Jeg var ganske spent i dag når jeg våknet, for i dag skulle rullestolen utprøves igjen. Etter forrige gangs utprøving var jeg ikke helt fornøyd, det er små marginer som avgjør om jeg sitter godt eller ikke. Sangen til Anne Grete Preus dukket plutselig opp i hodet mitt idag, en millimeter er ofte nok. Det er noe gubben har fått erfare, bitte små justeringer er ofte alt som skal til. Menneskekroppen er rar av og til, spesielt med en sykdom som ALS.
Se så fint det lyser i hagen om kvelden, jeg må kjøpe flere lys til neste år…
Ta ryggsmertene mine feks, de kommer som regel alltid når jeg bytter sittestilling. Likevel blir jeg aldri klok på hva som utløser de, hva som trigger eller ikke. For meg er ALS ganske så fasinerende, tenk bare på hvor fort en frisk kropp brytes ned. Alt blir påvirket, og det er nesten så jeg kan kjenne hvordan skjelettet mitt vrir seg rundt. Som en skrue som borrer seg inn i tørt treverke, og du kan se hvordan sprekkene blir større jo dypere du skrur.
Stadig kjenner jeg på nye forandringer med kroppen min, jeg slutter aldri å la meg forbause over hvor mye skade denne sykdommen gjør. Hver gang jeg ser meg i speilet så kvepper jeg, det er ganske utrolig at denne halvdaue kroppen en gang har løpt til fjells. De slappe armene mine som en gang bar rundt på fire barn, og en sliten overkropp som en gang løftet vekter i hundre kilos klassen. Sakte men sikkert dør kroppen min, og underveis mister jeg all kontroll.
Uansett hvor mye jeg prøver å finne et mønster med tanke på smerter eller annet ubehag så er det umulig, kroppen endrer seg så fort at når jeg har funnet ut at et problem så dukker det opp et annet. Det er noe av det verste med denne sykdommen, jeg kjenner ikke min egen kropp lenger. Man vet aldri når neste komplikasjon dukker opp, med denne sykdommen mister man all kontroll.
Nydelig vær i dag også…
Derfor blir stadig nye justeringer av hjelpemidler helt nødvendig, og på det området er ikke jeg den flinkeste. Jeg nedprioriterer den delen til stadighet, selv om jeg vet det er nødvendig så hater jeg det. Hver gang jeg må endre på utstyret så blir sykdommen satt i fokus, og jeg blir igjen påminnet om hvilken vei det går. Jeg har akseptert min skjebne, jeg vet hva som venter meg der fremme. Men disse stadige påminnelsene om at kroppen tæres sakte ned vil jeg helst slippe.
Vår vakre lille venn…
Men nå tror jeg vi er i mål, alt som trengs nå er en plate for å bygge fotbrettet mer opp. Jeg håper dette er de siste tilpasningene på en stund, og at rullestolen holder mål i alle situasjoner. I morgen får jeg en ny hvilestol også, etter et helt år får jeg endelig en hvilestol som er tilpasset meg. Så nå skal jeg være klar for nye sprell, både innendørs og utendørs…
Det engasjementet som jeg har sett de siste dagene rører meg til tårer, så mange fine ord fra alle dere. Vixen har engasjert mange av dere, lesere og medbloggere har kastet seg rundt. Men for meg er det ikke selve Vixen som betyr mest, det som virkelig betyr noe er den støtten jeg får fra lesere og andre bloggere.
Nå har jeg blogget i tre år, denne reisen har vært fantastisk. Men det er først i år at jeg ser en endring innenfor denne bloggverdenen, en endring som varmer mitt hjerte. Bloggere som nominerer andre bloggere gjør meg rørt, det er ikke bare leserne som hiver seg rundt.
Denne bloggverdenen har forandret seg de siste årene, den er blitt mer medmennesklig. Overfladiske ting er blitt erstattet med omtanke, det handler ikke lenger om å være best. Nå handler det mer om å se det beste i hverandre, vi er mange bloggere som har oppdaget verdien i og få andre til å skinne. Vixen er et bevis på dette, jeg har aldri sett så mange gode ord fra bloggere om andre bloggere.
Det gjør meg både stolt og rørt, vi er mange bloggere som holder sammen. Jeg håper det vil føre til en endring av Vixen på sikt, jeg håper de medmennesklige verdiene vil komme mer frem. For to år siden følte jeg meg så til de grader utenfor når jeg deltok på Vixen, jeg hørte absolutt ikke hjemme der. Det håper jeg vil endre seg etterhvert, Vixen bør være en plass for alle.
Selv har jeg nominert flere av mine medbloggere, håpet er at de alle får en plass på denne uvanlige prisutdelingen. Jeg er takknemlig for alle nye bekjentskap jeg har fått gjennom denne tiden som blogger, jeg føler meg rikere som menneske.
Innlegget under et bevis på denne endringen som nå pågår, når jeg leste Bunny Trash sitt innlegg om meg og andre bloggere kom tårene for alvor. Hans innlegg er bare et av mange, de siste dagene har jeg lest mange slike innlegg. Derfor er jeg stolt over å være en del av denne nye bloggverdenen, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått lov til å bli med på denne reisen så lenge…
Advarsel: Innlegget kan inneholde spor av humor og ironi.
Jeg burde jo ha skjønt det, når gubben sier en time mener han egentlig to! Det er rart det der, hver gang gubben skal noe så blir tid ubetydelig. Og jeg som trodde det var en egenskap som tilhørte oss kvinner, ja som når vi drar på shopping og bruker dobbelt så lang tid enn det vi har sagt. Og når vi først kommer hjem så later vi som om den nye buksa egentlig er ti år gammel.
Hadde ikke naboen kommet på besøk i går kveld så hadde jeg fremdeles vært total uvitende, for det viste seg at gubben sin flytur var litt lenger enn det han hadde gitt uttrykk for. Det kunne endt med katastrofe dersom jeg ikke hadde fått vite at han egentlig skulle være borte til langt på kveld, jeg kan nesten se det for meg. Spesielt når jeg tenker på gubben sin siste setning før jeg la meg i går, en setning man absolutt ikke vil høre rett før en flytur med et småfly. “Æ e nu godt forsikret kjære, ja i tilfelle vi styrter”.
Så med det i bakhodet kunne dette blitt en thriller kveld dersom naboen ikke hadde kommet i går, for tenk hvordan denne kjerringa hadde hatt det dersom han ikke hadde kommet hjem uten å gi beskjed? Jeg vet ihvertfall hvem jeg hadde ringt først. Det kunne blitt litt av et blogginnlegg, jeg og hele Hæren på jakt etter gubben. Den tanken påminnet meg om at jeg må be Permobil om å oppgradere både fart og batteripakken på rullestolen min, for her i huset vet man aldri når det er bruk for begge deler.
Når vi først er inne på temaet om å glemme ting så skjedde det noe som gjorde meg en smule bekymret, jeg begynner å lure på om den løpeturen etter en forsvunnet gutt har gjort mer skade enn først antatt. For i går skulle jeg bestille skolemelk til guttungen, og siden jeg mest sannsynlig dauer før gubben satte jeg det på hans navn. Men når jeg ba gubben gå inn og fylle ut skjemaet fikk jeg et oppsiktvekkende spørsmål i retur, et spørsmål som gjorde meg en smule bekymret for om en flytur var det riktige valget. “Ka e telefon nummeret mitt, æ trenge mailadressa mi og”.
Rettigheter : tegninger.no
Men fra spøk til alvor, i dag syns jeg bare synd på gubben. Jeg så det på han med engang han kom hjem, gleden og spenningen hadde forsvunnet fra ansiktet hans. Det viste seg at flyturen han hadde gledet seg til var blitt avlyst, i siste liten gikk alt i vasken. Gubben snakket noe om været når han kom hjem, det var visst altfor lavt skydekke til å kunne fly.
Det var fryktelig synd for gubben hadde hatt godt av de timene utenfor huset, er det noen som trenger et avbrekk så er det han. Nå håper vi bare det byr seg en ny mulighet i løpet av uken, jeg håper han får sin drøm oppfylt. Jeg er bare så glad for at han fikk fly helikopter i sommer, han fikk i det minste det ønsket innfridd. Men ønsket om å fly småfly må vi få til, om jeg så må kapre et selv…
Livet går opp og ned, vi er alle en del av livets berg og dalbane. Følelsesregisteret er stort, og en følelse tror jeg går igjen hos oss alle. Vi har alle følt på den til tider, en gnagende følelse som kan spise deg opp. Skyldfølelse er noe de fleste av oss har fått føle på gjennom livet, noen har følt på den i korte øyeblikk mens andre må lære seg å leve med den for alltid.
Det skal ikke ofte så mye til før den dukker opp, litt for sjeldne telefonsamtaler til sine kjære er ofte nok. Omplassere våre kjære på sykehjem når de helst vil være hjemme er noe mange føler på, og når tiden ikke strekker til kjenner mange også på det. Eksemplene er mange, skyldfølelsen kan dukke opp i de fleste situasjoner. Men for noen av oss går det ikke en dag uten at den følelsen dukker opp, og jeg er en av de.
De færreste av oss vil leve et liv hvor man er avhengig av andre for å leve, de fleste av oss vil klare oss selv. Leve selvstendige liv, slippe å føle oss til bry. Jeg hører det til stadighet “du må ikke ha dårlig samvittighet, det er jo ikke din feil”, men jeg finner det ironisk at noen av de som sier dette selv ikke klarer takke ja til hjelp når de blir tilbudt den.
Det var en psykolog som sa en setning til meg ganske tidlig i sykdomsforløpet, en setning som har hengt med meg siden. ” Du er et menneske Vivian, det at du har skyldfølelse overfor dine kjære er et bevis på hvor mye du bryr deg”. Den setningen sier mye, spesielt for meg som er pleietrengende. Skyldfølelse er en følelse jeg har lært meg å leve med, og for meg er den et bevis på den kjærligheten jeg har overfor mine kjære.
Jeg tror alle ville følt på den samme følelsen dersom de hadde vært i mine sko, det er en del av å være menneske. Skyldfølelse er like normal som livet selv, og jeg er glad for at jeg har den følelsen. For det viser bare at jeg har omtanke for de rundt meg, den følelsen er et bevis på at jeg er et menneske. Jeg vet jeg ikke trenger å ha skyldfølelse, jeg vet det ikke er min feil at jeg sitter her i dag. Men jeg vet også at skyldfølelsen er et bevis på at jeg fortsatt lever, et bevis på den kjærligheten jeg har til de rundt meg…
Heldigvis våknet gubben til liv etter noen timer i går, men jeg må innrømme at jeg ble en smule bekymret der en stund når han begynte å bable om hvor god livsforsikring han hadde. Så når han omsider kom seg på beina var det min tur til å gå ned for telling, her i huset bytter vi på våre sammenbrudd. Jeg tror jeg snakker for både meg og gubben når jeg sier at vi begge sluknet før vi traff puta i går kveld, en skolegutt hadde tatt knekken på oss begge. Gubben begynte å fable om pubertetstiden i går, med andre ord har han mye og se frem til.
Så idag har jeg hatt en hviledag, og jeg er ikke den eneste. Vår firbeinte lille venn var tydeligvis også sliten etter helgen, med fire bein rett til værs var han litt av et syn der han lå. Med andre ord har det vært en rolig formiddag her i huset, Gracie og Frankie har stått på TVen helt fra jeg sto opp. Nå er jeg kommet til sesong 3, noe som sier sitt med tanke på at jeg begynte på den forrige uke. Med dette tempoet så har jeg vel fullført alle syv sesongene innen en uke, jeg tror jeg må komme meg ut etterhvert.
I helgen spådde gubben at resten av august skulle bli regnfri, og så langt ser det ut som han har rett. For nok en gang sto jeg opp til en skyfri himmel, noe som medførte til at jeg måtte ta en siste barbering av mine to hårete legger. Det ble tydelig at to legger hadde innstilt seg på en ny årstid, men idag ble det klart at sommeren ikke har sluppet taket helt enda.
Hvis det blir det samme været i morgen så vil gubben få seg en fantastisk opplevelse, han og naboen skal nemlig ut på en flytur i morgen ettermiddag. Naboen vet nemlig at gubben er en smule interessert i fly, og har derfor organisert en flytur med et småfly i morgen. Du kan tro gubben gleder seg, han er som et barn på julekvelden. Og jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig, men gudene skal vite at jeg unner han den opplevelsen av hele mitt hjerte.
Jeg gleder meg til å se bilder fra turen, jeg har nemlig hørt rykter om at de skal fly over her i morgen. Så jeg tror jeg må sørge for å sitte i rullestolen i morgen ettermiddag, slik at jeg kan se flyet fra verandaen. Det er det jeg alltid har sagt, vi bor i et fantastisk nabolag. Vi har noen fantastiske naboer rundt oss, at vi er heldige er det ingen tvil om. Så nå gleder jeg meg til å se gubben under himmelen blå, er det noen som fortjener det så er det han…
Jeg kjente det i går, hvor forferdelig sliten jeg egentlig er. De siste ukene har gått mer inn på meg enn jeg trodde, og i går gikk all luften ut av meg. Jeg fikk et lite avbrekk på lørdagen, men når vi nærmet oss hjem kjente jeg hvordan klumpen i magen gradvis vokste seg større.
For første gang på lenge gruet jeg meg til å komme hjem, alt jeg ville var å snu bilen rundt og bare fortsette å kjøre. Synet av et lite brunt hus fikk alle bekymringer til å vende tilbake, bekymringer for en uviss fremtid. Noen ganger er det ikke like enkelt å leve i nuet, når man stadig møter motstand legger det seg en skygge over alt annet.
Enkelte ganger tenker jeg at det er bedre om jeg forlater skuta mens jeg enda kan, finner meg et annet sted og bo. Gudene skal vite at vi har hatt den praten mange ganger, og i går kom temaet opp igjen. Jeg er nemlig ikke den eneste som gruer seg for fremtiden, hele familien går på nåler nå i påvente av hva som vil skje fremover.
Det verste er den følelsen man til stadighet får, skyldfølelsen som stadig vender tilbake. En skyldfølelse som jeg ikke kan styre, den følelsen vil forfølge med meg til det siste. For når jeg ser bekymringen i mine kjære sine øyne forsvinner fornuften, og alt jeg blir sittende igjen med er en tanke om at jeg ikke har gjort nok…
Jeg sovnet som en stein i går, sluknet faktisk midt i innlegget jeg holdt på å skrive til dere. Noen ganger strekker ikke døgnet til, og håpet mitt om å få ferdig innlegget i de mørke nattetimer brast. Trettheten tok overhånd, noe jeg merket til de grader når jeg våknet i dag tidlig. Jeg har hørt rykter om at jeg sover med et øye oppe, og i dag ble det bevist. Et øye er tydeligvis nok for at en datamaskin skal reagere, for det viste seg at jeg hadde funnet opp et nytt skriftspråk mens jeg lå og sov. Flere uforståelige setninger hadde blitt til i løpet av natten, uvisst hva jeg har prøvd å formidle til dere i natt.
Egentlig hadde jeg planer om å ta livet helt med ro i dag, men når jeg igjen våknet opp til en skyfri himmel tok lysten meg. Jeg skal være temmelig kjørt når jeg ikke utnytter finværet i helgene, det har jeg ikke samvittighet til. Og med gårsdagens fine tur fremdeles ferskt i minne måtte en ny tur planlegges i dag. Nå ble det ikke den helt store turen i dag, men jaggu ble den litt stressende der på slutten.
Vi bestemte oss nemlig for å gå bort til fotballbanen med en liten gutt, en liten søndagstur i finværet. En skolegutt heiv seg på sykkelen mens gubben og en firbeint venn tok beina fatt, mor kom som alltid crusende etter. Det ble fullt liv på fotballbanen, spesielt når en liten gutt oppdaget at mor hadde fløyte på rullestolen sin. Dermed ble jeg utnevnt til dommer i dagens fotballkamp, det var nesten som å se David mot Goliat der ute på gressmatten.
Alt gikk helt fint, vi koste oss alle sammen i solsteiken. Men så skulle vi hjem igjen, og en liten skolegutt hadde tydeligvis hemmelige planer på gang. Normalt sett så pleier han å sykle noen meter for så og vente på oss, og dersom jeg freser avgårde i rullestolen så kan du være sikker på at jeg får høre det fra en liten gutt. Men i dag hadde han tydeligvis fått det for seg at han var jo skolegutt nå, så han bestemte seg for å stikke av fra far og mor.
Alt vi så var to små bein som tråkket vilt opp bakken, og like etterpå var han vekk! Jeg hørte gubben sin banning når vi kom opp bakken og oppdaget at han var borte, vi skjønte begge to at nå hadde en liten gutt bestemt seg for å komme seg hjem på egenhånd. Plutselig ble det fullt stressnivå på to foreldre, vi kunne ikke komme oss fort nok hjem. Problemet var bare at hjemturen var full av motbakker, i tillegg varmet solen over oss. Aldri har jeg sett gubben gå så fort før, det luktet svidd bortover en asfaltert skolevei. Han småløp ved siden av rullestolen som nå gikk på høyeste hastighet, verken humper eller hull stoppet denne kjerringa i dag. Det eneste jeg var glad for var at vi ikke traff på andre turgåere, de hadde nok blitt traumatisert av synet.
Hvor er turboen når jeg trenger den??
Kjerringa kom kjørende først, vill i blikket med hårmanken rett opp viket hun ikke unna for noen. Bak kjerringa kom gubben løpende, knallrød i toppen og med en firbeint venn i armene var han litt av et syn. Alt jeg hørte bak meg var pesing og banning, og det var en stund der hvor jeg var redd for at han skulle få et hjerteinfarkt. Opp siste bakken til huset så vi han, en liten gutt sto stolt på toppen og vinket til oss. “Så treige dere er” ropte en liten gutt til oss fra verandaen, den setningen ble ikke vel mottatt av gubben.
Uten et ord stormet gubben inn ytterdøren, sofaen var hans eneste mål. Jeg kunne høre hvordan sofaen knaket i det gubben gikk ned for telling, og der ligger han enda. Den eneste trøsten er at en skolegutt ikke trenger å lære seg veien til og fra skolen, men akkurat det har jeg ikke turt å si til gubben. Nå lurer vi bare på om vi får gubben opp av sofaen før morgendagen, eller om vi rett og slett må innhente en sykemelding…
Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne dette innlegget, denne lørdagen ble helt magisk. 07.00 startet dagen, vi hadde nemlig noen familiemedlemmer vi gjerne ville treffe. Tantebarnet mitt (som nå er voksen) og kjæresten hadde tilbrakt ferien på hytta sammen med min bror og svigerinne, og med seg hadde de sine to hunder. Men når min bror sa at de skulle reise igår rundt lunsjtider skjønte vi at det måtte bli en tidlig start, vi ville så gjerne treffe både de og hundene.
Derfor ble det en “litt” tidligere start enn det vi hadde sett for oss, og det skulle vise seg å bli en litt senere avslutning også. For et vær vi våknet opp til, sol og skyfri himmel så langt øye kunne se. Likevel merket vi at en ny årstid sto om hjørnet, for med engang solen forsvant ble det hutrende kaldt. En liten gutt var i fyr og flamme når vi startet, og flammen ble enda større når vi kom frem. Tre hunder kom løpende for å ønske oss velkommen når vi kom, og i bilen vår satt den fjerde hunden som nå ikke kunne komme seg fort nok ut av bilen.
For et liv det ble, heldigvis hadde vi nok av boltringsplass. Utrolig nok kom alle hundene overens, to tisper og to hannhunder ble bestevenner i idylliske omgivelser. Like etter at vi hadde ankommet kom det en bil kjørende nedover bøen, og jeg trengte ikke se bilen engang for å vite hvem det var. Jeg hadde nemlig lagt merke til han når vi kjørte forbi huset hans, halvslengt i en stol lå han og fulgte med på omgivelsene. Min kjære barndomskamerat hadde sett oss komme kjørende, og nå heiv han seg i bilen for å komme ned til oss.
Det ble plutselig fullt liv nede i fjærasteinene, gjensynsgleden var stor. Familie og venner i skjønn harmoni, og det skulle vise seg at vi skulle bli enda flere etterhvert. Min svigerinne sitt vaffeljern fikk virkelig kjørt seg i går, for gjennom hele dagen kom det folk for å hilse på. Min lillebror som bor der inne kom bort med sin familie, søskenbarna mine og min onkel kom ned, ja det ble rene skjære familitreffet denne lørdagen. Jeg smilte fra øre til øre i hele går, og igjen følte jeg på hvor heldig jeg egentlig er. Vivian var hjemme igjen, og nå satt jeg der omringet av gode mennesker.
En liten gutt har fått nye opplevelser i fleng, sammen med sine jevnaldrende søskenbarn koste han seg virkelig. Det samme gjorde vi, og jeg må innrømme at det kom noen gledestårer underveis. Mitt søskenbarn lurte på om vi ikke ville komme innom dem på vei hjem for å se nyfjøset deres, mannen hennes er nemlig bonde. Nå har ikke jeg vært i et fjøs siden jeg var ung jente, og bare tanken fikk gamle minner til å komme tilbake. Alle de herlige sommrene der inne på min bestemor og onkel sin gård, hoppe i høyet og få kuene ut på beite, alt kom tilbake når søskenbarnet mitt inviterte oss.
Så selvfølgelig kunne vi ikke si nei til den invitasjonen, dessuten hørte vi rykter om flere nyfødte kalver de siste ukene. Men vi hadde det ikke travelt, tiden eksisterte ikke denne lørdagen. Vi grillet og koste oss nede i fjæra, det var ikke før sola forsvant i sjutia at kulden ga oss et spark i ræva. Men før vi kunne sette kursen mot mitt søskenbarn så hadde vi et stopp vi måtte ta, for min gode barndomskamerat ga oss et tilbud som vi ikke kunne takke nei til.
Det er nemlig ikke lenge til hjortejakta starter igjen, men det skulle vise seg at min barndomskamerat allerede hadde fryseren full av hjortekjøtt. Derfor lurte han nå på om vi ville ha litt med oss hjem, for han skulle uansett på jakt igjen i år. Det tilbudet var for godt til at vi kunne si nei, og vi fikk med oss flere kilo med nydelig kjøtt i går. Tuuuusen takk Arne, du skal vite at vi er evig takknemlig💖 Gud hvor godhjertet den mannen er, men slik har han alltid vært.
Så med en Rema 1000 pose full av kjøtt kunne vi nå sette kursen mot mitt søskenbarn, og der ventet det flere overraskelser. For dette var ikke hvilket som helst fjøs, det ble fort tydelig at her hadde de invistert for fremtiden. Her var alt tipp topp moderne, melkerobot og kløbørste var bare noen av finessene. Jeg tror at hadde bestemor sett dette så hadde hun ikke trodd sine øyne. På vei innover kom en kjent og kjær duft tilbake, duften av slåtten brakte frem mange gode minner.
Fasinerende med en melkerobot…Gubben følger nøye med, kanskje vurderer han å bytte yrke??Kan noen finne opp en sånn til meg også? Jeg vil også ha en klørulle…
Alle gamle sommerminner kom flommende over meg, og like etter kom en annen duft som tok meg tilbake til barndommen igjen. Søskenbarnet mitt var nemlig helt sikker på at jeg kunne komme meg inn i fjøset, men det skulle vise seg å bli litt mer utfordrene enn hun hadde sett for seg. Sand som underlag er ikke det beste for rullestolen min, i tillegg var den en altfor stor kant inn i fjøset som jeg måtte komme meg over. Men vi har vært ute en vinternatt før, disse utfordringene var langt i fra de verste.
Se så fine…Hallo der!
Gubben gikk i bilen for å hente rampene, men når han kom tilbake for å plassere de skjønte jeg ingenting. For der det var mest løs sand satte han opp rampene, jeg så med en gang at dette ikke ville gå. Jeg prøvde å protestere der jeg satt, men gubben hadde allerede tatt over styringen. Det gikk som jeg hadde forutsett, to meter opp i bakken sto jeg bom fast. Etterhvert oppnådde jeg kontakt med gubben, og rampene ble flyttet til et mer fastere underlag. Det ble full jubel når jeg omsider kom meg inn, og jeg kunne igjen trekke inn den deilige fjøslukten igjen.
En gårdsgutt er født…
En liten gutt ropte “hold deg for nesen mamma” hele veien opp, og det gikk opp for meg at vi hadde bodd i byen for lenge. Så nå tror jeg en liten gutt skal sendes inn til mitt søskenbarn hver sommer, på bondelandet kan man ikke være fin på nesen. Men det gikk ikke lang tid før han glemte hele lukta, for i fjøset var det mye spennende. To nyfødte kalver lå sammen i en bås, og lenger inne sto det enda flere kalver. “Åååå så søte de er” ropte en liten gutt, dette var tydeligvis stor stas. Vi fikk sjokk når vi så hva klokken var når vi kom ut igjen, mens far og sønn gikk på plommejakt bikket viserne 21.00.
Vi var ikke hjemme før 23.00 i går kveld, men for en dag vi fikk! Nå sitter vi her rik på opplevelser og omtanke, i tillegg kom vi hjem med mye god mat i bagasjen. Vi dro nemlig ikke tomhendt fra søskenbarnet mitt heller, tre bokser med hjemmelaget bringebær syltetøy fikk vi med oss hjem. Så nå kan vi kose oss med syltetøy til frokost og hjortekjøtt til middag, vi er heldige vi. Kvelden ble avsluttet med at en liten gutt halveis i søvne spurte, “kan vi dra tilbake i morgen mamma”…
Vil dere se meg på Vixen så kan dere stemme HER , kategoriene som passer best er livsstil , årets stjerneskudd eller folkets favoritt…
To år er nå gått siden sist, men nå er den mest omdiskuterte prisutdelingen tilbake.
For to år siden rullet jeg på den røde løperen inn døren til en helt ny verden, en verden som var så langt i fra min verden.
Aldri har jeg følt meg mer utilpass, samtidig var jeg så stolt.
Tenk at en med ALS skulle få delta på Vixen, det hadde jeg aldri trodd når jeg startet denne bloggen.
På grunn av korona ble det ikke noe Vixen i fjor, men i år tar de sjansen.
Jeg må innrømme at det hadde vært gøy å få oppleve dette igjen, bare å få delta hadde vært fantastisk.
Så dersom dere har lyst til å stemme meg frem så blir jeg glad for det, men det er mange verdige influencere der ute.
Uansett hvem dere vil stemme frem så kan dere gjøre det HER, dersom dere vil nominere meg så velg livstil, årets stjerneskudd eller folkets favoritt i nominasjonskategorien.
Lykke til alle sammen…
PS : I morgen kommer innlegget om dagen i dag, OG for en DAG det ble!!!
“Vi blir alle født frie” var en setning jeg hørte i går, menneskerettigheter sto i fokus. Den setningen fikk meg til å tenke over livet mitt, hvor enkelt livet var før tre små bokstaver rammet. Livet som frisk var fritt og godt, mulighetene var uendelige. Men det viktigste av alt var at jeg var sjef i mitt eget liv, friheten til å bestemme selv hvordan livet mitt skulle se ut tok jeg som en selvfølge.
Men det var da, på mange måter føles det som et tidligere liv. For frihet til å bestemme selv er ikke en selvfølge lenger, mine meninger og ønsker for mitt liv blir stadig satt på prøve. Setninger som “er du sikker på at du har tenkt nøye igjennom det” eller “du bør vurdere å endre mening for vi har erfaring” har fulgt meg gjennom disse seks årene, det dukker stadig opp nye “eksperter” som vet bedre enn meg hva som er best.
For hver dag som går mister jeg en del av meg selv, men det verste er følelsen av å miste sin frihet. Jeg har ropt og grått, jeg har vært så rasende at tårene har kommet, men de fleste “eksperter” rister bare på hodet og lukker ørene. Jo sykere jeg blir jo mindre lytter de, til tross for at alt jeg vil er å leve livet mitt slik jeg vil og ønsker. Det andre tar som en selvfølge gjelder ikke for mange av oss, friheten til å bestemme selv gjelder ikke for alle.
På mange måter føler jeg nå at jeg har kommet til et veiskille, jeg er nå inne i min viktigste kamp. Kampen for resten av mitt liv, kampen for min siste tid sammen med mine. Hver dag savner jeg min frihet, og nå vil de ta bort den siste lille friheten jeg har igjen. Vi blir kanskje alle født frie, men det er ikke alle som får beholde friheten til sin død…
