Noen ganger føler jeg at jeg ikke har noe valg , den dårlige samvittigheten gnager i meg konstant. Så når gubben spurte meg om han kunne jobbe overtid i dag sa jeg ja , selv om jeg egentlig ville skrike ut nei. Jobben er hans eneste fristed , det eneste stedet som gir han et lite pusterom fra virkeligheten. Jeg klarte ikke si nei , selv om det ville innebære at jeg måtte klare meg delvis alene i to timer. Mine barn er selvfølgelig hjemme , men de har mer enn nok med å passe en liten gutt. Dessuten er det mandag i dag , og i dag skulle en liten gutt på sin siste fotball trening før sommeren..
Men nå hadde jeg sagt ja , faktisk flere ganger. For når gubben først får et ja så gir han seg ikke , så nå er det tredje gangen på tre dager han har spurt om det samme. Han er som en unge på lørdagskvelden , nekter å gi seg før godteposen er helt tom. Det er nok en av grunnene til at jeg vegrer meg mot å si ja , for jeg vet at han aldri gir seg med et enkelt ja. Likevel kunne jeg ikke akkurat gå tilbake på svaret mitt , her fikk vi klare oss på best mulig vis.
Min datter har begynt på sin sommerferie , men denne uken skal hun hjelpe til på en fotball skole for barn. Litt betaling får hun selvfølgelig , men jeg regner med hun kommer til å være ganske så kjørt etter denne uken. Jeg så nemlig hvor slitsomt hun syns det var å ha barnehagen på besøk , enda hun egentlig ikke gjorde noe særlig. Så jeg regnet med at en drøss med barn på en fotballskole skulle gi henne noe og bryne seg på. I tillegg hadde hun fått ansvaret for å hente en liten gutt i barnehagen , og følge han på fotball trening.
Se videoen under , Simba er den fødte fluefangeren…
Så når hun kom hjem i dag turte jeg knapt å spørre henne om hvordan det hadde gått , hun var nemlig ganske så rød i topplokket når hun kom inn døren her. ” Det var kaos mamma , jeg er helt kokt” Hun dumpet ned i stolen ved siden av meg , med håret rett til værs så det ut som om hun hadde løpt gjennom et bombenedslag. Det viste seg at hennes antagelser om at det var litt eldre barn på fotballskolen ikke stemte , 21 gutter i alderen 6-7 år hadde nesten tatt knekken på henne. ” Jeg skal aldri begynne å jobbe i barnehage eller som lærer , jeg skjønner ikke at noen orker å jobbe i slike yrker”
Avslutning på fotball treningen før sommeren , is og sjokolade medalje fikk en liten gutt til å stråle…
Men hennes “arbeidsdag” var ikke over enda , for i sofaen satt enda en seksåring (snart ihvertfall) og ropte på hjelp. “Dadda jeg må ha fotball tøyet mitt , kan du finne det?” Tankene mine gikk til gubben i en betongbil , og jeg lurte plutselig på hvordan han hadde taklet det dersom han hadde vært i min datter sine sko i dag. Jeg skulle gitt mye for å se han ha kontroll på 21 seksåringer en hel dag , kanskje jeg skal invitere en hel skoleklasse i bursdagen til en liten gutt for å teste??
Ettermiddagen har nå gått bra takket være to ungdommer , jeg tror gubben skal være glad for at alle bor hjemme enda. Det hadde aldri gått uten dem , og enda bedre vil ting gå når sistemann får lappen på bil. Nå sitter jeg bare pal fremfor TVen , enda en fotball kamp er i full gang. Det eneste jeg lurer på nå er om gubben har tenkt å komme hjem i det hele tatt , jeg begynner faktisk å lure på om han har flyttet inn i en betongbil…
Klokken er 06.30 , det vet jeg fordi skyvedøren til soverommet mitt går opp. Lyset fra stue vinduene varsler om en ny dag , lette skritt i retning sengen drar meg ut av drømmeland. Dette er blitt min nye hverdag , jeg kan aldri sove så lenge jeg vil lenger uten forstyrrelser. Nattevakten slår av bipap maskinen , og like etter blir masken tatt av. En puste maskin jeg kun trenger om natten nå , men som en dag vil bli det eneste som holder meg i live. Den tanken kommer oftere nå , jeg blir påminnet om fremtiden hver eneste kveld.
Noen minutter etter at nattevakten har tatt av meg masken kan noen velkjente skritt høres i trappa , litt for sent ute som vanlig kommer far og sønn inn på badet som ligger vegg i vegg med mitt rom. Hvorfor de bruker det badet har jeg aldri skjønt , for vi har nemlig et bad oppe også som kan brukes. Jeg blir liggende å høre på de , vente på at de skal komme inn for å ta farvel. Min mann kommer alltid inn før han går for å ta en siste justering på meg , og det er jeg evig takknemlig for at han gjør. De eneste kroppsdelene jeg fortsatt klarer å bevege på er beina mine , derfor er det like deilig hver gang noen justerer på armer og overkropp.En liten gutt forlater heller aldri huset før han har vært inne hos mammaen sin , “sov godt mamma , glad i deg” er det siste jeg hører før det blir helt stille i huset.
Nattevakten går klokken 07.00 , ja det samme gjør far og sønn. Enda er det to timer til dagvakten kommer , både assistenten og hjemmesykepleien kommer ikke før 09.00. Likevel er jeg aldri alene i huset , tre ungdommer forlater aldri huset så tidlig. Fremfor meg står alltid en datamaskin , dersom det skulle være noe kan jeg alltids bruke den for å få kontakt. Men som regel sovner jeg , den beste tiden for meg er de to timene hvor det er helt stille i huset.
Hjemmesykepleien kommer som regel først , det er tid for dagens første medisindose. En dosett ligger klar i skapet , det samme gjør en knuser. Siden jeg ikke orker å svelge tablettene lenger så blir en PEG sonde brukt , en av de tingene som er positivt med å ha en PEG. For det har blitt noen tabletter de siste årene , så mange at jeg har mistet oversikten over antallet. Dagens første dose får jeg mens jeg ligger i sengen , og når det er gjort er det bare å psyke seg opp til en ny dag. Over meg henger en takheis , en takheis som har hengt ubrukt i to år nå. Jeg er fortsatt irritert over at jeg lot meg overtale til å henge den opp , svære skruer i taket som kunne vært unngått dersom jeg hadde fått en manuell personløfter istedenfor.
Heldigvis klarer jeg å stå med støtte enda , en dreieskive blir plassert under beina mine etter at assistenten og hjemmesykepleien har svingt meg ut på sengekanten i sittende stilling. En arbeidsstol på hjul blir plassert under meg , ved hjelp av den kan de trille meg ut til toalettet. All forflytning skjer med en dreieskive og en arbeidsstol , så lenge jeg klarer å stå på beina så går det greit. For meg er det i tillegg trening , den viktigste treningen jeg kan gjøre er å opprettholde funksjonene mine så lenge som mulig. Beina er fortsatt sterke , og det er jeg takknemlig for.
Klokken 10.00 er jeg ferdig med morgenstell og påkledning (alt må jeg få hjelp til) , nå er det godstolen som venter. En øyenstyrt datamaskin blir stilt inn på nytt , foruten om rullestolen er den blitt mitt viktigste hjelpemiddel. På den har jeg nesten hele livet mitt , inkludert en fjernkontroll til TVen. Nå venter min “arbeidsdag”, ubesvarte mailer og bloggen tar opp det meste av tiden min på formiddagen. Uten den vet jeg ikke hva jeg skulle gjort , men at hverdagen hadde vært kjedeligere er det ingen tvil om. Frokosten henger klar på stativet , en slange blir koblet til magen min. De neste to timene er jeg bundet fast til stolen , dagen blir planlagt mens frokosten går inn.
Timene går faktisk fort , to timer flyr avgårde. Assistenten har fått gjort mye husarbeid på den tiden , og jeg har fått skrevet ferdig dagens første innlegg. Med frokosten unnagjort må dagens handleliste planlegges , dagens verste utfordring blir å finne ut hva vi skal ha til middag denne dagen. Hver dag tenker jeg på det , vi må skaffe oss en fryseboks slik at vi kan begynne med ukehandling.
Når assistenten går for å handle får jeg mitt eneste pusterom for dagen , en liten stund helt for meg selv. Den lille halvtimen setter jeg stor pris på , endelig føler jeg at jeg kan puste fritt. Du kan jo tenke deg selv , hvordan ville du taklet det dersom du hadde folk rundt deg hele døgnet? Ingen mulighet til å trekke deg unna , fra du står opp til du legger deg sitter du i en stol du aldri kommer deg ut i fra. Det spiller ingen rolle om du har en dårlig dag , organisere og være tilgjengelig for spørsmål må du uansett klare.
En liten halvtime er alt du får , er du heldig så får du kanskje en time. Assistenten er tilbake og etter det går det i ett , et toalettbesøk er nå nødvendig etter en frokost på 1,2 liter med væske. Assistentene har blitt lært opp til å håndtere meg alene , og så lenge jeg klarer å stå på beina så går det bra. Det er nemlig litt vanskelig å planlegge toalettbesøk , må jeg så må jeg.
Klokken 14 går det i ytterdøren på ny , hjemmesykepleien kommer på sitt andre hjemmebesøk. Det er nå tid for andre dose med medisin , i tillegg blir både medisin og sondemat gjort klart til ettermiddagen. Vi har valgt å ha ettermiddagen i fred , det var nemlig en stund hjemmesykepleien kom midt under middagen. Det førte bare til irritasjon for oss alle , middagen vil vi gjerne ha i fred. Middagen er det siste assistenten gir meg før hun går hjem , heldigvis klarer jeg fortsatt å spise alt av mat enda. Men jeg må bli matet , armene mine er blitt ubrukelig.
Verdens beste sykepleier 💖
En sliten mann kommer hjem fra jobb , vel vitende om at han kommer hjem til en ny jobb. For selv om vi egentlig skal ha assistenter til klokken 19 så skjer det så og si aldri , firmaet klarer ikke skaffe nok folk. Så fra klokken 16 er jeg i min mann sine hender , og når helgene kommer så har jeg kun han. Dårlig samvittighet preger oss begge , jeg fordi jeg føler at jeg maser og han fordi han føler han ikke strekker til. Det er ikke før klokken blir 23 at hans vakt er over , da kommer nemlig nattevakten igjen.
Livet mitt er blitt til en timetabell , alt er planlagt ned til den minste detalj. Hver kveld går jeg å legger meg vel vitende om at neste dag blir helt lik , det er ikke rom for å være spontan lenger. Selvfølgelig kan jeg dra på butikken eller gå på tur når jeg vil , men det er slike ting jeg heller vil gjøre med familien. Ettermiddagen er den tiden jeg verdsetter mest i løpet av døgnet , det er den eneste tiden der jeg kan senke skuldrene og bare være meg selv. Etter en sykdom rammet har hele tilværelsen vår endret seg , likevel har vi klart å skape oss en ny hverdag. Hver dag kjemper vi oss opp til en ny dag , for selv om livet ikke ble slik vi hadde sett for oss så er dette det eneste livet vi har….
Natten har ikke vært god , det føltes ut som om jeg ikke hadde sovet et sekund i natt. Litt merkelig egentlig , for klokken ble faktisk 02.00 før vi kom oss i seng. Jeg ble nemlig sittende og se på en film som egentlig var ganske så dårlig , likevel var den spennende nok til at jeg bare måtte se litt til. Men når klokken nærmet seg 02.00 og filmen enda ikke var ferdig fikk jeg nok , samvittigheten overfor gubben som satt og sov ved min side vant til slutt.
Jeg merket det på hele meg når jeg våknet i dag , lunten var rimelig kort. Plutselig følte jeg meg bare lei , lei av hvordan livet mitt hadde blitt. Bråket fra hjemmesykepleien en tidlig søndag morgen gjorde meg oppgitt , savnet etter mitt gamle liv vendte tilbake. Jeg kunne føle hvordan tennene mine gnisset mot hverandre der jeg lå , alt jeg ønsket meg var litt ro og fred. Plutselig følte jeg på meg at jeg trengte en pause , en pause fra mitt eget liv.
Tanken på å stå opp var ikke særlig fristende idag , egentlig drømte jeg meg bort til en gamme opp i fjellheimen et sted. Det var ikke før min datter kom inn på soverommet at jeg ble tvunget ut av sengen , hun hadde nemlig fått en ærefull oppgave i dag. Jeg la nemlig merke til det i går kveld , noen sorte små hår var tilbake. En ting er ihvertfall sikkert , hårveksten er det ingenting å si på. Jeg syns faktisk at ALS kunne hatt en innvirkning på ufrivillig hårvekst , ja når den svekker muskulaturen så kunne den godt ha stoppet hårveksten på kroppen også.
Jiiippi , jordbærene begynner å komme!
Egentlig sa jeg det som en spøk i går til min datter , jeg hadde aldri forventet at hun skulle si ja. Leggene mine skrek etter oppmerksomhet , det var på høy tid at høvellen ble funnet frem. Til min store overraskelse sa min datter ja med engang , hun som aldri hadde barbert med høvel før. “Jeg må jo lære det til jeg engang trenger det” sa hun mens hun studerte beina mine , og i dag tidlig sto hun altså klar med høvellen i hånda. Så nå sitter jeg her med glattbarberte bein , jeg er igjen klar for litt sommer og sol.
Dessverre forsvant solen når leggene mine åpenbarte seg , ja når jeg klarer å skremme bort solen med mine hårete legger så sier vel det sitt. Så den nye sommerkjolen jeg hadde kjøpt fikk nok henge litt til , her var det bare å finne buksen frem igjen. Men selv om jeg var litt skuffet over været så kunne ikke en liten gutt ha brydd seg mindre , han har nemlig vært ute i heeeele dag. Sammen med to nabobarn har de fylt en stille gate med lek og moro , jeg kunne høre de helt inn.
I dag gledet jeg meg til middag , jeg hadde nemlig klart å overtale gubben til å prøve noe han aldri hadde gjort før. Vi har nemlig fortsatt mye fisk fra Vardø igjen i frysen , og den skulle brukes idag. “Vil du ha stekt eller kokt torsk i morgen” spurte gubben meg i går kveld , men når jeg ba han hive den på grillen ble han veldig skeptisk. Jeg fikk overtalt han til slutt , og han innså rimelig kjapt at kjerringa hadde rett når hun sa det var enkelt.
Så nå sitter jeg her med en rimelig full mage og med fotball på TVen , livet kan ikke bli så mye bedre akkurat nå. Men så er det jo det med fisk da , man blir jo så himla trøtt etterpå. Så med en real fiskemiddag i magen så håper jeg natten også blir god , det ligger ihvertfall an til at det blir en tidlig kveld idag…
Det ble en spesiell avslutning på kvelden i går , like før midnatt spratt gubben opp av sofaen. Der sto han og kikket ut av vinduet , og like etter begynte han å kle på seg. “Æ må fly litt me dronen kjære , det e så fint ute ” Det må ha vært rimelig fint ute for at gubben orket å gå ut så sent , selv lurte jeg på om han hadde fått et illebefinnende. Men ut gikk han , og når jeg fikk bildene skjønte jeg hvorfor.
Det spirer og gror
For en sommer stemning , lyset på himmelen tok nesten pusten av meg. Men det var ikke bare lyset på himmelen som imponerte meg , for et lys i hagen fikk frem smilet på kjerringa. Husker dere mitt siste solcelle kjøp? En hengende vannkanne med lys i? Jeg ble nemlig så skuffet når jeg fikk den , for den så slettes ikke ut som på bildet den ble reklamert for. Dessuten måtte jeg vente i en hel måned på den , lite visste jeg at den kom helt fra Litauen. Faktisk trodde jeg det bare var svindel , og jeg tenkte en stund der at pengene jeg hadde betalt var tapt.
Etter fire uker kom den , men når gubben åpnet pakken begynte han igjen og banne. Hva var det nå kjerringa hadde bestilt , hva var dette for noe jalla greier. Det var først igår vi fikk se den i skumringen , og til begges store overraskelse var den litt av et syn. Et aldri så lite kunstverk har jeg fått i hagen nå , den var så fin der den hang. Ikke kostet den mye heller , og selv om kanna ikke var helt som på bildet så lyste den virkelig fint.
I dag har vi ikke gjort noe særlig , likevel var jeg og gubben enige om en ting. Det kom ikke til å bli noe middagslaging her i huset i dag , noen andre fikk ta seg av det gjøremålet. Derfor gikk vi for den enkle løsningen i dag , det ble drive thruen på Mcdonalds i dag. Det ble spesielt en liten gutt glad for , for han elsker nemlig kylling nuggetsene som de har der. 11 stykker klarte han å presse i seg før det var stopp , ikke rart han sovnet i bilen på vei hjem.
Nå sitter jeg og ser på dagens store fotball kamp , Portugal-Tyskland er i full gang. Nok en nydelig dag går mot slutten , ikke ble det regn i dag heller. Så nå gjenstår det å se om gubben springer ut i kveld også , selv om det ser dårlig ut for akkurat det nå. Snorkelyder kan nemlig høres fra sofaen , jeg skal vel bare bli glad dersom jeg kommer meg i seng i kveld….
Jeg må innrømme at jeg var litt spent i går , det er nemlig ikke hver dag vi har så mange barn på besøk. Mange barn som betyr mange spørsmål , barn er herlige åpne og dønn ærlig. Når jeg først ble syk og fortsatt hadde stemmen intakt hadde jeg ingen problemer med å svare på spørsmål , men etter stemmen ble svekket ble det vanskeligere. Det var lettere når jeg kunne forklare selv , da slapp en liten gutt å svare på spørsmål.
Som mor vil man gjøre alt for å skåne sine barn , vokte over de når de føler seg utrygg og utilpass. Nettopp det har jeg sett i det siste , en liten gutt ser at mammaen hans ikke er som andre mammaer. Han har et savn han ikke vet om , men jo større han blir jo større blir savnet. Mammaen hans skiller seg ut , og det fører til nysgjerrighet.
Noen barn er mest opptatt av rullestolen , hvor fort den kan kjøre og hvordan jeg klarer å styre den. Andre ser bare beina mine , og lurer veldig på hvorfor jeg ikke kan gå. Ærlige uskyldige spørsmål som fortjener ærlige svar , men jeg kan ikke svare lenger. Nettopp derfor har jeg hatt mange samtaler med en liten gutt , det viktigste redskapet jeg kan gi han er trygghet.
Men det var først igår at jeg fikk bevis på at mine samtaler med en liten gutt hadde ført til noe , et bevis på at åpenhet alltid lønner seg i lengden. Det tok nemlig ikke lang tid før det første spørsmålet kom i går , fremfor meg sto en annen liten gutt. ” Hva har skjedd med deg , er du skadet ” spurte han mens han kikket på meg med store øyne.
Ved min side sto min lille gutt , en liten gutt som normalt sett bruker å gjøre alt for å unngå slike spørsmål. Men denne gangen overrasket han oss alle , trygg og sterk sto han ved min side mens han holdt hånden min. “Mamma har fått en sykdom” sa en liten gutt med en sterk stemme , en liten gutt ble plutselig så stor igjen…
Ja idag var det bare å komme seg opp , det var faktisk det siste en liten gutt sa til meg før han løp ut døren i dag tidlig. ” Idag må du stå opp mamma , for vi kommer jo snart på besøk ” Så her var det bare å adlyde ordre , dessuten hadde vi jo mye som fremdeles måtte ordnes.
Assistenten kom en halv time før i dag , og de ekstra minuttene trengte vi virkelig. Alle hagemøblene måtte settes frem igjen etter regnværet , og blomstene som vi hadde satt under tak skulle nå få komme ut i solen igjen. Ja for til alt hell skinte solen når jeg sto opp , og den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt.
Min datter var også hjemme i dag , de hadde nemlig fått sommerferie fra skolen en dag tidligere enn planlagt. Og nettopp det var jeg glad for i dag , for det betydde at jeg fikk ett par ekstra hender som kunne bidra. Klokken 10.00 fikk jeg melding fra barnehagen , 18 barn var nå på vei. Men siden vi hadde vært tidlig ute med det meste så var vi klar , alt som nå gjensto var å vente.
Jeg og min datter satte oss ute på fremsiden slik at vi hadde full oversikt , vi måtte jo få med oss synet av 18 barn som kom ned veien. Førti minutter senere hørte jeg de , små ivrige barnestemmer kunne høres på lang avstand. De var så fine der de kom gående på rekke , hånd i hånd med store smil som lyste opp en hel gate. ” MAAAMMAA ” hørte jeg nede i gaten , fremst i rekken gikk en stolt liten gutt.
Løpende opp bakken kom han , og like etter fikk jeg verdens beste klem. Jeg ble nesten tårevåt der jeg satt , når jeg så gleden i øynene i hans ble jeg helt varm om hjertet. Barna kom bærende på blomster som de hadde plukket med seg , de skulle jeg få. En liten minikonsert i hagen fikk jeg også oppleve i dag , 18 barnestemmer sang for full hals.
En liten firbeint tass har virkelig fått oppmerksomhet i dag , med 18 lekne barn rundt seg hadde han det som plommen i egget. Han har løpt opp og ned hagen sikkert tusen ganger , jeg ble helt svett av å se på han. Er det noe den lille tassen elsker mer enn noe annet så er det barn , og når det kom en lang rekke med barn gående opp bakken her ble han helt vill.
De har grillet pølser , spist kake og utforsket uteområdet her , alt jeg hørte rundt meg var barnelatter og frydefulle skrik. Dette ble virkelig en perfekt dag , en dag vi tar med oss videre og minnes med glede. En liten gutt har virkelig kost seg i dag , og det var så godt å se hvor stolt han var. Denne helgen kunne ikke fått en bedre start , så ikveld legger jeg beina høyt og unner meg noe godt i glasset…
Det ble litt av en start på dagen i dag , og ikke akkurat den starten jeg trengte. Assistenten kunne nemlig ikke komme før 12 i dag , hun skulle få korona vaksinen denne torsdagen. Så da måtte gubben steppe inn på morgenen , og igjen måtte jeg gjøre meg klar for nok en spabehandling. Med gårsdagens hendelse fortsatt fersk i minne følte jeg at jeg gikk fra asken til ilden , men som vanlig kunne jeg bare spare meg for å komme med noen protester.
For når gubben har bestemt seg for noe så blir det sånn , og idag skulle kjerringa vaskes om hun ville eller ikke. Men i dag hadde han virkelig hastverk , han skulle jo på jobb måtte jeg skjønne. En ny utfordring sto for tur i dag , ja både for meg og gubben. Jeg hadde nemlig gått til innkjøp av en ny blåshampoo som jeg skulle bruke , det gule i håret skulle bort. Men så var det jo gubben og hans forbruk med shampoo flasker , i tillegg går ting så raskt unna at jeg knapt nok rekker å si et ord før han er i gang.
Med vann i øynene hørte jeg hvordan en ny blåshampoo flaske ble åpnet , men når jeg kjente hvor mye gubben tømte opp i hodet på meg ante jeg fare på ferde. Jeg rakk nemlig ikke å si til gubben at det kunne være lurt å bruke hansker , og at det ikke var så mye som skulle til. Men nå var det altså for sent , jeg kikket ned og innså at kunne glidd inn i en ny utgave av smurfefamilien.
Like etter kunne nye gloser høres over hodet på meg , det var tydeligvis ikke bare meg som var forvandlet til en smurf. Atter en gang kikket jeg ned , og denne gangen skimtet jeg to blå føtter under meg. Men det var ikke bare føttene til gubben som hadde skiftet farge , to arbeidshender hadde også blitt forvandlet til noe ugjenkjennelig.
“Ka i hæl#ete e dette for noe” utbrøt gubben over meg , “Æ må jo vaske mæ me bensin for å få dette bort” Gubben grep tak i alle såper han kunne finne i dusjen og begynte å skrubbe , jeg tror det gikk med to lag med hud før vi kunne skimte en normal farget hud innimellom blåfargen.
Det ble en kort prosess på den dusjen i dag , en spabehandling ble forvandlet til et torturkammer på et blunk. For i motsetning til gubben som kun var hadde fått hender og føtter farget så var jeg dekket i blå farge , gubben truet til slutt med å hente slipemaskinen hvis det ikke gikk bort. Og jeg som trodde gårsdagens hendelse var ille , men det var ingenting i forhold til dagens spaopplevelse. Han fikk til slutt bort det meste , ja jeg sier det meste for når assistenten kom på jobb og skulle hjelpe meg på toalettet fikk jeg påvist at gubben hadde glemt å skrubbe et sted. ” Du er blå i baken Vivian , har du slått deg “
Så det ble min start på dagen , hvordan har din vært?? En ting er ihvertfall sikkert , her i huset kan alt skje. Men idag fikk jeg en engel på døren , og da ble alt glemt. Ja for vi skal jo få besøk i morgen , og når 18 barn skal komme så må vi jo ordne litt. Derfor ble jeg så glad når min pensjonerte fysioterapeut meldte seg frivillig til å bake , og idag sto hun på døren med tre former. Jeg er så takknemlig for all den hjelpen vi får , hver gang vi trenger det så dukker det noen engler opp. Så nå er vi klar for å ta imot en hel avdeling , og hvis værmeldingen holder det den lover så vil denne fredagen bli strålende…
Takket være min datter så ble ettermiddagen tilbrakt på et kjøpesenter i går , noe jeg tror hun angrer på i dag. Det begynte som alltid rolig , i rolig gangfart vandret vi forbi uttallige klesbutikker i jakt på den rette. Min datter var på utkikk etter en ny bluse til et bursdagsselskap , og mor måtte være med for å velge. Det var da jeg så den , en gul bluse lyste imot meg.
“Se den da” ropte jeg til min datter , den måtte da være midt i blinken for henne. Vi er nemlig ganske like i smaken når det gjelder klær , og selv om vi lever i joggebukse til hverdags så liker vi å pynte oss i ny og ne. Inn på butikken dro vi alle mann , her hadde de tydeligvis det vi var ute etter. Min datter prøvde den gule blusen jeg hadde funnet , og like etter kom hun ut av prøverommet godt fornøyd.
Men det var da galskapen begynte , en setning satte det hele i gang. “Denne må du også kjøpe deg mamma , du trenger deg noe nytt du også” Med bedende øyne kikket jeg opp på gubben , det var tross alt han som hadde kortet med seg. “Ja da får du prøve den først , æ betale ikke for noe som ikke passer”
Min første tanke var å gi opp , jeg hater nemlig å prøve klær i butikker. Dessuten er det nesten umulig og få plass til rullestolen i prøverommet , nei da fikk det heller bare være. Men min datter ga seg ikke , “kom igjen da , det er jo mye plass her” sa hun mens hun holdt forhenget til side for å vise hvor mye plass det egentlig var. Litt motvillig trillet jeg nærmere for å se , og før jeg visste ordet av det var jeg inni prøverommet.
Gubben syns nemlig at det gikk for tregt , så han tok like så godt tingene i egne hender. Inn i prøverommet bar det med kjerringa , og min datter ble sendt inn for å hjelpe. Genseren jeg hadde på ble dratt av uten problemer , og en gul bluse ble funnet frem. Men i det min datter skulle tre den over hode på meg kjente jeg det , var ikke denne i det trangeste laget mon tro?
Uten hell prøvde jeg å protestere , min datter sto på sitt. “Se den passer jo fint” sa hun når hun til slutt fikk den på , men det var en ting hun ikke hadde tatt med i betrakningen. For blusen skulle ikke bare på kjerringa i rullestolen , den skulle jo av igjen og!!
Plutselig ble det svært så hektisk inne i et prøverom , for uansett hvor mye min datter bøyde og tøyde på meg så ville ikke blusen av. Jeg så hvordan hun skiftet ansiktsfarge der hun sto , panikken hadde nå begynt å ta overhånd. Utenfor sto far og sønn utålmodig og ventet , det var da svært hvor lang tid det skulle ta og prøve en liten bluse??
“Geir du må komme” ropte min datter på gubben , forvirret kikket han inn bak forhenget. Og det var da han fikk seg et syn han sent vil glemme , for inni et lite prøverom hang kjerringa til tørk. Med armene rett til værs og hodet begravd i tyll så jeg ut som en hodeløs nystappet kalkun klar for steking , gubben ble så forfjamset at han mistet mål og mæle.
“Hent saksa før det er for sent” utbrøt gubben når han så hvordan kjerringa satt , “lever du kjerring” utbrøt han like etter mens han febrilsk letet etter en vei inn mellom tøystykkene. Alt jeg kunne se var gulvet , og det var mens jeg stirret ned i det gråbelagte gulvet at et lite hode dukket opp. En liten gutt sto nemlig på yttersiden med en meget flau storesøster , men all oppstandelsen inne i et prøverom hadde vekket nysgjerrigheten i han.
Derfor fant han den eneste innsynsvinkelen som var igjen å oppdrive , en liten gutt la seg ned på gulvet for å kikke oppunder forhenget. “Går det bra mamma” hørte jeg under meg , to små øyne stirret forskrekket opp på meg. En sang dukket opp i mitt hode der jeg satt , en svak nynning av Gubben og gamla som lå og dro kunne høres bak forhenget.
Men i dette tilfellet var det bare gubben som dro , kjerringa var det ikke mye hjelp i. Glosene som kom i fra gubben skal jeg ikke nevne , jeg vil jo ikke risikere å bli utestengt fra blogg.no på livstid heller. Etter noe som virket som en evighet fikk gubben omsider ene armen ut , jeg tror svettedråpene som kom i fra et skallet hode var akkurat den smørningen kjerringa trengte for å komme seg løs.
“Treng du gjenopplivning kjerring , se på mæ å blunk hvis du lever” Ikke rart han spurte om det , selv følte jeg meg som en strandet hval som fikk luft for første gang. Jeg lo nemlig på meg både pustebesvær og underlivslekkasje , ikke klarte jeg å stoppe heller. Min datter og en liten gutt var forduftet når vi endelig kom ut av prøverommet , en gul bluse ble hengt pent tilbake på plass.
Vi fant våre to rømlinger femti meter unna butikken , jeg kunne se lettelsen i øynene på min datter når jeg kom kjørende. Men det var inne i neste butikk at gubben tydeligvis hadde fått nok , for nå var mor og datter i full gang med å finne t skjorter. Det var da det kom i fra gubben , med en lettere panisk stemme ropte han inn i den nye butikken , “Du treng ikke prøve kjære , æ betaler”…..
