjem. Jeg måtte finne teknikker slik at jeg fikk kontroll over mitt eget liv igjen.
Hver dag kjempet jeg en kamp mot meg selv, for selv om jeg måtte lære meg å få kontroll på en ny måte, så måtte jeg også lære meg å slippe taket på noen områder. Selv etter ni år med denne sykdommen så sliter jeg med den balansegangen, fortsatt sliter jeg med å slippe kontrollen. Noen ganger er det helt avgjørende at jeg har kontroll, og da er jeg god å ha. Men andre ganger er min stemme usynlig, og det gjør fryktelig vondt. Noen ganger er det vanskelig å holde hodet over vannet, og noen ganger må jeg jobbe med meg selv for å slippe taket…
