Jeg skal ikke legge skjul på at jeg fikk sjokk når jeg kom hjem til en oppgravd hage, og tanken på at det skulle stå sånn til neste vår gjorde meg uvel. Jeg orket ikke se på jordmassene som nå hadde tatt over hagen, her måtte jeg finne andre ting å fokusere på. Heldigvis trengte jeg bare runde hjørnet, der sto de og ventet på meg.
Mine vakre blomster ble et syn for slitne øyne, de ga meg håp når jeg trengte det som mest.
Det er ikke alltid så mye som skal til, synet av blomstene og en lykkelig liten gutt var alt jeg trengte den dagen jeg kom hjem. Ensomheten jeg følte på mens jeg lå på sykehuset forsvant i det jeg så inn i to små øyne, jeg var endelig hjemme der jeg hørte hjemme. Kjærligheten kom flommende mot meg, og i et lite øyeblikk forsvant all redsel og sorg.
Hver dag prøver jeg å fokusere på de små tingene som gir meg glede, men av og til kan de være vanskelig å få øye på. Etter jeg kom hjem denne siste gangen har jeg slitt litt, helt tom for krefter har jeg virkelig vært nødt til å kjempe mot meg selv og alle mine indre demoner. Motivasjonen til å kjempe videre hadde forsvunnet som dugg for solen, alt jeg hadde lyst til var å bli i senga under den varme dyna.
Noen ganger har jeg bare lyst til å bli liggende nede, bare slippe taket og drifte avgårde. På mange måter er jeg tom for krefter, og i små øyeblikk virker det mer befriende å slippe taket enn å kjempe videre.
I går hadde jeg en tung dagog det begynte allerede når jeg våknet. Klokken 10.30 bråvåknet jeg, jeg fikk knapt puste der jeg lå. En slimpropp hadde lagt seg i halsen min, dermed startet gårsdagen med hostemaskin.
Først to timer etterpå klarte jeg å få den opp, og det ender med panikkanfall hver gang.
Det er ingen tvil om at coviden henger igjen i kroppen, jeg hoster og harker hver eneste dag.
Heldigvis er kreftene begynt å vende tilbake, og det hjalp meg i dag. Likevel var jeg tung til sinns når jeg sto opp i går, og igjen trengte jeg noe som kunne løfte meg litt opp.
En tomatplante ble redningen i går, og det var en liten gutt som oppdaget de først.
“Hva er dette mamma” utbrøt han i det gubben satte meg ned i godstolen, ved første øyekast så jeg ingenting.
Men så holdt en liten gutt sin lille hånd under et lite blad, og det var da jeg så det. En liten grønn kule kom til syne, og når jeg kikket rundt på resten av planten oppdaget jeg flere.
“Ååå det er jo tomater lille venn” utbrøt jeg lykkelig, og det var da en liten gutt jublet høyt.
“JAAA jeg liker tomater” ropte en liten gutt, gleden i øynene hans ble min redning i går.
Igjen ble jeg påminnet om hvor lite det er som skal til noen ganger, uansett hvor håpløst ting kan se ut så dukker de opp. Livets små gleder slutter aldri å overraske, og i går ble det en tomatplante som til slutt reddet dagen….
