I går ble det klart at gubben måtte være hjemme resten av uken , i mangel på bemanning så er det kun en som jeg kan stole på. Likevel føler jeg på det , gubben blir stadig utnyttet av systemet. Ja jeg blir frustrert , for det er for lettvint og bare ringe til gubben og si at dessverre vi har ikke folk. Men i dag kan man si vi hadde hell i uhell , for hadde ikke gubben vært hjemme i dag så hadde aldri denne dagen gått så bra som den har gjort.
Jeg hørte det fra sengen i dag tidlig , klokken 09.10 ringte telefonen til gubben. Fra stuen hørte jeg gubben si pokker , og like etter hørte jeg hvordan han kom trampende mot soverommet mitt.
“Kom dæ opp kjerring , de ringte fra sykehuset å lurte på kor vi ble av”
Det viste seg at jeg var satt opp på kontroll time idag , og det hadde ikke vi fått med oss. Normalt sett kommer det et brev men ikke denne gangen , og påminnelse om time kommer på min telefon som så og si aldri blir sjekket. Vi ba egentlig om at de måtte sende en mail til meg under forrige kontroll , men det hadde av personlige årsaker glippet.
Så der sto en finnmarking lettere stresset ved sengekanten , og jeg har aldri bråvåknet så kjapt før. Likevel nektet jeg å dra før jeg hadde fått barbert leggene , jeg orket ikke tanken på å gå med bukse i denne varmen. Akkurat det slapp gubben unna , noe jeg tror han er glad for. Hjemmesykepleien var heldigvis kommet i den tiden , så da kunne gubben gjøre alt annet klart mens jeg var på badet. En time etter skjema var vi allerede på vei , og 10.30 parkerte vi fremfor sykehuset.
Jeg tror jeg aldri har vært borti en raskere kontroll , vi kom inn til nevrologen med en gang vi kom. Tror jeg var inne i bare ti minutter før det bar videre til lungelegen , der gikk det også rimelig kjapt , mens lungelegen ga opplæring i hvordan den nye maskinen virket til gubben tok sykepleieren alle pusteprøvene på meg. Det var fantastisk å høre at den nye maskinen fungerte strålende , sykepleieren sa faktisk at jeg hadde bedre resultater enn på henne på natta. Lungelegen var strålende fornøyd , han var tydelig overrasket over hvor bra den fungerte.
Selve pusteprøvene fikk jeg ikke svar på idag , for ute på gangen satt neste pasient og ventet. Det var tydeligvis ikke bare jeg som var forsinket i dag , så at legene og sykepleierne har fått kjørt seg i dag er det ingen tvil om. Men blodgassen var helt fin denne gangen også , og det er jeg sjeleglad for. For meg er det den viktigste prøven , så lenge oksygenopptaket er bra så holder jeg meg stabil.
Men så var det tid for siste stopp , nemlig blodprøvene. Både jeg og gubben viste hva vi gikk til , og her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Hele tre stykker fra laben undersøkte meg i dag , jeg følte meg plutselig omsvermet der jeg satt. En time med uttallige stikk ga kun et halvt glass med blod , at jeg er herdet når det kommer til blodprøvetaking trenger jeg vel ikke å si.
To timer etterpå kunne vi sette kursen hjemover igjen , helt gåen trillet jeg inn i bilen. Jeg som hadde lagt så mange koselige planer for meg og gubben i dag , jeg hadde ikke akkurat tenkt at vi skulle tilbringe formiddagen på sykehuset. Likevel er jeg glad for at gubben var hjemme så vi kom oss avgårde , for nå er ikke neste kontroll før i oktober. Og da skjer det noe spennende som jeg skal fortelle om en annen dag , jeg kjenner jeg gleder meg allerede….