MAMMA PÅ HJUL

En stor dag nærmer seg, på mandag fyller en liten gutt hele 10 år. Jeg skjønner ikke hvor tiden har blitt av, de ti årene har virkelig flydd av sted. På mange måter føler jeg at bursdagen til min lille gutt også er min dag, for når han ble født oppdaget jeg mine første symptomer på ALS.

Jeg husker hvordan jeg gikk ut av sykehuset med en nyfødt liten prins i armene og en nummen venstre fot som jeg måtte slepe etter meg. Det virker kanskje rart for noen at jeg vil bruke bursdagen til min sønn for å feire sykdommen min, men for meg er det viktig å feire at jeg har fått ti år sammen med mine.

For selv om tre små bokstaver har frarøvet meg mye så er takknemligheten større, for når jeg fikk ALS hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle få så mange år. At jeg sitter her i dag er et mirakel i seg selv, og det føler jeg gir meg en god grunn til å feire. Så i morgen skal jeg og en liten gutt feire, og siden det tross alt er rund deg så har vi invitert mange gjester.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne helgen er det kun familien som kommer, og selv om det er noen som ikke kommer så blir vi faktisk 12 stykker på lørdag. Så denne uken har det vært rimelig kaotisk stemning i heimen her, og som vanlig er det bare meg som får ansvaret med å organisere alt. Gubben slipper som vanlig billig unna, og hvis jeg kan få velge, så skal jeg være mann i mitt neste liv.

Heldigvis har jeg fått god hjelp av assistentene mine, de har bakt både boller, muffens og brownies. De har virkelig stått på i dag, alt for å bli ferdig i tide før de gikk for dagen. Det siste assistentene gjorde før de gikk var å brette servietter, for hver minste ting må være klart før morgendagen slik at gubben slipper å gjøre så mye.

Jeg kjenner gubben godt nok til å vite at han bryr seg katta om verken pynt eller dekorasjoner, men det er ikke så ofte vi har selskap her, så da syns jeg vi kan pynte litt ekstra. Nå er det bare små ting som må gjøres i morgen, og det håper jeg gubben kan ta seg tid til å ordne. En liten gutt gleder seg til i morgen, og det samme gjør jeg…

I går kveld var ventetiden endelig over for gubben, og takket være min lillebror kunne endelig gubben kjøre over fjellet for å hente lastebilen han har kjøpt. Min lillebror var sporty nok til å gå med på å kjøre om natten, så i går etter at gubben hadde lagt meg satte de av gårde. Denne gangen fikk en liten gutt også være med, men i motsetning til forrige gang fikk en liten gutt selskap på turen denne gangen.

Min bror sin sønn fikk også være med på tur, og det til stor glede for vår gutt. De to er jevngamle, og de går alltid veldig godt overens når de møtes. Selv la jeg og assistentene egne planer når gubben var borte, derav tittelen på dette innlegget. Det var opprinnelig assistentene sin ide, og etter en kort tenkepause (som innebar at jeg måtte loppe gubben for litt penger) så heiv jeg meg med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så i dag var det bare å komme seg opp, for i dag hadde vi ingen tid å miste. Vi hadde nemlig bestemt oss for å dra på kino i dag, og filmen vi skulle se begynte klokken 11. Filmen het Materialists og var en romantisk komedie, og ut i fra stjernene den hadde fått skulle den være god.

Dessverre var ikke filmutvalget helt det store denne dagen, Materialists var den eneste filmen som gikk innenfor det tidsperspektivet vi hadde sett for oss. Den ene assistenten måtte nemlig gå 15.30, og derfor måtte vi rekke hjem i god tid før det. Likevel var det ikke så særlig nøye for meg hvilken film vi så, det eneste som betydde noe var å finne på noe sammen med mine flinke assistenter.

De to assistentene kjenner meg godt, og de vet hva de skal gjøre til enhver tid. Derfor følte jeg meg helt trygg i dag når jeg rullet ut til bilen, for jeg visste at assistentene var drevne begge to. Men for meg er det et mareritt å dra inn til byen, det er faktisk ikke mulig for meg å kjøre rullestol der inne.

Fortauene er skjeve og heller så mye nedover at jeg føler jeg er dritings hver gang jeg forsøker å kjøre på de, ja for å ikke snakke om den jækla brosteinen som ligger over alt i sentrum! Det er et under at jeg kommer levende fra det etter en kjøretur gjennom sentrum, enda et bevis på at Bergen kommune ikke tenker på oss rullestolbrukere.

Men til tross for mange hindringer kom vi oss frem til kinoen, og når vi kom inn møtte vi på nok en utfordring. En eller annen gang må jeg ta meg en alvorlig prat med de som utformer heiser rundt om i dette landet, for er det mulig å utforme de så små? Ikke vet jeg hva de tenker på, men hadde de sett meg og assistenten inne i den heisen i dag så er jeg sikker på at de hadde forstått alvoret.

Det var så vidt vi fikk plass, og det til tross for at jeg hadde prøvd å justere rullestolen så den skulle ta minst mulig plass! Når heisen omsider kom opp dukket det opp enda et problem, siden jeg sto helt oppi døren nektet døren å gå opp. Assistenten måtte nærmest stå oppe på rullestolen for at jeg skulle klare å rygge tilbake en skarve cm, først da gikk heisdøren opp.

Jeg kunne endelig trekke pusten når vi kom inn i kinosalen, og selv om filmen ikke svarte opp til forventningene så fikk jeg i det minste en avslappende kino opplevelse. Det var kjekt å finne på noe annet med assistentene, og det tror jeg de satte pris på også. Nå har gubben også kommet hjem, og det var en stolt lastebil eier som kom inn døren her. Så i dag er både gubben og kjerringa fornøyd, så får vi se om kjerringa blir like fornøyd når gubben skal begynne å jobbe med det nye utstyret sitt…

Når jeg fikk ALS for ti år siden ble livet forvandlet til et kaos, for plutselig var det tusen ting jeg måtte ta stilling til. Som om ikke sykdommen var nok i seg selv så måtte jeg selv ta stilling til hvilke hjelpemidler jeg kom til å få bruk for i fremtiden, hvilke søknader som måtte fylles ut, hvordan huset skulle tilpasses best mulig, hva for en hjelp jeg ønsket å ha i dagliglivet, og ikke minst hvem jeg skulle ha i ansvarsteamet mitt.

Deretter begynte kampen med å få gjennomslag for mine ønsker og rettigheter, i tillegg måtte jeg venne meg til med å åpne dørene og familielivet for fremmede mennesker. Akkurat det var det verste for meg, å gå fra være frisk og selvstendig til og trenge hjelp til hver minste ting fra mennesker jeg ikke kjente.

Når jeg ser tilbake på den første tiden lurer jeg på hvordan jeg klarte det, for jeg hadde mer enn nok med å holde over vannet den første tiden. Men etter hvert som tiden gikk oppdaget jeg noe som gjorde meg urolig, ja faktisk mer urolig enn jeg var den første tiden. Jeg oppdaget hvor store forskjeller det var rundt om i Norge når det gjaldt oss ALS syke, mens noen ALS syke fikk alt de pekte på fikk andre ingenting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter ti år er det fortsatt slik, ingenting har endret seg. Det viser bare hvor lite våre kommunale politikere bryr seg om ALS, for selv om vi har fått en alvorlig dødelig sykdom så må mange av oss kjempe for å få den hjelpen vi har krav på. Det gjør meg forbanna, for hvorfor er vi som har ALS mindre verdt enn andre syke?

Ta BPA som et eksempel, for selv om det er en lovfestet rettighet fra øverste hold så er det mange ALS syke som blir nektet den rettigheten. Enkelte kommuner tror de er Gud, de vet tydeligvis hva som er best for oss ALS syke. BPA er tydeligvis ikke forsvarlig nok for oss som har ALS, og vi er ikke de eneste som blir nektet et fritt liv.

Kommuner rundt om i dette landet sender heller mennesker som trenger hjelp i dagliglivet på institusjon fremfor å gi de BPA, og dersom enkelte faktisk får gjennomslag for å bo hjemme så blir de nærmest tvunget til å velge kommunale hjelpeordninger. BPA topper listen over klagesaker som statsforvalteren i de ulike kommunene får på sitt bord, og det til tross for at regjeringen har fastslått at BPA er en lovfestet rettighet for alle som har behov for den!

Vi er altfor naive i dette landet, og vi finner oss i altfor mye. Det viser seg til stadighet, de som roper høyest får også gjennomslag for sine ønsker, mens vi som er for svake til å rope ut blir lettere overkjørt. Ja vi er heldige som bor i et land med gode helseordninger, dessverre er det et system som har store mangler.

Ja ikke bare mangler men også store forskjeller, og da blir spørsmålet, er det slik det skal være?? Bør ikke alle som trenger det få de samme rettighetene? Bør ikke alle kommuner følge de samme reglene når det kommer til en lovfestet rettighet som BPA? I løpet av disse ti årene har jeg blitt kontaktet av mange fortvilte ALS syke som har fått avslag på sine søknader, og for meg er det like hjerteskjærende hver gang jeg får disse meldingene…

Før vi kommer til det som gjør meg så forbanna så må jeg fortelle dere om såret mitt, for det har en viss sammenheng med det som gjorde meg forbanna. Jeg har vært plaget med såret i flere uker nå, hver dag har jeg vært plaget med svie, og like så om natten. Jeg fikk knapt nok sove de første ukene, men så fikk jeg plutselig hjelp fra uventet hold.

Forrige helg var jeg ute sammen med gubben, og når vi kom ut var naboen i full gang med å vaske bilen sin. Vi slo av en prat, og av en eller annen grunn kom vi inn på såret mitt. Det var da naboen sa at han hadde en balsam som han brukte når han fikk sår, og like etter løp han inn for å finne en flaske.

Jeg har alltid vært en smule skeptisk til alle produkter som lover litt for mye, for jeg har hatt nok av erfaring med det motsatte. Jeg har jobbet i hjemmesykepleien og på legekontor, og da brukte vi honningsalve ved jevne mellomrom. Den vet jeg kan ha god effekt, og planen var å kjøpe en tube for å prøve.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men før jeg rakk å kjøpe en tube kom naboen meg i forkjøpet, og det var første gang jeg hørte om Optima Ph.  Det var Magne Skjervheim som etablerte og stiftet Optima pH produksjonen, han var veterinær og startet opp med å teste det på dyr, hele historien kan du lese HER!

Siden den gang har produktene blitt testet på mennesker, og nå bruker de faktisk de produktene på Haukeland sykehus. Jeg fikk en flaske med Optima pH balsam av naboen, og når mandagen kom var jeg snar med å be hjemmesykepleien smøre den på såret mitt. Etter en knapp halvtime merket jeg forandring, svien som hadde plaget vettet av meg i flere uker var plutselig helt borte!

Det var nesten for godt til å være sant, og resten av formiddagen ble jeg sittende og kjenne etter om svien faktisk var borte. Men borte var den, og helt siden den dagen har jeg brukt balsamen på såret hver dag. Nå håper jeg balsamen hjelper såret med å gro også, det hadde vært fantastisk. Likevel kan jeg anbefale alle å prøve Optima pH produktene, jeg er sjokkert over hvor fort den virket.

Nå over til det som gjorde meg forbanna, for i går skjedde det igjen. Jeg er så innmari lei av å bli overkjørt bare fordi jeg er syk, lei av at folk med lengre utdannelse enn meg går bak ryggen min og tar kontakt med alle andre enn meg direkte, og det til tross for at vedkommende har min mailadresse.

Vedkommende har tatt kontakt med ALS teamet mitt og hjemmesykepleie bak ryggen på meg, og spurt om jeg har kontroll over egen ernæring. Jeg burde egentlig ikke bli overrasket, for i løpet av disse ti årene har jeg opplevd mange slike situasjoner. Likevel blir jeg like forbanna hver gang, for selv om jeg er syk så er jeg i full stand til å ta vare på meg selv.

Men om jeg trodde jeg var forbanna så fikk pipen en annen lyd når gubben kom hjem, han ble lynings når han hørte hva som hadde skjedd. Han truet med å klage vedkommende inn til både den ene og den andre, men det nektet jeg å høre på. Første bud var å kontakte vedkommende direkte for å høre hen sin versjon, jeg liker å ha alle fakta på bordet før jeg gjør noe mer.

Men i går lot jeg frustrasjonen slippe taket for noen timer, for i går måtte jeg bare ut og nyte godværet. Det er helt utrolig at vi nærmer oss midten på september og fremdeles har sommertemperaturer, i går var det så varmt at jeg måtte be assistenten kle av meg. Men det er tydeligvis ikke bare meg som er forvirret over været, for blomstene mine som egentlig var døde har nå begynt å spire igjen.

Så i går fikk jeg noen gode timer under solens varme stråler, og det gjorde virkelig godt. I dag har det regnet fra og til hele dagen, men til gjengjeld fikk vi en vakker regnbue over fjorden her. Nå skal jeg bare nyte helgen for alt den er verdt, og trøste meg med at selv om sykdommen har ramponert hele kroppen min så er det ingenting i veien med topplokket! God helg!

Man skulle ikke akkurat tro at det er høst ute, i hvert fall ikke om man skal bedømme ut i fra temperaturene på dagtid. Jeg tror vi har hatt 20 varmegrader her nesten hver dag den siste tiden, og det er ikke akkurat vanlig her på Vestlandet. Blomstene mine spirer enda, og de fire små blodbegerne som jeg fikk tidlig i år har vokst over evne.

Boblebadet vi kjøpte i sommer har også blitt flittig brukt, og for en stund siden bestilte vi undervannslys til boblebadet også. Problemet var bare at gubben ikke fant ut av hvor lysene skulle monteres, det endte med at han ga opp til slutt. Jeg hadde mer enn nok med meg selv på den tiden når lyset dukket opp, så jeg orket ikke engasjere meg i gubben sine lysproblemer.

Men takket være en nabo har jeg ikke vondt i såret lenger, den historien får dere en annen dag. Så i helgen hadde jeg plutselig overskudd til å hjelpe gubben med lysene, og det tok meg et lite minutt for å løse problemet til gubben. Gubben ble så glad at han omfavnet meg og kysset meg over hele ansiktet, snakk om å få sin belønning.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Ser du, vi trenger deg her i mange år til, for vi trenger ditt kloke hodet” sa gubben med en sår stemme, selv var jeg bare glad for å kunne være til hjelp. Det viste seg at vi måtte skru av klorbeholderen og montere lyset på der, snakk om finurlig løsning. Gubben var snar med å løpe ut til boblebadet for å prøve, og det gikk ikke lang tid før jeg fikk en video.

Far og sønn har brukt boblebadet mye disse månedene, og i helgen kom naboen opp for å se på det når far og sønn badet. Det ble mye latter ute på verandaen, det var ingen tvil om at de storkoste seg i boblebadet.

Neste sommer skal jeg også prøve boblebadet, ja hvis jeg er så heldig at jeg lever da. For etter at naboen sendte meg en film av badenymfene ble jeg misunnelig, men for øyeblikket er det litt for kaldt ute for meg, så enn så lenge må jeg smøre meg med tålmodighet…

Hver søndag slår gubben på Tv skjermen, og hver søndag er det den samme kanalen som kommer på. NRK 1 bruker nemlig å sende gudstjeneste direkte ved jevne mellomrom, og etter jeg ble syk så har gubben begynt å gripe etter de få halmstråene han finner. Så når NRK sender gudstjeneste er ikke gubben nådig, den timen er hellig!

I går sendte de nok en gudstjeneste, og jeg fikk igjen grei beskjed fra gubben. “Nå sitter du helt i ro og hører på Guds ord, kanskje det skjer et mirakel”. Jeg vet hvor vondt min mann har det, og jeg vet at han hver kveld ber om et mirakel når det gjelder meg. Så når min mann ber meg sitte helt i ro under gudstjenesten så gjør jeg det, for jeg vet at det betyr mye for han.

Selv har jeg alltid trodd på at det finnes en høyere makt, og det til tross for alt jeg har opplevd gjennom livet. Likevel er jeg realistisk nok til å forstå at jeg ikke er verdig et mirakel, det er så mange andre som har det mye verre enn meg. Jeg er tross alt heldig som har fått så mange år sammen med mine, bare det er et mirakel i seg selv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men selv om jeg ikke har så mye håp om at det skal komme en kur i tide for å redde meg så lever min mann i håpet hver dag, hver kveld ber han om å få den gamle friske Vivian tilbake. Jeg og han bærer på den samme drømmen, jeg drømmer om at jeg skal våkne opp frisk og løpe opp trappen til far og sønn, og min mann drømmer om at jeg en dag skal komme løpende opp til han.

“Tenk hvor perfekt livet hadde vært dersom du hadde blitt frisk igjen” visket min mann til meg i går kveld, og jeg kunne høre smerten i stemmen hans. Det er det aller verste med denne ubarmhjertige tilværelsen, og se at mine kjære har det vondt på grunn av sykdommen min. Hver dag skulle jeg ønske jeg kunne oppfylle ønsket til min mann, for det er som min mann sier, livet vårt hadde vært perfekt dersom vi begge hadde vært friske…

PS : God valgdag, måtte det partiet som vinner valget ta forskning mer på alvor, for er det noe vi med ALS trenger så er det midler til forskning!

I flere uker har gubben gått rundt seg selv, for når gubben får lyst på noe blir han forvandlet til en furtende treåring. Han blir helt besatt, og om ting ikke går helt hans vei blir han furten. Nå er det et år siden sist gubben var besatt, og den gangen var det over en gravemaskin.

Den gangen gikk han også rundt seg selv, og i flere uker måtte jeg høre om det evinnelige maset om gravemaskinen han ville kjøpe. Gubben har nemlig veldig vanskelig for å bestemme seg, spesielt overfor ting som koster mye penger. Det endte opp med at gubben kjøpte gravemaskinen til slutt, men et år etter var det på an igjen!

Denne gangen var det lastebil som sto på gubben sin ønskeliste, og i flere uker har han saumfart Finn.no på jakt etter den perfekte lastebilen. Han har sett på flere lastebiler i nærområdet, men ingen har levd helt opp til forventningene. Men i forrige uke dukket den perfekte lastebilen opp, helt perfekt innenfor gubben sin prisklasse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Problemet var bare at den ikke var i nærheten, den sto i Oslo området. I to uker har gubben gått rundt her og mast om den lastebilen, det gikk så langt at jeg måtte be assistentene ta på meg hørselvern før gubben kom hjem fra jobb. Likevel skjønte jeg at gubben måtte få den lastebilen ut av systemet på en eller annen måte, og første bud var at gubben kom seg av gårde for å se på den.

Takket være en assistent som tilbød seg å jobbe ekstra denne helgen kom gubben seg av gårde, men siden gubben ikke hadde tid til å vente så bestemte han seg for å kjøre på natten. Så i går kveld etter at gubben hadde lagt meg dro gubben av gårde, og det var en oppspilt gubbe som nærmet løp ut døren.

En liten gutt fikk også være med, selv om han egentlig ikke var helt i form. Han har vært forkjølet i to uker nå, og da hjalp det ikke akkurat på å spille kamp ute i styrtregn. Men han var fast bestemt på at han skulle være med pappaen og se på lastebil, vi kunne bare glemme at han skulle være hjemme.

Jeg var ikke særlig begeistret for at de skulle kjøre om natten, men jeg visste også at det ikke var mulig å få gubben på andre tanker når han først hadde bestemt seg. Heldigvis hadde turen over fjellet gått bra, for det første jeg gjorde i dag tidlig når jeg våknet var å sende melding til natteravnene.

Så nå regner jeg med at det snart står en lastebil på tunet, og jeg som får kjeft bare ved tanken om å kjøpe ny tørketrommel. Ja det er forskjell på folk i husholdningen her, gubben sin ønskeliste trumfer tydeligvis kjerringa sin. Men tro du meg, når den nye lastebilen dukker opp på tunet så skal kjerringa sin ønskeliste også innfris…

Hver morgen vekker jeg en liten gutt, men siden jeg ikke lenger kan gå fysisk opp og vekke han så ringer jeg han. Hver eneste ukedag organiserer jeg hus og hjem, jeg sørger for at vi har mat i kjøleskapet, at alle mine kjære har rene klær å gå med, at huset blir vasket ved jevne mellomrom, og at middagen er klar til mine kjære kommer hjem.

Jeg sørger for at regningene blir betalt hver måned, jeg bestiller klær og annet utstyr som gutten min trenger, og hver eneste dag hjelper jeg han med lekser. Jeg prøver å stille opp på alle fritidsaktiviteter, og være der for han når han trenger meg som mest. Jeg gir han alltid hundre prosent oppmerksomhet når han er sammen med meg, og vi finner alltid på noe når vi er sammen.

Jeg har alltid prøvd å være en god mor for mine barn, selv etter jeg ble syk. Likevel er det noen som mener at jeg ikke er en god mor på grunn av mine funksjonsnedsettelser, for hvordan kan jeg være en god mor når jeg ikke lenger klarer å ta vare på meg selv? Men det er der de tar feil, for å være en god mor handler ingenting om at man har en frisk kropp!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har vært syk hele livet til min sønn, men selv om jeg ikke har hatt en frisk kropp så er det en ting han aldri har manglet. Kjærlighet! På det området har vår sønn fått dobbel dose, og i løpet av disse ti årene har han aldri manglet noen ting. Det er når jeg ser på min sønn at jeg føler på en stolthet, for til tross for alt vi har vært i gjennom de siste årene så har vi klart å bevare familielivet.

Så når jeg hører at noen mener jeg ikke egner meg som mor fordi jeg er syk så blir jeg provosert, for alle kan bli like syk som det jeg er. Hver eneste dag hjelper jeg min sønn, og hver eneste dag gir jeg han oppmerksomhet og kjærlighet.

Men det er når kvelden kommer jeg virkelig får et bevis på at min sønn syns jeg er en god mor, for hver eneste kveld får jeg verdens beste klem og får høre hvor glad han er i meg. Det er det viktigere for meg, at mine barn syns jeg er en god mamma, ikke at fremmede mennesker gjør seg opp en mening bare ved å se på meg…

For noen dager siden hadde sønnen til min lillebror bursdag, og i den anledning ble vi invitert til å komme i familieselskap. Jeg bruker som alltid å takke ja til enhver invitasjon fra den kanten, for det gir meg en mulighet til å komme inn til mitt barndomsparadis.

Men denne gangen var jeg slettes ikke sikker på om jeg burde takke ja, for jeg har vært rimelig utslitt i det siste. Likevel klarte jeg ikke si nei, for jeg visste at vår lille gutt gledet seg til å besøke søskenbarnet sitt. Så selv om formen min ikke var på topp så bestemte vi oss for å ta turen til Gulen, og denne gangen var jeg faktisk forberedt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg sliter nemlig med å få tak i assistenter som kan jobbe helg, så enn så lenge er det gubben som må ta alt arbeidet med meg i helgene. Av erfaring så vet jeg at gubben liker å gjøre ting enklest mulig, så om jeg ikke har funnet frem klær selv når jeg vil pynte meg så er jeg ille ute.

For gubben er nemlig fargeblind, så dersom han må finne klær til meg så vet jeg aldri hva jeg får på meg. Men i forrige uke bestilte jeg meg faktisk noen nye klær, for foruten om kjoler så eier jeg ikke finklær. En litt finere bukse og to silkebluser ble kjøpt inn, og de klærne lå heldigvis klar i går.

Det er når formen min ikke er på topp at det hjelper litt å pynte seg, selv om det ikke gjorde den helt store forskjellen i går. Heldigvis fikk vi fint vær i går, og 20 varmegrader i slutten på August er det ingenting å si på. Det er alltid kjekt å komme inn til min lillebror, og når vi kom frem så hadde selskapet nettopp startet.

Bursdagsbarnet sto og ventet på vår gutt, og hver gang de treffes henger de sammen som erteris. Jeg husker godt når jeg selv var på deres alder og ferierte her inne, det første jeg gjorde var å dra ut på sjøen med båt. Men i går fikk jeg føle på hvordan min mor hadde det når jeg alene kjørte ut på sjøen som barn, for i går var det to søskenbarn som gjorde det samme.

Sønnen til min lillebror er et år eldre enn vår gutt, og han har en liten båt med en liten motor. Selv hadde jeg større motor på samme alder, men jeg var ikke akkurat høy i hatten når de to småtassene dro alene ut på den samme fjorden som jeg en gang hadde frest rundt på. Men gjett om de to storkoste seg ute på bølgene blå, og jeg kjente jeg ble litt misunnelig der jeg satt.

Vi fikk noen fine timer sammen inne hos min bror, og selv om jeg måtte trosse intense smerter så er jeg glad vi dro. Gleden i øynene på min sønn var belønning nok, så lenge han er fornøyd så klarer jeg å trosse det meste. Men i dag er jeg helt kaputt, så i dag har det ikke vært mye med meg. Nå håper jeg bare at legene går med på å øke dosen på smerteplasteret mitt, for det er vel det eneste som kan dempe dette smertehelvete… 

At gubben er en smule hypokonder er ikke akkurat noe nytt for meg, han har alltid vært sånn så lenge jeg har vært sammen med han. Helt siden jeg fullførte utdannelsen min som autorisert helsesekretær for ørten år siden så har gubben brukt meg som lege, for til en kvalifisert lege nekter han å gå!

Men i går fikk husets helsesekretær en prøvelse av de sjeldne, og det hele begynte med at gubben skulle ta seg en dusj. Det hele startet ganske så uskyldig med at gubben kom ut i bar overkropp og ba meg se han på ryggen, men selv om det var ganske så uskyldig for meg så var det blodig alvor for gubben.

“Se på kulen jeg har på ryggen, er det kreft tror du” spurte gubben med en nervøs tone i stemmen, men alt jeg så på ryggen var en stor overmoden kvise. “Er du helt sikker” sa gubben med en tydelig usikkerhet i stemmen, han ble tydeligvis ikke særlig overbevist av husets helsesekretær sin undersøkelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når gubben ikke ble fornøyd med svaret mitt så skiftet han taktikk, for selv om det ikke var en kreftkul så kunne det jo være noe annet. “Kanskje det er en flått” spurte gubben, og like etter ble jeg beordret til å ta en nærmere titt. “Nei, det er bare en kvise” sa jeg med en bestemt tone i stemmen, og til slutt klarte jeg å overbevise gubben om at kulen han kjente faktisk var helt ufarlig.

Gubben kom seg omsider i dusjen, og akkurat når jeg jeg trodde faren var over for denne gang hørte jeg dusjen ble skrudd av i en faderlig fart. Kun i ført et liten håndduk kom gubben stormet ut i stuen, panikken sto nærmest ut av øynene på han. Det viste seg at gubben hadde tatt en undersøkelse på seg selv i dusjen, og nå hadde han oppdaget enda en kul.

Problemet var bare at denne kulen satt på en plass der sola aldri kom til, og før jeg visste ordet av det fikk jeg gubben sine edleste deler trykt opp i trynet mitt. Så nærme gubben sine edle deler har jeg ikke vært siden bryllupsnatten, og ikke var det fredag heller. Det var ikke akkurat lett å fokusere på oppgaven der jeg satt, men gudene skal vite at jeg prøvde.

Uansett hvor mye jeg prøvde å se etter så kunne jeg ikke finne en antydning til noen kul, og igjen ble gubben misfornøyd med husets helsesekretær sin undersøkelse. Heldigvis hadde kulen som gubben kjente i går forsvunnet i løpet av natten, så nå får kanskje husets helsesekretær litt helgefri. Men er det en ting jeg har erfart etter så mange år med gubben i livet mitt, så er det at jeg aldri vet hva gubben finner på neste gang…

PS: God helg fra gubben og meg…