MAMMA PÅ HJUL

En planlagt Innleggelse står snart for tur , en innleggelse jeg har vist om lenge. Likevel bestemte jeg meg for å vente med å fortelle det til barna , kanskje spesielt en liten gutt. Han har nemlig ikke like stor tidsforståelse som oss voksne , for han er to dager en evighet. Dessuten syns han det er litt skummelt med sykehus , han har nok enda en innleggelse fersk i minnet.

Men i går ble det tilfeldigvis brakt på banen , gubben kom meg som vanlig litt i forkjøpet. Han har det for uvane med å buse ut med ting , mens kjerringa knapt har fått tenkt seg om så har han allerede fortalt alt. Det er derfor jeg må holde gubben unna alle hemmeligheter og overraskelser her i huset , for før jeg har rukket og planlegge noe som helst så har han røpt alt sammen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg knep øynene igjen når jeg hørte gubben nevnte sykehus med middagsbordet , jeg visste nemlig hva som ville komme. En fredelig tomatsuppe middag tok brått slutt , det skjønte jeg når jeg åpnet øynene mine igjen. For der sto de rett fremfor meg , tre barn med tusenvis av spørsmål. Men det var den minste jeg bet meg merke i , to gnistrende små øyne hadde plutselig fått et slør over seg.

Et slør av bekymring lyste imot meg , tanken på sykehuset brakte frem gamle minner hos en liten gutt. Med rolige bevegelser krøp han opp på fanget mitt , to små øyne stirret rett inn i mine. Stille visket han sine bekymrede ord , “må du dra mamma”

Nesten en halv time ble vi sittende sånn , jeg forklarte alt ned til den minste detalj. Jeg kunne se hvordan han roet seg jo mer jeg forklarte , og plutselig kom et stort smil til syne. ” Jammen da er du ikke syk da mamma , jeg trodde du var blitt syk igjen jeg “

Men en ting fikk jeg klar beskjed om fra både gubbe og barn , jeg fikk bare lov til å sove på sykehuset. Jeg fikk værsegod være hjemme med dem på ettermiddagen , gubben skulle med glede kjøre meg opp igjen på kvelden. Og jeg som tenkte jeg skulle bli der oppe slik at gubben fikk litt avlastning , men jeg glemte tydeligvis hvem jeg er gift med. Nei mor skulle være hjemme og sånn ble det , en ellevill jubel spredte seg i huset når mor sa ja.

Jeg har verdens beste familie , noe de viser hver eneste dag. Likevel tror jeg at jeg må passe på gubben fremover , neste gang skal jeg komme han i forkjøpet. Men nå er barna fornøyd og da er mor fornøyd også , det viser bare at god kommunikasjon og åpenhet er alfa omega…

Jeg hørte telefonen min ringte i morges , ikke skjønte jeg hvem som ringte så tidlig. Assistenten var ikke kommet på jobb enda og jeg kunne ikke akkurat hoppe ut av senga for å ta den , det finnes ikke noe mer irriterende enn å høre telefonen eller dørklokken ringe uten å kunne sjekke hvem det er. Først trodde jeg det var assistenten som var blitt syk , men de pleier som oftest og sende melding på Messenger til meg. Men der var det ingenting , så du kan trygt si at jeg var temmelig nysgjerrig når assistenten kom idag.

Det viste seg at det var Sverige som ringte , ja eller nummeret var svenskt da. Det var da jeg skjønte hvem det var , møblemanget jeg hadde bestilt for en uke siden var nå underveis. Men det var når vi ringte tilbake igjen at forviklingene begynte , faktisk ble det så innviklet at jeg nesten ble litt irritert.

For lastebil sjåføren hadde kjørt videre når han ikke fikk svar hos meg , det løftet om flere timers forvarsel ble kortet ned til et kvarter. Sjføren påsto at han hadde sendt flere meldinger både på søndag og igår , men når vi gikk igjennom telefonen min så var det ingen meldinger og finne. Jeg skjønner at de har det travelt , men og forvente at alle tar telefonen kl 08.00 er litt vel håpefullt , når han i tillegg forventer at vi skal stille opp innen et kvarter blir det litt for drøyt for min del.

Siden jeg ikke hadde svart telefonen så ville de bli levert til et lager på Osterøy av alle plasser , Osterøy er en øy som faktisk ligger rett over fjorden her. Siden det var så nært så foreslo vi at vi kunne hente de der hvis han hadde det så travelt , men det var da vi fikk en beskjed vi ikke skjønte mye av. For i følge sjåføren ville ikke møblene komme dit før torsdag , han skulle tydeligvis kjøre rundt med de i to dager før han leverte de til lageret.

Det var da jeg ble irritert , for jeg hadde betalt for å få møblene levert. Men tonen fikk en annen lyd når assistenten truet med å sende inn en klage , da skulle han tydeligvis ut på disse traktene likevel. Det hele endte med at assistenten måtte kjøre bort på den lokale bensinstasjonen her og hente møblene , det var den eneste muligheten vi hadde for å få de i hus idag.

Men vi fikk de i det minste idag , og det medførte til at planene om og ferdigstille gangen måtte vente til en annen dag. Dessuten fristet det mer og gå ut for å skru hagemøbler i solskinnet , alt av inne arbeid kan vi ta når regnet kommer tilbake. Dette var det siste møblemanget jeg trengte for å ferdigstille uteområdet. Så nå er mor i huset veldig fornøyd , for nå har vi sittegrupper både ved inngangspartiet og på verandaen. Nå kan sommeren bare komme , og forhåpentligvis kan vi invitere familien på grillfest når jeg er ferdig vaksinert.

Når vi i tillegg fikk kongekrabbe fersk helt fra Vardø så kan du tenke deg at kjerringa ble fornøyd , jeg gleder meg til å smake på havets delikatesse. Takket være en kamerat av gubben fikk vi to fulle esker med både fisk og krabbe , foreldrene til kompisen til gubben hadde tatt det med seg fra Vardø. Så nå ligger alt i fryseren til naboen , vi har dessverre ikke frysekapasitet til så mye. Vi får invitere de på kongekrabbe fest en dag , det er vel det minste vi kan gjøre…

Det var helt stille i huset , det eneste lyset i et lite mørkt rom kommer fra datamaskinen.
Viserne på klokken nærmet seg 04.30 , kroppen min har vekket meg opp.
Hendene mine føltes som glo , det var som om håndflatene mine sto i full fyr.

Selv etter fem år føler jeg at jeg våkner opp til et mareritt , fanget i egen kropp lå jeg der og kjempet mot tårene. Virkeligheten hadde vendt tilbake , og den treffer meg like hardt enda. Det er som å få et slag i magen hver gang , pusten stopper i det slaget treffer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det var da det skjedde , jeg fikk enda en påminnelse om at livet fortsatt er verdt å kjempe for. Trøtt av livet ringte jeg på alarmen , der og da følte jeg meg plutselig veldig sliten. Sliten av å stadig måtte kjempe , kjempe en kamp jeg aldri vil vinne. 

Det er da jeg ser det , i det skyvedøren går opp åpenbarer himmelen seg.
De første solstrålene skapte et nydelig maleri , himmelen har aldri føltes nærmere.
En soloppgang ga meg ny styrke , det var som om den var sendt til meg.

Igjen ble jeg påminnet om alt jeg kjemper for , jeg ble påminnet om at den kampen jeg kjemper handler om så mye mer enn endestoppet. Jeg kan kanskje aldri vinne min kamp , men på mange måter har jeg allerede vunnet. Det er nemlig ikke sluttresultatet som har noe og si , alt som betyr noe er livet her og nå…

Nå er det bare en uke igjen til jeg skal legges inn på sykehuset , en planlagt innleggelse vel og merke. Lungelegen vil nemlig teste ut en annen pustehjelp maskin på meg som jeg eventuelt kan bruke om natten , selv om pustestoppene mine ikke er så mange enda så vil han gjerne teste denne maskinen. Den jeg har nå klarer ikke ta unna alle pustestoppene mine , og når lungelegen min er en perfeksjonist i tillegg så vil han gjerne prøve.

Så selv om jeg egentlig kunne droppet det så sa jeg ja , for med denne maskinen følger det med en ny maske. Som dere vet så har jeg slitt med den masken jeg har i det siste , så håpet er at jeg klarer å venne meg til denne nye masken slik at jeg slipper flere problemer. Jeg har prøvd denne nesemasken før , men jeg har aldri lagt med den om natten før. Så den 11 Mai skal jeg sove på sykehuset i noen netter , forhåpentligvis holder det med to.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Natten i natt har ikke vært noe bedre dessverre , men jeg fikk heldigvis hentet inn litt søvn på morgenkvisten. Som alltid kom jeg meg opp til normal tid , men det som var litt uvanlig i dag var at jeg hadde assistent helt til 19 idag. Faktisk har jeg det hele tre ganger denne uken , ting begynner faktisk og normalisere seg igjen. Vi har alltid hatt ti timers vakter her , men siden vi har vært inne i en sårbar situasjon bemanningsmessig det siste året så har vi kun hatt hjelp til klokken 16.

Så idag trengte jeg ikke stresse med noe , det vi ikke rakk på formiddagen kunne vi ta igjen på ettermiddagen. Men det beste er at jeg ikke trengte å mase på gubben i dag når han kom hjem , han kunne gjøre det han ville uten å tenke på meg. Dessverre regnet det når jeg sto opp idag , men utover ettermiddagen kom solen tilbake. Så da var jeg snar med å komme meg ut , jeg må jo benytte meg av hjelpen når jeg har den.

Jeg har brukt ettermiddagen til og ordne ute , bytte teip på noen av perleriene til Vibbedille blant annet. Det var minst en som hadde løsnet ,  men heldigvis har jeg kjøpt inn en hel rull med ny teip. Dessuten måtte vi jo finne på noe med 17 Mai hjerte som en liten gutt hadde laget , og det ble festet til en blomster pinne.

Dagen har vært god den , det var godt å kunne bruke tiden på det jeg ville uten og plage gubben. Nå prøver jeg å bestikke min datter til å pusse ned de gamle spise møblene mine som jeg har ute , og jaggu ser det ut som vi har kommet til enighet. Vi har nemlig så mange ting nede i garasjen som ikke blir brukt lenger , så planen er å selge unna det meste. Jeg har sagt at min datter kan beholde pengene vi får mot at hun pusser ned møblene , en vinn vinn situasjon for begge parter. Nå ser jeg bare frem til morgendagen , jeg har nemlig hjelp til 19 da også , og da skal jeg endelig dekorere gangen ferdig…

Når jeg ble syk så hadde jeg kun et fokus , vi skal skulle gjøre alt for å ha en så normal hverdag som mulig. Ikke så mye for min egen del , for jeg visste at jeg måtte skape en ny hverdag for meg selv. Det viktigste for meg var barna , jeg ville ikke at de skulle leve med døden på sine skuldre hver eneste dag. Fokuset skulle være på livet , et liv her og nå.

På en eller annen måte har vi klart nettopp dette , jeg får ofte høre fra andre at familien vår er så “normal”. Noen blir faktisk litt satt ut når de kommer hjem til oss , for det bildet de hadde dannet seg på forhånd var ikke reelt. Vi er en familie som alle andre , vi krangler og ler like mye som andre familier. Barna mine smeller med dørene og rister oppgitt på hodet over deres håpløse mor , og gubben banner og steiker over rotete ungdommer. Vi er som folk flest , og her i huset er takhøyden stor.

Jeg er som mødre flest , i ene øyeblikket er jeg hønemor og i neste setter jeg skapet på plass. Barna mine får ikke noe fripass bare fordi jeg er syk , oppfører de seg ikke så får de høre det. Vi har jobbet hardt for å komme dit vi er idag , og jeg ville ikke hatt det på noen andre måter. Jeg er en av få mødre som faktisk blir glad hver gang ungene smeller med døren , eller skjeller meg ut for bagateller. For det er beviset på hvor godt de takler denne situasjonen , de tør å være seg selv til tross for at jeg er syk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Likevel er det en ting som gnager , og det er tydeligvis ikke bare meg som har grublet over disse tingene. En voksen gutt satte seg ned ved min side i går , og på sin vakre måte ga han uttrykk for sine grublerier. Jeg kjenner det i hjerterota hver gang de åpner seg , det varmer hele meg. Dype tanker fikk utløp , og når han skjønte at jeg hadde grublet på det samme kunne jeg se konturene av et lettet smil.

“Når skal vi ta farvel mamma , hvordan skal vi forberede oss?”

Sammen ble vi sittende å gruble , for hadde vi vært så opptatt av å leve livet at vi hadde skøvet døden til side? Vi var begge enige om at det var nettopp det vi hadde gjort , livet trumfet døden. For selv om vi ofte prater om det som venter oss så har vi aldri snakket om at vi må forberede oss , og hvordan gjør man det egentlig? Er det i det hele tatt mulig og forberede seg på at noen skal dø , og vil det hjelpe?

Som dere vet så har jeg prøvd å “rydde” opp etter meg , laget lister med ønsker for begravelse og testamente. Jeg har til og med skrevet mine siste ord ferdig , en takketale som jeg ønsker skal bli lest opp i kirken. Men vi har også hatt mange samtaler med barna om hva som kommer , hvilken fremtid som venter oss der fremme. Likevel lurer jeg på om det er nok , vil de føle at det har vært til hjelp den dagen jeg ligger på dødsleiet?

I over fem år har vi levd med denne sykdommen , ingen av oss vet når det er min tur. For alt jeg vet kan jeg få en infeksjon i morgen som kan bli min siste kamp , eller jeg kan være så heldig å få leve i mange år til. Vi fant til slutt ut at selve døden er det umulig og forberede seg på , vi kan lage så mange praktiske lister som vi bare vil men hvordan vi vil reagere når jeg ligger på det siste er umulig og forutse. Fokuset bør være på de tingene man kan gjøre noe med , og døden er ikke en av de tingene. Den kommer før eller siden uansett , så i mellomtiden fokuserer vi på livet her og nå…

Jeg skjønte ingenting når jeg hørte gubben banne på trappa i går kveld , den fredelige lørdagsidyllen ble plutselig brutt. Selv var jeg helt inne i krimmen på TVen , jeg hadde helt glemt lysene på ytter siden. Men de var altså årsaken til bannskapen på trappa , en gubbe var nemlig i full gang med å knipse bilder. For det ingen av oss hadde tenkt på var at lysene var tidsinnstillt , de skiftet farge hvert tredje sekund. Så der sto en svett gubbe med mobilen og knipset i vei , men uansett hvor mye han knipset så fikk han ikke fanget alle lysene på kameraet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er nemlig to innstillinger på lysene , en knapp til skiftende lys og en knapp til et fast varmt lys. Etter mye bannskap på trappa så ga han opp , ville jeg ha bilder fikk jeg velge det andre lyset. Likevel fikk jeg noen bilder , og jaggu lyser de godt. Så idag har vi endret om på innstillingene , og nå er det bare å vente på mørket igjen. Jeg er egentlig ikke så glad i sånne skarpe farger på utebelysningen , jeg foretrekker mye heller varme fredelige lys. Så nå får vi vente til kvelden kommer igjen , regner med de skaper den stemningen jeg er ute etter .

Dagen i dag startet sent , jeg ble liggende og dra meg til klokken var nærmere 12. Men guri hvor godt det var , spesielt etter de siste dårlige nettene. Huset var helt stille når jeg sto opp , den eneste som var tilstede var gubben. En liten gutt hadde blitt hentet av to nabobarn før jeg hadde våknet , så det var unormalt stille i huset til å være helg. Men plutselig hørte jeg ytterdøren gikk opp , og inn i stuen kom en liten heseblesende gutt løpende. Det var tydelig at han var oppspilt over noe , han ropte på inn og utpust.

” MAAAMMAA PAAAAAPPAAA , får jeg lov til å være med å fiske??”

Han lyste som solen der han sto , og bak han sto to nabobarn med bedende øyne. Selvfølgelig fikk han være med , det er jo så hyggelig at naboen vil ha han med på tur. Gubben gikk for å hente fiskestang og redningsvest , og like etter løp tre lykkelige barn ut døren. Tilbake satt to foreldre og kjente på stillheten igjen , bare meg og gubben i en stille stue. Men i det gubben satte seg ned i godstolen så gikk ytterdøren på nytt opp , vår første tanke var at en liten gutt hadde glemt noe.

Men inn kom mine foreldre , og det kunne ikke ha passet bedre. Det var da jeg kom på det , noe jeg har mast på gubben om å få fikset i mange måneder nå. Det var når min far kom inn at jeg kommanderte gubben opp på rommet til en liten gutt , og han fikk ta med seg svigerfar. En taklampe har nemlig blitt liggende på benken helt siden vi pusset opp rommet , gubben fant aldri ut hvordan han skulle få festet den. Ikke vil han be om hjelp heller , det er han for stolt til. Men idag ble den endelig hengt opp , takket være vaktmesteren i familien. Jeg tror ikke det tok fem minutter engang , seks måneders ventetid var nå over.

Det var en lykkelig gutt som kom hjem i ettermiddag , oppspilt etter fisketuren hadde han mye og fortelle. Når han i tillegg så at lampen var kommet opp ble gleden fullkommen , han har virkelig hatt en strålende dag.
Akkurat det har vi også hatt , vi har virkelig kost oss i eget selskap. Men nå er enda en helg snart over , likevel er jeg glad for at vi er i Mai måned. For Mai kommer alltid med mange fridager , og de skal nytes fullt ut. Men først skal kvelden nytes , og kanskje jeg er så heldig at jeg får se lysene med egne øyne ikveld…

Har du noen gang tenkt over hvor vanskelig det er å forklare noen hva du mener bare ved å bruke ord? Gi en veibeskrivelse feks , eller forklare hvordan den kjolen du så i butikken igår så ut, hvordan gjør man det på en mest oversiktlig måte slik at andre forstår. Noen ganger holder det med en enkel forklaring , andre ganger må man ned til den minste detalj for at motparten skal forstå. Likevel er det nesten umulig å unngå misforståelser , uansett hvor mye du prøver så er det alltid en beskjed som blir feiloppfattet.

Hver dag har jeg det sånn , hver dag prøver jeg å organisere hus og hjem kun ved bruk av nedskrevne lister og muntlig kommunikasjon. Når man i tillegg har problemer med språket blir det spesielt utfordrene , noen ganger føles det som om den blinde prøver å hjelpe den døve.

Tenk bare på hvor mye du sier hver dag , hvor mange beskjeder du gir og hvor mange samtaler du har. Fra du står opp til du legger deg blir stemmen din brukt , du bruker den uten å tenke på hvor mye språket ditt egentlig betyr. Jeg husker hvor fortvilet en venninne av meg var for en stund siden , hun fortalte at stemmen hennes hadde plutselig sviktet. Hun sto opp en morgen og oppdaget at den nesten var borte , det var nesten umulig for andre og forstå hva hun sa.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hun ble rådvill , hun prøvde å skrive ned det hun ville formidle men det tok jo sin tid. Plutselig skjønte hun hvordan jeg måtte ha det , frustrasjonen over å ikke bli forstått var enorm. Ikke kunne føre en samtale lenger , beskjeder som stadig ble misforstått , men også hvor vanskelig det var og formidle et budskap uten ord. Det endte opp med at hun gjorde alt selv , det var lettere å gjøre det selv enn å bruke tiden på og prøve å bli forstått.

Jeg lever med den frustrasjonen hver dag , rundt meg hører jeg samtaler hver eneste dag. Samtaler som jeg ikke kan delta i lenger , det blir for slitsomt og stadig måtte gjenta mine ord. Jeg må tenke meg om hver gang jeg skal gi en beskjed , tenke på hvordan jeg kan gjøre setningene mine kortest mulig. Men også hvordan ordene mine blir mest mulig forståelig , slik at jeg slipper å måtte gjenta. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre alt selv , men når man er fanget i egen kropp så blir det umulig.

Det verste er imidlertid den følelsen , en følelse av å ikke kunne være en del av “gjengen” lenger , noen ganger føler jeg meg bare utenfor. Det muntlige språket blir aldri det samme som det skriftlige , en øyenstyrt datamaskin kan aldri måle seg med trillende lette ord. Jeg har mistet det viktigste med meg selv , min unike stemme er nesten forsvunnet. Men inni meg hører jeg den fortsatt , en vakker melodi som engang tilhørte meg…

Det er lenge siden jeg har hatt så mye problemer med Bipap masken som jeg hadde i natt , en time etter at jeg var blitt lempet i seng begynte den å tulle seg. Klokken 03.20 orket jeg ikke mer , da hadde vi holdt på siden klokken 01.00. Normalt sett så pleier en vask av masken og hjelpe på , men selv etter to runder under såpevann så gled den ned på ansiktet mitt. Luften som egentlig skulle gå inn i meg fant heller veien ut i rommet , en ulempe med disse helmaskene er nettopp lekkasje.

Så at det har vært en dårlig natt trenger jeg vel egentlig ikke si engang , gubben så det på meg med engang han kom inn på rommet mitt i morges. Men her i huset er det ingen kjære mor , når gubben har bestemt seg for noe så blir det som oftest sånn. Han bestemte seg nemlig i går kveld , i dag skulle kjerringa igjen dusjes. Noen ganger tror jeg at han liker det , for når han dusjer meg oftere enn seg selv så kan man begynne å lure.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg følte meg slettes ikke klar når han kom trampende inn på rommet , men er det en ting jeg har lært så er det at det nytter ikke å protestere. Før jeg fikk åpnet øynene hang jeg i løse luften , og like etter kjente jeg de første kalde dråpene fra dusjhodet ramle ned på meg. Igjen skjønte jeg at nye shampoflasker måtte føres opp på handlelisten , nå vet jeg hvordan betongbilen har det når gubben setter i gang med rengjøringen. Peeling produkter er oppskrytt , gubbens rue arbeidshender skrubber bort det meste.

Når vi omsider kom levende ut fra såpehavet bruset gubben med fjærene sine , klappet seg på skuldrene og konkluderte med at han hadde klart det igjen. Rød som en solbrent brennmanet satt jeg der , mens jeg prøvde å kjenne etter om alle lemmer fremdeles var på plass. Gubben burde starte sin egen yoga skole , om han ikke har så myke ledd selv så er han en kløpper på å tøye andre sine. Sist gang jeg var i spagaten var engang på 90 tallet , ja det vil si inntil idag.

Det eneste som ga meg håp var solen som hadde vekket meg i morges , gjennom gardinene lyste solstrålene opp rommet mitt. Men når jeg kom ut i stuen fikk jeg meg en nedtur , den solen som hadde vekket meg var nå forsvunnet. En liten gutt forsvant ut når jeg var i dusjen , to nabobarn kom og hentet han. De bryr seg ikke om det er sol eller ei , så lenge det ikke regner så er de godt fornøyd. Jeg derimot turte knapt rulle ut på verandaen , en kald nordavind var ikke det som fristet mest rett etter en dusj.

Men ut måtte jeg , åtte sommerfugler lå på benken og ventet. Så etter at gubben hadde pakket meg inn i et teppe var det bare å komme seg ut , men når den kalde nordavinden traff meg i nakken forbandt jeg meg på at jeg skulle inn igjen med engang vi var ferdig. Egentlig var det meldt et praktfullt vær i dag , men slik ble det altså ikke. Nå sitter jeg bare spent her og venter på mørket , det blir spennende og se om de faktisk lyser i kveld. I motsetning til meg så har en liten gutt vært ute i hele dag , regner med det er en som slukner tidlig ikveld.

Helgene flyr så fort avgårde , tenk at i morgen er det allerede søndag igjen. Men først gjør vi oss klar til en ny episode Kompani Lauritzen , lørdagskvelden skal nytes til det fulle. Jeg håper dere har hatt en god 1 Mai , så får vi håpe at våren faktisk kommer denne måneden…

Selv om jeg ble glad for en god plassering i går så betyr ikke det så mye for meg , det som faktisk betyr noe er alle dere.
Det føles fortsatt som i går at jeg såvidt lå på plass 100 med noen få lesere , og helt siden da har det stadig kommet flere til.
Jeg hadde aldri vært der jeg er idag uten dere lesere , takket være dere har jeg fått en ny hverdag.

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle sitte her fem år etter lynet slo ned og skrive om min hverdag , men det viser bare at ingenting er umulig.
Når en dør lukkes åpnes en ny , og den nye døren førte meg inn i en ny verden.
Men den førte meg også til alle dere lesere , når mørket var på sitt mest avslappende så brakte dere med dere lys.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har mistet mange venner de siste årene , en etter en har de forsvunnet. Noen har jeg selv skjøvet unna , jeg ville ikke påføre dem min smerte og lidelse. Andre har trukket seg unna av samme årsak , de orket ikke se meg svinne hen. Avstand er noen ganger det beste , etterhvert som tiden går så blir det lettere å glemme. Men de sterkeste har blitt , stått ved min side uansett hvor mye jeg har prøvd å skyve de unna. Det var nemlig slik i begynnelsen , jeg trodde det var best å være alene.

Men når jeg begynte denne bloggen hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få så mange nye inn i livet mitt , fremmede mennesker som spredde rundt seg med en nestekjærlighet så stor. Min mann pleier å si , “du har kanskje mistet mange , men jaggu har du fått mange nye” 
Tanken på at jeg som er fanget i min egen kropp skulle få så mange nye venner slo meg ikke , men her sitter jeg hver dag og skriver med dere.

Ja jeg ser på dere som mine venner , for dere følger meg i tykt og tynnt.
Gang etter gang drar dere meg opp , når jeg ikke ser lyset så viser dere vei.
Gjennom deres gode ord og omtanke gir dere meg styrke , dere gir meg håp når jeg har mistet mitt. Så selv om det er gøy med gode plasseringer så betyr det egentlig ingenting , det som betyr mest for meg er alle dere…

Så tusen takk for alt dere gir meg og min familie , dere er fantastiske 💖

Dette synet var det første som møtte meg når jeg slo på datamaskinen i dag , en melding med et bilde av blogglisten gjorde meg nesten sjokkert. Takket være dere har jeg nå fått den høyeste plasseringen hittil som blogger , noe jeg aldri hadde trodd for ett par .år siden.

Jeg har sett det i det siste , antall sideanvisninger har økt betraktelig. Og det kan jeg takke dere for , jeg har sagt det før og sier det igjen , jeg har verdens beste lesere. Så at det ble en god start på dagen i dag er det ingen tvil om , dette gir masse motivasjon til å fortsette. Jeg ble faktisk så satt ut at jeg glemte av alle mine planer for dagen , sommerfuglene ligger enda i eskene sine.

Jeg hadde jo planer om å henge de opp i dag , men denne fredagen har rast avgårde. Assistenten hadde med seg de resterende sommerfuglene når hun kom på jobb i dag , hun hadde kjørt inn til byen i går ettermiddag og hentet de slik at hun slapp og bruke tid på det idag. Det var fantastisk snillt gjort av henne , hun brukte sin egen fritid på meg.

I dag har jeg brukt formiddagen til å svare på meldinger og mail etter gårsdagens innlegg , det er så fint å se at en ny type hostemaskin skapte begeistring. Det er alltid godt og få oppleve at forskningen leder til noe , spesielt når det kan komme til nytte for så mange. Vi har kanskje ikke en kur mot denne sykdommen , men alt som kan bedre hverdagen litt for oss er gull verdt.

Det har vært et fantastisk vær ute i dag , men jeg har vært helt inne i min egen boble og la egentlig ikke merke det før assistenten gikk hjem for dagen. Men det var da virkeligheten slo ned igjen , jeg kunne nesten høre det på ringelyden på Messenger at gubben var stresset.
“Ja hva tenker du på kjære” spurte jeg forsiktig.
“DET E SÅ SATA#S I HÆL#ET# KØØØ” ropte gubben gjennom høyttaleren , så høyt var det at jeg kunne nesten kjenne lufttrykket gjennom dataskjermen. Jeg skjønte at her var det bare å skru ned volumet på det laveste nivået , jeg ville nødig miste hørselen også.

Han trengte egentlig ikke si mer , jeg visste jo hvorfor han var stresset. En liten gutt skulle hentes i barnehagen , og der sto han fast i verdens lengste bilkø. Alle vil jo sikkert på hytta i finværet , og når alle får den samme tanken så ender det med kaos i trafikken.

Den eneste muligheten vi hadde satt oppe på rommet sitt , min datter hadde kommet tidlig hjem fra skolen idag. Og akkurat det angret hun sikkert på når gubben ringte henne like etter at han hadde snakket med meg , trampende kom hun ned trappa. Siden hun ikke vil kjøre min bil så var det kun en mulighet igjen , og like etter forsvant hun og en liten tass ut døren. Stresset løp de bortover veien , de hadde jo en barnehage og rekke.

Så jeg fikk en stille stund for meg selv , og stille ble det virkelig. Men når Poirot begynte på TVen så passet det midt i blinken , for jeg elsker slike gamle krimserier. Ja jeg vet jeg er sær , gubben blir helt fortvilet hver gang jeg setter det på. Jeg rakk knapt se ferdig dagens mysterie før ytterdøren gikk opp , storesøster og lillebror var kommet hjem. Men idag kom han ikke hoppende inn i stua mi , jeg hørte det på skrittene at han ikke var helt fornøyd.

“Hvorfor ble ikke du med mamma , nå måtte jo jeg gå HEEELEEE veien”

Det hjalp ikke at jeg forklarte at assistenten hadde gått når vi fikk beskjed om å hente , han skulle bli hentet av mamma taxien. Heldigvis visste jeg akkurat hva som skulle til for å bedre humøret til en liten gutt , det er nemlig fredag idag. Jeg trengte bare påminne han om hvilken dag det var i dag og da styrtet han opp på rommet sitt , godterifeen kommer nemlig alltid på fredager. Like etter sto han fornøyd fremfor meg , lykkelig viste han frem hva han hadde funnet i postkassen sin.

Så fornøyd ble han at han plutselig kom på at han hadde jo en overraskelse i sekken , godteriet ble slengt på bordet i det han løp ut i gangen for å hente det. Med hendene på ryggen kom han løpende inn til meg og sa , “dette er bare til deg mamma.” 
Igjen ble mammahjerte rørt , det vakreste lille 17 Mai hjerte ble stolt vist frem. En liten gutt strålte når han så hvor glad jeg ble , det var som om solen hadde flyttet inn. Nå skal vi henge det på ytterdøren i morgen , og der skal det få henge til langt over 17 Mai.

Så nå kan helgen bare begynne , med denne starten kan den ikke bli annet enn strålende. Det ser ut som at været skal holde seg fint hele helgen , noe som betyr at jeg kan komme meg mye ut. Jeg har jo åtte sommerfugler som må henges opp , og den ærefulle oppgaven er det gubben som skal få.

God helg alle sammen , og takk for at dere følger meg 💜