Terapi for sjelen…

Endelig er formen tilbake til det normale, en fem dagers antibiotakur gjorde underverker. Selv om urinprøven ikke ga noe utslag så var symptomene ikke til å ta feil av, jeg kjenner kroppen min så godt nå. Jeg er bare glad for at fastlegen valgte å skrive ut en kur selv om prøven var negativ, for symptomene var så sterke i seg selv.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive innlegg i går, men når jeg sto opp skjønte jeg at her var det bare å gripe dagen. Det var nemlig et nydelig vær ute, og siden soldager er en sjelden vare her på Vestlandet var det bare å komme seg ut. Det var når jeg kom ut at jeg så det, krokus løkene som jeg plantet i fjor var nå i ferd med blomstre.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Gubben hadde lovet meg å henge opp festene til blomsterkassene tidligere i uken, og til min store overraskelse heiv han seg rundt og gjorde det i går uten at jeg trengte å mase. Det er ikke ofte det skjer her i huset, normalt må jeg mase i månedsvis før ting blir gjort. Men det som ga meg størst glede var når jeg kjente hvor sterkt solen varmet, det er for meg terapi for sjelen.

Men den største grunnen til at jeg ikke la ut innlegg i går var at jeg satt med en spenning i kroppen store deler av kvelden, og det takket være min datter. For i går dro hun og en liten gutt til fjells for å tilbringe natten under åpen himmel, med hver sin hengekøye dro de av gårde. Jeg var så imponert over en liten gutt, han har alltid vært skeptisk til å sove borte, så jeg ble veldig overrasket over at han sa ja uten å nøle.

Igjen kjente jeg misunnelsen grep meg når de dro av gårde, samtidig var jeg så innmari takknemlig overfor min datter. For selv om jeg gjerne skulle vært med så var jeg glad for at hun videreførte det som en gang var mine interesser til min lille gutt, det betyr mye for meg.

De ringte oss flere ganger på facetime i løpet av kvelden, og misunnelsen ble enda sterkere når jeg så hvor fint de hadde det. Været kunne ikke ha vist seg fra en bedre side, og en vakker solnedgang ga meg tårer i øynene. Så ble det mørkt, og det var da bekymringen grep meg, for hvordan ville en liten gutt som var mørkeredd reagere?

Jeg hadde knapt nok rukket å tenke tanken ferdig når telefonen ringte igjen, og det var da jeg skjønte at det gikk bra med en liten gutt. For jeg har aldri hørt han så oppspilt før, og min datter var like oppspilt. De hadde sett noe uforklarlig på himmelen, et lite mirakel kalte de det. Plutselig ropte min lille gutt ut, for han hadde sett et stjerneskudd, og bare i løpet av den telefonsamtalen kunne de telle hele seks stjerneskudd før nordlyset dukket opp.

Klokken 08 00 hørte jeg de kom hjem i dag tidlig, og det var to oppspilte turfolk som kom inn på soverommet mitt i dag tidlig. Rød i kinnene sto en stolt gutt ved sengekanten min, og det så ut som han hadde vokst en meter i løpet av natten. Jeg er så glad for at han fikk denne opplevelsen, og jeg er så takknemlig for at min datter tok han med….