For noen dager siden fikk jeg møte min nye saksbehandler i kommunen, et møte vi har ventet på i fire år. For når kommunen prøvde å frata meg BPA ordningen for fem år siden klagde jeg kommunen inn til statsforvalteren, og takket være en innsamlingsaksjon startet av dere lesere kunne jeg hyre en advokat.
Det året var det verste i mitt liv, for kommunen oppførte seg som om de hadde vunnet før klagen var vurdert av statsforvalteren. Jeg følte meg fullstendig overkjørt det året, ingen lyttet til mine ønsker. Men det verste var ventetiden, men rett før jul kom endelig svaret fra statsforvalteren, og lettelsen ble overveldende når jeg skjønte at jeg hadde vunnet frem med klagen.
Statsforvalteren ba kommunen følge meg bedre opp, ja han var ikke nådig mot kommunen. Men i løpet av disse årene har BPA firmaet mitt gjort utallige forsøk på å få kommunen på banen, men det viste seg fort at den saksbehandleren jeg hadde var i permisjon og jeg hadde ingen som kunne følge meg opp. Først nå fire år etter fikk vi et møte med den nye saksbehandleren, og det ble ikke akkurat et hyggelig møte.
For når jeg vant mot kommunen for fire år siden sto det at vedtaket fra statsforvalteren var endelig og ikke kunne påklages, så jeg trodde jeg endelig skulle få fred fra kommunen. Men på møtet sa den nye saksbehandlere at hun skulle evaluere ordningen min, om den var forsvarlig for meg. Igjen ble timene mine tatt opp, men statsforvalteren hadde jo gitt meg timer til døgnbemanning 24/7, så jeg skjønte ikke hvorfor de tok det opp nå.
Jeg har hatt så mange dårlige erfaringer med kommunen, så jeg stoler ikke på de lenger. Klumpen i magen vokste seg større og større under hele møtet, og når hun sa at hun skulle videreføre ordningen som om hun hadde makt til å endre den ble jeg kvalm. Jeg kjenner at det er nok nå, men dersom kommunen velger å prøve seg igjen er jeg ikke redd for å brette opp armene og gjøre meg klar for nok en kamp…
Utrolig å lese hvordan du må kjempe for dine rettigheter
Ja men dessverre er det mange som er i samme situasjon.
Mulig det er noe jeg ikke forstår men skjønner ikke kommunen at du må ha hjelp 24/7? Det må vel være innlysende.Hvis du ikke får ha BPA hvem skal da hjelpe deg?
Kommunen ville at jeg skulle gå over til en kommunal ordning for fire år siden, men da ville jeg ha mistet all bestemmelserett. Jeg hadde ikke fått velge assistenter selv, og de hadde innført retningslinjer over hva de ville ha hjulpet meg med. Det er ikke timene i seg selv de setter spørsmålstegn ved, men det er at jeg ikke får brukt alle timene som er problemet. Men da tar de ikke høyde for rekrutterings problemer og fravær.
Kommunen kan ikke bare omgjøre et vedtak fattet av Statsforvalteren, med mindre du har blitt betydelig friskere i løpet av de fem årene.
Jeg vil anta at det denne saksbehandleren insinuerer går langt ut over hvilke fullmakter hun har i sin stilling.
For 4 år siden da du sloss for dine rettigheter sist fikk du hjelp av Marte fra Frp.
Hun er nå byråd for helse. (Politisk leder for helse og omsorgstjenestene) Prøver kommunen på noe tar du kontakt med henne igjen. Selvsagt med kopi til en avis du har tillitt til.
Tusen takk for hjelpen din den gangen for fire år siden og nå, men jeg håper virkelig de lar meg få fred nå.
Det håper jeg og. Men du vet vi er mange som vil kjempe sammen med deg hvis det blir nødvendig.
Stakkars deg, Vivian! 🥰 Jeg synes du har møtt på vansker på grunn av lite følsomme folk og som gjør hverdagen din så usikker. Sender deg en god klem! ❤️❤️
Tusen takk Karen 💕
Jeg blir forbannet på ditt vegne! Det der er unødvendig! 😡
Det er helt urettferdig VIvian for deg og din familie. Nå må kommune la dere vær i fred å gi deg den bemanning du trenger og den ordningen som fungere. Det varierer fra kommune til kommune også. Kanskje hun fra kommune burde gå å lese bloggen din for å forstå deg og din familie eller kom og vær hos deg en dag sånt som han fra NAV for å forstå deg. Sender deg en god klem fra Haugesund ♥️🥰
Takk for en tankevekkende artikkel! Jeg kan virkelig relatere til det du skriver om tillit og hvordan det kan være utfordrende å stole på andre, spesielt når man har opplevd skuffelser. Det er så viktig å snakke om dette, og du gjør det på en måte som føles både ærlig og innbydende.
Jeg har også lest de andre kommentarene, og det er fascinerende å se hvor mange forskjellige perspektiver og erfaringer folk deler. Det minner oss på at vi alle har vår egen historie, og at tillit er noe vi jobber med hele livet. 💭