MAMMA PÅ HJUL

Jeg fikk grei beskjed i går kveld, ja jeg har aldri sett en liten gutt så streng før.
“Har du glemt at det er påske snart” spurte en liten gutt i går kveld, og jeg kunne høre bekymringen i stemmen hans. “Ne, men påsken er ikke før neste uke” svarte jeg lettere overrasket over spørsmålet fra en liten gutt, men det var tydeligvis ikke det svaret en liten gutt ville ha.

“Du må jo pynte stuen mamma, du har bare med å begynne i morgen” sa en streng liten gutt mens han sto bøyd over meg, en liten pekefinger ble et synlig bevis på at en liten gutt mente alvor. Så jeg skjønte at her var det bare å adlyde, planen for dagen i dag hadde en liten gutt bestemt .

Problemet var bare at jeg våknet opp sliten i dag, for gårsdagen hadde vært i overkant travel for min del. Foreldremøte og shoppingrunde på samme dag tok luften ut av meg, og det satt fortsatt i når jeg våknet i dag. Jeg la meg med migrene i går kveld, og hodepinen hang fortsatt igjen når jeg våknet i dag tidlig.

Men jeg presset meg likevel opp i dag, jeg hadde egentlig ikke så mye valg. Friheten til å bestemme når jeg vil stå opp selv forsvant i det tre små bokstaver slo ned, så nå har jeg ikke noe valg lenger. Men i dag var det egentlig like greit, for i dag måtte jeg finne frem påskepynten før en skolegutt kom hjem.

Jeg er så glad for at han bryr seg om tradisjonene jeg har skapt, for da vet jeg at de betyr noe for han. Gleden i øynene hans når han kom hjem fra skolen sa mer enn tusen ord, og det var belønningen jeg trengte. Plutselig følte jeg meg ikke sliten lenger, gleden hans ga meg ny styrke.

Så nå er stuen klar for påske, og i morgen er siste arbeidsdag og skoledag for far og sønn. En hel uke fri sammen med mine ser jeg virkelig frem til, det er bare synd at værmeldingen for neste uke ikke er spesielt bra. Håper er at vi skal komme oss bort noen dager, før det kjenner jeg at jeg trenger…

Lykken er å kjenne den varme vårbrisen ruske deg lett i håret, puste inn frisk vårluft, høre fuglene synge en vakker melodi og bare være til.

Lykken er å våkne tidlig, før solen er stått opp, gå barbeint i duggvått gress, nyte en kopp kaffe i stillhet, se solen stå opp i det fjerne til lyden av en hakkespett som nettopp har våknet til liv.

Lykken er å se på sine barn, mens de sover, trygge og varme under en sommerlett dyne, høre den rolige pusten, bekymringsløse og med et engleaktig drag over ansiktet. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lykken er å vandre gatelangs, i en storby, se på det yrende menneskeliv, pulserende som et hjerte som slår ekstra fort, høre drønnet fra trafikken, finne seg en bortgjemt kafé, og bare observere i stillhet. 

Lykken er å reise, sammen, til et annet land, en ny plass, skjerpe sansene sine, ta inn nye lukter, en ny kultur, smaksløker som danser ved inntak av ukjente retter, nyte en ny solnedgang på en fremmed plass, sammen. 

Lykken er å kjenne pulsen slå, svetten som siler, lyden av hjerteslag i ørene, føle at kroppen lever, sanse hver eneste muskel, hvor hardt de jobber, jobber for å få deg frem, frem til ditt endelige mål. 

Lykken er å glede dine kjære, se deres smil, gi de varme , omtanke, uten å kreve noe tilbake, deres kjærlighet er mer enn nok, deres lykke gleder deg, deres takknemlighet gir deg styrke, styrke til å fortsette å kjempe, kjempe for dem. 

Lykken finner du overalt, i det nære, på ukjente plasser, når du minst venter det, eller i kjente og kjære omgivelser. Det er livet, livet er de små øyeblikk, de små gleder, du trenger ikke lete, for lykken finner deg, uansett, hvor enn du er. 

Ja lykke er så mangt, og det er så individuelt hva som gir lykke.
Mange av de tingene som før ga meg lykke har jeg mistet for godt, og de savner jeg hver eneste dag. Men like fullt som vi mennesker forandrer oss forandrer lykken seg også, og nå har jeg lært at lykken kommer til deg så lenge du lever… 

Hele helgen har blitt tilbrakt utendørs, og denne helgen har vært perfekt fra start til slutt. Jeg har virkelig fått friheten tilbake disse dagene, det har vært så deilig å kunne kjøre ut døren på egenhånd og nyte litt egentid. En liten halvtime under solens varme stråler er alt jeg trenger, og denne helgen har det blitt mange halvtimes ute i ro og mak.

Jeg elsker plassen vi bor på, det er så fredelig her. Ingen biltrafikk, ingen store folkemengder, alt som kan høres er naturens vakre melodi. Lyden av en sildrene bekk roer meg ned, og de vakre tonene fra tretoppene er terapi for sjelen. Jeg har sovet så godt de siste nettene, mye frisk luft er virkelig sovemedisin.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Grillen har også blitt innviet for første gang i år, og det med hele familien samlet rundt spisebordet. Det er den største gleden jeg kan få, kunne få muligheten til å samle alle barna mine under samme tak. Jeg trenger ikke noe mer enn det, det er når alle er samlet at lykken er størst.

I går bikket vi også 20 grader i solveggen for første gang i år, og det ble faktisk så varmt der en stund at jeg måtte be gubben kle av meg litt. Heldigvis ser det ut som om været skal holde seg noen dager til, og det har jeg virkelig tenkt å utnytte. Nå kan jeg endelig begynne med hagearbeid, og det elsker jeg.

I går fikk jeg tilsendt en lenke av gubben, det viste seg at det var noen lokale her på Breistein som hadde satt opp til blomsterutsalg. Det måtte vi selvfølgelig sjekke ut, så i dag tok vi med oss mine foreldre for å se nærmere på hva de hadde stilt ut. Lyng og stemorsblomster ble kjøpt inn, så nå har assistentene noe og gjøre i morgen.

Deretter tok vi turen til Plantasjen på tross av ville protester fra gubben, han har nemlig ikke hatt de beste erfaringene med meg og Plantasjen opp i gjennom årene. Maset fra gubben begynne før jeg hadde jeg rukket å komme meg inn gjennom dørene, og det vedvarte gjennom hele butikken.

Men plutselig ble gubben borte for meg, han hadde forduftet rett fremfor øynene mine. Plutselig hørte jeg gubben gaule bak meg, og det ble fort tydelig at han hadde funnet noe som fanget hans interesse. I området med kunstige blomster og planter fant jeg han, og der sto hun med stjerner i øynene og pekte på en kunstig plante sak.

“Den må vi kjøpe og ha stående på verandaen” ropte han i det jeg kom kjørende mot han. En grønn høy palmelignende plante hadde tydeligvis fanget gubben sin interesse, ja den ville han ha. Like etter fant han en svær keramikk krukke like ved, og da fikk gubben blod på tann.

“Tenk så fint det hadde blitt med den krukken og planten i hjørnet på verandaen, og med hvite steiner rundt planten” forklarte gubben med innlevelse i stemmen, jeg måtte se to ganger nå gubben der han sto. Hadde gubben blitt forvandlet til blomster Finn i løpet av butikkrunden? Jeg skjønte ingenting der jeg satt.

Men så fikk jeg øye på prisen, og det var da jeg virkelig lurte på om gubben hadde mistet all fornuft. For bare planten kostet fire tusen, og med krukken i tillegg så hadde det kostet over seks tusen. Jeg kikket storøyd opp på gubben for å se om han faktisk mente alvor, men han hadde tydeligvis ingen problemer med prisen. Plutselig var det jeg som skjønte at her var det bare å komme seg ut av butikken i en faderlig fart, for nå hadde det tydeligvis rablet for gubben…

Solen skinner og fuglene kvitrer, en frydefull barnelatter kan høres i det fjerne. Det er på slike dager jeg virkelig lever, og under solens varme stråler kjenner jeg at alle mine sanser sakte men sikkert våkner til liv. Jeg føler meg som en sommerfugllarve som har ligget i dvale hele vinteren, men nå har jeg endelig blitt satt fri.

Våren blir bare vakrere og vakrere for hvert år som går, og det er på denne årstiden jeg virkelig føler på en takknemlighet så stor over å fortsatt være i live. For det er på denne årstiden jeg føler at friheten vender tilbake, etter en lang mørk vinter kan jeg igjen kjøre ut gjennom åpne dører.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går var det igjen tid for kontroll på sykehuset, og igjen kjente jeg på en spenning i kroppen. Men igjen viste alle prøvene at jeg fortsatt var stabil, og jeg kunne nærmest føle lettelsen til min mann som satt trofast ved min side. Jeg vet han har vært bekymret i det siste, for formen min har ikke vært helt på topp den siste tiden.

Jeg var et eneste stort  smil i går når jeg rullet ut dørene på sykehuset, og for første gang i år måtte jeg be gubben ta av teppet jeg hadde over meg. Solens varme stråler omringet meg når jeg kom ut, og igjen kjente jeg på en enorm livsglede. Men det var når jeg kom hjem at tårene virkelig tok meg, for to assistenter hadde virkelig stått på mens vi var borte.

Hele huset hadde blitt vasket, hagemøblene var tatt ut, boller lå ferske og nystekte på kjøkkenbenken, og noen av perlene mine hadde blitt hengt opp. Bare synet av hagemøblene rørte meg til tårer, for de ble et synlig bevis på at våren nå endelig hadde kommet for fullt. Jeg kunne ikke fått en bedre velkomst , og igjen fikk jeg en påminnelse om hvor heldig jeg er som har så mange flinke assistenter.

Men det største høydepunktet i går var når jeg fikk beskjed om at tantebarnet mitt hadde blitt mor for første gang, en nydelig liten prins gjorde gårsdagen perfekt. Så nå sitter jeg her under stolens varme stråler og føler på en lykke så stor, tenk så heldig jeg er. Livet er fylt av kontraster, men akkurat nå er livet perfekt på alle måter…

I dag tidlig kom sorgen flommende over meg, jeg ble igjen påminnet om hvor mye jeg har mistet. En stresset mann sto over meg, igjen hadde han tydeligvis forsovet seg. Det var her problemene startet for min del,  for igjen følte jeg at han hadde glemt hvor heldig han var.

Jobben har alltid vært viktig for min mann, og jeg har vært vant til å komme i andre rekke. Det var aldr et stort problem når jeg var frisk, selv om jeg til tider ble lei av at han var så mye borte. Jeg var heldig om jeg fikk han hjem en helg i måneden på den tiden, men i det minste hadde barna meg tilstede som kunne ordne opp.

Men så ble jeg syk, og i det øyeblikket ble en hel familie rammet. Tre barn måtte plutselig bli selvstendige, og en liten gutt skulle aldr få vokse opp med en frisk mamma. Det var først når jeg ble syk at jeg så hvor mye jeg hadde mistet, små gjøremål som jeg aldri fikk tilbake. Det var nettopp denne sorgen som traff meg hardt i dag tidlig, for ved sengekanten min sto min mann og ikke visste hvor heldig han var som fortsatt hadde de mulighetene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skulle ofret mye for å kunne få muligheten til å vekke min lille gutt opp en eneste gang, men min mann hadde ikke tid til det for han skulle på jobb. Han grep ikke muligheten selv om han kunne, og i sengen lå jeg og følte på sorgen over alt jeg hadde mistet.

Hver morgen hører jeg alarmen ringer, og hver morgen føles det ut som om jeg får en knyttneve i magen.  For hver eneste morgen får jeg en påminnelse om alt jeg går glipp av, og hver dag lengter jeg tilbake til den tiden da jeg kunne gjøre alle hverdagslige gjøremål selv. I sengen lå jeg og ønsket at min mann kunne se livet gjennom mine øyne, for da ville han innsett hvor heldig han var…

I fjor byttet vi forsikringsselskap, det skulle vi aldri ha gjort! Nav krever nemlig topp kasko forsikring på HC biler, og det innebærer motor og havari forsikring også. I alle år har vi brukt denne forsikringen, og vi har aldr hatt noen problemer med å få hjelp. Men i fjor økte vårt tidligere forsikringsselskap prisen på forsikringen såpass mye at vi valgte å flytte bilen min over til et nytt forsikringsselskap, nemlig Fremtind!

Vi har ikke hatt så mange problemer med bilen etter vi byttet selskap, det var først nå vi fikk testet de skikkelig. Vi hadde fått påvist at det blant annet var feil på Egr ventilen av verksteder, og de sendte over takst til Fremtind. Jeg hadde all tro på at dette ville forsikringen dekke, for jeg betalte tross alt en liten formue hver måned for å ha topp forsikring.

Så overraskelsen var stor når konklusjonen fra Fremtind kom, og jeg fikk sjokk når jeg forsto at de ikke kom til å dekke noen ting. Selv om problemene falt under motor og havari forsikringen jeg betalte for så nektet de å bidra, så det endte med at vi selv måtte punge ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sytten tusen måtte vi ut med fra egen lomme, og det er mye penger for oss. Så nå kommer jeg til å si opp forsikringen med Fremtind, for bilforsikring er de helt elendige på. Jeg har aldri vært borti et forsikringsselskap som er så lite service innstilt, og de har vært umulige å kommunisere med.

Jeg er så oppgitt her jeg sitter, jeg er så lei av tekst med små skrift fra store selskapene som tror de kan gjøre hva de vil.. Jeg har lest gjennom forsikringspapirene to ganger nå uten å finne noe som helst, men dette er en kamp jeg ikke gidder å ta. Jeg sier heller opp bilforsikringen min hos Fremtind, og jeg skal aldri vende tilbake…

Som tradisjon tro når våren kommer forsvinner gubben, enten drar han til skogs med motorsaga eller så fyrer han i gang gravemaskinen. Jeg ble plassert i godstolen i dag tidlig og like etter var gubben forduftet. Det var ikke før jeg hørte gravemaskinen ble startet opp at jeg skjønte hva gubben skulle bruke lørdagen til, han skulle hjelpe naboen med et graveprosjekt.

Gubben er og forblir umulig på det området, gi den mannen en maskin og han blir helt oppslukt. Ja jo større maskinen er jo verre blir det, ja for meg vel og merke. Jeg må stadig konkurrere mot gubbens mange prosjekter, og det er ikke få prosjekter det er snakk om.

Gubben har mange store planer for både hus og hage, problemet er bare at planene er så store at de sjeldne lar seg gjennomføre. Det har jeg erfart mange ganger opp i gjennom disse årene, og noen ganger har gubben sine store prosjekter endt med livet som innsats. Gubben liker nemlig ikke å planlegge ting, og bruksanvisninger er oppskrytt mener han.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så det er ikke uten grunn at jeg sitter med hjertet i halsen hver gang gubben setter i gang med et nytt prosjekt, for jeg vet hvordan det kan gå. Derfor er det kanskje best at han gjør småjobber for andre, for da er det i det minste under kontrollerte former. Men til sommeren braker det løs på tomten her, og gubben har som vanlig store planer.

Mens gubben har gravd hele dagen har jeg slapper av fremfor tv skjermen, ja det var ikke så mye annet å ta seg til når det bøttet ned ute. Heldigvis ser det bedre ut neste uke, så da får jeg igjen muligheten til å komme meg ut av huset. Nå vet jeg hvordan kyrne har det når de slippes ut på beite, for den samme frihetsfølelsen føler jeg også på…

PS : Endelig er Eliteserien tilbake, og nå krysser jeg fingrene for at Brann åpner med en seier…

Formen er heldigvis bra igjen, og livet ser litt lysere ut. Jeg fikk tilsendt kopi av pristilbudet på den nye bilen i går, og igjen fikk jeg en påminnelse om hvor heldig jeg er. For jeg får en bil verdt mye penger og som har en mye bedre komfort enn den jeg har nå, så det er ingen tvil om at vi vil få en mye bedre kjøreopplevelse når vi får den nye bilen.

Gubben har enda ikke kommet over at jeg får ny bil med firehjulstrekk, han prater fortsatt om det hver eneste dag. “Mens mange får avslag og må selv betale for firehjulstrekk så klarer du det, du er unik fru Brosvik” sa gubben igjen i går, men jeg er bare takknemlig overfor Nav. Etter de var på befaring her og fikk erfare bakken selv gikk det bare to dager så var vedtaket omgjort, snakk om rask respons.

Men det er en ting jeg ikke klarer å komme over, og det er samtalen med min nye saksbehandler i kommunen. Det er nemlig en ting jeg ikke har fortalt dere, jeg har ikke fortalt dere hvordan hun satte spørsmål med hele ordningen min. Når jeg sa at de knuste medisinen min stilte hun spørsmålsrunde med både hjemmesykepleien og ALS teamet mitt, for var de helt sikker på at medisinen min kunne knuses?

Jeg ble helt paff der jeg satt, her satt en kommunearbeider uten faglig medisinsk kompetanse og sådde tvil om det medisinske teamet rundt meg, snakk om å være nedlatende. Jeg trodde virkelig jeg hadde fått fred når statsforvalteren ga sitt endelige vedtak, men nå som kommunen har kommet på banen må jeg forsvare ordningen min en gang i året.

De legger til grunn at det er deres plikt å sørge for at jeg har en forsvarlig ordning, men hvis det er tilfelle hvor har de vært de siste fire årene? For når kommunen ikke vant frem hos statsforvalteren ble det helt stille, vi har prøvd i fire år nå og få de på banen. Vedtaket er i det minste blitt forlenget med et år til, ja i det minste sa hun at hun skulle gjøre det på møtet. Men før vedtaket faktisk kommer føler jeg meg ikke trygg, for jeg vet at kommunen er under hardt press for å spare penger…

Jeg har vært bra noen dager nå, men etter jeg var ferdig antibiotikakuren begynte symptomene å komme tilbake. Det har vært mye uro i det siste, og det kommer alltid når jeg er på det mest sårbare. Etter møtet med kommunen har jeg gått rundt med en uro i kroppen, for etter møtet ble BPA ordningen min igjen sårbar.

Alle disse uforutsigbarhetene gjør noe med meg, og de to siste dagene har vært grusomme. Alt jeg ønsker er å slippe flere kamper, kunne senke skuldrene og slappe av. Men hver gang jeg senker skuldrene skjer det noe, så jeg klarer ikke slappe av lenger. I går kjente jeg den kom flommende over meg, og med ett fikk jeg ikke puste.

Angsten var igjen et faktum, og igjen måtte jeg ty til respiratoren for å roe meg ned. Jeg kjenner meg helt tom her jeg sitter, og i tillegg er bilen min nå inne på verksted med feil på motoren. Så nå må vi vel betale en formue i egenandel, det virker som om alt går galt for oss for tiden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Små ting som blir fryktelig store når ting baller på seg, og det skal ikke så mye til før jeg får en reaksjon. Så nå krysser jeg fingrene for at forsikringen ikke flår oss, og at bilen blir raskt reparert. For jeg hater følelsen av å være fastlåst i eget hjem, heldigvis har jeg TT kort.

Så denne helgen vurderer jeg å ta en dagstur en plass, for nå trenger jeg litt avveksling. Livet blir ekstra tøft når du sitter fanget i egen kropp, for man føler seg så innmari liten når ting baller på seg. Men så tenker jeg på alle kamper jeg har vært i gjennom, alle kampene jeg har vunnet opp i gjennom disse årene.

Jeg har vært i gjennom mye i livet mitt, og noen hendelser har vært så vonde at jeg knapt nok har klart å reise meg igjen. Men jeg vet at det er på grunn av de hendelsene jeg virkelig har erfart hva som bor i meg, og jeg vet at det er takket være alle de tøffe opplevelsene at jeg har utviklet en enorm styrke. Så selv om livet er tøft av og til så vet jeg at jeg klarer det utroligste, og jeg vet at når morgendagen kommer kan alt se mye lysere ut…

Endelig er formen tilbake til det normale, en fem dagers antibiotakur gjorde underverker. Selv om urinprøven ikke ga noe utslag så var symptomene ikke til å ta feil av, jeg kjenner kroppen min så godt nå. Jeg er bare glad for at fastlegen valgte å skrive ut en kur selv om prøven var negativ, for symptomene var så sterke i seg selv.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive innlegg i går, men når jeg sto opp skjønte jeg at her var det bare å gripe dagen. Det var nemlig et nydelig vær ute, og siden soldager er en sjelden vare her på Vestlandet var det bare å komme seg ut. Det var når jeg kom ut at jeg så det, krokus løkene som jeg plantet i fjor var nå i ferd med blomstre.

Gubben hadde lovet meg å henge opp festene til blomsterkassene tidligere i uken, og til min store overraskelse heiv han seg rundt og gjorde det i går uten at jeg trengte å mase. Det er ikke ofte det skjer her i huset, normalt må jeg mase i månedsvis før ting blir gjort. Men det som ga meg størst glede var når jeg kjente hvor sterkt solen varmet, det er for meg terapi for sjelen.

Men den største grunnen til at jeg ikke la ut innlegg i går var at jeg satt med en spenning i kroppen store deler av kvelden, og det takket være min datter. For i går dro hun og en liten gutt til fjells for å tilbringe natten under åpen himmel, med hver sin hengekøye dro de av gårde. Jeg var så imponert over en liten gutt, han har alltid vært skeptisk til å sove borte, så jeg ble veldig overrasket over at han sa ja uten å nøle.

Igjen kjente jeg misunnelsen grep meg når de dro av gårde, samtidig var jeg så innmari takknemlig overfor min datter. For selv om jeg gjerne skulle vært med så var jeg glad for at hun videreførte det som en gang var mine interesser til min lille gutt, det betyr mye for meg.

De ringte oss flere ganger på facetime i løpet av kvelden, og misunnelsen ble enda sterkere når jeg så hvor fint de hadde det. Været kunne ikke ha vist seg fra en bedre side, og en vakker solnedgang ga meg tårer i øynene. Så ble det mørkt, og det var da bekymringen grep meg, for hvordan ville en liten gutt som var mørkeredd reagere?

Jeg hadde knapt nok rukket å tenke tanken ferdig når telefonen ringte igjen, og det var da jeg skjønte at det gikk bra med en liten gutt. For jeg har aldri hørt han så oppspilt før, og min datter var like oppspilt. De hadde sett noe uforklarlig på himmelen, et lite mirakel kalte de det. Plutselig ropte min lille gutt ut, for han hadde sett et stjerneskudd, og bare i løpet av den telefonsamtalen kunne de telle hele seks stjerneskudd før nordlyset dukket opp.

Klokken 08 00 hørte jeg de kom hjem i dag tidlig, og det var to oppspilte turfolk som kom inn på soverommet mitt i dag tidlig. Rød i kinnene sto en stolt gutt ved sengekanten min, og det så ut som han hadde vokst en meter i løpet av natten. Jeg er så glad for at han fikk denne opplevelsen, og jeg er så takknemlig for at min datter tok han med….