Formen er heldigvis bra igjen, og livet ser litt lysere ut. Jeg fikk tilsendt kopi av pristilbudet på den nye bilen i går, og igjen fikk jeg en påminnelse om hvor heldig jeg er. For jeg får en bil verdt mye penger og som har en mye bedre komfort enn den jeg har nå, så det er ingen tvil om at vi vil få en mye bedre kjøreopplevelse når vi får den nye bilen.
Gubben har enda ikke kommet over at jeg får ny bil med firehjulstrekk, han prater fortsatt om det hver eneste dag. “Mens mange får avslag og må selv betale for firehjulstrekk så klarer du det, du er unik fru Brosvik” sa gubben igjen i går, men jeg er bare takknemlig overfor Nav. Etter de var på befaring her og fikk erfare bakken selv gikk det bare to dager så var vedtaket omgjort, snakk om rask respons.
Men det er en ting jeg ikke klarer å komme over, og det er samtalen med min nye saksbehandler i kommunen. Det er nemlig en ting jeg ikke har fortalt dere, jeg har ikke fortalt dere hvordan hun satte spørsmål med hele ordningen min. Når jeg sa at de knuste medisinen min stilte hun spørsmålsrunde med både hjemmesykepleien og ALS teamet mitt, for var de helt sikker på at medisinen min kunne knuses?
Jeg ble helt paff der jeg satt, her satt en kommunearbeider uten faglig medisinsk kompetanse og sådde tvil om det medisinske teamet rundt meg, snakk om å være nedlatende. Jeg trodde virkelig jeg hadde fått fred når statsforvalteren ga sitt endelige vedtak, men nå som kommunen har kommet på banen må jeg forsvare ordningen min en gang i året.
De legger til grunn at det er deres plikt å sørge for at jeg har en forsvarlig ordning, men hvis det er tilfelle hvor har de vært de siste fire årene? For når kommunen ikke vant frem hos statsforvalteren ble det helt stille, vi har prøvd i fire år nå og få de på banen. Vedtaket er i det minste blitt forlenget med et år til, ja i det minste sa hun at hun skulle gjøre det på møtet. Men før vedtaket faktisk kommer føler jeg meg ikke trygg, for jeg vet at kommunen er under hardt press for å spare penger…
